Du skulle ikke sagt det

"Hun merket hvor godt det var å bare kjøre, holde fast i rattet,
blikket festet på veien, uanstrengt,  det krevde ingen ting av henne,
hun behøvde ikke å tenke, verken bakover eller framover,
bare gli med gjennom landskapet."

En novelle

Hvor lenge ville han bli stående etter at hun og bilen var borte bak svingen? Ikke et øyeblikk for lenge, trolig ville han være på vei inn i huset sitt idet hun løftet blikket mot den lange rette strekningen som lå foran henne, på veien hjem. 

Ville også han kjenne en lettelse? En befrielse, ikke fra noe som var ubehagelig eller vondt, men fra forpliktelsen som hadde ligget over dem gjennom to dager og to netter. Slik det måtte bli når to voksne anstendige mennesker som ikke kjente hverandre, skulle tilbringe helga sammen, i den enes hus, i hans hus.

Det var han som hadde foreslått det, at hun kunne komme til ham på helgebesøk. Han hadde plass nok, mer enn nok plass, hadde han sagt på telefonen, han bodde jo alene på gården sin, i «ødemarka» noen kilometer nord for Røros. Hun skulle få sitt eget rom, han hadde knapt telling på hvor mange soverom det var på gården. Så fikk de ta det som det kom, hadde han  lagt til, og idet han sa det, merket hun at han ville bite i seg setningen igjen, som om han ville si at det var ikke slik ment. 

Nå var hun på vei tilbake mot byen, hjemover, mot Trondheim. Hun merket hvor godt det var å bare kjøre, holde fast i rattet, blikket festet på veien, uanstrengt, det krevde ingen ting av henne, hun behøvde ikke å tenke, verken bakover eller framover, bare gli med gjennom landskapet. Telefonen var avslått. Hvorfor hadde hun gjort det? Meldinger fra ham, høflige, vennlige, med takk for helga? Meldinger fra mora, om at hun gjerne ville vite når hun kom til å være hjemme, så kunne hun ha middagen klar?

Alt lå i hennes egne hender, ingen kunne nå henne her. Hvis hun ville, kunne hun stanse ved veikroa som lå noen mil lenger framme, finne seg et bord i en krok og bli borte sammen med seg selv. En stille lykke nesten, som kommer når man er løsrevet og i et lite unnselig øyeblikk kan merke sitt eget rolige åndedrag. 

Veikroa var heldigvis åpen, selv om det var søndag. Et ungt par satt ved et av bordene, borte ved vinduet. Rundt et annet bord, lenger inne i lokalet, satt en gruppe godt voksne menn, med en tilstedeværelse som gjorde det klart at det var de som hørte til her. Pensjonister, tenkte hun, som møtes her på veikroa hver dag for å snakke om løst og fast. Sosialt, de har kanskje kjent hverandre et helt liv, de vet alt om hverandre, om slektene, om godt og vondt i bygda, og i verden. De hadde sett på henne da hun kom inn og stilte seg ved disken for å bestille kaffe og rundstykke. Som en adspredelse et kort øyeblikk før de sluttet sirkelen igjen.

Hun fant kroken sin. Herfra kunne hun se ut på veien, på den andre siden lå en bensinstasjon og Coop-en. Fra kroken innerst i kafeen kunne hun ikke se de andre i lokalet, og de kunne ikke se henne, men hun hørte stemmene fra pensjonistbordet, og den usjenerte latteren som steg og sank derfra. Hun kunne bli sittende så lenge hun ville.

Det hadde vært et innfall hinsides hennes vanlige rasjonelle avmålthet. Gi slipp for en faens gang skyld, hadde hun sagt til seg selv den kvelden, etter det tredje glasset med rødvin. Hun hadde grepet telefonen som lå på bordet foran henne med en besluttsomhet som måtte komme fra et annet sted, utenfor henne, dette var ikke henne. Men hun lot denne andre kraften føre henne videre, og så var hun i gang. 

Hun kjente til nettstedet, det var en av kollegene på sykehjemmet som hadde nevnt det, og vist henne: Se her, slik gjør du det, det er jo så enkelt. Herregud, du må prøve, du har jo ingen ting å tape på det. Det er voksne skikkelige mennesker på denne sida, ikke slike solbrune tatoverte tjueåringer som du kanskje forestiller deg. Om tre år er du femti, er det da du skal finne deg en kar?

Profilen hennes hadde tatt form, sakte men bestemt. En nøktern beskrivelse: sykepleier, 47 år, hvor hun bodde, litt om interesser. Interesser? Hvilke interesser hadde hun egentlig, var det noen i det hele tatt, bortsett fra fjellturene og lesinga? Til slutt det vanskeligste: bilde. Nærbilde? Kom ikke på tale, det måtte bli et som viste henne på litt avstand, ute i terrenget, det fikk holde. Så holdt hun pusten og klikket seg selv ut på nettet. Deretter slo hun av telefonen og gikk inn på kjøkkenet for å tappe litt mer rødvin i glasset.

