Endre Sande – om ei dagbok, en skandale og en tragedie


Endre Sande med familie. Marit Sande Bruseth, Oline Sande Ottem, Endre Larss. Sande, Brit Sande Storvik, Gudrun Sande Storvik, Mari Sande Hol, Ragna Sande Wennevold, Magnhild Furu Sande, Laura Sande, Genny Sande Grødal. Foto: Privat.

Forleden fant jeg en nesten 150 år gammel dagbok. Det ble et møte med min oldefar Endre Sande – som fikk elleve døtre på rappen og besørget en lokal skandale – men kanskje like mye fant jeg en flik av meg selv.

Etter at min mor døde i mars 2016, har jeg nå og da ryddet litt i gamle permer og papirer hun etterlot seg. Det står flere pappesker i kjelleren som skulle vært nøyere gjennomgått, men et stykke er jeg dog kommet. Noe av det jeg har funnet, har jeg som snarest sett på før, noe er nytt for meg.



Forleden gikk jeg løs på to permer med gamle avisutklipp. Den ene hadde jeg bladd meg gjennom i ukene etter at mor døde, den andre hadde jeg av en eller annen grunn latt ligge. Også denne andre permen startet med en rekke utklipp av artikler jeg skrev i min tid som journalist i avisa Driva fra 1995 til 2008. Man er sine egne nærmest. Men så kom jeg til noe helt annet: et ganske tykt hefte med en tittelside der det sto følgende: Dagbok for E. Sande.

Da husket jeg. Mor hadde jo flere ganger nevnt at hennes morfar, Endre Sande (1849–1914), hadde skrevet dagbok om sine opplevelser som lærer i Nesset kommune i Romsdal, der han underviste blant annet i Vistdal. En av grunnene til at han skrev dagbok, skal ha vært at han mistrivdes så sterkt i lærergjerningen at han måtte få utløp for det på en eller annen måte. Men jeg hadde aldri lest dagboka, og jeg trodde at den kanskje var blitt borte for alle evigheter. 

Men her var den sannelig, riktignok i en noe blek fotostatkopi. Jeg begynte straks å lese og det første som slo meg, var at dette stoffet, nesten 150 år etter at det ble skrevet i 1871-72, ikke lenger var å anse som private dagboksnotater, men heller som et dokument hvis opphavsmann i selve måten han skrev på – med en nærmest litterær kraft, kvalitet og stil – pekte ut over det private og eksklusive og var i stand til å formidle en innsikt både i vår skrøpelige og sårbare menneskelige natur – og den tida han levde i. 

Annus horribilis i Eresfjord
Allerede i løpet av den første siden i heftet sto det klart for meg hvor påfallende sammentreffet var: Min oldefar Endre Sande hadde vært lærer i de samme bygdene som jeg kom til som nyutdannet lærerspire vel hundre år senere, i august 1978. Jeg hadde fått et årsvikariat ved Eresfjord barne- og ungdomsskole i Nesset, som mitt første famlende steg ut i det virkelige livet etter mange år som glad og relativt bekymringsløs stundent i Oslo og Trondheim siden begynnelsen av 1970-tallet. 

Her, som lærer ved Eresfjord barne- og ungdomsskole skulle jeg møte virkeligheten. Foto: Romsdalsmuseet/Fylkesfotoarkivet.

For meg ble det et sjokkartet møte med virkeligheten. På lærerværelset fant jeg meg om morgenen den første skoledagen i all beskjedenhet en taus plass blant godt innarbeidede kolleger som kunne alle de lokale kodene. Så gikk jeg til første time, og det var som om min siste time hadde kommet. Foran meg i klasserommet satt femten–tjue tause femte- eller sjetteklassinger som hørte at jeg presenterte meg og sa hvor jeg kom fra.  Det ble stille i rommet. Så reiste ei jente seg fra pulten sin på første rad, fant blikket mitt, holdt det i et jerngrep og sa følgende:

– Du skal ikkje tru at du kan komme hit fra Sunndalsør’n og lere oss noko!

Så satte hun seg ned, og jeg vet ikke om det ble sagt så mye mer den timen, verken av lærer eller elever.

