Gå til hovedinnhold

Baktanker

Skrevet av Arne Ulvund, Grøa, tlf 95817246

Søk i denne bloggen

Start

Viser innlegg fra april, 2022

Innlegg

Johan og Maria på Tjønnhjellen

den april 27, 2022

Hent link
Facebook
Twitter
Pinterest
E-post
Andre apper

Kaffesøl og stoisk ro

den april 08, 2022

Hent link
Facebook
Twitter
Pinterest
E-post
Andre apper

Du skulle ikke sagt det

den april 06, 2022

Hent link
Facebook
Twitter
Pinterest
E-post
Andre apper

Historien om Knutsliøya – og en dødsulykke

den april 04, 2022

Hent link
Facebook
Twitter
Pinterest
E-post
Andre apper

Arkiv

mars 20241
februar 20241
desember 20231
november 20231
oktober 20232
august 20232
juni 20233
mars 20231
februar 20231
oktober 20222

Vis flere Vis færre

Etiketter

Artikler
Bilder
Bøker
Kjellerdypet
Kåserier
Turer

Populære innlegg

Luftig utsikt over Sunndalsøra?

Skeptisk sunndaling i luftig svev over Åndalsnes sentrum. Hva er det de gjør i Rauma kommune som vi ikke gjør, her i Sunndal? Blant annet bygger de et stort tindesenter og anlegger en fantastisk stikk ut-løype opp fjellsida i sentrum av Åndalsnes. Løypa heter Romsdalstrappa og utgjør en del av turtraseen Romsdalseggen, en 10,4 km lang fjelltur som går fra Vengedalen til Åndalsnes sentrum. Turen er blitt en av landets mest populære fjellruter i løpet av få år.

Mannen som rømte til Flåøya

Svaberget på Flåøya. Den gamle mannen står helt stille ytterst på svaberget på Flåøya. I hånden holder han ei fiskestang. Han er merkelig tynnkledd der han står, i den friske brisen som rufser i fjorden fra vest, en tynn genser over skjorta, ingen jakke. Mannen ser utover fjorden i retning Meløya, så senker han blikket ned mot snella og stirrer lenge på den, som om han ikke vet hva det er, eller hva den skal brukes til. Jeg kjenner mannen, han heter Arne, og jeg har kjent ham så lenge jeg kan huske. Men han er blitt så gammel, kanskje er han 80, kanskje 85. Plutselig fører han stanga bakover i en rask bevegelse, før han i neste øyeblikk pisker den framover i motsatt retning, utover, mot sjøen. Snøret farer ut fra snella og sluken tar en fin bue før den lander i sjøen tjue-tretti meter utenfor berget. Et forsiktig smil brer seg over ansiktet til mannen.

På tide å skrote de gamle forsteinede menn

Nils Trædal er sliten etter å ha stått i vær, vind og fugleskit i flere tiår. På tide å ta ham ned? Er Sunndalsøra en totalitær stat, en bortgjemt nordmørsk utgave av Nord-Korea? Hvis man svarer ja på det, tar man kanskje litt hardt i, men det er noe som ligner. Hvis man som intetanende turist tar seg en spasertur rundt i sentrum av Sunndalsøra, kan det hende man vil legge merke til to menn som setter fram sine massive steinkropper til allmenn skue. På Øratorget står Olav Oksvik med hendene på ryggen og kikker formålsløst ut i løse lufta, og i bakken ovenfor butikksenteret står Nils Trædal i bjørnsonsk positur og følger med på trafikken som durer forbi på riksvei 70.

Da jeg så lyset i tunnelen

Det er påbudt med lys i moderne tunneler, med de følger det har! Bildet er fra Øksendalstunnelen. Foto: Aura Avis. Det må ha vært en gang i andre halvdel av 1950-tallet at jeg for første gang så månen i tunnelene i Oppdølsstranda. Noen tiår seinere kom det lys i tunnelene, månen gikk ned, reflekspinnene i tunnelveggene ble fjernet, og jeg fikk andre ting å tenke på. Vi bodde på brusfabrikken i Ålvundfjord fra jeg ble født i 1951 fram til vi flyttet til byens larm og vrede inne på Sunndalsøra sommeren 1958. Det ble mange bilturer innover i løpet av disse åra. Den mest spennende delen av turen var utvilsomt stranda med tunnelene. Det var to fenomener der som fikk mine allerede da ganske utstående øyne til å åpne seg på vidt gap: den gule skiva i enden av tunnelen, og pinnene som var festet i tunnelveggene og som reflekterte lyset fra bilen. Pinnene sto som tause vaktsoldater bortetter fjellveggen og ledet min far sjåføren trygt gjennom det beksvarte hullet i berget. Så vidt jeg kan hus

Endre Sande – om ei dagbok, en skandale og en tragedie

Endre Sande med familie. Marit Sande Bruseth, Oline Sande Ottem, Endre Larss. Sande, Brit Sande Storvik, Gudrun Sande Storvik, Mari Sande Hol, Ragna Sande Wennevold, Magnhild Furu Sande, Laura Sande, Genny Sande Grødal. Foto: Privat. Forleden fant jeg en nesten 150 år gammel dagbok. Det ble et møte med min oldefar Endre Sande – som fikk elleve døtre på rappen og besørget en lokal skandale – men kanskje like mye fant jeg en flik av meg selv. Etter at min mor døde i mars 2016, har jeg nå og da ryddet litt i gamle permer og papirer hun etterlot seg. Det står flere pappesker i kjelleren som skulle vært nøyere gjennomgått, men et stykke er jeg dog kommet. Noe av det jeg har funnet, har jeg som snarest sett på før, noe er nytt for meg.

Fotballens - og teatrets - glade gutter

Fra en kamp på Sande stadion en gang på 1970-tallet, mens fotballen ennå var viktigere enn teater for Geir Gjerde og Lars Hjeldnes. Undertegnede i forgrunnen bøyer seg i støvet. Foto: Svein Torske. 1970-tallsuka fortsetter i fin stil på Sunndalsøra. Torsdag kveld hadde Ketil Bjørnstad en flott forestilling i kulturhuset, og i dag fredag går det slag i slag med fotballmimring i samme hus, med påfølgende nachspiel på Øra Kafé. I den forbindelse har jeg gravd fram noe jeg skrev om fotball og teater i fjor, og her kommer utdrag av det. På et svart hvitt-foto fra 1970-tallet ser vi to unge og engasjerte herrer som står på den spartanske tribunen på Sande stadion på Sunndalsøra, omgitt av ivrige sambygdinger som følger hjemmelaget Sunndals kamp ute på banen. Det er Geir Gjerde og Lars Hjeldnes som står fremst ved gjerdet, slik de alltid gjorde i disse årene, fordi de er naturlige anførere for oss som er litt mer beskjedne.

Sagnet om endene som forsvant

Så om morgenen den tredje dagen sto han der plutselig igjen. Idet jeg går til sengs om kvelden to dager at de ble borte, siger en resignasjon inn over meg: De skal aldri komme tilbake. Og snart må jeg begynne å rydde opp etter dem, i rommet ute i bua og i innhegningen på plenen. En epoke er over, den varte i fem år. Er det virkelig fem år siden vi hentet de tre andungene hos oppdretteren i Eidsvågen, så lenge siden vi tok dem forsiktig ut av pappesken og satte dem ned på bakken i innhegningen ved uthuset, den jeg bygde for mange år siden, da vi holdt vaktler der; disse hektiske små trostlignende fuglene som la nydelig små egg som vi spiste til frokost om somrene. Hvert lille egg var en edelsten av eksotisk smak.

Se på Sunndal, det er her det skjer

Det er edelt metall som blinker i kranhivene nede på Hydro, når bolt og ingot som skal ut til det sugende verdensmarkedet (arkivbilde 2013). Det lyser sterkere enn noen gang av metallet som arbeidsfolket ved Hydro Sunndal produserer. Og vi har det beste foran oss. Det er krise i overskrifts-Norge: Økende arbeidsledighet, oljenedtur og off-shore-rederier som legger hjørnesteinsskip i opplag langs hvert et nes på Sunnmøre. Havila, Farstad og andre gamle storheter får Ulsteinvik og Fosnavågen til å holde pusten mens kreditorene endevender hver tapte krone i selskapene, som bare for få år siden syntes å seile inn i en evighet av overskudd og brusende optimisme, etter hvert som stadig nye fartøyer ble sluppet ut i et hav av endeløs oljebonanza. Imens, nærmest i det stille, og langt under radaren for den gjengse offentlige interessen, seiler skip etter skip ut den trange Sunndalsfjorden med gull i lasten. Ja, for det er edelt metall som blinker i kranhivene nede på Hydro, når bol

Drevet av Blogger