Neste dag lot hun telefonen være avslått til langt ut på formiddagen. Først da hun var kommet halvveis ut i turløypa som gikk innover i skogen bak huset hun og mora bodde i, slo hun den på igjen, etter å ha sett seg rundt for å være sikker på at ingen andre kunne komme på henne. 

Hun stanset og ventet urolig og utilpass på plingene som måtte komme, ikke fordi hun allerede hadde fått svar fra en eller annen, plingene ville komme likevel, som varsler om noe ukjent og farlig som var på vei mot henne, som hun ikke kunne unnslippe fra, selv om hun løp vekk, bort, inn i skogene, på stier bare hun selv kjente til.

Det kom ikke en lyd fra telefonen, heller ikke i løpet av den timen det tok å gå den vanlige runden rundt vannet og stien videre opp i åsen, og tilbake. Kjente hun på en lettelse, eller var det heller en liten skuffelse, som når man er forberedt på å komme i gang med noe ubehagelig, som man vil ha overstått fortest mulig, men så kommer det et eller annet i veien. 

Da hun kom tilbake til huset, sto mora på kne ved blomsterbedet der hun hadde rosene sine, rosene som hun var så stolt av, og hadde slik omsorg for, som om de hver sommer kom med en bekreftelse på at livet var verdt å leve. 

– Hei, der er du ja, sa hun, og snudde seg mot dattera.

– Ja, jeg har jo tatt den vanlige runden.

– Da kommer du kanskje opp i ettermiddag, til middag?

– Ja, jeg kommer opp, mor.

– Skal vi si i femtida, da?

– Ja, fem passer godt. Jeg skal en tur ned i byen nå, har et par utretninger der.

Hadde hun sagt, men hun hadde ingen utretninger i byen, på en søndag i juni, annet enn å kjøre dit, uten formål. Sette seg på en kafé kanskje, eller hun kunne kjøre gjennom byen og videre sørover. Gjennom Buvika kanskje, i retning Orkanger. Tilbake til middag, moras gode hjemmelagede middag. Slik ville to-tre ettermiddagstimer gå, og til slutt kunne hun si det hun pleide å si, at nå var det på tide at hun gikk ned til seg selv, det var en bok hun gjerne ville fortsette å lese i og en film hun skulle se på tv. Men tusen takk for middagen igjen, mor, du skjemmer meg helt bort med all denne matlaging di. 

Hun gikk inn i leiligheten, og igjen la hun merke til den sterke kontrasten mellom det strålende lyset ute i hagen der mora igjen sto på kne foran rosene og den stille dysterheten i halvmørket inne i sokkelen. Da hun kledde av seg for å dusje, så hun for seg moras bekymrede ansikt, ofte mot slutten av middagene de spiste sammen. Når ansiktet hennes var akkurat slik, urolig og målbevisst på samme tid, visste hun hva som ville komme: 

– Det er ikke rett, dette, at du skal bo i kjelleren, mens jeg har all verdens plass her oppe i huset. Jeg er bare ei gammel kjerring, og skulle vel helst ha vært på hjemmet, mens du er ung og har livet foran deg. Vi skulle ikke bytte da, tror du, ville ikke det ha vært kjekt da. Så kunne du hatt venninne dine på besøk, og ja...

– Men mor, du vet da hva jeg mener om dette. Jeg bor ikke i kjelleren, det er en fin sokkelleilighet, mer enn stor nok for meg, jeg har jo ikke så mye, det er ikke så mye plass jeg trenger, og så er det jo så lettvint, med full jobb og slikt. Og det er jo ditt hus dette, ditt og pappas. Dere bodde nesten et helt liv sammen her.

– Men du bodde jo oppe du også i noen år, da du var ungdom, til du var ferdig på videregående, helt til du begynte å studere. Så det er nå ditt, også. Og det er jo så lenge siden pappa døde, det er nesten så det ikke er hans og mitt hus lenger. Men jeg ser jo på bildene av ham, av oss, jeg tar dem fram en gang i blant, det er ikke vondt lenger, slik det var før. Det hender vi prater sammen, jeg forteller litt om hva som skjer, om deg for det meste, og om hagen, rosene, det var jo han som plantet dem. 

