onsdag 31. mai 2017

Deponiet i Nesset og et glemt pukkverk


Tingvoll ønsket å anlegge et pukkverk på Durmålhaugen (åsryggen til venstre i bakgrunnen). Men disse planene fikk ekle sunndalinger satt en stopper for, slik Tingvolls ex-ordfører Kristin Sørheim kanskje får gjort med deponiplanene i nabokommunen Nesset.
Debatten raser – som det heter – om deponiplanene i Nesset. I spissen for motstanden står blant andre Tingvolls tidligere ordfører Kristin Sørheim. Et av hovedargumentene som brukes mot planene, er hensynet til regionens miljøomdømme. Å ja?

Nå er de altså i gang igjen ute i Nesset. Selskapet Bergmesteren Raudsand AS ønsker å bruke gamle gruveganger på Raudsand til å bygge enorme fjellhaller som skal ta imot og lagre giftig avfall fra det ganske land, det er snakk om mengder på en halv million tonn i året. Ordføreren i Nesset er positiv til planene og ser for seg mange nye arbeidsplasser på Raudsand, ja kommunen skal bli et nasjonalt senter for nyskapende miljøteknologi, får vi høre fra den kanten. 

tirsdag 30. mai 2017

Morgenskodde og Jonas Gahr Støre

Med skodda langt ned i lia, hva annet kan man gjøre enn å høre på Politisk kvarter?

Værgudene (er det virkelig mange av dem?) har spyttet en klyse av seig morgensk0dde ned lia, og når jeg løfter blikket – hvilket jeg heldigvis ikke må gjøre, jeg kan la det forbli senket – er det som hjernen min – i den grad en slik finnes – blir ett med skodda, de to elementene glir umerkelig og sømløst – som det heter nå for tida  – over i hverandre, og det er dem vel unt å finne velbehag i hverandre, som to gamle kjenninger som møtes etter lang tid og har mye å snakke om.

Mens jeg trekker meg tilbake fra dette gode og innforståtte selskap for heller å lytte med åndeløs forventning til radioens rituelle morgensending: Politisk kvarter, på NRK P1, også tilgjengelig på tv, og det slår meg noen ganger når politikerne der snakker og snakker, mens jeg drikker kaffe, og de fortsetter å snakke, og det er da det slår meg at det hadde vært fint om de bare kunne fortsette å snakke utover morgenen og formiddagen, og ettermiddagen og kvelden, som et evigvarende politisk sakte-tv i kjent NRK-stil, slik at jeg kunne fortsette å se på mens jeg drakk kaffe, kopp etter kopp i godt selskap med Trygve, Jonas, Erna, Trine, Siv og alle de andre hallodamene i programmet. 

fredag 26. mai 2017

Sagnet om endene som forsvant


Så om morgenen den tredje dagen sto han der plutselig igjen.
Idet jeg går til sengs om kvelden to dager at de ble borte, siger en resignasjon inn over meg: De skal aldri komme tilbake. Og snart må jeg begynne å rydde opp etter dem, i rommet ute i bua og i innhegningen på plenen. En epoke er over, den varte i fem år.

Er det virkelig fem år siden vi hentet de tre andungene hos oppdretteren i Eidsvågen, så lenge siden vi tok dem forsiktig ut av pappesken og satte dem ned på bakken i innhegningen ved uthuset, den jeg bygde for mange år siden, da vi holdt vaktler der; disse hektiske små trostlignende fuglene som la nydelig små egg som vi spiste til frokost om somrene. Hvert lille egg var en edelsten av eksotisk smak.

fredag 19. mai 2017

Svalesomrene


Jeg vil helst bruke tida på å studere linerla og drikke kaffe.
 Jeg vet ikke hvorfor jeg av og til skriver noen ord på denne bloggen, hvilken hensikt det skulle ha. For jeg har jo ikke lenger noe behov for å være en del av den kakofoni som omgir oss på alle kanter, i gamle og nye medier. Jeg har knapt noe nytt å meddele. Da vil jeg heller ha stillhetens ro til å høre hva linerla sier, der hun vipper tillitsfullt rundt meg, mens jeg sitter med kaffen i morgensola, ved trappa på østsiden av huset.

Så nå har jeg heller begynt å samle mine gamle ting, bilder, artikler, og hva det måtte være. Bloggen er et greit sted å legge dette materialet. Så kan i alle fall mine etterkommere finne det, hvis de av en eller annen grunn skulle ha en interesse av det. 

onsdag 3. mai 2017

Stevnemøte med en båtis


Båtisen - denne pram, denne ferge av fullendt form og smak. 
Mai måned er den store iskrem-måneden. Som sønn av en iskremgrossist har jeg et spesielt nært forhold til denne materien. For nesten tjue år siden skrev jeg denne teksten i avisa Driva:

Stevnemøte med en båtis
Vi gikk ut i strålende maidager med fem kronestykker hardt knuget i handa og kunne kjøpe all den is vi måtte ønske oss. Første mai og syttende mai på 60-tallet, på Sunndalsøra, da jukeboksen på hotellhjørnet igjen og igjen spilte «I want to hold your hand» og Pin Up-is med sjokolade kostet 50 øre. 

Men historien begynner tidligere, i Ålvundfjord i andre halvdel av 1950-tallet. Søstera mi Guri og jeg stabber oss utover langs riksveien, med lapp og bok mot M. Ulvund. Jeg husker ikke om jeg hadde spist kjøpeis tidligere, men etter at alle varene til mor er kommet opp i veska, tar vi det store valget, det store spranget: kjøper oss en is hver, uten lov. River av det hvite papiret med blå skrift, Davy Crockett, vaniljeis uten sjokoladetrekk, til 25 øre. I noen korte, stjålne øyeblikk slikker vi oss inn i en vidunderlig ny verden, uten et snev av skyldfølelse. Den kommer seinere, for vårt innkjøp er behørig registrert i handleboka, og blir gjenstand for en viss moderlig interesse ved den uunngåelige hjemkomst.