søndag 22. februar 2015

Queen Anne i Breiåhølen?

Er det kongelig besøk i Breiåhølen på Holsanden i Sunndal? En løs fugl er det i alle fall snakk om.



Så ofte jeg kan vandrer jeg langs Driva mellom Vinnubekkjen og Breiåhølen, Denne stille hølen i Driva ligger nedenfor gardene på Hol, og det sto ei fiskerhytte her før. Den ble tatt av ei stor fonn som feide over elva for en del år siden.

Nå på vinterstid er hølen et yndet tilholdssted for ender og andre fugler som liker seg ved rennende vann. For et par uker siden fotograferte jeg ei and jeg mener var laksand. I går og i dag tok jeg bilder av ei and jeg først trodde var samme sorten (bildet over). Men da jeg så nærmere på bildene, oppdaget jeg klare forskjeller. Anda på bildet over har en tydelig hvit flekk på kinnet og gule øyne, og det har ikke laksanda. Derfor tror jeg at bildet over viser ei kvinand (Queen Anne). Dronning er kanskje å ta litt hardt i, for det er trolig snakk om en hannfugl.


tirsdag 17. februar 2015

Fortvil ikke, sommeren kommer

For en time siden kom møkkaværet inn fra vest. Da er det på tide med noen bildeglimt fra sommeren i fjor, som en påminnelse om at vi trolig får sommer i 2015 også.


Admiralsommerfugl.


Driva på Mælesida.


Sommerskog.






Fossagrenda sett med telelinse fra Åsbrona.

Utsnitt av Grøavegen sett fra Åsbrona.

Mektig fjellnatur når du kommer opp Hoåsslettan.

Vinnu.

En svinnende Vinnubre.




Fjellheimen opp for Fale.



fredag 13. februar 2015

Hva skjedde i andre omgang?

I går fant jeg den grønne notisboka mi fra 1960-tallet. Den inneholder et mysterium.



Jeg leita egentlig etter noe helt annet i den gamle plastposen i skapet i kjelleren. Blant gamle skolestiler, brev, fotos, dikt og annet snadder fikk jeg plutselig øye på den grønne notisboka. For første gang på flere tiår titta jeg inn i mitt åndelige og sjelelige liv fra andre halvdel av 1960-tallet. Det var et nesten pinlig gjensyn med ganske overspent gymnasial poesi.

Men her var også side opp og ned de gode gamle klassiske rundetidsskjemaene for skøyteløp. 5000-meterskjemaet starter på 8,05. Med jevne rundetider på 39 sekunder. Det var tider det!

Så kommer jeg til en dobbeltside med hoppresultater. De gode gamle navna står i en fin kolonne, med lengde og poeng. Øverst står det: spesielt hopp. Men det står ingen ting om hvor og når dette rennet ble arrangert. Det mest sannsynlige er åra fra 1966 til og med 1970, og det kan dreie seg om hopprennet i Holmenkollen.


onsdag 11. februar 2015

Derfor bør Sunndal fortsette som egen kommune

Sunndal kommune har cirka 7200 innbyggere. Det er en middels stor kommune. Vi trenger ikke å bli større. Nesset og Tingvoll er neppe attraktive partnere.

Er det mot Tingvoll og Nesset Sunndal bør se? Eller skal vi ta ferga over til Surnadal?
Det kan synes som om norske ordførere og lokalpolitikere for øvrig tror de er lovpålagt av regjeringa med kommunalminister Jan Tore Sanner i spissen å slå kommunen sin sammen med en eller flere naboer. Slik er det jo ikke, og slik vil det ikke bli. Dette bestemmer vi sjøl. Jeg mener politikerne i Sunndal kommune godt kunne ha satt ned foten allerede nå og sagt klart og tydelig fra om at de vil ha kommunen slik den er i dag. Er det egentlig noe vi ikke vet i dag, som vil forandre bildet i 2016? Ikke så langt jeg kan se.

Det er gode grunner til å beholde dagens Sunndal kommune: Kommunen drives godt og er passe stor. Vi trenger ikke alliansepartnerne som har vært lansert, og jeg er ikke så sikker på at de trenger oss. La oss se på de aktuelle kandidatene for et mulig tvangsekteskap.

mandag 9. februar 2015

Er Nordmøre stort nok, da?

Nordmøre bør bli egen kommune, ropes det fra byen ute ved kysten, og det ropes så høyt at vi oppfatter det her inne mellom fjella i Sunndal også.

Nordmøre, her sett fra Halskammen i Ålvundfjord, er stort, men er det stort nok?
Det er en kampanje i gang på ytre strøk, båret fram av gløden og samholdet som ble skapt under den store striden om sykehuset. Tidens Krav er klar for ny innsats som kampanjeorgan nå som sykehuskampen er tapt, Orkidé, ordfører- og rådmannskollegiet for Nordmøre, er blitt et lydig underorgan for Kristiansund kommune. Og endelig har vi næringslivslederne, som aldri lar en mulighet gå fra seg til å framstå som altruistiske samfunnsbyggere.