Tekstmeldingen hadde kommet tre dager senere, onsdag ettermiddag, rett før hun skulle gå på seinvakt på sykehjemmet. En ganske kort melding, hva han het, alder, 49 år, hvor han bodde, det var femten mil dit, han var byggesaksbehandler i kommunen. Egentlig var han odelsgutt og hadde drevet familiegården i noen år før han forpaktet vekk jorda i fjor. Men han bodde fortsatt på gården, i dette «uhorvelig» store huset, som han skrev. Mora var død for noen år siden, kreft, mens faren var kommet på sykehjemmet for et par år, siden, dement. Han hadde en søster i Oslo, ut over det var det bare ham, ingen barn. Han hadde vært alene i mange år, med to–tre «flyktige» forhold bak seg, men nå ville han gjøre «et siste forsøk», skrev han. Innlegget hennes hadde truffet noe i ham, uten at han visste helt hva det var. Så nå var det opp til henne, om de kanskje skulle møtes? 

Opp til henne. Ordene sank ned i henne da hun var på vei ut til bilen for å kjøre på arbeid. Heldigvis hadde hun ikke tid til å svare nå, det var nesten en unnskyldning som holdt. Dette fikk vente til i kveld. Forsvinne inn i arbeidet, pasientene, medisinene, rapportene, alt dette som hun behersket og kunne kontrollere. Men ville kollegene se det på henne, merke at hun bar på et eller annet, var mer tilknappet enn vanlig, reservert, som om hun holdt på en hemmelighet? Det fikk så være, hun kom uansett ikke til å si noe. Det var heller ikke noe å si, alt var som vanlig, i hennes liv.

Hun hadde svart torsdag kveld. Først hadde hun funnet profilen hans på nettstedet hun hadde brukt. Bildet var helt annerledes enn hennes. Nærbilde, nesten pågående, med et sikkert lite smil. Han var lys, håret tynt, ansiktet fyldig. Det var ikke så mye hun kunne si om ham. Alminnelig, tenkte hun, omtrent som meg, det er vel slik vi er.

Svaret hennes var ganske kort, med en fint utmeislet balanse mellom imøtekommenhet og reservasjon. Litt mer om seg selv enn det som sto på profilen. Hun hadde tenkt: Herregud, hva kan jeg si om meg selv, jeg er bare meg, lever mitt liv, kan jeg ikke bare få fortsette med det. Hun unnlot å nevne et mulig besøk, men skrev at hun kunne tenke seg å bli bedre kjent med ham, etter hvert, de fikk holde kontakten.

Han hadde ringt en halv time senere. Hun kjente ikke nummeret, men visste at det var ham. Han presenterte seg, stemmen hans var annerledes enn hun hadde forestilt seg, tynnere, yngre. Han ba om unnskyldning for at han kanskje kunne virke pågående ved at han ringte på denne måten, men han hadde bare fått det for seg at han like godt kunne kaste seg uti det, hvis hun ikke hadde noe imot det.

Nei for all del, hadde hun svart, det var da bare hyggelig, når de først hadde gått til det skritt å legge seg ut på nettet. Ja, det måtte hun bare få sagt, at det var slett ikke likt henne å gjøre noe slikt, hun var egentlig ganske reservert på egne vegne, det var ikke akkurat i hennes gate å drive markedsføring av seg selv...

Praten hadde gått ganske uanstrengt i en halv time. Hun merket at hun ikke var så ukomfortabel som hun ville ha trodd, og at hun innimellom var den som ledet an, kom med nye ting å snakke om, dreide samtalen i andre retninger. 

Plutselig sa han at han ville sette stor pris på om hun kunne komme på besøk. De kunne kanskje møtes på halvveien, på et spisested langs veien, men hadde det ikke vært triveligere om hun tok turen til ham, til gården. Avstanden var ikke verre enn at hun kunne ta en dagstur, men da ble det kanskje mye kjøring og lite tid til å bli kjent. Om de ikke like godt skulle satse på ei helg?

Det var da han sa det med alle rommene på gården, at hun skulle få sitt eget rom, og at de fikk ta det som det kom.

De hadde avtalt å møtes helga om to uker. Kommende helg var tross alt for tidlig, og den neste hadde hun arbeidshelg på hjemmet. For ham passet det bra uansett, han skulle gå på ferie fra kommende uke, og hadde ingen spesielle planer. Ja, nå hadde han jo det, sa han og lo.

Hun hadde fortalt mora om det som skulle skje, to dager i forkant. De satt oppe og drakk ettermiddagskaffe da hun sa at hun kom til å reise bort i helga. Hun sa det som om det var en hvilken som helst hendelse, fint lite å nevne, nærmest, men det var altså slik at hun så vidt hadde blitt kjent med en mann, det hadde skjedd på nettet slik det er nå for tida. Og nå hadde de bestemt seg for å møtes. Hos ham, der han bodde, på gården hans, men hun skulle bo på et pensjonat i bygda, han var tross alt en mann hun ikke hadde truffet ennå.

