Baktanker og annet drivgods

Her kommer en serie artikler jeg har skrevet på lørdager i Aura Avis gjennom 2014: Baktanker. Artiklene dukket opp i lørdagsavisa med tre ukers mellomrom. Jeg har ikke tatt med alle, det får være måte på.

Nå er jo jeg etter hvert en eldre herre (med bart), og her på bloggen kommer jeg til å legge ut litt av hvert av gammelt drivgods som jeg måtte finne i poser og skap i kjeller og på loft. Kanskje blir det noen nye tanker også, i den grad jeg er i stand til å tenke slike.









Her er baktankene:  

Drømmen om Alcudia

Endelig legger jeg av sted bortover den vinterfuktige sandstranda, med forsiktige prøvende steg, som om jeg vil prøve om sanden bærer meg.

Jeg har 16 kilometer strand foran meg, i en svak bue mot øst, med Middelhavet på den ene siden og den vesle nedstengte feriebyen Alcudia på den andre, nord på den spanske øya Mallorca. Jeg er nesten alene på stranda denne kjølige februarformiddagen med et lett regn i lufta, langt der framme skimter jeg omrisset av et annet menneske og en prikk av en hund som beveger seg i raske streker ut fra sin ledsager, og tilbake igjen.

Nei, jeg gjør ikke det. Jeg går ingen steder, for jeg sitter her på Grøa og skriver disse linjene, på den samme pc-en som sviktet meg for noen dager siden. Eller var det jeg som sviktet, motet og den endelige avgjørende overbevisning om at dette var riktig å gjøre.

Planen tok form i høst, da jeg strevde med å skrive ferdig ei bok om aluminiumsverket på Sunndalsøra, et prosjekt som krevde all min tid og mer av mine tanker og krefter enn jeg kanskje var klar over. Når boka blir ferdig, tenkte jeg i våkne nattetimer, skal jeg dra tilbake til Alcudia, helt alene, i januar eller februar, og det har ingen ting å si at regn og vinter ligger over Middelhavet på denne tida av året. For det er ikke til varmen på Grand Canaria jeg skal, men til den kjølige stillhet i Alcudia. Der skal jeg vandre bortover stranda, mens en fast bris fra havet tar tak i de slitne tankene mine og sprer dem for alle vinder. Om kvelden skal jeg gå til gamlebyen i Alcudia, til et sted jeg vet om der, og den vennlige familien som driver det, vil falle nesten over ende av forundring over nordmannen som forviller seg ned til dem midt på vinteren. Så serverer de det beste de har.

For to uker siden: Jeg sitter foran pc-en og er i ferd med å bestille flybillett og hotell, planen skal realiseres, beslutningen er tatt. Ufattelig nok har jeg funnet et passende hotell og jeg har klart det utenkelige: å gjennomføre bestillingen på nettet. Da gjenstår bare flybilletten. Jeg finner en flight som bringer meg lekende lett til Mallorca, med Air Berlin. Det er bare å bestille. Da går det plutselig opp for meg: Du klarer det aldri i verden. Noe kommer til å skje, med bestillingen. Men jeg prøver og kommer helt til nettbanken. Da bryter alt sammen, beklager, siden er nede, prøv igjen senere. Under tvil gjør jeg et nytt forsøk om en time, med samme nedslående resultat.

Jeg har fått nok, det var det. Det blir ingen tur til Alcudia.

Slik er min lodd i livet, tenker jeg, idet jeg går ut til de tre endene våre i hagen. Det er langt på kveld nå, men de er ute i innhegningen ennå. Overrasket over et så sent besøk tar de snatrende av glede imot meg, med tre nebb helt opp i ansiktet mitt. Jeg setter meg på huk og forteller om den mislykkede bestillingen. Jeg blir her hos dere, sier jeg, og de svarer som sant er, at det er kanskje like greit. Så blir vi sittende en stund og se opp mot stjernene på himmelen, og jeg tenker at kanskje kjenner også endene denne trangen etter å dra mot sør, slik ville fugler gjør, men så blir de her, hos oss.

Hvorfor ville jeg til Alcudia? Kanskje er det stranda, å kunne gå i det uendelige, uten tanke for annet enn neste meter som ligger foran meg. Men så er det heller noe annet: Det var her vi var, vi to voksne og de tre ungene våre, i varme og solforgylte ferieuker for mange år siden. Sammen kastet vi oss ut i et grønt hav av evig sommer. Om kveldene gikk vi sammen gjennom varme gater, satte oss ned på den første og alltid beste restauranten og lot oss oppvarte av kelnere som var mer opptatt av oss enn av noen andre. Sent på kvelden gikk vi lykkelige og mette tilbake til hotellet, der våre tre unge kastet seg ut i barnekvelden på scenen ved bassenget, mens vi to eldre kunne sette oss på balkongen med et glass vin som vi holdt opp mot restene av solnedgangen ute i Middelhavet. Er det glansen av dette jeg søker, nå når ungene er i ferd med å flytte ut i sine voksne selvstendige liv?

Det svunne er min drøm, tenker jeg idet jeg ønsker endene godnatt og går inn igjen. Nede i hagen skimter jeg omrisset av båten jeg fikk av en vennlig slektning i høst. Til våren skal den settes på Sunndalsfjorden og endelig kan jeg bli det jeg alltid har ønsket: fjordfisker uten kvote. 

En varm og vakker sommerdag har jeg fortøyd båten ved svaberget i den vesle bukta innenfor fyret på Flåøya. Jeg venter tålmodig mens kaffen trekker i svartkjelen over bålet.

Et fly tegner en gul stripe av eksos på himmelarket. Jeg følger flyet til det er borte over fjellet i sør, så senker jeg blikket mot det ulmende kaffebålet og kjenner en bedrøvelse fordi jeg aldri vil få vite om jeg skulle ha vært med. 




Hvem er vi egentlig?

Tirsdag denne uka: Jeg kjører gjennom et regnvått Nordmøre til Todalen, oppover den flotte og stolte bygda og fram til Storfossen øverst i dalen. Foran meg dukker en stor bygning opp fra intet: gammelfabrikken til Talgø Møbelfabrikk. 

Men bygningen er alt annet enn en falleferdig nedlagt og nedstøvet fabrikklevning. Etter at produksjonen ble flyttet herfra og ned til nye lokaler ved fjorden tidlig på 1970-tallet, er gammelfabrikken sakte men sikkert blitt ombygd og påbygd, og den tjener i dag som utstillingslokale over tre etasjer for alle Talgø-selskapets produkter. (Jeg er utsendt fra Aura Avis for å skrive om Talgø-selskapet.)

