tirsdag 13. mars 2018

Jeg hadde tenkt å skrive om Sylvi og Jan Tore

Det ble en koneløs vinter alene for andefar.

Da jeg satte meg ned foran pc-en i dag tidlig, var planen – i den grad jeg har slikt nå for tida – å lufte en følelse som befant seg i grenselandet mellom sinne og frustrasjon.

Jeg hadde tenkt å skrive noen velvalgte ord om vår justisminister Sylvi og hennes regjeringskollega Jan Tore, begge utstyrt med nye departementer nå i 2018. Det er for øvrig noe underlig med disse politikerne som skifter departement like selvsagt som vi andre skifter skjorte. Den ene dagen snakker Jan Tore insisterende og smilende om de store enheters velsignelse, i kommune- og fylkes-Norge, for så den neste dag å stå fram som kunnskaps- og integreringsminister med en selvsikkerhet som kunne få en til å tro at han helt har glemt at Sylvi har ansvaret for innvandring, og at hun tar integrering med på kjøpet i sin portefølje, uansett hva Jan Tore måtte mene. Mens den utrettelige Monica har overtatt Jan Tores gamle kommunesammenslåingsdepartement og har brukt de første ukene der til å irettesette de oppviglerske finnmarkingene som en forurettet lærerinne fra 1950-tallet, fordi de ikke frivillig vil underkaste seg det nye storfylket der Troms har all makt.