Mora hadde stirret på henne med et blikk hun ikke klarte å tolke: overrasket, overrumplet, i villrede, hun lette etter noe å si, hva kunne hun si til dette. Så sa hun at det var da veldig trivelig, er det en kjekk mann dette da, han er gardbruker han da? Er han på din alder kanskje? Har han barn fra før kanskje?

De to neste dagene fram mot avreisen hadde mora vist henne en skiftende oppmerksomhet: fra overstrømmende omsorg i det ene øyeblikket, før hun i det neste trakk seg tilbake og inn i seg selv, som om hun, hennes eneste barn og nære slektning, ikke angikk henne lenger.

Hun hadde kjørt fredag ettermiddag etter dagvakta. Mora hadde stått ved stuevinduet og sett etter henne da hun rullet nedover oppkjørselen, ubevegelig, som en statue. 

Veien sørover gikk gjennom grender og bygder, forbi duvende kornåkre, spredte husklynger, ruvende gårdsbygninger, identiske bensinstasjoner.  Hun hadde passert Støren, Singsås, Knuten, Glåmos, steder som bare gled forbi. Hun hadde kjørt strekningen før, for mange år siden, sammen med en venninne. De hadde tatt inn på et hotell på Røros, man burde jo tross alt ha sett og opplevd Røros én gang i livet. De fikk med seg attraksjonene stedet hadde å by på og kjørte hjem igjen dagen etter.

Det sto Glåmos på et skilt. Da var det ikke så langt igjen. Hun forsøkte å trekke seg unna, overlate rattet til en annen. Passasjer, tenkte hun, jeg er passasjer i mitt eget liv. Har det ikke alltid vært slik.

Han hadde stått ute på tunet da hun rullet sakte oppover den gruslagte gårdsveien. Som om han visste når hun ville komme. Hadde han stått der i timesvis, eller var det bare tilfeldig at han var ute akkurat da hun kom. På gårder er de kanskje ute hele tida.

Hun parkerte ved siden av den andre bilen som sto ute på tunet, en stor mørk SUV. Hun ble sittende et øyeblikk, som om kroppen var blitt ett med bilsetet. Så trakk hun pusten dypt, grep bagen fra baksetet og gikk ut. 

Veikroa søndag. Hun la merke til at praten og latteren fra pensjonistbordet ikke var der lenger, kanskje hadde de forlatt kafeen, dagens økt var over, en ny i morgen. Hun reiste seg, grep den tomme kaffekoppen sin  og gikk bort til disken for å hente påfyll. Det unge paret satt ved bordet sitt ennå, det virket som om de hadde sittet i den samme stillingen hele tida, begge med overkroppene lent innover bordet, med ansiktene tett opp mot hverandre, lave stemmer, som om det var hemmelig det de snakket om, og ikke påbegynt ennå. Alt lå foran dem. Så fylte hun koppen og gikk tilbake til plassen sin i kroken.

Gårdstunet fredag ettermiddag. Han hadde kommet mot henne med et bredt smil og armene imøtekommende utstrakt foran seg, som om hun var en kjær slektning eller en gammel kjenning. Velkommen til gards, var det første han sa, før han la armene forsiktig rundt henne og like forsiktig ga henne en klem på kinnet. Han sa navnet hennes, og at han hadde ventet på henne, «med en god følelse», man skal visst stole på magafølelsen, sa han, og lo. 

Den første tanken eller fornemmelsen som gikk gjennom henne, var at hun ikke visste hvor hun skal plassere ham; i hvilket bilde, innenfor hvilken ramme han passet inn. Nøytrale alminnelige klær, et helt vanlig utseende, omtrent som på bildet på nettet, verken høyere eller lavere enn hun hadde forestilt seg. Hva hadde hun forestilt seg? 

Spredte usammenhengende bilder fra den første kvelden: Han hadde vist henne rundt i huset, fra rom til rom, den enorme trehvite stua med alle bildene av familie og slekt. Der har du far og mor, sa han, da de giftet seg i 1965. Og det der er foreldrene hennes, og der har du fars foreldre. Og det der er søstera mi, hun som bor i Oslo. Hun er gift der og har to barn, så jeg har da tross alt drevet det til å bli onkel, i det minste. Men vi har ikke så mye kontakt med hverandre, hun har sitt liv der, jeg mitt her, det er jo slik det blir.

Hun hadde fulgte etter ham opp i andreetasjen, til soverommene og badet. Det første rommet han viste henne, var det hun skulle ligge på. Han sa at det kanskje ikke var særlig hjemmekoselig der, men senga skulle i alle fall være ganske god, og badet var rett over gangen. 