Da får jeg plutselig øye på senga og kommoden. Det er jo soveromsmøblene hjemme hos oss, på brusfabrikken i Ålvundfjord på 1950-tallet. Senga, nattbordet og kommoden, med de glatte nesten marmoraktige og skinnende overflatene. Det var jo slik det var, tenker jeg, inne på soverommet til mor og far oppe i andreetasjen. Soveromsmote på 50-tallet, utviklet og produsert av flittige todalinger på den andre siden av fjorden og fjellet.

Min egen seng på denne tida husker jeg ikke. Heller ikke hvordan det så ut inne i stua vår, eller på kjøkkenet. Slik er jo hukommelsen, en skrøpelig katalog av opptegnelser der bladene og åra klistrer seg sammen og er mer eller mindre leselig. Men det meste ligger jo der et sted, som vage riss dypt nede i hjernens slumrende halvmørke. Og plutselig kan et lys bli slått på, slik som inne i det gamle soverommet på Talgø. Eller vi blar i et gammelt fotoalbum for å se hvem vi var, den gangen.
Hva er det vi ville ha oppdaget, hvis det ene lyset etter det andre ble slått på, opp gjennom våre egne livs tiår? Kanskje først og fremst dette: Vi er barn av vår tid. Vi ville ha sett at vi til alle tider ifører oss samtidas førende gevanter, enten det nå gjelder klær, møbler, utseende eller meninger. Vi er den tida vi lever i, og om vi er noe annet og mer enn det, er jeg sannelig ikke sikker på. For vi mennesker synes å ha et grunnleggende behov for å speile oss i hverandre.

Slik vi for eksempel gjorde på 1970-tallet, i den gjengen jeg tilhørte. Vi var studenter i Oslo og Trondheim, og klærne vi gikk og sto og lå i, var en fjellanorakk, slitte dongeribukser med sleng og fjellsko. Til guttas uniform hørte også et flokete skjegg og skulderlangt hår. Våre meninger strømmet ut av 70-tallets felles megafon i disse miljøene. Hvilke møbler vi hadde, det husker jeg ikke, vi var ikke opptatt av slikt, bortsett fra at de hadde gule og brune jordfarger og var så syntetiske at de nærmest var strømførende.

Så kom 1980-tallet, og de fleste av oss ble forvandlet til tåpelige påfugler med skulderputer, hockeysveis, kelnerjakker, vide busker og store briller i alle farger. Selv fotballspillere fikk med seg disse impulsene og iførte seg korte bukser og enorme flak av noen poseskjorter, slik at spissene på laget lignet store seilbåter når de nærmet seg målet. Våre meninger var av det samme slaget, store og posete og handlet om den umåtelige frihet som vi nå var opptatt av: Høyrebølgen fosset inn over landet og etterlot folket i en lykkerus av lange åpningstider i butikker og flere kanaler i radio og tv.

1990-tallet ble et overgangstiår, med rester av 80-tallet og nye impulser som sprikte i forskjellige retninger. Utover på 2000-tallet flyttet vi inn i våre nyinnredede mobiltelefoner og smakfulle boliger preget av tidas minimalistiske stil. Mens Talgø-fabrikken gikk konkurs fordi ingen lenger skulle ha de gode gamle vannsengene og furumøblene fra 80- og 90-tallet. Tidas tale ble preget av de ledende papegøyer i politikk og næringsliv, og nå går vi alle rundt og kakler om bredt fokus og i forhold til, mens vi titter ut på verden gjennom de mørke og stilrene hornbriller i plast som vi alle nå har iført oss, 50 år etter at en generasjon på 1960-tallet bar akkurat de samme brillene. Hva vi mener? Først og fremst noe om oss selv kanskje, og det legger vi ut på sosiale medier.

Jeg roter rundt i en gammel plastpose som har ligget i fred inne i et skap i mange år. Det ligger et gammelt svart-hvittbilde der, husker jeg. Nå tar jeg det fram, og der sitter vi, søstera mi og jeg, fem-seks år gamle, på en stor stein ovenfor huset vårt, brusfabrikken, i Ålvundfjord, kledd slik unger var på den tida. Det er nesten 60 år siden, og jeg kan ikke fatte hva det tross alt er, som gjør at det er den samme personen som sitter på steinen og som nå skriver ned disse linjene. Hva er det som tross alt er blitt med på ferden opp gjennom åra, som er min identitet, og som gjør meg til noe mer enn et ekko av tiåras siste skrik? Hvis jeg og femåringen på steinen hadde møttes nå, ville vi ha kjent hverandre?


På tide å leike litt

Det er så ille i verden nå at jeg snart er klar for å gjenta den gode gamle spøken fra midten av 1960-tallet.

Sommeren 1965: Vi har rigget oss til inne i garasjen i Fagerhaugvegen 9 på Holten, tre gutter i harmløs rampealder. Porten står halvveis oppe, slik at vi har fri utsikt mot gata. Der ute på asfalten skimter vi den brune pungen, der den ligger som en ventende skatt midt i gangsynet for alle som kommer forbi. En av oss har et fast grep rundt den tynne fiskesena, denne usynlige og forræderske slangen som er festet til pungen der ute. 

Der kommer den første bilen, vi holder pusten i spenning. Vil han stanse? Ja, der svinger han inn til fortauet litt bortenfor pungen, bildøra går opp og der står mannen i bilen ute på gata. Han ser seg speidende rundt, som om han skal til å gjøre noe ulovlig. Så går han med bestemte skritt fram til pungen og bøyer seg ned. Da skjer det! Vi drar i sena med full kraft, og pungen skyter som et prosjektil ut av rekkevidde for mannen. Han ser seg forvirret rundt, før han skjønner at han er lurt, lurt pengpung, som vi kalte det. Han iler tilbake til bilen, uten å si et ord. Snart er han langt oppe i gata, og vi tre guttene i garasjen hyler av latter.

Vi er ikke like heldige med alle: En syklist lukter lunta, tramper på sena og rykker løs pungen. Uten å se mot garasjen stapper han pungen i lomma og setter seg på sykkelen. Vi hiver oss rundt, løper etter ham og roper at vi vil ha pungen tilbake. Syklisten ler rått og forlanger at vi pent ber om unnskyldning. Den sitter langt inne, men vi må ha pungen tilbake, for det er så mange andre vi skal lure denne lange, sorgløse dagen da ingen ting annet enn pungen og luringa er i tankene våre.
Grøavegen 19, august 2014: Jeg ser på nyhetene på tv denne regntunge morgenen. De handler om herjingene til IS i Irak, om Gaza som blir bombet tilbake til steinalderen, og om vårt kronprinspar som har sørget for å anbringe datteren på en engelsktalende internasjonal skole, på trygg avstand fra vår angivelig middelmådige norske skolevirkelighet.

