Fotballens - og teatrets - glade gutter

Fra en kamp på Sande stadion en gang på 1970-tallet, mens fotballen ennå var viktigere enn teater for Geir Gjerde og Lars Hjeldnes. Undertegnede i forgrunnen bøyer seg i støvet. Foto: Svein Torske. 

1970-tallsuka fortsetter i fin stil på Sunndalsøra. Torsdag kveld hadde Ketil Bjørnstad en flott forestilling i kulturhuset, og i dag fredag går det slag i slag med fotballmimring i samme hus, med påfølgende nachspiel på Øra Kafé. I den forbindelse har jeg gravd fram noe jeg skrev om fotball og teater i fjor, og her kommer utdrag av det. 

På et svart hvitt-foto fra 1970-tallet ser vi to unge og engasjerte herrer som står på den spartanske tribunen på Sande stadion på Sunndalsøra, omgitt av ivrige sambygdinger som følger hjemmelaget Sunndals kamp ute på banen. Det er Geir Gjerde og Lars Hjeldnes som står fremst ved gjerdet, slik de alltid gjorde i disse årene, fordi de er naturlige anførere for oss som er litt mer beskjedne.


– Linjemann, du så jo at det der var offside, mann, anbefaler en tur til optiker, herregud, det går jo ikke an, tordner den mektige stemmen til Gjerde ut over stadion. En stemme som er raskt ute med ros hvis dommeren blåser til Sunndals fordel: – Takk dommer, jeg skal huske deg i testamentet mitt!

70-tallet innledet store tider for fotballen i Sunndal. I første del av 80-tallet spiller klubben på nest høyeste nivå i norsk fotball og møter storheter som Lyn, Tromsø, Ålesund og Brann. Spillerne er lokale, mens trenerne gjerne blir hentet i det internasjonale markedet, nederlenderen Kees Bentem er en av dem. Sunndal skal opp og fram blant de beste i landet, og vi frykter ingen på Sande stadion.

Vi sunndalinger ser bare muligheter på denne tiden. Alt går vår vei: På Hydro Sunndal kryr det av folk, fabrikken har flere ansatte enn noen gang, om lag 1400 årsverk på midten av 80-tallet. Det er folk å ta av til fotballen, som får tilsig av en eksplosiv blanding av respektløse operatører fra verksgolvet og hjemvendte fra utdanningsgenerasjonen, folk som har vært ute på skoler noen år på 70-tallet, men som nå har vendt tilbake til hjembygda, til gode jobber som ingeniører, lærere, sykepleiere og kommunale byråkrater. Her skal de arbeide, stifte familie og drive fotballen i Sunndal fram til uhørte høyder.

Svein Torske, Lars Hjeldnes og jeg tok Hurtigruta til Bergen for å se Sunndals første seriekamp, mot Florvåg, i vår nest øverste divisjon våren 1975. Svein tok som alltid masse fine bilder med sitt Konica-kamera. Kampen endte 1-1. Det ene bildet viser Nils Petter Ulset som dundrer inn SILs  første scoring i divisjonen. Det andre viser Bjarne Volden som nesten redder Florvågs straffespark på overtid. Bildene er gjengitt fra Sunndal Fotballs hjemmeside. 

Og de skal skape og spille teater. For på 1980-tallet skjer det nesten utrolige på Sunndalsøra: Samtidig som fotballen nærmer seg elitenivå i Norge, legges grunnlaget for et amatørteatermiljø som skal komme til å bli det mest nyskapende i landet i disse årene. Samtidig som Sunndal IL feier Brann av banen på Sande stadion og på Brann stadion for den del, drar teatergjengen til Oslo og nordisk teaterfestival med stykket Svarte garn. Sunndalingene ankommer hovedstaden med like store doser talent og respektløshet, og festivalledelsen blir tatt på senga av en teatergjeng som har som mål å feie gamle tradisjoner i norsk amatørteater av banen. 

Vi feier dem av banen, på fotballbanen og på teaterscenen. Fremst i rekkene av uredde bygdegutter står Geir Gjerde og Lars Hjeldnes. De er anførere på begge fronter. Ikke før har dommeren blåst av kampen på Sande, så drar de to herrer sporenstreks ned på Øra og til enda en øving med teatret på samfunnshuset. Er det ikke Svarte garn, så er det Jan – ei urockele historie, eller 1995 – et show i sol skygge og aluminium.

Sistnevnte stykke skal oppføres høsten i 1987. Det året har Sunndal IL nettopp lagt bak seg en formidabel vårsesong, der laget har kjempet i toppen av tabellen, og hovedstadsavisene har skrevet spaltemetere om sensasjonslaget fra det ukjente stedet på Nordmøre, et lag som nå kan komme til å rykke opp i landets øverste fotballdivisjon (1.divisjon).


Slik går det dessverre ikke. Høstsesongen blir tråere, og Sunndal dumper en del plasser nedover på tabellen. Noen uker etter at siste kamp er spilt og Sunndal har tatt til takke med en plass godt nede på tabellen, inviterer teatergruppa i Jazzå til premiere på 1995-stykket. Oppsetningen blir en enorm publikumsmessig og kunstnerisk suksess. Aldri før har teatret på Sunndalsøra vært på et så høyt nivå. Blandingen av de gode gamle lokale amatører og importerte proffer som Pål Øverland – teatrets svar på Kees Bentem – har båret frukter.

