Arnes store dag – var det magi, eller bare flaks?

Colten står trygt parkert hjemme i Grøaveien 19. Men skyldes det flaks,
eller kanskje et lite magisk mirakel?

 Jeg hadde en helt klar plan denne vakre onsdagen med skyfri himmel og en lett bris fra øst: jeg ville gå opp sherpatrappa til fjellet Prestaksla i gamle Nesset kommune, et område som nå så skamløst er blitt en del av storkommunen Molde. Med tindrende forventning satte jeg meg i Colten og begynte på bilturen til Eidsvågen.

Nå har også jeg forventninger Arne, for det aner meg at det skjedde noe her, på tur utover, stemmer ikke det?

Jo da, noe skjedde, og det er nettopp denne historien jeg gjerne vil fortelle nå, hvis jeg slipper til...

For all del, jeg lytter med åpent sinn, og er klar for alt. Hva skjedde?

Jo, jeg hadde akkurat kommet ut av Øksendalstunnelen, en tunnel jeg slett ikke liker, trang og mørk som den er, det virker som om den er bygd i fattig-Norge en gang på 1950-tallet sammenlignet med tunnelen i Oppdølsstranda. Men altså, idet dagslyset atter flommet mot meg, skjedde det noe på dashbordet: en rød og illevarslende lampe slo plutselig inn: batterilampa. Jeg kjørte gjennom Øksendalsøra, men lampa lyste fortsatt. Jeg tenkte som så at det kanskje ikke var så farlig, jeg hadde jo lenge hatt en mistanke om at batteriet var dårlig, og jeg hadde til og med kjøpt meg et nytt, på Biltema på Oppdal. Det hadde jeg plassert i bagasjerommet, men jeg var selvsagt helt ute av stand til å montere det.

Så du tenkte at du kunne fortsette turen, med kritisk dårlig batteri...?

Jeg slapp egentlig å tenke så mye, for i neste øyeblikk skjedde det noe mer: ei ny lampe slo inn, også den rød: temperaturnåla. Der og da foretok jeg en sylskarp analyse av situasjonen: Ei lysende lampe kunne jeg kanskje leve med, men to, det gikk ikke. For det måtte jo være en eller annen skummel sammenheng mellom de to lampene.

Så da slapp du rattet, holdt hendene for øynene og forbannet livet, skjebnen og Mitsubishi Motors?

Nei da, det skjedde ikke. Og det er her vi kommer til det smått sensasjonelle i denne historien: Jeg kjørte rolig og kontrollert inn til en romslig veiskulder på rettstrekningen sånn cirka en halv kilometer fra Øksendalsøra, og der parkerte jeg. Så pusta jeg ut, steg ut av bilen, og ble stående rolig og behersket ved siden av mitt ubrukelige kjøretøy.

Rolig og behersket Arne? Det nekter jeg å tro. Kjenner jeg deg rett, og det gjør jeg jo, så var du på dette tidspunkt i en tilstand av indre kaos, med undergangsfølelse, rådvillhet, ja nærmest desperasjon?

I mitt forrige liv, ja. Men denne dagen, i denne situasjonen, var det helt andre tanker og følelser som rådde grunnen i mitt stille sinn: jeg kjente en slags underlig ro, ja, jeg var fylt av en slags følelse av lykke.

Lykke, over at bilen din hadde havarert?

Ikke slik å forstå. Men i stedet for å la meg bli tråkka ned i søla av denne uforutsette hendelsen, hevet jeg meg over den og lot den forbli akkurat det den var: en eller annen feil på bilen min. Men selve livet mitt, de store viktige grunnleggende spørsmåla, var jo helt uberørt av denne reint tekniske hendelsen. Dessuten sto jeg jo parkert på en svært gunstig plass, på ei romslig veiskulder, uten sjenanse for andre bilister. Det kunne nesten ikke blitt bedre. Tenk bare hvis dette hadde skjedd inne i tunnelen! Dessuten var været helt strålende, og fjorden lå der blikkstille og fin foran meg. Det var bare å nyte livet, et liv jeg nå følte at jeg hadde den hele og fulle kontroll over. Ja, det var nesten som om det gikk magiske vibrasjoner mellom meg og verden utenfor, vibrasjoner som spredte seg som gode ringer i vannet.

Åi åi, det må jeg si, her var det sterke metafysiske krefter i sving hos den ellers så rasjonelle bileier. Men bilen Arne, den sto jo der fortsatt, du innså vel det?

Jo da, bilen sto der. Men akkurat da plaska det i sjøen rett nedenfor meg, og jeg så sporden av en flott blankfisk som hadde vært oppe og hoppa. Jeg heiv meg rundt for å hente ut fiskestanga fra bilen, for nå skulle jeg sannelig ta den laksen som hadde vært oppe. Det var jeg ikke det minste i tvil om, for med den magiske strålekraften jeg nå var i besittelse av, ville laksen utvilsomt komme til å bite på første kastet.