Borte på tv-skjermen aner jeg konturene av menneskelige handlinger som ikke er til å fatte, selv om de ligner på utallige scener fra europeisk historie på 1900-tallet. Bildene fra Midt-Østen er så rystende at jeg tar av meg nærsyntbrillene for å slippe å se. Nytt innslag: Kronprinsfamilien spaserer inn på den internasjonale skolen, til første skoledag for prinsesse Ingrid Alexandra.

Spaserer de ut av den norske virkeligheten? Neppe. For er vi ikke i ferd med å skape en ny norsk virkelighet, der de politiske og økonomiske elitene endelig tør å gjøre som elitene i andre land: De trekker seg inn i sin egen eksklusive verden av rikdom og privilegier. Derfor er skolevalget kronprinsparet har tatt, helt logisk nå i 2014. Det er der de hører hjemme, ikke hos oss. Men hvor lenge skal vi innbille oss at de kongelige er så folkelige, og hvis de var folkelige, ville de jo ikke være kongelige. Slipp Haakon og Mette-Marit fri, sier jeg, slik at de kan få seg skikkelige sivile jobber.

Jeg sukker og merker at tankene igjen glir tilbake til 60-tallet, til uskyldens tiår. Tanken slår meg: Jeg kunne jo gå ut i garasjen vår ved Grøavegen og legge ut pengpungen og sena. I anstendighetens navn lar jeg være. Men så får jeg en idé, til en uskyldig variant: Jeg kan lure skjora! Det har seg slik at skjora er slem til å stjele mat fra innhegningen i hagen, der vi har andeparet vårt. Anda ruger på tre egg forresten, og kanskje blir det familieforøkelse om et par uker.

Jeg rigger opp ei fiskesene fra kjøkkenvinduet over til andeburet. Inne i buret fester jeg en skistav til enden av sena og lar staven ligge ved matskåla. Deretter stiller jeg meg opp inne ved kjøkkenvinduet, med et fast grep om sena. Der kommer skjora vippende! Idet den skal til å nappe den første brødbiten fra skåla, drar jeg til. Staven fyker opp, og skjora flyr baklengs ut av buret med en fart F16 aldri har vært i nærheten av.

I samme øyeblikk kjenner jeg et streif av den samme følelsen jeg hadde i garasjen på Holten: Jeg har leika igjen, og kanskje gjør jeg det i morgen også, uten å se på nyhetene først.

Slike dager skal komme

Jeg går med faste skritt bortover mot uhyret som står og venter på meg som en mørk og truende skygge. Men denne gangen skal jeg klare det.

Jeg befinner meg på en parkeringsplass i Molde, den samme plassen som jeg brukte for et par uker siden. Da gikk det ikke så bra, som ventet var: Det var lenge siden jeg hadde brukt parkeringsautomaten her, og jeg hadde egentlig resignert på forhånd. Etter fattige evne forsøkte jeg å lese instruksen på automaten og se på tegningen av bankkortet, den som viser hvilken side av kortet som skal være opp, og ikke ned. Men skulle enden med chipen føres inn først?

Jeg sukket og dyttet kortet inn på måfå, og nesten i samme øyeblikk spyttet automatsprekken det ut igjen, med forakt og nådeløs reprimande i det vesle displayet. Jeg prøvde en annen variant, omtrent slik jeg pleier å gjøre når jeg skal inn en dobbel dør, med fire muligheter: skyv den til venstre, skyv den til høyre, trekk den til venstre, trekk den til høyre. Jeg lykkes alltid på fjerde forsøk, selv om instruksen, ser jeg etterpå, alltid står tydelig på døra.

Plutselig svelget automaten kortet, og jeg holdt pusten mens jeg ventet på den vesle forløsende billetten. Men den kom ikke! For jeg hadde jo ikke, så jeg etter noen paniske sekunder, trykket på trykk her. Jeg gjorde det, og ut kom papiret. En liten stund var jeg lykkelig og stolt, helt til jeg så at billetten viste altfor kort tid; for jeg hadde glemt å trykke på tidsvelgeren. Etter en ny runde der jeg trykket på alle knappene jeg fant, sto jeg endelig med en totimersbillett i hånden.

Nå er jeg tilbake på åstedet. Men denne gangen er jeg forberedt. Jeg har sagt til meg selv at nå skal du lese instruksen og bare følge den, så går det nok bra. Jeg stiller meg bredbeint foran automaten og puster dypt. Bruk god tid, det er ingen andre her, sett i gang. Idet kortet forsvinner inn i sprekken, merker jeg en illevarslende prikking i ryggen. Det står noen bak meg! I samme øyeblikk hører jeg den lave og vennlige kvinnestemmen med kultivert moldedialekt: Nå tror jeg nok du har satt inn kortet feil vei.

I løpet av sekunder faller alt i grus, jeg hører meg selv si at den ville ikke ha kortet, det må være noe feil med automaten. Men så strekker hun ut armen, nærmest over skulderen min, napper til seg kortet mitt, setter det inn motsatt vei, spør hvor lenge jeg skal være her, to timer sier jeg sanseløst, hun trykker, tar ut lappen og gir den til meg med et overbærende smil.

Jeg kjører hjemover fra Molde, blek med fattet. Jeg har tross alt fattet en beslutning: Jeg skal ikke ta flere utfordringer. Ikke i dag i alle fall, kanskje ikke i morgen heller. Jeg er luta lei av utfordringer, også av selv ordet, for det jeg har, er problemer, gode gammeldagse problemer. Og nå har jeg tenkt å feie dem under teppet, ganske enkelt.

Opprømt og lykkelig parkerer jeg Volvoen i den trygge oppkjørselen hjemme på Grøa, og så går jeg rett ut til de tre endene i hagen. De kommer mot meg straks de hører stemmen min, og jeg setter meg på huk for å fortelle om min nye store plan. Det har seg slik sier jeg, og andemor legger hodet på skakke og lytter oppmerksomt, at i morgen skal jeg unngå og omgå alle problemer, store som små. Det skal bli den første av min nye faste dag, en i måneden kanskje, som skal være helt uten problemer, og kanskje skal jeg kalle den Arnes lykkelige dag.

På denne dagen skal jeg bare gjøre det jeg helt sikkert kan og vil. Jeg skal gå langt inn i skogene, på mine beste stier, og når jeg setter meg ned for å hvile i en lysning jeg vet om, kommer alle skogens fugler og dyr for å hvile sammen med meg.

