fredag 24. mars 2017

Skal gutta ut og drepe igjen?


Glade gutter skal på tur igjen. Fra venstre Arne Hjeltnes, Vegard Ulvang,
Bjørn Dæhlie og Arne Brimi. Foto: TV2.
Jeg ser at TV2 til høsten skal sende en ny runde med ”Gutta på tur”-programmer. Du husker kanskje disse bråkjekke natur-, jakt- og matprogrammene med Arne Brimi, Vegard Ulvang, Bjørn Dæhlie og Arne Hjeltnes, sendt over åtte år mellom 1995 og 2002.

Både TV2 og de nevnte glade gutter har sikkert gode grunner til å ta en ny runde: TV2 er på seer-defensiven og søker desperat etter konsepter som kan selges til reklamekjøperne. De fire guttene har vært mer eller mindre ute av rampelyset i det siste, og da kan det jo være hyggelig og nyttig å ta en tur på gamle jaktmarker, med tv-kameraene rundt seg på alle kanter. 



Jeg skal ikke dømme programmet på forhånd; det kan jo hende at guttene har roet seg litt i løpet av 15 år og kanskje vil være fornøyd med å tasse godlynt rundt i utmarka, med fispatroner i børsene. Men det gir neppe mange seere. Så gutta bør nok helst skyte fra hofta.

Derfor vil trolig programmene legge seg på samme stil som forrige gang, da gutta i noen av programmene løp rundt og lo mens de skjøt på alt som rørte seg i lyng og hei. I så fall kan det være på sin plass å grave litt i arkivet igjen. I min mors gamle utklippsperm finner jeg følgende artikkel, skrevet av undertegnede i avisa Driva 1. november 2002. Tittelen er Gutter på tur. (Det nye programmet bør kanskje få tittelen Gutter på retur?)

Gutter på tur

Gutta drar på tur nå for tida. De riktig store gutta hiver seg i helikopteret, svever over hodet på oss og videre mot de fjerne jaktmarker. Der er det fyr i hytta. For der har noen vært ute i god tid for å gjøre hyttegodset varmt og behagelig for de ankommende storheter. Slik at fingrene skal være myke og gode når de krummer seg rundt avtrekkeren. 

Rimi-Hagen og andre kongelige gjør det mest mulig i skjul. Rutinemessig blir jakten på tamme fasaner avslørt av tabloidene i Akersgata, men Hagen og Harald har ingen kommentar. Andre gutter gjør det i full offentlighet. Ja, hele poenget er at flest mulig skal se på. Og vi ser på, når Dæhlie, Hjeltnes, Ulvang og Brimi skysses til stadig nye himmelstrøk for å fyre løs. 

Nå sist søndag gliste gutta bredt og fett mot oss fra Hebridene, den skotske øya ute i værmeldingshavet. På Hebridene er hjorten tallrik, fisken står tett i havet, gåsa flyr lavt og rypene kakler overalt i lyngen. Et drømmested for glade gutter, som for anledningen har invitert machoforfatter Jan Guillou med på turen. Det kan trengs, Bjørn og Vegard utstråler jo en havregrynsgrøtfriskhet som knapt gir assosiasjoner til røft jeger- og mannfolkliv i villmarken. 

Ute i terrenget på Hebridene er alt gjort klart, så å si. Hjorten står som ventende pappfigurer oppe i skråningene. Det er bare å fyre løs, et eller annet faller helt sikkert. Og så kan hodet kuttes av og antall takker på geviret telles. Jo flere takker, jo mer potente gutter. Jeg takker og bukker!

Snart er det fuglejakt. Ryper og and. Det er ikke lett å treffe anda i tussmørket, ler Bjørn etter at gutta er kommet i hus med noen fugleskrotter som slenges i lyngen. Nei da, det er lett å bomme, hei sann, der bomma jeg gutt, mon tro om svensken traff, så fjøra fauk? Dette kan vi lage landskamp av: Hvem treffer og hvem bommer, hu hei hvor det går.

Neste jaktdag skal rypa til pers. Landskampen fortsetter. Vi ser fugler kakle av gårde, mens hagleladningene spruter i fjøra. En vinge her, en stjert der; det blir noen flere norske bom, gutt, men svensken er visst enda verre.

Hvor mange fugler som ligger skadeskutt igjen i lyngen, får vi seere aldri vite, og neppe gutta heller. Men ellers får vi være med på alt. Bjørn og de andre gutta gliser mot oss for hvert skudd. Den satt, den bomma, den traff kanskje litt. I våre varme stuer får vi seere ta levende del i plafferiene, og guttas friske guttekommentarer. 

Så er det ut på fiskefeltet. Opp kommer makrellen, den spreller for livet foran kamera. Også den skal vises fram i sin dødskamp, selvfølgelig med guttas feite flir som ledsager. Hu hei, hvor den spreller. 

I bakgrunnen går kokken Arne, som en stillferdig bygdetulling. Han er ikke med på skytinga. Han lager maten; rjupebrystet skal stekes i bare noen sekunder, får vi vite. I denne sammenhengen framstår Arne likevel som en mann av en viss verdighet.

Jeg synes ikke de andre, Bjørn og gutta, gjør det. De minner meg, der de svinger børsa rundt etter alt som rører seg, om unger som har fått nye leiker. Det er fryktelig moro, og særlig artig er det å få vise fram stasen til andre. 

Det vi får se, er jakt og fiske uten verdighet, uten respekt for viltet, uten refleksjon. Det støyes og ropes, døde og halvdøde dyr henges fram foran kamera. Den var flott, gutt! Ledsaget av innforstått mannfolkskryt: I fjor, var det visst, skjøt Bjørn fem elger på én dag. Ja, er det ikke litt av en prestasjon når TV2 betaler regninga for Norges beste jaktområder og den stolte jeger kjøres fram til dekket bord, så å si. No limit, fyr løs, og så kommer noen flittige hender og henter dyreliket. Hvor er neste offer? Når er neste program? Var det i neste uke vi skulle til Colombia for å skyte lama, i fem tusen meters høyde, dere? Lama, det blir spennende, dere!

Jeg er ingen jeger, men innser at jakt både kan være spennende, nødvendig og også uhyre givende for jegeren. Og jeg spiser gjerne viltkjøtt når anledningen byr seg. Men jeg har en forestilling om jakt: At jakten burde være dypt farget av alvoret; man skal drepe et dyr, et levende vesen som tar all sin kløkt og alle sine ferdigheter i bruk for å unnslippe frykten og døden. Burde ikke det inngi jegeren en respekt, en ydmykhet, en stillferdighet og refleksjon som ber alle kameralinser dra pokker i vold?

Nå er byttets brutale død blitt gøy søndagsunderholdning, formidlet av en guttegjeng som kakler tankeløst rundt med børsepipene pekende i alle himmelretninger. 

Og hvem som vant til slutt, om det var Norge eller Sverige, det kan kanskje være det samme.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar