Historien om Knutsliøya – og en dødsulykke

Knutsliøya da det ennå var åpent landskap rundt husa. Fotokilde: Familien.

Den 9. mars 1960 var 77 år gamle Jørgen H. Hoås fra Grøa på vei over hengebrua på Grøa, til fots. Dette var tretti år før bilbrua Torske bru sto ferdig, den 16. mai 1990. Det var sterk vind denne dagen, og Hoås forsøkte så godt han kunne å holde seg fast. Men det gikk galt, han mistet taket i wiren og styrtet ned mot elva under brua. Der lå det tjukk elveis, og Hoås slo hodet mot isen da han falt. To kvinner var vitner til hendelsen, det var Marit Hoel og Maria Tangen. Hoel løp ned på isen der Hoås lå, mens Tangen løp for å ringe etter legen. Men ingen kunne gjøre noe for å berge livet til Hoås, han hadde omkommet i fallet.

NTB sendte ut en melding om ulykka, og den ble dermed omtalt i en lang rekke aviser over hele landet. I lokalavisa Aura Avis sto følgende 11. mars:

«Hengebru i vind kravde eit dødsoffer
Jørgen H. Hoås, Grøa, vart drepen da han vart kasta av brua.
Den lumske kastevinden i Sunndal onsdag førte til ei dødsulukke oppe på Grøa da 77 år gamle Jørgen H. Hoås vart kasta av hengebrua, slik at han tok elvaisen med hodet først. To kvinner såg korleis det heile gikk til, Marit Hoel og Maria Tangen, som hadde vore på handelslaget og gjort innkjøp. Dei såg at Hoås var på veg over brua. Komen midt utpå stoppa han opp på grunn av vinden for å huke seg betre fast. Det kom eit vindkast enda kraftigare, dei såg at Hoås heldt seg fast i wirene. Brua kom i kraftige svigningar, og han vart kasta opp frå sjølve brudekkjet. Plutseleg sleppte han taket på den eine sida. Han vart løfta opp eit par gonger – og så vart han kasta over wiren og ned på elvaisen med hodet først. Maria Tangen sprang for å ringa til lege, medan Marit Hoel sprang ut på isen. Det var ikkje livsteikn då ho nådde fram. 

Ulukka har gjort eit djupt inntrykk på Grøa og elles i Sunndalen. Jørgen Hoås var vel kjent som den trivelege og fredfulle mannen han var. Etter denne ulukka blir på ny søkelyset retta mot hengebruene i Sundalen. Og spørsmålet dukkar opp om det ikkje er på tida  å rive dei ned. Dette skulle og samsvare betre med utviklinga elles når det gjeld vegsambandet i Sunndalen i dag.»

Det var Kjellrun Hoås Gannestad som nevnte denne hendelsen for meg. Jeg holdt på å måke snø foran huset mitt i Grøavegen da hun kom forbi på tur med hunden sin. Jeg måtte innrømme at jeg aldri hadde hørt om ulykka før. Samtalen dreide så inn på Knutsliøya, et sted som de fleste i dag kjenner best som en populær Stikk ut-tur på Grøa. Stedet har også status som naturreservat, vedtatt av fylkesmannen i 2003. Jørgen H. Hoås, som var Kjellruns bestefar, hadde vært den siste driveren der, fram til bruket ble fraflyttet, trolig i 1948.

Knutsliøya 1976. Foto: Berhard Torske.

Samme kveld fant jeg fram Sunndalsboka bind 2, av Ivar Seljedal. I kapitlet om plasser under Hoås fant jeg Knutsliøyen, side 282. Snart begynte jeg å se mennesker og skjebner for mitt indre øye. Men før vi lar dem slippe til, må vi se nærmere på navnet, Knutsliøya, eller -øyen som Seljedal skriver. Jeg har alltid hatt problemer med denne øya, for her kan det da ikke være snakk om en øy, omkranset av vann? Heller ikke varianten med Knutsliøyan virker overbevisende på meg. Jeg har sett noen mene at det er snakk om en avledning fra -eid,og eid betyr ifølge Store norske leksikon: Eid er et smalt, langstrakt stykke land med vann på begge langsidene, som forbinder to landstykker. Med andre ord: Knutslieia?

Jeg skriver en sms til Tor Erik Jenstad, sunndalingen som er språkforsker og ordbokredaktør ved universitetet i Trondheim. Og da kommer avklaringen, Jenstad skriver:

«Hei Arne! No er det slik at øy i namn gjerne betyr låglende ved vatn, og da treng det ikkje vera omflødd. Slik er det for eksempel med Klingøya, Drivøya og Storøya på Gjøra, og Vermøya lenger ned, for å nemne nokre. Så det er nok ikkje eid, men rett og slett øy i ei litt avvikande betydning.

Ordet øy har forresten etymologisk sammenheng med latin aqua 'vatn '. Eldgammelt språkmateriale dette.»

Dermed faller jeg ned på Knutsliøya, som også er et praktisk valg, i og med at det er dette navnet folk flest bruker nå for tida.

Så var det historien og menneskene i Knutsliøya. Jeg overlater like godt ordet til Seljedal, selv om jeg ikke har forutsetninger for å si at alt han skriver her er korrekt, det forbeholdet må jeg ta.

«Plassen Knutsliøyen

Første kjente husmann her er Erik Taraldsen. f. 1768 av foreldre Tarald Taraldsen Gjøra og Ingeborg Eriksdatter Svisdal (de ble senere ektevigd). I 1803 ble Erik gift med Mari Svensdatter, f. ca. 1768, antagelig datter av en Svend Olsen, som dels nevnes med tilnavnet Hoås, dels med tilnavnet Birkestøl, men som vi ikke kjenner nærmere. Barn av dette ekteskap: 1) Tarald f. 1792, døde som strandsitter på Sunndalsøra 1868. 2) Ole f. 1798, ble sin fars ettermann på plassen. 3) Lars f. 1801, døde 1859 som «kårmann» på Birkestøl. 4) Kirsti f. 1804, døde 1891 som ugift fattiglem på Furu. 5) Hans f. 1806, døde 1877 som husmann på Tjønnhjell under Grødal. 6) Ingeborg f. 1795, ble husmannskone på Sandehjell under Tøfte. 7)Guru f. 1809, utvandret 1880 til Amerika (ugift). 8) Mari f 1812. 9) Erik f. 1815, ble husmann under Løken.

Erik Taraldsen nevnes allerede i 1804 som husmann under Hoås. Men hva tid han ble husmann på Knutsliøyen er uvisst. Omkr. 1812 angir han seg å være inderst på Hoås. Kanskje har han en tid bodd til leie, før han fikk oppført hus på den plass han hadde fått rett til å bruke. Erik døde 1842 og konen i 1848.

Sønnen Ole Eriksen bygslet et stykke innhegnet jord i 1831, i nærheten av det sted hvor hans far bodde. Ole hadde i årene 1824–31 vært husmann på Tøftøyen under Tøfte. På sin nye plass Knutsliøyen skulle han få havning til 1 ku og ti sauer. Når hans far ikke kunne eller ville ha sin plass lenger, skulle Ole få også den og dermed havning for 2 kuer og 14 småfe, men tillike svare i årlig avgift 18 arbeidsdager i slåtten. I 1841 mistet Ole sin hustru Brynhild Pedersdatter, og i 1842 giftet han seg med Synnøve Larsdatter, f. 1806, datter av grdbr. Lars Eriksen, Mele bruk nr. 5. Men allerede i 1843 døde Ole selv.

