mandag 18. april 2016

Når sunndalinger skal bestemme i Nesset


Hvis folkeavstemningen 25. april gir ja til sammenslåing med Nesset, må politikere i Sunndal være forberedt på å avgjøre tunge stridsspørsmål i Nesset, blant annet skole- og barnehagestruktur, saker som er vitale for bygder som Eresfjord og Vistdal.

Bofellesskapet i Vistdal, skoler og barnehager i Eresfjord og Vistdal, slike saker blir det opp til politikere fra Sunndal å avgjøre, hvis det blir ja til sammenslåing mellom Sunndal og Nesset. (Bildet er tatt under et møte i Sunndal kommunestyre.)

Men slike konkrete problemstillinger er sjelden nevnt av politikerne som nå legger slik flid i arbeidet med å utradere Sunndal kommune, en kommune det har tatt folket i Sunndal, politikere og kommuneansatte femti år å bygge opp til den flotte, effektive og identitetsskapende enheten den er i dag. 

Nei, det vi får høre, er hakket i plata om at vi ikke kan stå alene, vi må bli større, vi må slå oss sammen med Nesset. Tilhengerne er også villige til å skusle bort det fine navnet på kommunen vår, Sunndal kommune. Det skjer uten at den jevne mann og kvinne i Sunndal har sett noe behov for å endre kommunegrensene, eller navnet.

lørdag 16. april 2016

Hva vet vi egentlig om Barbara?


Under følger et kapittel fra den upubliserte boka Barbara, og det handler om hva vi vet og ikke vet om Barbara Arbuthnotts liv. Historiske fakta, myter og fri diktning går hånd i hånd i framstillingen av Barbaras liv. La oss gjøre et beskjedent forsøk på å sortere litt.


Barbara Arbuthnott var datter av Neil Douglas og Barbara Robertson. Douglas var offiser og hadde en framtredende militær karriere. Blant annet ledet han et regiment i slaget mot Napoleons styrker ved Waterloo i 1814. Hennes mor Barbara Robertson var datter av en rik bankier. Da Neil og Barbara giftet seg i 1816, fikk de godset Elrington Castle i Hamilton i Skottland i bryllupsgave og flyttet inn der. De fleste kilder opplyser at paret fikk tre barn, to sønner og Barbara som eneste datter, født til slutt. Men vi har også sett sitater fra samtiden som antyder noe annet. En avis omtaler Barbaras andre bryllupsfest, og her fortelles det at hun var sine foreldres tredje datter. En annen samtidig avis omtaler bryllupet da Barbara giftet seg med William, også her opplyses det at hun var en av tre døtre.

onsdag 13. april 2016

Hva nå, Barbara?


Artikkelen under er et av kapitlene i boka BARBARA, som jeg nylig har skrevet ferdig. Boka følger JazzåTeatret gjennom 35 år fra starten med Lunta e tent i 1980, med hovedvekt på musikkspillet om Barbara Arbuthnott. Jeg har dessverre ikke maktet å finansiere utgivelsen av boka, derfor gjengir jeg noen utdrag her på bloggen de kommende ukene. (Det er ikke samsvar mellom layout i bloggen og i boka.)


Geir Gjerde og Lars Hjeldnes var de største entusiastene på Sande stadion på 1970- og begynnelsen av 80-tallet. I forgrunnen forfatteren av herværende bok, Arne Ulvund, som bøyer seg i støvet for de nevnte herrer. Foto: Svein Torske.

Hva nå, Barbara?
På et svart hvitt-foto fra 1970-tallet ser vi to unge og engasjerte herrer som står på den spartanske tribunen på Sande stadion på Sunndalsøra, omgitt av ivrige sambygdinger som følger hjemmelaget Sunndals kamp ute på banen. Det er Geir Gjerde og Lars Hjeldnes som står fremst ved gjerdet, slik de alltid gjorde i disse årene, fordi de er naturlige anførere for oss som er litt mer beskjedne.

– Linjemann, du så jo at det der var offside, mann, anbefaler en tur til optiker, herregud, det går jo ikke an, tordner den mektige stemmen til Gjerde ut over stadion. En stemme som er raskt ute med ros hvis dommeren blåser til Sunndals fordel: – Takk dommer, jeg skal huske deg i testamentet mitt!

tirsdag 12. april 2016

Du kan komme hit

Elva har evig liv og er alltid på vei mot noe som aldri har begynt og aldri vil slutte. Det er det jeg tenker idet jeg setter meg til rette inne i den mørkbeisede gapahuken på elvebredden.




Nå tar jeg meg til rette som en ubuden gjest, men jeg skal forlate stedet som en skygge som ikke setter noe spor etter et usett opphold en ukjent time, på en dag ingen vil huske. Jeg tar fram den nye glinsende termoskanna fra tursekken og setter den på bordet foran benken inne i gapahuken. Slik lar jeg den stå i fred en stund, som en vakker statue laget bare for meg og mine enkle formål. Helt i ro står den, mens elva foran meg flyter forbi, med den tidlige vårens neddempede hastighet.