Denne høsten har vi vært vitne til et sceneskifte. Fotballen har nådd sitt historiske høydepunkt på våren, fallet starter i høstsesongen, mens teatret har etablert en ny plattform som store framtidige suksesser kan bygges på. 

Hvorfor skjer dette sceneskiftet, der fotballen sakte med sikkert – utover på 1990-tallet – forvitrer til å bli en lokal foreteelse for spesielt interesserte, mens teatret løfter seg til stadig nye høyder og trekker folk fulle av beundring fra et stadig voksende omland. 
Vi taper fotballen – men får en lady i erstatning. 

Hvorfor gikk det slik? Forklaringen ligger nok som alltid i skjæringspunktet mellom sosiologi, demografi og tilfeldigheter. 


La oss kort se på fotballen først: På 1970- og 80–tallet krydde det av personligheter i fotballen i Sunndal, og vi skal vokte oss vel for å nevne navn, for da blir nesten alle glemt (selv om det er fristende å nevne at det var inntil nylig assistenttrener på det norske landslaget, Jarl Torske, som trente Sunndal i 1987, den samme Torske som for øvrig i 2014 startet Ladyens Venner for å sikre videre liv for musikkspillet). Sunndal Il hadde i disse årene drivende personligheter både på banen og i ledelsen.

Utover på 1990-tallet og 2000-tallet ble tilsiget svakere, både på og utenfor banen. Det skyldtes blant annet at det ble færre å ta av: Hydro begynte en langvarig og vedvarende rasjonalisering, og fabrikken gikk i løpet av noen år fra 1400 til 900 ansatte, og enda færre skulle det bli. Nye unge arbeidere ble nesten ikke tatt inn, og arbeidsstokken ble stadig gråere i håret. Sunndal IL hadde fint lite å hente blant 50-åringene på Verket, og 19-åringene flyttet fra Sunndalsøra straks de var ferdige på videregående.

Lederne i klubben gjorde så godt de kunne, men interessen for seniorfotball i lokalsamfunnet var nå blitt så svekket, at det var svært vanskelig å skape en administrativ og økonomisk plattform som var sterk nok til at Sunndal Il kunne henge med i den raskt voksende profesjonaliseringen av norsk fotball som fant sted i denne perioden, også nedover i divisjonene. Vi nøyde oss stort sett med breddefotball og Hydro Cup, og kanskje var det like greit.

På teatret gikk kurven i motsatt retning. Også teatrets folk ble selvsagt eldre, men de la ikke opp av den grunn. Snarere tvert imot. Når entusiastene fra tidlig 1980-tall endelig var ferdige med å skifte bleier på ungene sine, kunne de jo fortsette å spille teater med god samvittighet, og det var roller for folk i alle aldrer. Ikke nok med det: Ungene sine tok de med på øving, for det var jo behov for de små til de mange statistrollene i musikkspillet.

Og teatret skapte den ene profilen etter den andre, slik fotballen tidligere hadde gjort. Det var unge mennesker som fikk et så lidenskapelig forhold til teaterkunsten gjennom JazzåTeatrets produksjoner, at de valgte seg teater som yrkesvei. Det var ikke bare lysten som ble vekket på scenen i Hovshall, der fikk de også mange av erfaringene og kunnskapene som de tok med seg ut i yrkeskarrieren. Blant de mange som dro ut med teaterblod i årene, var Svein Roger Karlsen (uavhengig av lokal teatererfaring), Kjetil Falkum, Line Malvik, Torgeir Reiten, Brita Skare Malvik, Nils Golberg Mulvik, Ingrid Megård Sæter, Ane Wennevold og Terje Eidsør. Atter andre fikk kunnskaper og impulser som de tok i bruk lokalt i Sunndal, blant annet som konsulenter for mindre oppsetninger og avgangsrevyen ved Sunndal vidaregåande skole. Esben Bråten og Hege Lauritzen er to av dem.
Teatergruppa bygde seg opp gradvis, la lista stadig høyere og organiserte seg deretter. I 1980 startet teatret på Sunndalsøra som en gruppe innenfor Jazzå 1917. Etter hvert ble virksomheten så stor, at man startet eget teater i 1989: JazzåTeatret. Det var dette teatret som fikk ladyen på scenen i 1996.

Noen ti år senere: Lars Hjeldnes og Geir Gjerde har skiftet scene fra Sande stadion til Sunndal kulturhus (2015).

Og mens ladyen gikk sin seiersgang på scenen i kulturhuset, og trakk til seg publikum fra det ganske land, forsvant fotballen på 1990-tallet inn i skyggenes dal. Det har vist seg svært vanskelig å komme seg ut derfra. Men la oss aldri gi opp håpet. Akkurat nå ser det faktisk bedre ut enn på lenge, og jeg begynner å få tilbake trua. I sommer skal jeg gå på kamp på Sande igjen, og jeg gleder meg.