Fiskestang? Jeg trodde du skulle på fottur til Prestaksla?

Ja, jeg skulle jo det. Men jeg har alltid tre stenger med meg i bilen. Som yrkesfisker uten kvote må jeg jo alltid være forberedt på alle eventualiteter og muligheter som byr seg, som nå denne laksen, trolig en rømt oppdrettslaks da, men likevel. Men jeg ombestemte meg og tenkte at jeg måtte tross alt konsentrere meg om bilen. Så jeg ringte til fastlegen min for å spørre om råd.

Fastlegen?

Ja, innenfor fagfeltet motorisert ferdsel. Det er Dag hos Melkild bilverksted. Jeg forklarte ham situasjonen, og han kunne med stor sikkerhet slå fast at det nok dreide seg om ei dynamoreim som var kaputt. Jeg måtte ikke finne på å kjøre en meter til med bilen.

Nei vel, og hva gjorde du da, dytta bilen heim til Grøa?

Det kunne jeg sikkert ha gjort, på en dag som dette, med de overjordiske krefter jeg nå var i besittelse av. Men jeg tenkte at jeg heller fikk ringe til NAF og be om assistanse. Familien har alltid hatt medlemskap der, med våre gamle biler. Men jeg var jo innforstått med at det sikkert kunne gå både vinter og vår før NAF hadde ledig bil å sende utover. Kanskje måtte de kjøre helt fra Oppdal. Men pytt hva gjorde vel det, jeg kjente jo hvordan vårsola varma i mitt bleike ansikt.

Men nå lurer jeg på hvordan du kom deg heim til Grøa igjen, du fløy kanskje over fjellet på magiske vinger?

Det var snakk om magi ja, men ikke vinger. Jeg tok altså fram telefonen for å ringe til NAF, eller NAV Veihjelp som jeg kaller dem. Men etter å ha tasta to siffer, så jeg noe røre seg borte i svingen. Da dette noe kom mot meg, så jeg at det dreide seg om en stor bil, at den var rød, og at...

Og at...?

Det var en kranbil med platting! Den kom sakte kjørende mot meg, og jeg rakk å registrere at det sto en hvit personbil på lasteplanet.

Og så suste denne kranbilen fordi deg mens du sto mistrøstig igjen i veikanten? Det gjorde nesten vondt verre?

Ikke denne dagen nei. Uten å vurdere for og imot, kasta jeg meg halvveis ut i veibanen, mens jeg vinka som besatt med armene. Jeg trodde selvsagt ikke at han kom til å stanse, og hvis han gjorde det, hadde han uansett ikke plass til en ekstra bil på lasteplanet.

Men han stanset, da?

Han så gjorde, etter å ha kjørt et lite stykke forbi meg. Han rygga, og kom opp på siden av meg. Sjåføren rulla ned vinduet, og i ansiktet hadde han verdens største og hyggeligste smil.

Han lo kanskje av tullingen som med fare for sitt eget liv hadde kastet seg ut i veien?

Slett ikke. Sjåføren, en ung mann med romsdalsdialekt, steg ut av bilen, mens han spurte litt mer om hva som hadde skjedd med bilen min. Jeg fortalte om telefonen til fastlegen hos Melkild, og la til at det var synd at han allerede hadde en bil på plattingen. Sjåføren fortalte at han skulle inn til Øra med denne bilen. Han var ansatt i et bilfirma som kjørte oppdrag for NAF. Han pleide vanligvis å kjøre til Molde med bilene, men akkurat denne gangen hadde det av ulike grunner blitt tur til Øra.

Synd han ikke hadde plass til deg da...

Men han hadde jo det! Har du ikke fått med deg at vi var midt inne i min magiske dag, da jeg lyktes med alt! Se her, sa sjåføren, nå skal vi bare henge bilen din bakpå her som en ekstra henger, og så kjører vi rett til verkstedet. Og du kan få sitte på foran sammen med meg. Som sagt så gjort. Snart satt jeg som en konge høyt hevet over veien, mens vi suste mot Øra og verkstedet. Vi svingte inn foran portene hos Melkild og leverte bilen så å si på døra. Jeg takket sjåføren og sa at hvis alle hadde behandla sine medmennesker slik han hadde gjort med meg i dag, da ville verden ha blitt et godt sted å leve.

Men så var det verkstedet, ventetid og svindyr reparasjon da kanskje?

Det tror du ja, men nå gidder jeg snart ikke minne deg på hvilken dag det er snakk om her...

Magien ja, eller ren flaks som vi normale kaller det...