Hun hadde tilbudt seg å hjelpe til med middagen, men han hadde vennlig men bestemt avvist det. Det kom ikke på tale, etter å ha kjørt femten mil for å besøke et vilt fremmed mann, det fikk da være måte på. Han slo i et glass rødvin til henne og sa at hun gjerne måtte bla i fotoalbumet på bordet. Ja, han visste jo ikke hvor interessant det er for henne, det var mest bilder av folket hans, selvsagt, og områdene rundt gården, turer han hadde vært på, det var fine turmuligheter her, men det ble mest om høsten, når det var jakt. 

Middagen hadde vært nydelig, mørt hjortekjøtt, rødvinssaus, bakte poteter og grønnsaker, med rødvin til. Han var opplagt bedre til å lage mat enn henne, viltkjøtt var sikkert en tradisjon på gården, gjennom generasjoner. 

De hadde fortalt sine respektive livshistorier, først hun, så han. Hun hadde begynt famlende og springende, litt fram og tilbake, som om hun egentlig ikke ville fortelle, eller hadde noe å fortelle. Så merket hun at det var godt å kunne gripe til et manus som tross alt var ganske fastlagt og enkelt. Det var bare å fortelle, uforpliktende rett fram.

Hennes historie? I korte trekk, som hun innledet med å si, bodde hun de første åra sammen med mora og faren i hans barndoms bygd, Selbu. Faren var sjef på et lite regnskapskontor der, og det var der på kontoret de hadde møttes, mora og faren, etter at mora ble ansatt som sekretær. Hun var fra Trondheim og hadde gått på handelsskole. De var voksne mennesker da de giftet seg, faren trettini, mora tre år yngre. De rakk å få ett barn, og det var henne. 

Familien brøt opp fra Selbu og flyttet til Trondheim det året hun skulle begynne på videregående. De flyttet inn i huset til moras foreldre på Byåsen, etter at de var gått bort. Faren hadde fått jobb med regnskap og økonomi i et bilfirma, mens mora de første åra hadde hatt en deltidsstilling i en skobutikk i et kjøpesenter i sentrum. Hun fikk etter hvert trøbbel med ryggen, og sluttet i jobben, for godt.

På videregående hadde hun hatt en god venninne som hadde besteforeldre i Namsos. Begge kom inn på sykepleierskolen i byen, og de flyttet sammen på hybel der. Det var tre fine år, med skole, festing og mye ungdommelig moro. 

Både hun og venninnen fikk jobb på et sykehjem i Namsos da de var ferdige med utdanninga. Venninnen ble ganske snart gift og fikk to barn, og da ble det jo til at de så mindre til hverandre. 

Etter sju år på hjemmet i Namsos hadde hun brutt opp og flyttet tilbake til Trondheim. Hun fikk arbeid på et sykehjem der, og flyttet inn i en liten leilighet på Ila. Tre år senere døde faren plutselig, av slag. Mora fortsatte å bo i det store huset på Byåsen, men etter et par år ble det klart både for mor og datter at hus og hage ble for mye for en skral rygg. Det var da hun hadde flyttet inn i sokkelen under mora. Og der hadde hun bodd siden. 

Han hadde lyttet taus og oppmerksom til fortellingen hennes. Av og til søkte han etter blikket hennes, som om han ville finne ut mer enn det hun fortalte. Da hun var ferdig, og det et øyeblikk ble stille, senket han blikket til bordet foran seg. Han kremtet og sa:

– Men kar da, oppi all denne flyttinga, det var ingen som ble med på lasset?

Hadde hun tenkt på hva hun skulle si? Kanskje hadde det sneiet henne at spørsmålet ville komme, selvsagt ville det det. Og hva var det å si, historien var enkel og grei for hennes del, det var lite å legge til eller trekke fra. Jo, det hadde da vært et par menn inne i bildet. Hun hadde bodd sammen med en mann i Namsos et par år, men så fikk han en god stilling i Oslo. Han ville ha henne med dit, men Oslo, det kom ikke på tale. Så hadde han dratt uten henne. Fra de senere åra i Trondheim var det fint lite å berette, bare et par spredte bekjentskaper, ingen av dem kunne kalles et forhold, man blir særere og mer egenrådig med åra, mer kresen, så å si.

– Ja, det har du jammen rett i, hadde han sagt. – Det er den veien det har gått for meg også, jeg er blitt gående her i mine egne fotspor på gården. 