Enken Synnøve satt med plassen til 1847, da hun ble gift med Tore Jørgensen, f. 1822, sønn av grdbr. Jørgen Jonsen, Torske bruk nr. 3. Barnløst ekteskap. Våren 1847 fikk også Tore bygslet plassen. I 1863 døde konen. I en årrekke hadde så Tore en Marit Nilsdatter til husholderske, en datter av skoleholder Nils Olsen Smistad i Øksendal. Hun var blitt enke etter et kortvarig ekteskap med inderst Jon Pedersen Torskeløkken. I 1880 døde hun på Knutsliøyen. I 1885 giftet Tore seg med Anne Evensdatter, f. 1843, datter av grdbr. Even Andersen II, Snøva bruk nr. 2. Tore Jørgensen døde av kreft 1912, 90 år gammel. Hans enke døde 1935 på Sunndal gamlehjem. 

Jørgen Halvorsen var neste og siste husmann på plassen. Han var f. 1883, sønn av husmann Halvor Jørgensen Hoåsmelen. Ble 1913 gift med Klara Halvorsdatter, f. 1893, datter av tømmermann Halvor Olsen Musgjerd og Ingrid Andersdatter. Barn: 1) Randi f. 1913. 2) Inger f. 1915. 3) Helga f. 1917 (på Furu). 4) Jenny og 5) Kari, tvillinger f. 1919 (på Furu). 6) Jon f. 1925 på Knutsliøyen. 7) Hallvard f. 1929. 8) Olav f. 1933. 

Jørgen Halvorsen var snekker. Han overtok plassen i første halvdel av 1930-årene og drev den til og med 1948. Fra 1949 ble den tatt til beitemark. Både plassen Hoåsmelen og plassen Knutsliøyen lå under Hoås bruk nr. 1»

Med Jørgen Halvorsen som Seljedal her omtaler, er vi tilbake på brua i 1960. For denne Jørgen er nettopp Jørgen H. Hoås som omkom i den omtalte ulykka.

Halvor Jørgensen Hoåsmelen og kona Randi Jonsdatter med sønnen Jørgen på fanget.
Fotokilde: Familien. 

Seljedal skriver at Jørgen H. Hoås overtok Knutsliøya på begynnelsen av 1930-tallet. Etterkommerne mener at det trolig skjedde tidligere, allerede rundt 1920. Hva sier kildene? I folketellinga for 1920 finner vi Jørgen som en av elleve beboere på Hoås bruk nr. 1, med yrkestittel bygningssnekker. Kona Klara som han ble gift med i 1913, er ikke blant disse. Det oppgis her at elleve personer var til stede under tellinga, men at bare ti var hjemmehørende her. Kanskje var Jørgen og Klara bosatt et annet sted, men at Jørgen hadde arbeid å utføre på Hoås og ble med i tellinga. Så gjør jeg et søk på kona Klara Halvorsdatter, og i folketellinga for 1920 dukker hun opp som Klara Halvorsen på bruket Veitvold i Sande tellekrets, sammen med mannen sin Jørgen og barna Randi, Inger, Helga og Kari. Hos Seljedal ser vi at tvillingene Jenny og Kari ble født på Furu i 1919, mens broren Jon ble født i Knutsliøya i 1925. Men det er usikre opplysninger som kommer fram her. Søkeresultatet oppgir navnet til Klara Halvorsen Mahlen, med to spørsmålstegn bak, og det samme gjelder for mannen Jørgen, og de fire barna, alle er navngitt Mahlen med to spørsmålstegn. Hvor dette Mahlen kommer fra, vet jeg ikke, under Furu i Sunndalsboka finner jeg et bruk som heter Melan, men ingen Jørgen og Klara her. Det er  neppe snakk om Hoåsmelen, siden husa her ble flyttet til Solheim i 1910, ifølge Seljedal.

Og hva så med Karis tvillingsøster Jenny, hun står ikke i oversikten. Forklaringen er at hun døde i november 1920, ett år gammel. I kirkeboka står Jennys bosted oppført til Branneinan, også det et bruk på Furu. 

Familien har i alle fall, etter alt å dømme, bodd på Furu, og så skjedde flyttinga til Knutsliøya tidlig på 1920-tallet, slik familien i dag mener. 