I alle fall, Dag tok som vanlig smilende imot meg, og han forsikra meg om at de skulle se på bilen i løpet av dagen. Hva kostnaden angikk, stipulerte han den til 6000, inkludert oljeskift og diverse annen service som jeg nå kunne få tatt i samme slengen, langt på overtid selvsagt... Og bilen skulle bli ferdig utpå dagen neste dag.

Og da var det vel på tide å komme seg heim til Grøa, sliten men lykkelig?

Ja, jeg kunne nå ha ringt etter skyss, men gjorde jeg det, på en dag som dette?

Nei?

Jeg ringte ikke. For da jeg tok en titt nedover mitt lange legeme, så jeg at jeg hadde treningsklær på, jeg skulle jo gå til Prestaksla. Og da var det jo mer eller mindre opplagt hva jeg måtte gjøre: løpe heim til Grøa!

Løpe? Er du gal, gamle mannen, det er jo ei mil!

Litt gal, innrømmer det. Men jeg tenkte at formen kanskje ikke var så verst, jeg har jo trent en del på treningsstudio i vinter, på mølla der.

Sånn oppdrettstrening som du kaller det?

Ja, i motsetning til villtrening ute i den frie natur. Men i alle fall, jeg la av sted. Først gikk jeg rolig og behersket opp til Sande stadion, og lot som ingenting. Men derfra bar det av sted, jeg løp oppover stiene, langsetter jordene på Furu, over veien til Holssanden, ned til elva der, videre på stiene langs elva fram til ridesenteret på Elverhøy. Og så så gikk jeg den siste biten, sjarmøretappen heim til Grøaveien 19.

Og der la du deg pesende ned som en våt klut på trappa?

Nei og atter nei! For jeg løp jo egentlig ikke heim, jeg fløy! Jeg ble båret fram over jorder og stier på en euforisk bølge av lykke og magiske mirakler! Jeg var i løpet av hele turen ikke i kontakt med bakken en eneste gang!

Herregud, hadde jeg nær sagt, men kjenner jeg deg rett, vil du ikke blande ham inn i dette, og bakkekontakten din kan man jo lure på, sånn rent generelt. Men jeg har lyttet til deg med stigende uro, Arne, med en nagende følelse av at denne utenomjordiske flaksen måtte du betale en pris for, etter den søte kløe kommer den...

Sure svie? Jeg innrømmer at det er en nærliggende tanke. Men det er da vi må bevege oss over i påfølgende dag, da jeg skulle få bilen min tilbake fra verkstedet, i løpet av dagen. Jeg tenkte at det betydde like før stengetid, i beste fall. Men allerede tidlig på formiddagen fikk jeg sms fra Dag: bilen din er ferdig! Hva er det som skjer, tenkte jeg, lever jeg i en drøm? Jeg fikk skyss ned til verkstedet, og var rede til å betale de 6000 og mer til.

Og da kommer vi kanskje til oppgjørets time, til en viss balanse i det magiske regnskapet, for det ble neppe 6000, vil jeg tro?

Det har du rett i. For det ble 4000! To tusen mindre enn stipulert! Jeg var lynrask til å betale, takket Dag varmt og inderlig, og styrtet ut til min ventende bil, som nå var klappet og klar for nye makeløse turer.

Jeg tror vi runder av her Arne. Men det jeg lurer på, er om du har gjort deg noen tanker om dette litt uvanlige døgnet i ditt liv, dette magiske mirakeldøgnet som du kaller det, eller uvanlig mye flaks, som jeg altså ville sagt.

Tanker? Jo, det handler kanskje om tanker, skjønner du. I det siste har jeg merket at tankene mine har vært uvanlig lette og lyse, nærmest optimistiske. Kanskje henger det sammen med høreapparatet jeg nylig begynte å bruke; disse små rekedingsene bak øret har som ved et trylleslag løst opp noe av det grå og trykkende sløret som har ligget over mitt sinn og mine sanser, i større grad enn jeg var klar over. Det er som om jeg er kommet ut i verden på nytt og tatt kontroll over den...

Slik at du nærmest kan styre verden dit du vil ha den, med en slags indre magnetisme, det er bare å tenke på en NAF kranbil, så kommer den rett rundt svingen?

Ja, noe sånt. Men før vi avslutter her, må jeg bare – i sannhetens navn – få legge til at det sto noe på fakturaen fra Melkild: Luftfilterhuset bør byttes, mangler biter av det. Og Dag nevnte det vel også da jeg henta bilen.

Men det har du kanskje ikke forholdt deg til, du har skjøvet den feilen under teppet, tipper jeg. Du har stukket hodet i sanden for å kunne fortsette å leve i din magiske idyll?

Alle fortjener jo gode lyse dager! Men jeg skal tenke litt på dette luftfilterhuset, og sende ut noen vibrasjoner, og da kanskje det blir i orden helt av seg sjøl...

Eller kanskje ikke, Arne, kanskje ikke.