Så hadde han begynt å fortelle, sin historie. Det meste handlet om gården, som lå noen kilometer fra Røros sentrum og var universets sentrum i hans liv, som han sa. Barneår og ungdomstid i Røros, med gården, foreldrene og søstera som ankerfeste. Etter videregående hadde han studert økonomi og administrasjon ved høyskolen på Lillehammer. Han ville heller til småbyen Lillehammer enn til Trondheim; det var synd å si det, men han hadde aldri helt fått taket på den byen, uten at han visste hvorfor. Med en fersk bachelor i bagasjen flyttet han til Vågåmo og en stilling på teknisk etat i Vågå kommune. Han ble bare  tre år der, selv om han trivdes godt både på stedet og med arbeidet. Grunnen til flyttinga var at han fikk en stilling i eiendomsavdelinga i hjemkommunen Røros. Da hadde han ikke rukket å bli mer enn tjuesju år gammel, og livet var  allerede i grove trekk fastlagt. 

Snart var det han som tok de tyngste takene på gården, der sauene og sauedrifta bestemte årsrytmen. Det var et godt liv, på mange måter, kjent, trygt, forutsigbart. Han hadde sin leilighet i kårenden, mens foreldrene bodde i hovedhuset. Slik hadde åra gått, med én stor forandring: Da han var om lag tretti år gammel, hadde han blitt kjent med ei dame, en lærer som hadde flyttet til bygda for å arbeide på ungdomsskolen. Etter at de hadde kjent hverandre et års tid, flyttet hun sammen med ham i leiligheten på gården. Det gikk rett så fint, trodde i alle fall han, selv om han hadde lagt merke til en slags vegring hos henne, i visse sammenhenger. En gang hadde han spurt, nærmest i forbifarten, om de kanskje skulle tenke på å gifte seg, kanskje få en unge med tid og stunder. Hun hadde bare trukket seg unna spørsmålet og sagt at hun hadde stiler hun måtte rette til i morgen. En dag hadde hun plutselig sagt at hun hadde fått seg jobb på en skole i Stjørdal, og at hun hadde takket ja til den. Det var en mulighet hun ikke kunne la gå fra seg, hun var jo derfra og hadde alltid drømt om en dag å kunne flytte hjem igjen. Allerede en uke senere var hun ute av hans liv. 

Så hadde åra gått, det ene etter det andre. Arbeid på gården, arbeid i kommunen, et par spredte damebekjentskaper, som det ikke ble noe mer av. For sju år siden døde mora av kreft, det gikk så ufattelig fort, tidlig på sommeren virket hun frisk og rask, da høsten kom, var det som om hun ble blåst bort. 

Det var blitt så rart på gården etterpå. Faren ble innadvendt og tung, det virket nesten som om han hadde sagt og gjort sitt her i livet. Snart ble husken dårligere, og arbeidsevnen forsvant nesten over natta. Det var vondt å se forfallet, hos en du er så glad i, hos en mann som hadde hatt så stor glede av arbeidet sitt på gården, hele livet. Men nå hadde han kanskje ikke lenger noen å arbeide for, når kona var borte. Arbeidet, eller livet i det hele tatt, hadde ingen hensikt eller mening lenger. 

For to år siden hadde faren kommet på sykehjemmet, hjelpeløs og dement. 

– Siden har jeg bodd alene her på gården, først sammen med sauene mine, så ble fjøset tomt da jeg forpaktet bort jorda i fjor, sa han og dreide hodet og blikket sakte mot det store stuevinduet. Ute var sommerkvelden ennå lys og lett. 

Det hadde gått lettere å avslutte kvelden enn hun hadde fryktet. Hva hadde hun fryktet? Kanskje en liten uro ved tanken på at hun ikke visste hva hun kom til å gjøre, hva som  var forventet av henne og om hun uansett skulle gi etter for forventningene, om hun kom til å begi seg ut på et spill, et teater hun ikke var klar for, i en rolle hun kanskje ikke, når det kom til stykket, hadde søkt. Eller var hun klar, eller  burde hun i det minste være det? For en gangs skyld la forbeholdende fare.

Like før midnatt hadde han plutselig, på en utvungen og vennlig måte, sagt at hun sikkert var sliten etter reisen og alle nye inntrykk, og at hun kanskje ville legge seg. Hun visste jo hvor badet og rommet var, så det var bare å innrette seg. Han reiste seg fra sofaen, kom rundt bordet mot stolen der hun satt, grep hånden hennes, trakk henne forsiktig opp, møtte blikket hennes og sa.

– Du får ha god natt da, og tusen takk for en fin dag og kveld!

Hun hadde sagt takk det samme, hadde smilt mot ham og så gått opp til rommet sitt. Da hun lå under dyna, tenkte hun: Sove nå, bare sove, uten en tanke.

Regien for den nesten dagen hadde vært klar. Lørdag betydde besøk hos faren på sykehjemmet inne på Røros. Det var blitt en rutine, sa han, han visste ikke om det betydde så mye for faren, men han hadde uansett tid og anledning, og så kunne han kombinere besøket med litt handling og andre utretninger. 

