fredag 26. mai 2017

Sagnet om endene som forsvant


Så om morgenen den tredje dagen sto han der plutselig igjen.
Idet jeg går til sengs om kvelden to dager at de ble borte, siger en resignasjon inn over meg: De skal aldri komme tilbake. Og snart må jeg begynne å rydde opp etter dem, i rommet ute i bua og i innhegningen på plenen. En epoke er over, den varte i fem år.

Er det virkelig fem år siden vi hentet de tre andungene hos oppdretteren i Eidsvågen, så lenge siden vi tok dem forsiktig ut av pappesken og satte dem ned på bakken i innhegningen ved uthuset, den jeg bygde for mange år siden, da vi holdt vaktler der; disse hektiske små trostlignende fuglene som la nydelig små egg som vi spiste til frokost om somrene. Hvert lille egg var en edelsten av eksotisk smak.



Så kom endene, tre andunger som vi ikke visste verken rase eller kjønn på. De var alle grimme ellinger, og hva som ville åpenbare seg når de vokste til, visste vi ikke. For oppdretteren hadde en stor edens hage av alle slags ender, høner og gjess, og hvem av endene som hadde parret seg med hverandre, var sannelig ikke godt å si. Vi fikk vente og se.

I løpet av sommeren ble de spraglete små andungene forvandlet til tre skjønnheter: Den ene var grågrønn og glinsende, med et gyllenbrunt hode, de to andre var svarte og hvite, med gnistrende røde kinn. Oppdretteren kunne fortelle oss at den grønne var en ganske sjelden tamand, en engelsk rase med navnet campbelland, mens de to andre tilhørte den mer vanlige rasen moskusand. 

Etter hvert kom også de kjønnsmessige realiteter for en dag: Campbellanda var en andrik, altså en hann, mens det var en hannfugl og en hunnfugl av moskusene. Vi regnet med at de to moskusene ville danne et par og kanskje forsøke å fryse ut den engelske inntrengeren.

Men slik skulle det ikke gå. Campbellandriken og moskusanda fant hverandre over rasegrensene og dannet raskt et nyforelsket og ekskluderende par, som overlot moskushannen til et liv preget av mobbing og utenforskap. Nå og da markerte campbellen sin status ved å kjeppjage moskushannen gjennom hagen, med nebbet lavt senket som et faretruende spyd. 

Endene lyttet gjerne til det vi hadde å si. Her er de mens de ennå var tre. 

Noe måtte gjøres, og vi fant en lykkelig løsning. Vår vennlige oppdretter hadde nemlig ingen ting imot å ta moskushannen tilbake, hun hadde faktisk bruk for en hann til, så det var bare å komme med den utstøtte. Noen dager etter returen til barndomsbygda fikk vi høre at moskusen hadde funnet seg til rette med det samme, og at han var en lykkelig bestyrer av et lite privat harem av andedamer. 

Den store ro senket seg over det monogame andeparet i Grøavegen. Andefar nøt tilværelsen som eksklusiv befrukter av sin moskusfrue, og hun svarte med å legge flotte egg i den tykke hekken som vokste inne ved muren til huset vårt. De første par åra skjønte hun visst ikke at det var forventet av henne at hun skulle ruge, hun bare la eggene og lot dem være i fred. Men så, den tredje sommeren, la hun seg til på eggene, hun rikket knapt på stjerten så lang sommeren var. Bare sent på kvelden kunne hun ta en rask avstikker inn i uthuset til kraftforet og vassbøtta der, før hun pilte ivrig og engstelig tilbake til reiret.

Ukene gikk, og vi ventet i spenning på at de ferdigrugede eggene skulle avdekke sine små kravlende hemmeligheter. Etter boka skulle andungene komme etter knappe fem ukers ruging, men da tida var inne, skjedde ingenting. Vi ventet tålmodig i en uke til, men til ingen nytte. Andemor runget, men eggene forble hele og tause som steiner. På det store og allvitende internettet fant vi til slutt den sannsynlige forklaringen: Campbelland og moskusand er ikke genetisk kompatible, og er svært sjelden i stand til å avle avkom sammen, sto det.

Vi bestemte oss for å sjekke saken, og stjal et par av eggene fra reiret, da anda var inne i bua for å spise kveldsmat. Og ganske riktig, eggene inneholdt ikke annet en det ganske vanlige hønseegg fra Rema gjør: flytende plomme og hvite. Ikke det minste spor av andunger. Neste kveld tok vi resten av eggene, med samme nedslående resultat: ingen var befruktet. 

Andemor ble litt oppskjørtet da hun kom ut av bua og ikke fant eggene sine i reiret. Hun gav seg til å lete langs hekken, men da det ikke var noe å finne der, kom hun ut på plenen, der andriken sto tålmodig og ventet. Snart spankulerte de to sammen rundt på plenen, mens de snudde mose for å finne små kryp å spise, og eggene og fem ukers resultatløs ruging syntes å være glemt. 

Neste sommer skjedde det samme: Andemor la sine sju–åtte egg og satte i gang med å ruge. Vi syntes jo synd på henne, for at hun enda en gang skulle måtte gjennomgå denne rugende tålmodighetsprøven. Derfor grep vi inn tidligere og sjekket eggene. Heller ikke denne gangen var noen av eggene befruktet. Andeparet vårt så ut til å skulle forbli barnløse. 

Men de levde tross alt gode liv, mente vi, i hagen vår i Grøavegen. De badet seg så spruten sto høyt til værs i en stamp vi hadde satt ut til dem, og etterpå renset de fjærene sine som renslige katter. Sammen gravde vi fram mark fra den godt gjødsla jorda i innhegningen deres; jeg fant noen med spaden min, de fant mange flere med sine ytterst følsomme nebb. Riktignok måtte andriken finne seg i å komme i andre rekke når marken skulle fordeles, for andemor var nådeløs når hun hevdet sin rang og førsterett. Men andriken og jeg hadde en hemmelig avtale der vi så vårt snitt til å grave fram noen ekstra marker til ham når fruen befant seg lenger nede i hagen og ikke var oppmerksom.

Når kald nordavind og snøbyger feide mot innhegningen om vinteren, satt endene som urørlige skulpturer hele framme ved nettingen, som om det var om å gjøre å få mest mulig vind og snø over seg. Slik badet de seg i elementene, og ingen ting syntes å bite på dem. Men er det så rart, tenkte jeg da jeg gikk mine sjeldne vinterturer langs elva og så flokker av villender som lå på isvannet. De har jo sine dundyner og dunjakker på, i naturell utgave, tilpasset gjennom årtusener med barskt andeliv. Det er ikke synd på endene.
Andemor (til høyre) er sjefen, og andefar må ofte ta imot en kraftsalve eller to.

Og vi ble glade i dem, i endene våre. Når vi satt ute på verandaen om sommerkveldene, var det dem øynene våre hvilte på, vi fulgte dem der de vagget seg fram over plenen, på evig leting etter noe å spise. Eller de kunne ta seg ei badekule i stampen som jublende sommerbarn, før de falt til ro etterpå, på steinen nedenfor der vi satt. Slik gikk timene; de var ender og vi var mennesker, men vi satt der sammen i den samme natt.

– Vi har ender! Jeg elsket å fortelle andre om endene våre, som om det var en stor og spennende hemmelighet jeg røpet. Når andre fortalte om hundene sine, eller kattene, kunne jeg nesten ikke vente med å slippe til: – Men vi har ender! De går fritt oppe i hagen vår og de kan til og med spise brunsnegler, sa jeg med dårlig skjult stolthet. Det siste var for så vidt sant; andriken kunne til nød sette til livs en brunsnegle, men det skjedde uten den store entusiasme. 
Det er fredelig i hagen vår, endene og linerla går nærmest rundt føttene på hverandre.

De første par åra var vi svært nøye med å låse inn endene i innhegningen om kveldene, etter at de hadde gått fritt rundt i hagen på dagtid. Vi regnet med at det kunne luske rev rundt i skogen nedenfor huset, og han ville neppe si nei takk til en andestek. Etter tre år hadde vi ikke sett snurten av rev, og en sommerkveld da endene hadde lagt seg til under verandaen, fikk vi dem rett og slett ikke fram derfra. Med bange anelser lot vi det stå til, endene fikk være ute på egen risiko. 

Det gikk godt den første natta, og den neste. Etter tre år var endene – og vi – blitt vant til denne totale frihet. Endene kunne fritt gå inn og ut av innhegningen i hagen og rommet i uthuset, døgnet rundt. Ingen rev var å se. Vi ante fred og ingen fare. 

I sommer, for noen uker siden, la andemor eggene sine i en stor selvplukket dundyne inne ved muren på huset vårt, under verandaen, til en forandring.  Sju–åtte egg som vanlig, jeg kunne skimte dem i glipene mellom golvplankene på verandaen. Så var hun altså i gang igjen, med sitt sisyfos-arbeid, til ingen nytte. Vi bestemte oss for at hun   skulle få ruge til hun gav opp av seg selv, denne gangen. 

Slik gikk dagene, med andriken som enslig and ute på planen på dagtid. Det var én fordel med det, nå fikk han alle markene for seg selv, uten innblanding fra den rugende maken. Så en ettermiddag for en ukes tid siden, det var en lørdag med slikt et fint og varmt vær, satt vi to menneskene i huset ute på verandaen med kaffen, da et spørsmål plutselig ble sendt over bordet: – Har du sett andriken i dag? 

Jeg svarte som sant var, at det hadde jeg ikke, akkurat denne dagen hadde endene ikke vært i tankene mine, av en eller annen grunn. Men det var slett ikke uvanlig at endene ikke viste seg i løpet av en dag; de kunne ligge i en svalende jordgrop inne i hekken eller i skyggene bak den store sypressen nede i hagen, mette og døsige. 

Vi kastet oss rundt og begynte å lete. Et raskt øyekast ned mellom plankene i verandagolvet avslørte en urovekkende realitet: Reiret var tomt! Andemor var borte, og det var sannelig også eggene, så vidt jeg kunne se. Vi feide gjennom hagen og undersøkte alle kriker og kroker, i det høye gresset ved gjerdet mot vest, i den viltvoksende hekken mot bedehuset, under den store rhododendronbusken på østsiden av huset, og selvsagt inne i bua. Med nød og neppe klarte jeg å åle meg inn under verandaen og bort til reiret inne ved muren. Duna var spredt litt utover, og den skjulte ingen egg. Alle var borte, og det lå ikke så mye som et skall igjen inne mellom dundottene.

Jeg fortsatte letinga nede ved elva bak bedehuset. Hvis en rev hadde vært på ferde, hadde han kanskje kommet derfra, eller endene kunne ha fløyet dit sammen, drevet av en impuls frambrakt av et urgammelt instinkt som sier at ender skal trekke mot rennende vann. De hadde aldri fløyet til elva før, kunne de ha gjort det nå? Men jeg fant ingen spor ved elva heller, eller i skogen mellom elva og huset.

Vi fant ingen spor. En time senere satt vi på verandaen etter å ha avsluttet letinga. Vi hadde flere spørsmål enn svar. Hva kunne ha skjedd? Det mest sannsynlige var at en rev hadde kommet i løpet av natta og tatt både ender og egg. Men det var en hake ved denne forklaringen: Hvordan kunne reven ha klart å ta to digre ender og sju–åtte store egg uten å etterlate seg spor? Vi hadde ikke hørt et pip fra endene denne natta, og det lå ikke igjen så mye som ei fjær som kunne vitne om kamp mellom ender og rev. Vi fant heller ikke rester av eggene i reiret eller rundt reiret.