Hun fikk rett: Skoleåret 1978–79 satte neppe varige kunnskapsmessige spor i elevene jeg hadde. Det meste av skylda får jeg ta på egen kappe, jeg var ikke og ble aldri noe stort læreremne. Men jeg tillater meg også å legge igjen en liten prosent eller to hos skoleledelsen i kommunen. Det var noen utfordringer ved skolen, som det heter nå for tida. 

Godt hadde jeg det ikke. Noen ganger hendte det at jeg fantaserte om at jeg hadde en ukjent dobbeltgjenger i skapet på soverommet, og at jeg kunne sende ham på skolen i stedet for meg. Hjemme på Sunndalsøra fikk både venner og familie mange sukkende vitnesbyrd fra den lidende lærer i Eresfjord, og ingen kunne være i tvil om at dette var Arnes annus horribilis. 

Alt går over, som kjent, og en vakker junidag i 1979 kjørte jeg fram gjennom strålefryd langs bygdeveien i Eresfjord. Siste skoledag med avslutning i kirka var unnagjort; jeg var befridd for alle mine plikter i den bygda som hadde holdt meg i et smertefullt grep i et år. Oppe i stranda, med utsikt tilbake mot bygda, stanset jeg min vesle Simca 1100 – som for øvrig rommet hele flyttelasset mitt – jeg steg ut av bilen, lot blikket sveipe over Eresfjord og sa høyt ut i løse lufta:
– Aldri mer!

Og nå – nesten 40 år etter mitt annus horribilis i Ersefjord – satt jeg der og leste min oldefars dagbok om hans opplevelser av lærergjerningen i de samme bygder. På denne tida var skolevesenet langt svakere utbygd enn i dag. Selv om fastskoleloven av 1860 påla kommunene å etablere permanente skoler, holdt nok tradisjonen med omgangsskole stand i flere tiår ennå i små kommuner og bygder. I Nesset ser det ut til at Endre Sande dro rundt og underviste i flere av bygdene, kanskje også i Eresfjord. Han måtte ta til takke med skolestuene han ble tilbudt rundt på gårdene, og det utstyr og stell de lokale bøndene fant det for godt å avse til en lærer som på mange måter var et forstyrrende element i en hverdag som var preget av arbeid og atter arbeid, og der barna også helst skulle delta.

Endre drar til Nesset
Da er det på tide å slippe til Endre Sande, som på side 1 i dagboka ennå har store forventninger til lærergjerningen. Endre er på dette tidspunkt 22 år gammel, og han bor på familiens gårdsbruk Sande på Sunndalsøra. Men nå skal han flytte til Nesset:

21de October 1871

Endelig slår også min klokke!!
Efter mange frugtesløse forsøg, efter mange skuffelser og feilslagne forhåbninger har jeg nu endelig udsigt til at komme i virksomhed. Når nøden er størst, er hjælpen nærmest. Jeg begynte at vantrives i mit eget kjære hjem – hvor forunderligt! Men en stemme i mitt indre sagde mig at jeg ikke var født til Gårdbruger, og en høiere magt – jeg ved ikke om jeg tør kalde det kald – drev mig til skolen – til opdrager af de små. Just da jeg minst ventede det fik jeg bud fra hr. sognepræst Sten i Næsset med anmodning om at overtage en constitution. Jeg lod mig ikke bede to gange  – allerede er  jeg på reise til et mit næsten ubekjendt sted. 

Min kjære moder græd, da jeg reiste og sagde: Det bliver så ensomt for mig nu når både  du og Randi er borte. Stakkars moder! Mit hjerte blødte, da jeg sagde henne farvel; men livets krav gjør vold på de naturlige følelser, og jeg måtte afsted. Med vemodige følelser tog jeg afsked fra fader og John Holten, og i en rygende storm steg jeg ombord i dampskibet. Her var kamerater nok, som igjen bragte en vis munterhed i mit væsen; men der hvilede en tyngde på min sjæl, en tung vægt, og denne vægt var framtiden, som nu stillede seg for mig i sin ubønhørlige, dunkle skikkelse. For anden gang har jeg forladt hjemmet og står i begreb med at drage ud i verden måske for aldri mer at fæste bolig i Sundalen. For anden gang giver jeg efter for den stedse manende kraft, som fra min barndom har draget mig hen til den lidet misundelsesverdige skolegjerning. Jeg er nu på veien til et sted hvor jeg er fuldstendig  ukjendt; ikke kjenner jeg et menneskeliv og endnu mindre beliggenheden af min skolekreds. Dog – derover klager jeg ikke. Jeg håber at Gud, som har sat mig til gjerningen, også vil give kraft, trivnad og hygge for mit kald og for den jeg skal leve iblandt. 

---

Natta før første skoledag faller hjemlengselen tungt over Endre, og han setter seg til for å dikte om Sunndalen:

Sundal, Sundal! hvor jeg er fødd og båren.
Du kjære hjæm, hvor vuggen min har ståt!
Er jeg ei længer til din søn udkåren?
Skal veien måske føre længer bort?
I høie tinder trendt om fædres arne,
Og ”Driva” brusende i dalens skjød!
Jeg reiser bort men ønsked dog så gjerne
Igjen at færdes der hvor jeg er fød.

Sundalens Sønner, døttre, slægt og venner,
Lev vel og tak for hver en kjerlig stund!
Mig skjebnens gang til andre steder sender,
Mon veien atter går til Sundals grend?
Det er så rart fra mor og far at drage,
og søge lykken på et fremmed sted,
Og tanken, mindet vender tit tilbage
Når jeg enligt vandrer op og ned.

Farvel min fader og min kjære moder,
Farvel I brødre og Du søster god!
Farvel du ”ven”, hvis navn i hjertet gløder
Gid, at din reise også forestod!
Farvel enhver som mig i minde haver,
Jeg glemmer ikke, skjønt jeg fjerner mig.
Gud signe Eder med sin godheds gaver,
Hans nåde hvile også over mig!



Lengter til Stjørdalen
De første skoledagene forløper uten stor dramatikk. Elevene synes å være omtrent som forventet, med noen mangler, men også med enkelte kvaliteter. Men det blir fort verre når Endre må over og undervise på en gård på sørsiden av Langfjorden, i Sørstrandens krets:

Jeg kom hertil kl. 2 men traf kun en pige og blev siddende i den kvalme stue en stive time uden at blive tiltalt af nogen; men de gode folk var unskyldt; thi de holdt på med slagting og havde ikke tid til at komplimentere mig. Endelig blev jeg anvist mit skoleværelse, en hyggelig blåmalt stue og jeg fik mit tøi opbåret. Der blev også snart sørget for mit livs fornødenheder, og i skumringen har jeg samtalt med husbonden en åbenhjertig mand på 67 år.

Etter et par dager med skole skriver Endre:

Jeg synes i det heletaget godt om børnene, og denne dag blev hyggeligere enn jeg havde ventet; vistnok havde de ingen fortrolighed til mig; men det ventede jeg heller ikke første dagen. Jeg tror at de har tilbørlighed til at le og fnise; men dersom det vedvarer får jeg vel kurere dem. De er forresten nokså skikkelige, og jeg håber at de snart vil holde af mig.

Til tross for en viss optimisme, er ikke Nesset et blivende sted for Endre:

I dag har jeg indsendt ansøgning om besættelse af en i nedre Stjørdalen ledig skolelærerpost. O, dersom jeg fikk bytte bort Næsset i Stjørdalen! Dog er dette måske et utidigt ønske; thi det er muligt, at her kan være nokså triveligt, når man kommer ind i forholdene; men jeg har nu engang en vis modbydelighed for fjorddistrikterne og derimot en særegen sympathi for de fleste egne i Trøndelagen, især Stjørdalen, hvor jeg antager at folkehøyskolen har begyndt at vekke folket opp af slummeren.

Endres lengsel bort blir forsterket av et besøk til gudstjenesten i Vistdal kirke:

I dag var jeg i kirken og hørte for første gang hr. Sten prædike, og jeg må sige, at jeg idetheletaget syntes godt om ham. Det forundrede meg at spore deres sangvinskhed også i kirken, idet hele almuen lo ad nogle kirkegangskoner, som med deres følge forbrød seg imot ritualet. Dette røber en eiendommelighed hos dem, som er min aldeles modsat, og som dermed bidrager til at fjerne mig fra dem; jeg tror næppe, at jeg kan smeltes sammen med dette folket eller føle meg riktig tilfreds i deres selskab; derfor længes jeg efter at komme nordover eller endnu bedre – til min egen kjære Sundal. 