Når vi leser  Seljedals oversikt over slekters gang i Knutsliøya, kan vi se for oss slitet, sykdommene, fattigdommen, tidlig død, men også gledene, samholdet, og vi hører kanskje sangen som lød gjennom stua en søndag formiddag. Den rene skjære nødvendighet styrte det meste. Romantikken var underordnet livets tvingende krav. På en gård skulle man helst være to, mann og kone, av praktiske grunner. Se på Tore Jørgensen, født i 1822: I 1847 ble 25-åringen gift med den 41 år gamle Synnøve Larsdatter, de fikk ingen barn. Synnøve døde i 1863, og i 1885 giftet Tore seg med Anne Evensdatter. Da var Tore blitt 63 år gammel, mens Anne bare var 42. Først var altså Tore gift med ei kvinne som var 16 år eldre, så med ei som var 21 år yngre.

Mens jeg leser Seljedals tekst, spør jeg meg: Hvordan så det ut på Knutsliøya i gamle dager, finnes det bilder av stedet og menneskene der? Jeg går først til nettet og en kilde jeg har brukt mye, Fylkesfotoarkivet. For noen tiår siden gjorde mange kommuner i Møre og Romsdal et stort innsamlingsarbeid og registrering av gamle bilder. I Sunndal var avdøde Oddbjørn Svisdal en drivkraft i arbeidet, og han hadde god hjelp av blant andre Tor Helge Gravem. Jeg gjør et søk, og resultatet er over all forventning.  Med et klikk har jeg gamle dagers Knutsliøya foran meg på skjermen. Det er slående hvor helt annerledes landskapet var den gangen det ble drevet jordbruk her, med åpne åkervidder. I dag er det jo svært gjengrodd rundt den gamle hustuften.

Et helt annet og åpent landskap ved Knutsliøya i 1910. Foto: M.M. Lohne.
Fotokilde: Fylkesfotoarkivet.

Arkivet har også et bilde som er tatt på Musgjerd, der det er både voksne og barn. I bildeteksten står det at Jørgen og  kona Klara er blant disse, men etterkommerne mener denne mannen  neppe er Jørgen, og at det er mer sannsynlig at det er han som har tatt bildet. Jørgen kjøpte seg fotoapparat under oppholdet sitt i Amerika 1906–1911. Men Gannestad og familien har mange bilder av Jørgen og familien, og noen av dem sender hun over til meg. Da kommer vi straks tettere inn på disse menneskene; vi følger Jørgens liv fra han sitter på fanget til foreldrene  Halvor og Randi, vi ser en flott ung mann i militæruniform, og et ektepar på sine eldre dager, Jørgen og Klara. Også i begravelsen til Jørgen ble det tatt et bilde. 

Klara Halvorsdatter.Fotokilde:
Familien.

Jørgen H. Hoås.
Fotokilde: Familien.

Det må ha vært et strevsomt liv for folket i Knutsliøya, og til tider farefullt, med elva så tett innpå husa. Under storflommen i Driva i 1932 holdt det på å gå galt. Jørgen og Klaras sønn Jon har fortalt til sin datter Kjellrun at de måtte ta husdyra opp i etasjen over. Jørgen gikk for å se på elva litt lenger opp fra husa. Etter å ha stått der en stund, begynte han å gå hjemover igjen. Like etterpå raste plassen han hadde stått på, ut i elva. 

Fotoapparatet Jørgen kjøpte i Amerika. Fotokilde: Familien.

Jørgen sendte penger hjem fra Amerika. Fotokilde: Familien.