Det er blitt kveld. Jeg sitter ute på verandaen og lytter. I skogen bak uthuset dikter svarttrosten vårkveldens siste strofer, før dens øyne blir ett med nattas myke mørke. Så går jeg inn og setter på plata med den melodien som skal spilles i kveld, og alle slike kvelder: Days like this, med Van Morrison. Idet den rå, irske stemmen lyder, begynner mine norske ord å følge de første verselinjene: Når regnet har stansa/når ingen klager lenger/når alt faller på plass i et glimt/slike dager skal komme, det var det mora mi sa/når du ikke trenger å bekymre deg/når ingen går travle forbi deg/når du ikke blir forrådt av det gamle Judaskysset/ slike dager skal komme, det var det mora mi sa.

Sangen toner ut, akkurat idet klokka viser at en ny dag er begynt. Det betyr, at om noen timer, er kaffen klar.



Fri som fuglen

Jeg åpner den skjeve døra til innhegningen ute i hagen og blir straks bejublet av tre utålmodige ender som vil ut på plenen. 

Snart vagger de fornøyd rundt mens de stikker nebbet gjennom den våte snøen for å finne noe som er spiselig under den. Det er to andriker (hanner) og ei and, og dette kjønnslige faktum har de siste ukene avstedkommet noen intense maktkamper mellom de to hannene. Den minste, campellandriken, som vi trodde var dømt til å tape, sto en morgen igjen som seierherre på slagmarken, mens taperen, den store moskusandriken, bøyde hodet i støvet og ble støtt ut av det gode selskap hos det nye kjæresteparet. Pussig nok hadde moskusanda avvist sin egen rasefrende og valgt en beiler med andre farger på fjøra, campelandriken.

Med ett stanser anda, legger hodet på skakke og tar sats. I neste øyeblikk flakser hun opp i lufta, seiler av sted noen meter og landet på taket av innhegningen. Der setter hun seg til med full oversikt over hele verden, slik hun ser det, og kanskje skimter hun også elva Grøa som risler vinterstille forbi oss noen vingeslag nedenfor hagen. Men hun flyr ikke av sted, ikke ennå. For hun kan nyte den fulle frihet der oppe på verdens tak.

Det er mange som ikke skal noen steder, selv om de kanskje ønsker det, mer intenst og pinefullt enn noen andre. Det er de innsatte, som vi så pent kaller dem, de utstøtte og innstøpte som befolker våre fengsler i et stadig økende antall, slik tilfellet er over hele den vestlige verden, og hvordan det er i andre deler av verden, tør jeg ikke en gang tenke på. Jeg skulle jo ikke skrive om dette, for Tage Danielssons film (og sang) fra 1975 om å slippe fangene fri, det er vår, forstummet for flere tiår siden. Vi sang den samtidig som vi lyttet til vår nytenkende justisminister Inger Louise Valle, som tenkte dristige tanker om å reformere et forstokket fengselsvesen, som sprang ut av etterkrigsåras harde straffekultur, en kultur som også internerte barn og ungdom i store anstalter, som skapt for overgrep og tyrannisering.

Siden ble det stille. Valle og hennes tanker ble glemt og gjemt i den offentlige debatten, selv om et visst reformarbeid fortsatte under overflaten, med halvhjertet utprøving av alternativer til fengsel. Etter 2010 har en ny fasthet vunnet fram, der partiene langs hele den politiske aksen slåss om å framstå som hardest mulig i klypa, Arbeiderpartiet inkludert. Det er en tid for straff igjen i den offentlige samtalen, enn tid for måling og rangering av våre fattige evner, og nåde den politiker som stiller seg utenfor denne enighetens sluttede sirkel. Straffene bør bli strengere, og fengslene flere, får vi høre, gjerne et også på Sunndalsøra, det vil jo gi arbeidsplasser, i en vekstnæring. Det er et paradoks, at i vår nyliberale tid, der individets frihet hylles som det øverste prinsipp, er vi som holder vår sti ren, sintere enn på lenge på samfunnets utstøtte. Det er vi - mot dem. Kanskje henger det sammen: Vestens rikdommer samles på stadig færre hender, samtidig som ropet om hardere straffer er blitt sterkere.

Jeg sier ikke at vi skal åpne fengselsdørene og jevnt over sette ned straffene. Jeg har respekt for fortvilelsen hos dem som blir rammet av kriminelle handlinger. Men Norge bør ikke være det nordiske landet som i størst omfang bruker fengsel for små lovbrudd, som fører til meningsløse fengselsopphold på to-tre måneder. Det er et vedvarende nederlag for samfunnet å mure ofte unge mennesker inn på noen få kvadratmeter med avhumanisert celleliv, i håp om at de skal lære ei lekse. Vi holder den dømtes hode under vann og håper at han skal lære å svømme.

I en fjern fortid vandret menneskene over steppene i Afrika, på evig jakt etter å overleve. I løpet av hundretusener av år ble den kanskje sterkeste av alle drifter og lengsler nedfelt i oss: trangen til frihet. Den deler vi med alt annet levende liv, også moskusanda som nå sitter der oppe på nettingtaket med blikket rettet mot skogen som så vidt skjuler elva. Hvis hun og de to andre tar vingene fatt og flyr ned til elva en gang i vår eller sommer, skal jeg forsiktig følge etter dem, for å se dem nyte livet i sitt rette element. Kanskje vil de lette etter en stund, og det siste jeg ser, er deres lille, tette formasjon som sakte forsvinner mot en ukjent frihet.



Sånn passe forbanna

Jeg tror jeg bør gå langt inn i skogen i dag, for nå er jeg såpass forbanna at jeg kunne komme til å si dumme ting.

Inne ved enden av skogsbilveien er jeg helt for meg sjøl. Det er en lysning i skogen her, der jeg pleier å sette meg ned på en tømmerstokk og ta fram kaffekanna. I dag er det stille i skogen, ikke et vindpust å fornemme, ikke en fugl å se. Khan, hunden min, pleide å være med meg når vi gikk her, før, for mange år sida. Han døde en sommerdag i 2003, nesten 15 år gammel, og jeg savner han ennå. Når jeg møter folk på turene mine, hender det at noen spør om jeg ikke har Khan lenger. Nei, jeg har nok ikke det, svarer jeg, det er over elleve år siden han ble borte.

Vi gikk uendelige turer, Khan og jeg, over hele Sunndal, i Ålvundfjord, på Eidet, på Vetamyra, Grøa, Håsøran og Mælesida, der jeg sitter med kaffekoppen i dag. Slik ble vi kjent med nesten hver en sti og hver en skog i hele Sunndal, og det var landet vårt, landet vi var hjemme i.

Men nå driver politikerne og kapper land. Alle som en, også her i Sunndal, bøyer seg i støvet for regjeringas tungetale om å skape robuste kommuner, som det heter. Robustgjøring, hørte jeg en si her om dagen, uten at noen reagerte. Kommunesammenslåing er fokusområde nå, hører jeg ledere i kommunene si, mens politikerne farter videre til neste fellesmøte med aktuelle ekteskapspartnere. Som nyforelskede tenåringer gnisser politikerne kommunekroppene sine mot hverandre, og i forelskelsens rus synes de å være villige til å gi bort eller vatne ut landet mitt uten den minste motforestilling.

Jeg tar en dyp slurk av kaffen og tenker etter om jeg kan komme på én politiker i Sunndal som har stått fram og sagt at han eller hun vil slåss for å bevare Sunndal slik kommunen er i dag. Som har sagt at vi er mer enn store og flinke nok til å klare oss sjøl, at det vil være absurd å innlemme Nesset med Vistdal som et underbruk av Sunndal, eller Tingvoll for den del. Er det noen i Sunndal som har hørt om bofellesskapet i Vistdal? Skal den nye storkommunen legge det ned? Skal Sunndal vri sine investeringer vekk fra Gjøra og Ålvundfjord og Sunndalsøra og over til Leite i Straumsnes og til Gussiåsen på grensa til Molde? Og er det Sunndal som skal dekke inn et kjempeunderskudd på kommunebudsjettet i Nesset? Kanskje kan vi gjøre det som en form for u-hjelp, men det er en sørgelig dårlig begrunnelse.

Pulsen er i ferd med å stige nå, og jeg bør ikke ta den fjerde kaffekoppen, men jeg gjør det. Tankene flyr tilbake i historien, til 1960 og 1965, og forrige runde med sammenslåinger. Stort sett var den runden fornuftig og vellykka, fordi den sprang ut av et faktisk behov for å samordne kommunegrensene med den moderne utviklinga av kommunikasjoner og framveksten av sterke tettsteder som naturlige kommunesentrer. Øksendal, Ålvundeid og Ålvundfjord gikk sammen med Sunndal til én kommune, og sjøl om øksendalingene fortsatt var mest øksendalinger og ålvundfjordingene mest ålvundfjordinger, ble de også litt sunndalinger, fordi den nye kommunen var en ganske naturlig enhet.

Slik er det ikke nå; det som skjer nå, er en politisk diktat fra Oslo, der kommunene tvinges til å delta i et absurd brettspill: Den ene dagen legges brikkene på én side av brettet, neste dag på den andre. Grunnen til at diktaten kanskje fører fram, er at også politikerne ute i kommunene har lagt seg til den moderne tåketalen og virkelighetsforståelsen høyt hevet over folket. Og når kommunene blir store som halvfylker, kan politikerne kanskje leve av snakkinga, mens siste rest av lokaldemokrati synker ned i fjord og hav.

Jeg skrur igjen lokket på kaffekanna, og tar beina fatt på heimturen. I et kort øyeblikk er det som om Khan er ved sida av meg, og sammen går vi igjen langs stier og veier, på fortau og gater, i det som var landet vårt, landet som het Sunndal. Idet jeg åpner døra på min gamle Volvo og stiger inn, tenker jeg at nå er det like før. Like før jeg åpner min ubrukte facebookprofil og starter noe jeg har hørt at man kan gjøre: ei facebookgruppe. Kanskje skal gruppa hete: Vi som vil bevare Sunndal kommune.
Ja, det er like før nå, hører du det, Khan.




Sinnamannen og kong Alkohol

Det er på tide å komme med en avsløring: Sinnamannen har problemer med alkoholen.

Tidlig lørdag ettermiddag for noen uker siden, i Amfisenteret på Sunndalsøra: Sinnamannen (han som vil beholde Sunndal kommune) er på en snartur i folkevrimmelen en travel handledag, enda det hadde vært bedre både for ham og omgivelsene at han heller tok en tur til skogs, muggen til sinns som han er.

Idet han skyfles ut av svingdøra og inn i senteret, ser han at det blinker i øyekroken til høyre for seg. Det lovede landet! Landet som flyter av melk og honning! Det kongelige norske vinmonopol ligger der som et drømmeslott i et eventyr av H.C. Andersen. Sinnamannen stanser og gir nesten etter for lysten til å gå inn og la hendene gripe om en velformet flaske rødvin, en mørk skjønnhet som venter på ham der oppe på sin faste plass på øverste hylle, hitsendt fra fruktige vinmarker i Argentina.

Så nøler han og blir stående, mens et sukk unnslipper fra dypet av hans sjel. Han ser livet som utspiller seg der inne: mennesker som vandrer langs flaskehyllene, stanser og titter, tar ei flaske eller en kartong prøvende i hendene: Kanskje blir det denne i kveld, eller muligens denne, som har noe større fylde. Noen står allerede i kassa med dagens fangst: Rødsvart amarone! Honninggyllen whisky! De lekreste akevitter! Perlende champagne! I det samme kjenner Sinnamannen at han er den vesle piken med svovelstikkene i eventyret: Hun som står på utsida i vinterkulden og titter inn på festen som utspiller seg der inne i den varme stua til de vellykkede menneskene.

For Sinnamannen har fått et problem med alkoholen på sine godt voksne dager: Han får ikke drukket så meget som han helst vil. La meg ile til med en presisering: Han drikker verken mye eller ofte, og kan neppe sies å ha vært drikkfeldig i noen perioder av sitt liv.

Skjønt det var til tider friske takter i yngre dager: Som den gangen på uterestauranten Frogner Café i Oslo en varm sommerdag tidlig på 1980-tallet: Tilfeldigvis hadde han syklet seg en tur til denne kafeen, litt ut på ettermiddagen, og blitt sittende med en flaske hvitvin eller var det to, alene ved sitt bord, mens han kjente en prikkende rus legge seg som englehår i sjela. Det var som om han kunne fly, og det var nettopp det han forsøkte å gjøre, da han litt ut på kvelden satte seg på sin låste sykkel og forsøkte å sykle hjem. Denne hendelsen ble observert av pålitelige vitner, og de kunne etterpå fortelle at den unge nordmøring klarte det kunststykke å sykle ti meter på den fortsatt låste sykkel. Dagen derpå, klokka ti om kvelden, tok syklisten til seg dagens første næring på sin spartanske hybel i Theresesgate: et halvt glass skumma melk.  Og det oppsummerer egentlig alkoholens spennvidde: fra englehår til lunken melk.

For de fleste av oss er alkoholen verken himmel eller helvete. Sinnamannen, for eksempel, vil gjerne ha et glass vin til gullrekka på fredagene, og idet Skavlan kaster blokka, er han som oftest trøtt og klar for senga, på stigende rus etter to beskjedne glass. Men tro det eller ei: det er nok til å ødelegge søvnen! Pulsen stiger, munnen blir tørr og lørdag morgen har han verken lyst på skummamelk eller kneip. Skal man ikke kunne ta seg et glass vin heller, nå lenger?

Men så, etter to hvite helger med korken på, er det Sinnamannen ser lyset og veien ut av ørkenvandringen. Han legger en slu plan: Ingen vin på fredagene! Når den dagen kommer, er man jo sliten etter ei hektisk uke og trenger minst av alt alkohol. Hvile og tidlig i seng, og sov som et barn. Basta. Og så kommer lørdagen, gudskjelovkvelden. Sinnamannen er uthvilt og utspekulert nå: Litt ut på formiddagen står han igjen ved Polets dør. Og nå går han inn. Resolutt skritter han bort til hylla med den argentinske skjønnheten: Idet han tar henne ned, smiler hun og sier: Hvor har du vært hele tida, jeg har savnet deg, jeg trodde du var blitt glad i en annen.

Dagen blir til tidlig kveld: Det putrer i grytene på komfyren, og snart står fat og mat og glass på bordet. Ett glass blir til to, men så er det slutt, og kvelden avsluttes med vann og sjelens ro. Som ved et trylleslag sover han natta igjennom.

Applaus for Arnes nyttårstale.

Arnes nyttårstale

Siden statsministeren og kongen allerede - når dette leses - har holdt sine nyttårstaler, er det på høy tid at jeg følger opp med min.

Disse linjer skrives dagen før nyttårsaften, med yr og skodde utenfor stuevinduet i Grøavegen. Snøen som kom så lett og ungdommelig for et par dager siden, har allerede sunket sammen til en gammel og sliten vassgraut. Men det var jo ikke vær og føre jeg skulle snakke om, det var nyttårstale jeg skulle holde. Med andre ord: kloke ord om det gamle året og utsiktene for det kommende, både for min egen ringe person, for lokalsamfunnet, Norge og verden, som sådan. Hvilke mål og ambisjoner vi bør ha i det store og lange og ubrukte året som nå ligger foran oss?

La meg først bare nevne at det store snøfallet som kom i jula, ikke påførte meg det vanlige depressive tungsinnet som snø pleier å gjøre: Vanligvis, når snøen kaver ned, går jeg inn i en tilstand av tung handlingslammelse. Stiene mine inne i skogene blir borte og uframkommelige, okkupert av naturkrefter jeg ikke vil kjennes ved. Dagslyset er bare en grå hinne som legger seg over landskapet et par timer midt på dagen. Men ikke denne gangen! Forleden morgen titter jeg ut av vinduet og ser at tjue jomfruelige centimeter snø har velsignet oss med sitt nærvær i løpet av natta. Oppkjørselen er igjen tettpakket med snø, etter at min vennlige slektning med traktor ryddet den til grunnen med et par jafs med grabben, etter forrige snøfall.

Men det får så være. Etter to kopper kaffe er det på med arbeidsklærne og ut til snøskuffa, uten sure miner.  Oppkjørselen vår er lang, og må måkes i dobbel bredde for våre to biler. Det er nå så. Men bak huset venter større utfordringer: Der står andeburet, nesten nedsnødd, og knapt framkommelig for beboerne, Anna og Anders. Ikke kommer de seg fram ute på plenen heller, på grunn av all snøen. Jeg tar et valg: bilene får vente, det må måkes for endene først, og dessuten vei fram til fuglebrettet borte ved gjerdet. Etter en halv time kan jeg slippe endene ut til den fine gata som nå går mellom buret og verandaen vår. Andeparet vagger fornøyd av sted og smetter inn under verandaen. Så fyller jeg på med solsikkefrø på brettet, og meisene og Maria kan knapt vente til jeg har trukket meg unna. Maria, det er svarttrosten vår, som har kommet til brettet hver vinter siden vi flytta hit for femten år siden. Nå er Maria trolig en hannfugl, men ungene kalte den Maria første gangen den dukka opp. At det sikkert er sjette generasjon som nå besøker brettet, og ikke den første Maria, bryr vi oss heller ikke om.

Så var det oppkjørselen og bilene. Nå blir jeg oppmerksom på det som skjer rundt meg: Naboene er i gang med snøfreserne! For hver tiende meter oppover Grøavegen står mektige geysirer av snø og leven til himmels og utgjør et mektig fellesskap av motorisert overmakt. Jeg titter ned på snøskuffa mi, buklete og sliten som den er. Og idet jeg tar det første skyvet, merker jeg hvordan alles blikk oppover gata rettes mot meg og mitt avvik. Skamfull slår jeg blikket ned og fortsetter i min forhistoriske gjerning, mens motorlydene stiger til et tordnende crescendo rundt ørene mine. Etter én intens time retter jeg ryggen og ser meg rundt. Men det er jo blitt vei! Riktignok ikke snorrett og glattbarbert som de freste veiene oppover gata, men dog med god bruksverdi. Ikke så verst, gamle ørn, med tanke på at livet ditt ikke er i vater, sånn rent generelt.

Jeg sitter ved kjøkkenbordet og kjenner varmen fra kaffekoppen bre seg i hendene. Borte ved fuglebrettet er det full forbrødring: Småfuglene piler inn og ut av brettet, mens Anna og Anders har slått seg til i strategisk posisjon på bakken under, der det er rikelig tilgang på frø som ramler ned. Det er fred mellom artene, meis og spurv kan være trygge på at endene er deres venner for livet og at de kan spise fra samme fat. Slik blir jeg sittende, og alt jeg ser og alt jeg sanser, er fuglene ute ved brettet.

Med ett kommer jeg på nyttårstalen jeg lovte å holde. Ja, så står vi altså ved inngangen til 2015. Rent personlig har jeg tenkt å forsøke å bli mer...Da  skjer det noe ute ved brettet: Maria deiser ned så solsikken fyker. I et gyllent øyeblikk fanger hennes svarte fjærdrakt den siste rest av svinnende dagslys, og i det samme tror jeg at våre blikk møtes.


Enhver ny brenning er en annen bølge.

Den usynlige forandringen

Vi merker det ikke fra én dag til en annen: at det gylne høstløvet er blitt mattere, at Norge sakte blir et annet land.

Langs skogsbilveien står trærne med sine gullmynter på i den skinnende høst, opplyst av ei rastløs sol som er på vei mot den andre siden av kloden, mens vi som har bosatt oss i denne dalen, blir overlatt til det grå høstlyset og skygger som snart skal fortynnes ut i matte og jevne flater uten kontraster og relieffer.