Deres kirkeskikke afviger meget fra Sundalingernes som f.ex, deri at tilhørere af begge kjøn ikke sidder i de samme stole, hvilket forbausede mig. De er desuden meget gammeldagse og således fulde af ceremonier.

Fra Vistdal, bildet er tatt cirka 1930. Foto: Fylkesfotoarkivet.

Endre og jeg vil bort
Det kommer flere dager uten videre suksess i klasserommet for den hardt prøvede skolelærer fra Sunndal:

Mit hoved er forvirret, og jeg står rådvild lige overfor det spørsmål: hvilket middel skal jeg befordre for at befordre disiplin blandt disse børn og navnlig nederste klasse? Jeg har i dag anvendt mit hele talent for at fængsle deres opmærksomhed, men forgjæves. Er dette min skyld så er det bedst at jeg vender næsen hjem igjen og tager fat på sliren, ljåen og møggrebet; men er det børnenes skyld, så skjønner jeg ikke hvorledes Thorvik har holdt det ud. Mismodig kom jeg hjem, og kastede mig på mit leie grundende over hvad jeg skal gjøre. Jeg vil forsøge at tvinge dem med kjærlighedens magt, hjælper ikke det, tager jeg afsked herfra.

Her skal jeg skyte inn at undertegnede, vel hundre år senere, også kastet seg på sitt leie i lærerboligen i Eresfjord. Det var like før jul i 1978, etter en høst der min gjerning som lærer neppe hadde båret flere frukter enn tilfellet var for Endre. I dyp frustrasjon sa jeg opp stillingen, men fikk til svar at jeg bare måtte fortsette, de hadde ingen andre å sette inn i mitt sted. Og slik ble det, jeg fortsatt også etter jul, og det gjorde også oldefar Endre. Da det nærmet seg jul, lysnet det dog litt for Endre:

I dag har jeg modtaget det første bevis på gjestfrihed siden jeg kom herud, nemlig en kop kaffe, dessuten har jeg skrevet til John Holten. 

22. desember tar Endre farvel med Vistdal:

Med Vandringsstaven i den ene Hånd og pennen i den andre skriver jeg nu de sidste linier i Vistdalen i dette år. Tak for mig!  Du har tildelt mig meget ondt, især den sidste Tid, og det måske bedst for os begge om vi nu skilles for bestandig.

Slik gikk det ikke, Endre fikk ikke en etterlengtet lærerpost i Sunndal etter jul, slik han hadde håpet, og med bøyd hode måtte han dra tilbake til Nesset også på nyåret. Til tross for noen små lysglimt, blant annet roser Endre oppholdet på Åram, der både barn og foreldre har en god innstilling til skolen. Men i mai er hjertesukket tyngre enn noen gang:

Jeg begyndte skolen her på Sørstranden igår men fik ikke besøg af dem, jeg helst vilde. Det er da sørgeligt hvor liden sands for oplysning der eksisterer i Næsset! Vistnok er det så, at her stiller sig adskillige hindringer i veien for en god skolesøgning; men mon er det formeget forlangt, om man fordrer, at forældrene gjør en smule opofrelser  og finder sig i en liden forstyrrelse i sine huslige sysler den korte tid, skolen med sine uleiligheder og sine krav gjester disse strande? Forresten holder jeg vel nu på at synge mit afskedsvers for Romsdalens vedkommende; thi jeg er mæt af gjæstfriheden herude som kun tjener til et tarveligt ophold for legemet; men som ikke er istand til at utfylde tomheden i mit indre. Mine ansøgninger til Stjørdalen og Stadsbygden er allerede afgaaede, og venter med længsel på et gunstig svar. 

Farveldikt til Romsdalen
Endelig, den 14. juli 1872, er Endres annus horribilis i Nesset over. Han avslutter oppholdet med å skrive et dikt om sine opplevelser:

Farvel til Romsdalen
Jeg har ei her noget blivende sted,
Jeg vil fra Romsdalen flytte;
Jeg foragter ei din grød eller steg,
Ei heller din simple hytte;
Men tanken, du fostrer om skole og liv,
Og føden du bød for mit åndelige liv.
Dem kan jeg ikke fordøie.