Før Jørgen ble gift og slo seg ned med familien i Knutsliøya, hadde det jo skjedd mye i hans liv. Etterkommerne har fortalt meg at han  etter skolegang var snekkerlærling på Fale. Derfra var planen å dra videre enten til Kristiansund eller Molde, det er litt usikkert om det var for å få seg arbeid eller for å gå i lære. Det kan ha vært snakk om å gå i lære som fotograf i Molde, men en brann i lokalene skal ha satt en stopper for  det. I alle fall bestemte Jørgen seg for å dra til Amerika, og han reiste over i 1906, på White Star Line. Han kom til StevensPoint i Wisconsin, og fikk arbeid i skogen der. Det var et strevsomt liv. Karene  måtte stå opp tidlig om morgenen med lykt i tre fot snø for å felle tømmer. Basene holdt oversikt over hvor mange trær karene felte. I 1911 reiste Jørgen hjem til Sunndalen igjen, og to år seinere ble han gift med Klara. Hva Jørgen og familien levde av de første åra, er litt usikkert. Etterkommerne tror  han kan ha hatt noe arbeid på Aura-anlegget i åra 1913–16. Fra tidlig 1920-tall er så Knutsliøya hjemmet til Jørgen, Klara og den voksende barneflokken. 

Jørgen H. Hoås var vernepliktig soldat sammen med en rekke andre unge menn fra Sunndal.
Fotokilde: Familien.

Etterkommerne har også bilder av Jørgen i militær uniform. Trolig har han i likhet med mange andre unge menn utover i landet gjort militærtjeneste. Den allmenne verneplikten ble innført i Norge mot slutten av 1800-tallet, og vi fikk et desentralisert folkeforsvar under parlamentarisk kontroll. Av et attestskjema datert 1. oktober 1918 går det fram at Jørgens familie (hustruen, med adresse Furugrenda) skal ha en utbetaling «familietillæg under vaabenøvelserne».

 

Attesten er datert 1. oktober 1918 og viser at Jørgens kone (hustru Klara) skal motta "familietillæg under vaabenøvelserne" det året. Fotokilde: Familien.

Veiarbeid i Oppdølsstranda. Jørgen H. Hoås nummer to fra venstre.

Fotokilde: Familien.

La oss finne ut mer om Knutsliøya, når vi først er i gang. Nasjonalbiobliotekets søketjeneste på nb.no er en fin mulighet. Her finner vi scannede bok- og avissider langt tilbake i tid. Et søk på Knutsliøyen bringer meg til en artikkel i Aura Avis 18. november 1972. Her omtales Jørgen H. Hoås slik: 

«Det var ikke store stykket matjord Jørgen Knutsliøyen hadde til disposisjon. Bare 25 mål matjord hadde han til seg, sin kone og sine åtte barn, og det var nok ofte en stri tørn å få endene til å møtes. Egentlig var Jørgen snekker av yrke, men det var heller dårlig med snekkerarbeid på denne tiden, og vegarbeid var ofte løsningen. Det fortelles at han hver dag syklet de vel tretten kilometrene til Opdølstranda hvor vegarbeidet pågikk. I all slags vær og føre bar det avsted. Og når han omsider kom hjem til Knutsliøyen var det gårdsarbeidet som ventet. Hest hadde han heller ikke å hjelpe seg med, og når høyet skulle fraktes under tak, måtte han bære det på sin egen rygg. Men heller ikke de siste åra har Knutsliøyen stått helt tom. I de tre siste sommersesongene  har nemlig franskmannen Roger Danten fristet eneboertilværelse her. Franskmannen fisker i «Hoås-elva» og hvis været er fint må altså den gamle bygningen på Knutsliøyen greie seg som herberge for natta. Roger Danten er egentlig i reiselivsbransjen, og eier et reisebyrå i Frankrike. Om vinteren driver han jakt i Afrika, men om sommeren tar han med venner og kjente og besøker Sunndal. 

Også i år fisket denne karen godt, og neste sesong vil det ventelig være folk på gamle Knutsliøyen igjen.»

Jørgen og Klara fikk åtte barn, og det var selvsagt ikke uvanlig på denne tida, heller ikke det faktum at fødslene skjedde over et tidsrom på tjue år: Randi 1913, Olav 1933. Mine egne oldeforeldre Magnhild og Endre Sande fikk sitt første barn i 1880 og det tiende og siste i 1901.

(Endre fikk ytterligere to barn etter at Magnhild var død, den siste var en sønn i 1914, 34 år etter at han fikk sitt første.)

Hva skjedde med barna i Knutsliøya, hvor gikk livsveien deres videre derfra? 