Det er bare noen stakkars få dager at bladene skinner på denne måten. Den neste dag vi kommer gående langs veien, vil vi kunne se, hvis vi husker å se etter, at den gylne glansen er borte, og at fargene har glidd over i hverandre og blitt svakere og fjernere. Snart er de oppslukt av et novembermørke som synes å ville vare evig. Så gjør det jo ikke det. I dag er det mindre enn to måneder til universet snur sitt timeglass og lyset igjen drysser ned i vår del av verden, i en sirkel av kosmisk uforanderlighet.

Men vi mennesker forandrer oss, og samfunnet vi omgir oss med. Eller, har vi egentlig blitt så forskjellige fra urmennesket som vandret rundt på de afrikanske steppene for to millioner år siden? Kanskje var det den samme hårfine balansen som gjaldt den gangen, som gjelder nå.

En balanse mellom det enkelte individs aggressive selvhevdelse og grådighet på den ene side og fellesskapets behov for samarbeid og konfliktdemping på den andre. I de tidlige enkle samfunnene var det alltid fellesskapet som vant, fordi det var den eneste måten å overleve på. Så delte man det vesle man hadde, og alle var sikret en viss tilmålt lykke og mulighet for å overleve.

Opp gjennom historien ble balansen forrykket, etter hvert som klassedelingen ble sterkere og elitenes undertrykking og utbytting av de svake, ble satt i system. Siden har dette vært måten vi mennesker har innrettet samfunnet på, stort sett.

Når historikerne trekker sine lange linjer i norsk historie, blir de likevel ettertenksomme når de stanser ved 1960- og 70-tallet. Dette var tiår da det meste av fattigdommen i Norge var blitt utryddet, da en viss materiell velstand nådde fram til folk i bygd og by, en velstand som var relativt jevnt fordelt. Det var en usynlig kontrakt mellom samfunnsklassene som sa at man tross alt var i samme båt. Vi lyttet alle som én til Alf Prøysen på den ene felles radiokanal, så den samme tippekampen på den ene tv-kanalen og sammen skjelte vi ut de dårlige lørdagsprogrammene på NRK. For all del: Dette var ingen idyll, spør barnehjemsbarna eller utålmodige husmødre som ville ut i arbeidslivet, men som ikke kunne, fordi det ikke fantes barnehager.

Hvor kom forandringen fra, kom den over natta på 80-tallet, med en høyrebølge som feide det gode og trygge Gerhardsen-Norge på havet? Neppe, grunnleggende sett: Butikkene fikk riktignok langåpent, vi fikk etter hvert TV2 og en rekke andre radio- og tv-kanaler, og vi kunne velge om vi ville kjøpe Mazda eller Toyota, hvis det nå ikke ble Volvo, igjen. Men fortsatt satt vi i den samme båten, de fleste av oss, den var bare blitt litt større og mer komfortabel.

Høsten 2014. Meldingen kommer om at Statoil-sjef Helge Lund forlater skuta og går til et britisk gasselskap. Alle medier er mest opptatt av lønna han får i BG, det kan bli snakk om en tidobling i forhold til småpengene han tjente i det statlige norske oljeselskapet. Noen næringslivskommentatorer slår triumferende fast at endelig har man fått beviset: Norske ledere er ettertraktet i utlandet, og derfor må det norske lederlønnsnivået snarest opp på internasjonalt nivå.

La nå endelig Lund få sine millioner, la for all del Brandtzæg i Hydro doble lønna, hvis han spør. Og få mindre skatt. De rike jobber jo så hardt og så mye, og det skal tross alt lønne seg å jobbe, sier regjeringa i statsbudsjettet, nå er det arbeidslinja som gjelder, og de som står med lua i handa på trygd, må se å komme seg opp om morran.

Norge blir neppe forandret over natta, tross alt. Fra en uke til den neste merker vi ikke at fellesskapet er på vikende front. Men når jeg går langs skogsbilveien om ti år, vil jeg se den samme gløden i det gylne høstløvet, men kanskje ikke det landet jeg en gang kjente.

Et øyeblikk av nåde

Sekundene smelter og blir borte i et høstmørke som kommer stadig tidligere om ettermiddagene.

Idet jeg går ut i hagen for å lukke andeburet for kvelden, kjenner jeg et blaff av savn, et vemod som minner meg om de varme sommerkveldene på verandaen, de mektige dønningene som slo inn over de solvarme kroppene våre på stranda i Rhodos, sjøen i Ålvundfjord som var enda varmere enn i barndommens somrer, den store kveita som vi nesten fikk opp i båten, men som slo seg løs i siste liten og forsvant ned i dypet, i langsomme bevegelser som en skapning fra en annen verden.

Slik var sommeren, sier jeg til andemor, idet hun hakker forsiktig på støvelen min for å få den oppmerksomhet hun rettmessig fortjener. Så legger hun hodet på skakke og titter opp på meg, som om hun gjerne vil minne meg om det som virkelig skjedde i sommer: Ruginga. I fire-fem uker lå andemor inne i uthuset og varmet trofast på sine tre egg. Hver kveld tok hun en rask tur ut i hagen, for å hilse på den vordende andefar og nappe til seg en munnfull friskt gress, eller en snegl, for deretter å ile tilbake til reiret.
Men ingen ting skjedde, det kom ingen kyllinger, og etter hvert skjønte vi at eggene ikke var blitt befruktet, vår stolte andefar hadde rett og slett ikke gjort jobben sin. Vi fjernet eggene og snart hadde andemor gjenopptatt sitt vante liv ute i hagen, bare enda mer kontaktsøkende og sosial enn før. Helst vil hun sitte oppe på verandaen sammen med oss.

En stumfilm, tenker jeg, idet jeg kommer inn i stua igjen, sommeren er allerede blitt som en stumfilm fra en fjern fortid, korte glimt som flimrer fram fra en tilfeldig hukommelse. Hva er det egentlig vi husker, fra sommeren, og fra livene våre? Jeg tar fram boka, værdagboka som jeg begynte å føre 1. januar i år. Først bare kort om været for hver dag, etter hvert også et par linjer om hva som hadde skjedd og hva jeg hadde gjort den dagen. Den 9. mars: 14 grader, flott tur til Jokerdalen i vårvarmen. Den 1. mai: Snøbyger! Men for vått til at snøen legger seg. Den 21. juni: Kald nordvest med kuling. Innevær og VM-fotball.