Og derfor jeg siger så gjerne farvel
Og mange tak skal Du nu have;
Jeg lærte dog noget, som gavner mig vel,
Og hvoraf jeg nytte vil have;
Når kjærringer ramler om dagens behov
Og fører ræson om mit arbeid og så,
Jeg lærte at stride og seire.


Høsten 1872 får Endre endelig oppfylt sitt ønske om å bli lærer i Stjørdalen. Han drar dit full av optimisme og pågangsmot. Etter et par uker skriver han i dagboka:

Jeg bliver meget gjæstfrit modtagen, og hvor jeg ofte træffer folk med sands for lidt mer end madstrævet. Det, som især bidrager til at give min tilværelse liv og fred, er imidlertid børnene, hvis gode takt og følelse forenet med interesse for, hvad jeg har at byde dem, danner en behagelig modsætning til de temmelig uopdragne og interesseløse børn i Romsdalen. Der var min kraft lammet og mit arbeide for en stor del frugtesløst; her ser jeg mig virkelig istand til at udrette noget. 

Mister sin bror
Dagboka avsluttes med noen triste linjer den 25. november 1872. Endre har fått et sørgelig budskap hjemme fra Sunndalen: hans halvbror Ole har druknet i elva Driva:

Da jeg sidst skrev i dagbogen, var jeg frimodig og glad og drømte kun om glade dage og blide følelser; jeg vidste ikke at dødsengelen havde grebet forstyrrende ind i min og min families lykkelige tilværelse, og det faldt mig ikke ind, at de første efterretninger fra hjemmet skulde være et skrekkelig sørgebudskab. Ak broder! min kjære, elskede broder! O, dersom jeg havde fået høre, at du var hensovnen blidt og roligt på dit leie, da vilde jeg i håbet have trøstet mig over din bortgang; men at du nu på en så plutselig og forfærdelig måde skulde rykkes ud af verden, det gjør skilsmissen tung.

Her må vil vel sige: Hvo ved, hvor nær mig er min ende. Den 28. September fulgtes vi ad på dampskibet, da jeg reiste til Stjørdalen; begge var vi friske og raske og skiltes muntert fra hverandre; 5 uger efter lå min elskede broder i graven, medens jeg vandrer ene omkring mellom mine skolekredse i en fremmed bygd, hvor jeg må bære min sorg hos mig selv.

Jenter på rekke og rad
Nei, den 23 år gamle Endre kunne i 1872 ikke vite hva skjebnen hadde i vente for hans egen del. Det skulle bli stor lykke, åpenlys skandale i bygda og den endelige tragedie til slutt. 

Fra Sandeområdet cirka 1900. Postkort. Fylkesfotoarkivet.

Jeg vet ikke hvor lenge Endre var lærer i Stjørdal. Men han vendte etter en tid tilbake til sitt elskede Sunndal, der han ble lærer, gardbruker i Utistu på Sande og klokker i Hov. I 1879 giftet han seg med Magnhild Gunnarsdatter fra Furu, og sammen skulle ekteparet sette en nærmest uslåelig rekord: De fikk ti døtre etterhverandre, og ikke en eneste sønn. To av jentene døde som småbarn. Min mormor Genny (gift Grødal), var en av disse ti døtrene. Hun var født i 1895, og den siste søsteren, Ragna, i 1901. Genny var tolv år gammel og Ragna bare seks da moren Magnhild døde av tuberkulose i 1907, 52 år gammel.

Endre Sande og to av døtrene: Tv. Maria Sande Torske, th. Magnhild Sande Mjøen. Foto: Fylkesfotoarkivet.

Da Magnhild døde, var hennes mann Endre Sande 58 år gammel. Men hans mannlige kraft var åpenbart ikke oppbrukt. Den respekterte bygdelæreren, gardbrukeren og klokkeren innledet et forhold til ”en pige”, Marit O. Trøen (1876–1946), på naboeiendommen Trøen, som var blitt utskilt fra Sande bruk nr. 1 i 1909. Marit var 27 år yngre enn Endre, og i dag ville vi kanskje betvilt om det var en jenvbyrdighet i forholdet mellom en av bygdas fremskutte menn og ”pigen” Marit. 