Bedriftslederne synes å tro at kommunene i hovedsak skal drive med næringsutvikling og tilrettelegging av rammevilkår for bedriftene. I min naivitet trodde jeg at kommunene først og fremst skulle sørge for å bygge ut og drive disse kjedelige og lovpålagte greiene som det ikke er så spennende å snakke om: skoler, barnehager og sykehjem. Og da handler det gjerne ikke om vi skal høre hjemme i Møre og Romsdal eller Trøndelag, men om å drive det hverdagslige kommunale arbeidet så godt at innbyggerne får de tjenestene de har rett til. Ingen ting tyder på at store (og dermed robuste) Kristiansund, eller Molde for den del, er særlig flinkere til det enn for eksempel Sunndal.

Så får næringslivslederne sørge for å samarbeide og utvikle seg og bedriftene sine over kommunale og fylkeskommunale grenser. Det er da ingen ting som hindrer dem i det, sett i gang! Det er nesten litt rørende å registrere at disse menneskene som ellers er så raske til å hylle det frie initiativ og skal ha seg frabedt for mye offentlig innblanding i sine affærer, nå synes å sette all sin lit til nettopp det offentlige: De trenger en storkommune for å kunne utvikle seg videre! Kanskje staten og kommunene like godt skulle overta hele dette næringslivet? Eller i det minste kunne man innføre offentlige femårsplaner som bedriftslederne kunne forholde seg til.

La oss for all del ta disse næringslivets menn på alvor, på deres egne premisser. Og det er da jeg ikke skjønner helt hvorfor de er så beskjedne. Nordmøre, liksom? Er det stort nok da? Når det er utvikling og regionbygging det handler om? Nei, her må det tenkes større. La oss glemme Trøndelag et lite øyeblikk og se på dagens situasjon: Nordmøre er en del av Møre og Romsdal. Kunne vi ikke bare lage én stor kommune av hele fylket? Det ville spart oss for utrolig mye arbeid. For vi har jo allerede en fylkeskommune, med administrasjonen og de politiske organene på plass. Fylket kunne få litt utvidede fullmakter, og dermed var vi i gang nesten over natta. At knapt noen innbyggere vet hvem som sitter i Fylkestinget, eller bryr seg om hva som blir vedtatt der, får vi ikke bry oss for mye om. Noe må man jo ofre for å kunne bli stor og effektiv. Tenk hvor mange rådhus og rådmenn og ordførere vi kunne ha rasjonalisert bort, og pengene kunne vi ha brukt på tiltakspakker for næringslivet.

Men så kommer det med kraft og samferdsel og forstyrrer bildet litt. La oss ta kraft først: Norges store kraftselskap, Statkraft AS, er en aktør - som det heter nå for tida - med stor virksomhet på våre kanter, blant annet i Sunndal, Nesset og Surnadal. Hovedkontoret for Region Midt ligger i Gaupne i Sogn og Fjordane. Har ikke egentlig Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal mye til felles, gamle vikinger som vi er? Kunne vi ikke like godt ta sogningene med på kjøpet inn i den nye storkommunen? Det ville blitt litt av en kraftkommune.

Men så var det veien da. Statens vegvesen er like stor på vei som Statkraft er på kraft. Men organiseringa er noe annerledes. Også Statens vegvesen har en Region Midt, men den består av Møre og Romsdal og Trøndelagsfylkene. Med tanke på hvor viktig vei og samferdsel er for næringslivet, som infrastruktur, bør Trøndelag med i vårt prosjekt.

Dermed er den nye storkommunen klappet og klar: Stor-Vestlandet, fra Sogn og Fjordane i sør til Nord-Trøndelag i nord. Nå ryker enda flere rådhus, rådmenn og ordførere, og pengene flommer ut til næringslivet, som nå endelig er blitt kvitt alle disse småkommunale hindringer og stengsler for vekst og framgang.

Det var et lite øyeblikk nå, at en besnærende tanke slo meg: at vi kunne gjøre den nye kommunen enda mye større og mer robust: Vi kunne like godt utvide den til å omfatte hele landet. Norge som én kommune! Mer robust går det knapt an å bli, hvis vi da ikke kaster blikket ut over landets grenser, mot EU, som gjennom sine direktiver bestemmer alt i landet vårt uansett. Der nede i Brüssel har de et fantastisk godt utbygd byråkrati, som sikkert kunne ta seg av litt småtterier som skolenedleggelser og slikt rundt omkring i norske kommuner.