Jeg blar meg tilbake til en tilfeldig dato, den 29. mars: 11 grader, jeg gikk langs elva, gjennom skogen og over jordene fra Grøa til Øra. Det hadde jeg helt glemt! Enda det var for bare noen måneder siden.  Nå husker jeg plutselig hvor fin en tur det var, over de faste upløyde åkrene, der nytt liv ennå ikke var sådd eller satt. Jeg blar videre, og nesten for hver dato finner jeg nedtegnelser over små fine hendelser som ville ha vært borte for alltid, hvis de ikke var blitt festet til et dagboksblad.
Når det nye så fort forsvinner og forvitrer, hva med alt det fine fra forgangne år som vi har lagt på bunnen av minnenes brønn, og aldri øser av, selv om det ikke er borte. Kanskje husker vi heller det triste, eller det vi angrer på, som vi forbanner oss selv for at vi gjorde. Slik går vi rundt og er strenge dommere over våre egne liv, i etterpåklokskapens lys. Når det er tilgivelse og overbærenhet vi helst hadde trengt, fordi vi gjorde så godt vi kunne, der og da, ut fra det vi visste om oss selv og verden.

Jeg tar fram en annen bok fra hylla: Fuglane, av Tarjei Vesaas. I kveld vil jeg lese avsnittet på nytt, der Mattis, han som ikke er like skarp og arbeidsfør som de andre i bygda, har forsøkt seg som ugressluker på nabogarden. Det går ikke så bra, og etter kaffepausen sier bondekona at han ikke trenger å gå ut i åkeren igjen. Mattis kaver med skyldfølelse og den bunnløse fornemmelsen av å være en utstøtt, en raring som alle flirer av. Nå spør han plutselig:
- Kvifor er det slik det er?
Hun lar spørsmålet synke inn i stillheten mellom dem, og så spør hun om Mattis vil ha en kopp kaffe til.
Det er et øyeblikk av nåde.

Idet jeg titter ut av stuevinduet, skimter jeg de to endene som vagger inn i bua si for å ta natta. Og når den siste stjerten er borte, tenker jeg at fra i morgen skal hver dag ha sine små stunder, der jeg henter fram et godt og vakkert minne jeg ikke husket at jeg hadde glemt.



Arne Heggdala på huk foran til høyre.

Gammel dansk

 I dag har jeg en tilståelse å komme med: Jeg er egentlig en gammel danske.

Denne sørgelige historien om en tapt identitet begynner i Ålvundfjord i 1951. I mai det året ble jeg født hjemme på brusfabrikken. Nordmøre Fruktpresse, som min far startet og drev. Eiendommen het Heggdal, og derfor var det mange uti fjorda som kalte meg Arne Heggdala disse første åra.

Her stabbet jeg fornøyd rundt, drakk brus fra min fars fabrikk og talte det mål som fulgte med morsmelka: nordmøring. E vil ha fesk å ståpp te meddag, å mær smær på kakå, sa jeg, og det fikk jeg.
Alt dette kunne ha gått bra. Jeg kunne ha begynt på skolen som lå rett nedenfor huset vårt, på min fars grunn, og jeg ville ha blitt ført inn i det skriftlige språklige univers som omgav oss alle her ute som en stjernehimmel av evig uforanderlighet: nynorsken. Hvis det bare ikke hadde vært for det sørgelig faktum at familien solgte fabrikken og Heggdal og flyttet inn til Sunndalsøra, det samme året som jeg skulle begynne på skolen.

På Sande skole var jeg som et landsens troll som kom ut av de dype skoger uti fjorda og talte i uforståelige vendinger: Ha dåkkår tu dårånj, ropte jeg da jeg satte utfor i hoppbakken i Fagerhaugan. Og de som sto og så på hylte av latter og kalte meg Dårå. Seinere ble det Vera, avledet av et kraftuttrykk jeg brukte mye: Ver’n å!

Men det var en slange i paradiset på Sande skole, og allerede fra første skoledag sprøytet den sin lammende gift inn i et forsvarsløst vesen: bokmålet, eller som det mer korrekt bør hete: dansk. Allerede etter noen få måneder hadde jeg lært meg de første forræderiske tegn: Jeg, skrev jeg sakte i kladdeboka, og syntes egentlig det så ganske fint ut. Det jeg ikke visste den gangen, var at det egentlig skal hete eg, og at jeg nå hadde begynt på en reise som bare kunne ende i fortapelse, og det som skulle gå tapt, var min sanne og opprinnelige nordmørske identitet. Jeg var i ferd med å bli dansk.

Forvitringen skjedde raskt. Mine foreldre hadde kiosk i Senteret, der de hadde danske aviser som Dagbladet og Aftenposten, og på biblioteket kunne jeg låne bøker av den danske forfatteren Knut Hamsun. De danske inntrykk var mange og sterke, og snart løp min egen penn raskt bortetter papiret, med de samme forførende, ja bortførende, vendinger som jeg selv så motstandsløst slukte. Det var ingen vei tilbake; Arne Heggdala fantes ikke mer, han var forvandlet til en liten dansk dreng, som med stadig sikrere hånd forvaltet den danske kolonimaktens språk.

Men det jeg ikke visste, var at jeg sakte men sikkert ble tømt for innhold: Det opprinnelige forsvant, men det nye, det danske, var tross alt ikke sterkt nok til å fylle den ledige plassen. Med andre ord: Jeg var i ferd med å bli mannen uten egenskaper, et tomt skall rundt en kjerne som ikke fantes.

I det siste har en lengsel tatt tak i meg: Kunne det la seg gjøre å finne tilbake til opprinnelsen, å bli fylt på ny med min gamle identitet, der jeg gjenoppsto som Arne Heggdala? Kunne jeg ikke ganske enkelt begynne å skrive nynorsk, så ville det meste være gjort? Tanken gjorde meg en stund yr av forventning: Endelig skulle jeg bli noen, i en alder av 62! Nå behøvde jeg ikke lenger stå som den lille piken med svovelstikkene i den kalde gata utenfor huset der nynorskingene satt i varmen fra sitt eget språk. Jeg kunne få komme inn og bli en av dem.

Men så meldte tvilen seg. Det ville ikke være nok, det ville ikke holde med nynorsk. For nynorsk er ikke nordmørsk nok til at den kan gjenskape min tapte identitet. Min tanke gikk videre: Enn om Nordmøre ble et eget land, med eget skriftspråk, nasjonalsang, nasjonaldag og lovgivende forsamling, der representantene satt i Nordmørsbunad og gjorde sine verdige vedtak? Med høye kulturelle tollmurer strengt beskyttet av ei nemnd som førte nøye kontroll med at fremmede kulturelementer ikke fikk adgang til riket.

Da kunne jeg endelig dra tilbake til Ålvundfjord og Heggdal, og idet jeg tillot meg å stanse foran mitt gamle barndomshjem, kunne jeg kjenne den svulmende følelsen av å være gjenskapt, jeg var igjen blitt Arne Heggdala, en ekte nordmøring.









Kommentarer

Populære innlegg