Endelig en sønn
Om ikke lærergjerningen i Nesset hadde båret frukter for Endre, så gjorde forholdet til Marit det. I 1911 fikk de datteren Else, og i 1914 kom endelig Endres første sønn, Olaus, til verden, på det tolvte forsøket. 

Hva bygdefolket sa om det, kan vi bare tenke oss til. Snakket ble neppe stilnet av det som skulle skje senere samme år.

Olaus og Endre som fødte nummer fem og seks i kirkeboka for 1914.

Olaus ble født den 19. mars 1914. Hjemmedåpen fant sted den 14. april, og den ble stadfestet i kirka søndag den 21. juni, ifølge kirkeboka. Men det var også andre som hadde fått en sønn på vårparten, og det var Endres datter Brit. Den 13. april, dagen før hjemmedåpen til Olaus, fødte hun sin sønn, med ektemannen Nils Storvik som far. Gutten skulle hete Endre etter sin bestefar, intet mindre. I kirkeboka står Olaus og Endre oppført etter hverandre, som nummer fem og seks av fødte det året.

Hov kirke på Sunndalsøra. Bildet er trolig tatt under innvielsen av kirka i 1887. Noen år senere skulle det bli tilløp til et pikant drama her helga 20. og 21. juni 1914. Foto: O.J. Gravem/Sunndal bygdemuseum/Fylkesfotoarkivet.

Det var vel meningen at også gutten Endre skulle døpes i Hov kirke den 21. juni. Hvis det hadde skjedd, ville Endre (den eldre), hvis han gikk til kirka den dagen, oppleve å se både sin egen sønn Olaus og sitt barnebarn Endre bli døpt i det samme vann, på samme dag. Risikoen for pinligheter var så åpenbar, at noen måtte trekke seg. Det ble Brit og Nils, som flyttet dåpen til dagen i forveien, lørdag. I kirkeboka står denne dåpen oppført som hjemmedåp, på samme dag, den 21. juni. Flyttingen kan ha skjedd etter at dåpsdato var blitt innført i kirkeboka. Barnebarnet Endre var for øvrig den Endre som i voksen alder ble leder av Storvik Stål gjennom mange år. 

Søstrene Brit Sande Storvik og Oline Sande Ottem. Fra år 1900, da Brit var 18 år gammel.  Foto: O.J. Gravem/Fylkesfotoarkivet.

Den siste jakt
For 65 år gamle Endre Sande var 1914 ennå ikke over. Den 9. november – samme dag som hans datter Genny hadde fødselsdag og ble 19 år – var Endre på hjortejakt på gresslettene i Hovsnebba, sammen med sin svigersønn Nils Storvik. Endres helse var ikke den beste, han hadde hatt en hjertesvikt i kirka tidligere. Der oppe i fjellsida fikk Endre et illebefinnende, han ramlet utfor en skrent og døde. Om det var hjertet eller fallet som var den direkte dødsårsak, vites ikke. 

Da dette skjedde, var det allerede blitt ettermiddag, og mørket falt på. Øyenvitner nede på Øra har fortalt at de så lyset fra mange lykter i fjellsida, da Endre ble fraktet ned. 

Slik sluttet et liv, og så kan  vi bare forestille oss hva Endre selv ville ha skrevet, hvis han skulle ha satt ord på sin egen skjebne. Kanskje ville det ha blitt en takk til høyere makter, som lot ham få dø mellom de fjell i Sunndalen han elsket så høyt. 

Og da var det som skjedde oppe i fjellsida, kanskje ingen tragedie likevel.

Min bestemor Genny var gjennom et langt liv taus om sin fars liv og tildragelsene etter at mora Magnhild døde. Slikt skulle man ikke snakke om, den gangen. Hvordan Marit O. Trøen kan ha opplevd dette, fra sin posisjon nede på rangstigen, vet jeg ikke. I alle fall gikk det godt med Marits to barn, de vokste opp og fikk egne familier. Og det sies at Genny, sammen med sin datter Gunnvor (min mor), en gang skal ha besøkt Marit på gamlehjemmet på Grøa. Hva som ble sagt dem imellom, får vi aldri vite. Kanskje kom det en utstrakt hånd og en vilje til anerkjennelse og forsoning.








Kommentarer

Populære innlegg