Hun fulgte etter ham nedover korridoren. Hva ville de tenke nå, de ansatte som så at han kom sammen med en fremmed dame? En slektning, eller et nytt damebekjentskap? Endelig ei dame?

– Dette er vel nesten som å komme på arbeid, for deg, sa han og snudde seg mot henne med et smil. 

Faren satt i en toseters sofa med ryggen mot døra og ansiktet mot vinduet. Da han hørte at de kom, vendte han hodet sakte mot dem. Han stirret på dem med undring og uro i blikket, og så sa han:

– Å, er det du som kommer!

Sønnen hadde satt seg ned i sofaen ved siden av faren, hadde grepet den ene hånden hans og holdt den i sin. Slik satt de en stund. Først stirret faren rett fram foran seg, så løftet han blikket mot sønnen og sa:

– Det er du ja!

– Ja far, dette er meg, gutten din, og i dag har jeg med ei dame på besøk, også.

Han hadde sagt navnet hennes, først en gang, så en gang til. Faren hadde sett forsiktig på henne, før han trakk blikket tilbake, rettet det mot sønnen igjen og sa:

– Det er du ja!

Resten av dagen, og kvelden. Handling på Coop-en, han hadde gått som et tog på skinner mellom hyllene, med henne på slep, han visste hvor alt var, og hva han skulle ha, hva de skulle ha, til kveldens middag. Biff, lokalt storfekjøtt, sa han. Hvis det ikke var noe annet hun heller kunne tenke seg? 

Hun kunne lage en salat, hadde hun sagt, og så hadde hun lagt en crispsalat, noen tomater og et glass oliven i handlevogna. Ja, det blir godt, sa han og smilte. Han sa hei til en mann og en kvinne som sto foran dem ved ferskvaredisken, de sa hei tilbake på en måte som røpet at de kjente hverandre, og hverandres historier. Kvinnen så raskt på henne, smilte og sa hei. Så gikk paret videre. 

Om ettermiddagen hadde de gått en tur langs en sti som gikk fra gården og oppover i et høydedrag sør for gården. Underveis fortalte han litt mer om seg selv, sitt «udramatiske» liv, som han kalte det. Og hun svarte med å fortelle litt om sitt, det hadde ikke vært så mye «drama» i hennes liv heller, akkurat. Og det var kanskje like greit, sa hun. Ja, det er nå den jevne hverdagen som er best, sa han og så imøtekommende på henne.

Hun hadde laget salaten, han hadde stekt biff og laget hasselbakte poteter. Vi må vel kunne bevilge oss et glass rødvin til biffen også, sa han da middagen var kommet på bordet. 

Han hadde skjenket rikelig med vin i glasset hennes, og i sitt. Hun takket ja, skrøt av vinen, og maten og sa at han var en mye bedre kokk enn henne. Ja, men såpass måtte han klare, svarte han, han bodde tross alt midt i matfatet. De lo, og hun kjente et øyeblikk at latteren kom av seg selv, den steg befriende gjennom et mykt slør av rødvinsrus. 

Når var det det hadde skjedd? Da han reiste seg fra stolen sin og satte seg ned i sofaen ved siden av henne? Han grep hånden hennes, søkte blikket hennes, og sa forsiktig at dette hadde vært ei «innmari» fin helg, og at han satte så stor pris på besøket hennes. 

De hadde lagt seg på rommet hans, i hans seng. Han hadde spurt, først én gang, så en gang til, om det var greit for henne, han ville ikke trenge seg på, var ikke akkurat noen «Don Juan», sa han. Det går fint, svarte hun lavt, hun visste ikke om han hørte det, så hun tok ansiktet hans mellom hendene sine og kysset ham på kinnet. Hun merket den svake dunsten av vinen, av ham, av hans liv. 

Søndag formiddag. De hadde spist en sen frokost. Han sa at hun gjerne måtte bli utover dagen, men han hadde jo forståelse for at hun hadde et stykke å kjøre hjem, og hun ville kanskje ha litt kveld hjemme også. 

Ute på tunet, da hun skulle kjøre, hadde  han virket rådvill, som om han ikke visste hva han skulle si, eller som om han ønsket å si noe han ikke kunne si. Hun kom ham i forkjøpet og sa at det hadde vært ei fin helg, hun hadde kost seg, var imponert over matlaginga hans, over hvor fint han hadde det hjemme hos seg, godt over vanlig standard for mannfolk, og så var han så flink til å ta seg av faren sin, så godt det lot seg gjøre. 

Han stirret ned i bakken foran seg mens hun snakket, som om han var forlegen, eller lette etter det han skulle si. Ja, gleden hadde i alle fall vært på hans side, det hadde vært ei «gørtrivelig» helg, og han måtte bare få si at han svært gjerne kunne tenke seg å bli enda bedre kjent med henne, at han godt kunne tenke seg å treffe henne igjen. Hun måtte gjerne komme tilbake til gården, når det måtte passe, hun visste jo hvor hun fant ham. Han hadde ingen «skumle» planer for resten av sommeren.