Men det får være grenser, Stor-Vestlandet får holde i denne omgang. Kommunevåpenet bør være innlysende: en stolt viking som skuer ut mot havet, klar for nye tokt og modige erobringer i ukjent farvann. 

mandag 2. februar 2015

Baktanker og annet drivgods

Her kommer en serie artikler jeg har skrevet på lørdager i Aura Avis gjennom 2014: Baktanker. Artiklene dukket opp i lørdagsavisa med tre ukers mellomrom. Jeg har ikke tatt med alle, det får være måte på.

Nå er jo jeg etter hvert en eldre herre (med bart), og her på bloggen kommer jeg til å legge ut litt av hvert av gammelt drivgods som jeg måtte finne i poser og skap i kjeller og på loft. Kanskje blir det noen nye tanker også, i den grad jeg er i stand til å tenke slike.









Her er baktankene:  

Drømmen om Alcudia

Endelig legger jeg av sted bortover den vinterfuktige sandstranda, med forsiktige prøvende steg, som om jeg vil prøve om sanden bærer meg.

Jeg har 16 kilometer strand foran meg, i en svak bue mot øst, med Middelhavet på den ene siden og den vesle nedstengte feriebyen Alcudia på den andre, nord på den spanske øya Mallorca. Jeg er nesten alene på stranda denne kjølige februarformiddagen med et lett regn i lufta, langt der framme skimter jeg omrisset av et annet menneske og en prikk av en hund som beveger seg i raske streker ut fra sin ledsager, og tilbake igjen.

Nei, jeg gjør ikke det. Jeg går ingen steder, for jeg sitter her på Grøa og skriver disse linjene, på den samme pc-en som sviktet meg for noen dager siden. Eller var det jeg som sviktet, motet og den endelige avgjørende overbevisning om at dette var riktig å gjøre.

Planen tok form i høst, da jeg strevde med å skrive ferdig ei bok om aluminiumsverket på Sunndalsøra, et prosjekt som krevde all min tid og mer av mine tanker og krefter enn jeg kanskje var klar over. Når boka blir ferdig, tenkte jeg i våkne nattetimer, skal jeg dra tilbake til Alcudia, helt alene, i januar eller februar, og det har ingen ting å si at regn og vinter ligger over Middelhavet på denne tida av året. For det er ikke til varmen på Grand Canaria jeg skal, men til den kjølige stillhet i Alcudia. Der skal jeg vandre bortover stranda, mens en fast bris fra havet tar tak i de slitne tankene mine og sprer dem for alle vinder. Om kvelden skal jeg gå til gamlebyen i Alcudia, til et sted jeg vet om der, og den vennlige familien som driver det, vil falle nesten over ende av forundring over nordmannen som forviller seg ned til dem midt på vinteren. Så serverer de det beste de har.

For to uker siden: Jeg sitter foran pc-en og er i ferd med å bestille flybillett og hotell, planen skal realiseres, beslutningen er tatt. Ufattelig nok har jeg funnet et passende hotell og jeg har klart det utenkelige: å gjennomføre bestillingen på nettet. Da gjenstår bare flybilletten. Jeg finner en flight som bringer meg lekende lett til Mallorca, med Air Berlin. Det er bare å bestille. Da går det plutselig opp for meg: Du klarer det aldri i verden. Noe kommer til å skje, med bestillingen. Men jeg prøver og kommer helt til nettbanken. Da bryter alt sammen, beklager, siden er nede, prøv igjen senere. Under tvil gjør jeg et nytt forsøk om en time, med samme nedslående resultat.

Jeg har fått nok, det var det. Det blir ingen tur til Alcudia.

Slik er min lodd i livet, tenker jeg, idet jeg går ut til de tre endene våre i hagen. Det er langt på kveld nå, men de er ute i innhegningen ennå. Overrasket over et så sent besøk tar de snatrende av glede imot meg, med tre nebb helt opp i ansiktet mitt. Jeg setter meg på huk og forteller om den mislykkede bestillingen. Jeg blir her hos dere, sier jeg, og de svarer som sant er, at det er kanskje like greit. Så blir vi sittende en stund og se opp mot stjernene på himmelen, og jeg tenker at kanskje kjenner også endene denne trangen etter å dra mot sør, slik ville fugler gjør, men så blir de her, hos oss.

Hvorfor ville jeg til Alcudia? Kanskje er det stranda, å kunne gå i det uendelige, uten tanke for annet enn neste meter som ligger foran meg. Men så er det heller noe annet: Det var her vi var, vi to voksne og de tre ungene våre, i varme og solforgylte ferieuker for mange år siden. Sammen kastet vi oss ut i et grønt hav av evig sommer. Om kveldene gikk vi sammen gjennom varme gater, satte oss ned på den første og alltid beste restauranten og lot oss oppvarte av kelnere som var mer opptatt av oss enn av noen andre. Sent på kvelden gikk vi lykkelige og mette tilbake til hotellet, der våre tre unge kastet seg ut i barnekvelden på scenen ved bassenget, mens vi to eldre kunne sette oss på balkongen med et glass vin som vi holdt opp mot restene av solnedgangen ute i Middelhavet. Er det glansen av dette jeg søker, nå når ungene er i ferd med å flytte ut i sine voksne selvstendige liv?

