torsdag 30. mars 2017

I denne verden, i dette liv, har vi bare hverandre


Gunnvor Ulvund, 1923-2016.
I dag 30. mars 2017 er det ett år siden min mor Gunnvor Ulvund døde. Det er ufattelig at et helt år er gått siden den formiddagen vi satt ved siden av sengen hennes på Helsetunet. 

Noen dager etter at hun gikk bort, skrev jeg noen linjer, nærmest for å samle tankene. Her følger det jeg skrev, og det blir mitt bidrag til  å holde minnet om en flott dame og en god mor levende. Etter den teksten gjengir jeg en avisartikkel jeg fant i mors utklippsperm. Det er teksten Ned til elva, som jeg skrev i avisa Driva en gang i andre halvdel av 1990-tallet.

Alle i kirka hadde øynene rettet mot meg, jeg visste det, derfor stirret jeg ned i golvet foran meg, i visshet om at jeg ellers ikke kunne stå imot all den samlede kraft som nå fanget meg inn og holdt meg fast. Så lot jeg blikket lande som en usynlig fugl på det tettskrevne arket jeg nettopp hadde tatt fram fra innerlomma i den svarte dressen. Det var arket som skulle fortelle den fullsatte kirka hvem min mor hadde vært, hennes livsløp fra fødsel til død. Et liv sammenfattet i punkter på et ark. Men visste ikke alle som var til stede i kirka, hvem hun var, og hvorfor skulle de få høre det nå, når hun var borte? En rituell oppsummering kanskje, en siste hedersbevisning slik skikk og bruk er.

fredag 24. mars 2017

Skal gutta ut og drepe igjen?


Glade gutter skal på tur igjen. Fra venstre Arne Hjeltnes, Vegard Ulvang,
Bjørn Dæhlie og Arne Brimi. Foto: TV2.
Jeg ser at TV2 til høsten skal sende en ny runde med ”Gutta på tur”-programmer. Du husker kanskje disse bråkjekke natur-, jakt- og matprogrammene med Arne Brimi, Vegard Ulvang, Bjørn Dæhlie og Arne Hjeltnes, sendt over åtte år mellom 1995 og 2002.

Både TV2 og de nevnte glade gutter har sikkert gode grunner til å ta en ny runde: TV2 er på seer-defensiven og søker desperat etter konsepter som kan selges til reklamekjøperne. De fire guttene har vært mer eller mindre ute av rampelyset i det siste, og da kan det jo være hyggelig og nyttig å ta en tur på gamle jaktmarker, med tv-kameraene rundt seg på alle kanter. 

tirsdag 21. mars 2017

Morgendans med bursdagsbarnet



Hanna og et av barna på hjemmet der hun
og de andre studentene arbeidet den første uka.
I dag 21. mars fyller dattera vår Hanna 22 år. Dagen feires i hovedstaden Windhoek i Namibia. Der har Hanna og ni andre sykepleiestudenter fra Høyskolen i Trondheim bodd siden begynnelsen av januar. Studentene har tre intense og svært lærerike praksismåneder i dette flotte afrikanske landet.

Det er et litt morsomt sammentreff denne dagen: Hannas bursdag sammenfaller nemlig ned Namibias nasjonaldag! Det blir litt av en feiring tenker jeg. Namibia ligger langt sør i Afrika, på vestkysten av kontinentet og har bare litt over 2 millioner innbyggere. 

Fram til 1990 var Namibia en del av Sør-Afrika. Etter at landet ble selvstendig, har mye gått i rett retning: Landet er et av de mest demokratiske i Afrika, og det er relativt trygt å bo og ferdes der, både for innfødte og besøkende. Landet har selvsagt store utfordringer: Hiv og aids er utbredt, og det er en av grunnene til at landet har mange foreldreløse barn. 

fredag 17. mars 2017

Hvor blir det av Arbeiderpartiet?

Arbeiderpartiets leder og statsministerkandidat Jonas Gahr Støre og partiets finanspolitiske talskvinne Marianne Marthinsen. Hva vil de egentlig med Norge? Foto: Arbeiderpartiet/Flickr.
Jeg tasser rundt i tøflene nå på morgenkvisten, men det gjør sannelig Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet også, har jeg inntrykk av. Når skal du ta på deg slagstøvlene og komme deg ut i det politiske ruskeværet, Jonas?

Som pensjonist har jeg lagt meg til noen mer eller mindre faste daglige vaner: Det starter gjerne med dagens første kopp kaffe klokka kvart på åtte, hensatt foran tv-en og Politisk kvarter, debattprogrammet som før bare gikk på radio, men som nå også vises direkte på NRK1. Det er jo fint å kunne se Jonas, Trygve, Erna og de andre heltene mens de sier det vi har hørt dem si mange ganger før.

tirsdag 7. mars 2017

Barndommens gate


I forgrunnen til venstre ligger rekkehusa i Skjøllendgata, der jeg og min familie bodde på 1990-tallet. På den andre siden av gata ligger (antar jeg) Innvik-huset (blått) og Tangen-huset (gult). Bildet er tatt i 1963 av Widerøes Flyveselskap. Gjengitt fra Fylkesfotoarkivet.

For et par dager siden kjørte jeg tilfeldigvis forbi rekkehuset i Skjøllendgata, der vi bodde i flere år på 1990-tallet, helt til vi flyttet til huset vårt i Grøavegen i 1999. Da dukket uten videre en gammel avisartikkel opp i bakhodet mitt, en jeg skrev i 1997 da jeg var ansatt som journalist i avisa Driva. Da var nylig den andre sønnen vår født, og en tur med ham i barnevogn fra Skjøllendgata til Fagerhaugan ble utgangspunkt for noen tanker og refleksjoner rundt temaet oppbrudd og tilhørighet. I fjor høst skrev jeg en novelle der samme tema sannelig dukker opp igjen, men på en helt annen måte. En link til novellen finnes etter Driva-artikkelen, som het Barndommens gate og følger her:

lørdag 4. mars 2017

Det brenner på Holten!

Brannvesenet kjemper en håpløs kamp mot brannen i Fagerhaugvegen 9. Foto: Osen. Bilde utlånt av Petter Erik Innvik.

Om kvelden den 15. januar 1959 tar det store bolighuset på tre etasjer i Fagerhaugvegen 9 på Sunndalsøra fyr. Det står om liv for mange mennesker.  

Folket på Sunndalsøra våkner til en blåkald torsdag morgen den 15. januar, med hele 14 kuldegrader på morgenkvisten. Utover dagen stiger det litt, til sju minus klokka sju om kvelden, ifølge værstatistikken. 

onsdag 1. mars 2017

Endre Sande – om ei dagbok, en skandale og en tragedie


Endre Sande med familie. Marit Sande Bruseth, Oline Sande Ottem, Endre Larss. Sande, Brit Sande Storvik, Gudrun Sande Storvik, Mari Sande Hol, Ragna Sande Wennevold, Magnhild Furu Sande, Laura Sande, Genny Sande Grødal. Foto: Privat.

Forleden fant jeg en nesten 150 år gammel dagbok. Det ble et møte med min oldefar Endre Sande – som fikk elleve døtre på rappen og besørget en lokal skandale – men kanskje like mye fant jeg en flik av meg selv.

Etter at min mor døde i mars 2016, har jeg nå og da ryddet litt i gamle permer og papirer hun etterlot seg. Det står flere pappesker i kjelleren som skulle vært nøyere gjennomgått, men et stykke er jeg dog kommet. Noe av det jeg har funnet, har jeg som snarest sett på før, noe er nytt for meg.