Klara med fem av barna. Fotokilde: Familien.

Bildet er datert til 1918–1920
og viser fra venstre Randi Hoås (Ulvund),
Inger Hoås (Lundli).
Elti og Einar Halvorsen.
Fotokilde: Familien.

Lille Jenny døde som nevnt allerede i 1920, ett år

gammel. Men de andre søsknene fikk ganske lange liv:

Randi, født 1913, gift Ulvund, døde i 2000.

Inger, født 1915, gift Lundli, døde i 1993.

Helga, født 1917, gift Brekken, døde i 2016 

Kari, født 1919, døde i 2002

Jon, født 1925, døde i 2019

Hallvard, født 1929, døde i 2009.

Olav, født 1933, døde 2021

Kari Hoås var ugift. Hun bodde noen år i Oslo. Hun kan ha utdannet seg innenfor helse, men det er litt usikkert. Hun flyttet tilbake til Sunndalen og tok seg godt av foreldrene på deres eldre dager. Hun jobbet på Carlton og seinere Helsetunet da det ble bygd. Kari var svært ivrig til å sykle. 

Helga giftet seg med Hermann Brekken og bodde på Ålvundfossen. Hun ble nesten hundre år gammel. Randi giftet seg med Emil Ulvund, og familien var litt omreisende på anlegg. Inger ble gift med Anders Lundli og bodde på Grøa med familien. 

Jørgen og Klara på eldre dager. Fotokilde: Familien.

Hallvard flyttet med familien til Jondal i Hardanger og seinere Sand i Ryfylke. Han var gift med Halldis Johanne Dalen, også hun fra Smøla. Hallvard arbeidet på store kraftutbygginger. 

Olav var gardbruker på Liabø, i det bratte terrenget der. Han var gift med Erna Liabø. Olav var svært bilinteressert. 

Jon kjøpte stedet Drivstad på Grøa, og dit flyttet også foreldrene Jørgen og Klara. Jon og kona Klara Marie var glødende interessert i skisport, og gjennom mange år la de ned et stort antall dugnadstimer til glede for skiinteresserte barn på Grøa. Peder Hagen (Sunndal Sport) forteller at dugnadsinnsatsen til Jon og Klara var helt avgjørende for hans skikarriere. Peder vant blant annet EM i stafett for juniorer i 1976 og var i norgeseliten i mange år.

Jørgen i sitt rette element, naturen.
Fotokilde: Familien.

Historien om ulykka med Jørgen H. Hoås har ført meg tilbake i historien, til gamle Knutsliøya. Jeg skjønner noen flere sammenhenger. Blant annet den at den fine gamle mannen som pleide å gå turer forbi huset vårt i Grøavegen fra sin seniorleilighet nedenfor Solvang, het Jon Hoås, og at han var den Jon som var født i Knutsliøya i 1925, som sønn av Jørgen og Klara. På siden Slekt og Data, under søkemuligheten Finn en grav, finner jeg gravsteinen til ekteparet Jon og Klara Marie. Av det ser jeg at Klara Marie døde i 2011. Hun var født i 1926, var fra Smøla og hadde pikenavnet Bjøringsøy. Søket bringer opp også en annen Klara, for som vi har sett, het også mor til Jon, altså Jørgens kone, Klara. Hun var født i 1893 og døde i 1971.

Begravelsen til Jørgen H. Hoås i mars 1960. Fotokilde: Familien.

Og Jon og Klara Marie Hoås, i sin tur, var foreldrene til Kjellrun Hoås Gannestad, hun som stanset foran huset mitt da jeg måket snø og fortalte meg om bestefaren Jørgen og ulykka på brua i 1960, og som etterpå har gitt meg så mange spennende opplysninger om familien.

Og Kjellrun? Jo hun er mor til Helle Hoås Gannestad, hun som etter terroren i 2011 ble kjent over hele landet for disse vakre ordene:

«Om én mann kan vise så mye hat,

tenk hvor mye kjærlighet

vi alle kan vise sammen.»