Det svunne er min drøm, tenker jeg idet jeg ønsker endene godnatt og går inn igjen. Nede i hagen skimter jeg omrisset av båten jeg fikk av en vennlig slektning i høst. Til våren skal den settes på Sunndalsfjorden og endelig kan jeg bli det jeg alltid har ønsket: fjordfisker uten kvote. 

En varm og vakker sommerdag har jeg fortøyd båten ved svaberget i den vesle bukta innenfor fyret på Flåøya. Jeg venter tålmodig mens kaffen trekker i svartkjelen over bålet.

Et fly tegner en gul stripe av eksos på himmelarket. Jeg følger flyet til det er borte over fjellet i sør, så senker jeg blikket mot det ulmende kaffebålet og kjenner en bedrøvelse fordi jeg aldri vil få vite om jeg skulle ha vært med. 



Sunndal Vill og Vakker

Vi var fire mann som laget boka Sunndal Vill og Vakker tidlig på 1990-tallet. Boka er forlengst utsolgt. Her er nettutgaven. 


Det var de svært dyktige fotografene Idar Hansen og Gjermund Svinsås som tok bildene til boka, mens Petter Erik Innvik og jeg (Arne Ulvund) sto for det meste av teksten.

Nasjonalbiblioteket har scannet tusenvis av bøker utgitt før år 2000, inkludert Sunndal Vill og Vakker.

Her er linken til boka.

I menylinja kan du velge størrelsen på bokutsnittet (+ eller -). Du kan også velge å gå fra enkeltside til enkeltside, eller fra dobbeltside til dobbeltside. For Sunndal Vill og Vakker anbefales å velge dobbeltsidig visning, fordi mange av bildene går over to sider. For å gå fra enkeltside til neste enkeltside scroller du nedover. For å gå fra én dobbeltside (et oppslag) til det neste, venstreklikker du på høyresiden på oppslaget.

Det skjedde på Nordmøre

Boka Det skjedde på Nordmøre 1960-65 føyer seg inn i rekken av vågale bokprosjekter fra Ulvund tekst og forlag på 1990-tallet. Her er den på nett.


Boka skulle være den første i en serie med femårsbolker, helt fram til vår egen tid. Men prosjektet ble for krevende økonomisk, og jeg slutta mens leken var god (eller halvgod). Men boka er ikke så verst synes jeg, for oss som ennå husker 60-tallet, eller mener vi husker det.

Det er Nasjonalbiblioteket som har scannet boka. Bruk + og - i menylinja for å tilpasse størrelsen på teksten.

Og her er linken. 

Scroll nedover for å gå fra side til side.

Her er Den norske hundeboka

En gang i tidlig steinalder på 1990-tallet laget jeg Den norske hundeboka. Her er den på nettet, side for side.

Det var jo helt vilt av et lite enmannsforlag på et lite kjellerkontor på Sunndalsøra å gi seg i kast med så å si hele hunde-Norge. Men etter 15 måneders hardt arbeid og samarbeid med rundt regnet hundre norske hundeklubber forelå boka i 1992. Jeg holdt for ører og øyne og håpet å få solgt noen av de 6000 bøkene som utgjorde førsteopplaget.
Det gikk bra, boka kom i to opplag og to utgaver, og på slutten av 1990-tallet var den utsolgt fra det slitne forlaget. Da hadde boka danka ut markedslederne fra de store osloforlagene, uten at forleggeren i kjelleren var blitt rik av den grunn.
Dette skjedde før internett gjorde inntrykk på forlaget i Skjøllendgata. Først nå byr muligheten seg, og det kan jeg takke Nasjonalbiblioteket og deres  nettsted bokhylla.no for. Biblioteket har scannet og lagt ut tusenvis av bøker som er utgitt før år 2000, inkludert min hundebok.

Her er linken.

Her kan man bla seg fra side til side ved å scrolle nedover. Bruk + og - i menylinja til å tilpasse sidestørrelsen, slik at det blir lettere å lese. I menylinka kan du også velge å gå fra dobbeltside til dobbeltside. For å gå til neste dobbeltside venstreklikker du på høyresiden i dobbeltsiden.

For ordens skyld: Den norske hundeboka er et barn av sitt tid. Mange hunderaser har fått utbredelse i Norge etter at boka ble gitt ut, og en del av stoffet er ikke helt ajour, det gjelder særlig lover og regler for hundehold.