Hadde hun tenkt på hva hun skulle si? Og gjøre? Det kom i alle fall lett, som en replikk hun hadde øvd på. Jo, det skulle han ikke se bort fra, nå hadde de «brutt isen», og så fikk det «synke inn». Hun ville bli litt opptatt framover, med arbeidshelg og et par avtaler hun hadde med venninner. De skulle på en fottur i fjellet helga om fjortendager. Hun hadde sen ferie, de fikk kanskje se det an da, om det kunne by seg en mulighet.

Så hadde hun slått armene rundt ham, gitt ham en klem på kinnet og sagt takk da, tusen takk for at du tok imot meg. 

Idet bilen rullet sakte nedover gårdsveien, tenkte hun: Er jeg tilbake i mitt eget liv nå, slutter livet å forandre seg på et tidspunkt?

Veikroa. Hun reiste seg fra bordet, gikk forbi bordet der de to ungdommene ikke satt lenger og videre ut til bilen. Hun satte seg inn, og kjørte. 

Mora holdt på ute i hagen da hun svingte inn i oppkjørselen. Hun ble stående på kne ved rosebedet, med ryggen til, som om hun ikke hadde lagt merke til at dattera var kommet tilbake. Så reiste hun seg opp, snudde seg sakte og sa:

– Se der er du jammen tilbake, ja, jeg trodde du kom til å bli til kvelds, jeg.

Mora kom sakte vaggende bortover mot bilen og spurte om det var noe hun kunne hjelpe henne inn med. 

– Men mor, du skal da ikke lempe på bagasjen min, med ryggen din. Jeg har bare denne veska.

Mora ble stille, som om hun tenkte seg om. Så sa hun:

– Kanskje du kommer opp senere i ettermiddag da, jeg har en slags middag klar, noe enkelt, så slipper du å tenke på det. 

– Ja mor, jeg kommer jo opp. 

Hun kom opp. De spiste middag, og etterpå satte de seg ved salongbordet i stua med hver sin kopp kaffe, slik de pleide å gjøre. Hun så forsiktig på mora, hun var stillere enn vanlig, sa mindre, som om det hadde skjedd noe, dem imellom, som ikke kunne nevnes eller settes ord på. Åttifem år, tenkte hun, et helt liv, hvem var mora blitt, var hun blitt den hun selv ville bli, den hun ønsket og drømte om å bli, da hun var ung og livet lå foran henne? Valgene vi tar, valgene vi aldri tar, og som andre tar for oss. 

Plutselig sa mora:

– Var han kjekk da, han karen du traff? Og du skal vel treffe ham igjen kanskje?

Mora grep kaffekanna og spurte om hun skulle ha mer kaffe. Hun takket ja, og så på mens mora skjenket, uten å si noe. Da koppen var full, sa hun, rolig, uten betydning i stemmen:

– Det vet jeg faktisk ikke mor, han var en hyggelig mann, på alle måter, men man rekker jo ikke å bli så veldig godt kjent i løpet av ei kort helg. Så vi får se. Se det an. Jeg blir nå uansett her framover dagene og ukene, med arbeid, og venninner og alt mulig, her hos deg. 

Hun visste ikke om det var sant, eller ment som trøst. Visste ikke hva hun ville.

De ble sittende sammen en stund, så på nyhetene på tv, kommenterte hendelsene der ute, utenfor seg selv. Da værmeldingen var ferdig, sa hun:

– Nei nå tror jeg du skal få fred for meg for i kveld mor, jeg har litt å ta igjen etter helga. 

Mora fulgte henne bort til trappa som førte ned i sokkelleiligheten. Idet hun var kommet et par trinn ned i trappa, hørte hun mora kremte, før hun sa forsiktig:

– Da er det vel oss to igjen, da. 

Hun snudde seg mot mora, spørsmålet hun hadde stilt, eller var det et spørsmål, kunne ennå leses i det usikre blikket hennes. Og hun ropte opp etter trappa mot mora, ropte så høyt hun kunne, så høyt at det måtte høres over hele huset, utenfor huset, nedover veien, i hele nabolaget:

– Mor, du skulle ikke sagt det, du skulle ikke sagt det!

Men hun ropte ikke, hun sa ingen ting, ropet sank i henne  før det var kommet ut og trykket henne nedover trinnene. På det nederste trinnet snudde hun seg mot mora og sa du får ha god kveld da mor. I neste øyeblikk var hun nede i sine egen leilighet, sitt eget liv. Mitt eget liv, mumlet hun og slapp seg ned på sofaen.