Det var som om ender og egg hadde fordunstet sporløst opp i løse lufta og blitt borte, som ved et trylleslag. De neste par dagene gikk jeg turer i skogen på den andre siden av Grøavegen, langs stien som går langs Driva. Jeg plystret og lokket med et ørlite håp om at det skulle stige et svar opp fra gresset i skogsbunnen. Men det gjorde det ikke. Jeg hørte bare alle de andre fuglene prise våren, og suset fra ei stor elv. 

Kunne forklaringen være en annen? Kanskje hadde reven kommet flere netter, der han hadde tatt med seg ett og ett egg, forsiktig i gapet, uten å bry seg om endene. Da det siste egget var borte, gikk han løs på anda, som fortsatt holdt seg rundt reiret. Med ett bitt var hun drept, og reven slepte henne med seg ut av hagen, mens vår tapre andrik fulgte etter i et håpløst forsøk på å få reven til å slippe taket i byttet. Men reven holdt fast og kom seg i skjul inne i skogen, der han fortærte anda, uten å bry seg om at andriken i sin fortvilelse gjorde skrikende utfall for å redde sin livsledsager fra revegapet. 
Det var godt å la blikket hvile på den vakre anda.

Det er stille i hagen denne formiddagen, to dager etter at endene ble borte. Selv om en og annen småfugl fortsatt oppsøker foringsbrettet og fluesnapper-paret flyr stadige turer inn og ut av holken som henger på uthuset, er det noe som mangler, det er noen som mangler, endene. Vi kunne la blikket hvile på de fredelige fuglene, vi kunne snakke med dem når de kom bort til hagebenken der vi satt, og vi kunne grave etter mark sammen. Hvor skal vi feste blikket nå, og hvem skal vi snakke med?

Sent om kvelden denne dagen tenker jeg: Kanskje har ikke reven tatt dem likevel? Kanskje kommer de tilbake en dag, når vi minst venter det. Og idet natta er på sitt mørkeste, ser jeg dem komme: De kommer vaggende oppetter oppkjørselen, forbi bilen og framover mot trappa. Det er som om de ikke berører bakken der de går, de flyter framover og det står en herlighetens glans ut fra kroppene deres, et strålende lys som fordriver natta som om den aldri hadde vært der. Endene er gjenoppfløyet, og de er kommet tilbake til oss!

Jeg våkner med et rykk og setter meg opp i senga. I samme øyeblikk raser drømmen sammen og blir til intet. Jeg sukker og står opp, på den tredje dagen etter at endene ble borte. Snart er jeg på vei ut til benken ved trappa, med kaffekoppen i hånden. Idet jeg åpner ytterdøra, kaster jeg et blikk ut av vinduet. Og da står han der! Det vil si, der kommer han! Andriken kommer sakte vaggende opp oppkjørselen, akkurat som i drømmen, men han er alene, og han vagger fra side til side, slik ender gjør. 

Hvor er andemor, spør jeg forfjamset ut i lufta, men får ikke noe svar. For andriken har det travelt, han vil inn i hagen sin på baksiden av huset, der badestampen og innhegningen står. Han drikker grådig av vannet, før han rusler inn i rommet sitt i uthuset, sikkert for å få seg en munnfull kraftfor. Men snart er han ute igjen, han legger av sted bortover plenen, som om han vil innta sin rettmessige eiendom, sitt gode gamle revir. 

Andriken er kommet tilbake. Og vi må gå til bunns i forklaringene våre igjen. Hvordan kan det henge sammen at han kom, men ikke andemor? Eller kanskje vil hun også komme, etter å ha fått nok av det som ganske enkelt bare var en instinktdrevet utflukt i skogene i nabolaget? Men så enkelt er det neppe, for mysteriet med eggene er der fortsatt, de kunne jo ikke ha fløyet sin vei. 

De to neste morgenene står jeg opp enda tidligere enn vanlig og titter ut på plenen i åndeløs spenning. Kanskje er hun kommet i løpet av natta? Men hun er ikke det. Med skuffet resignasjon åpner jeg den nå så ettertrykkelig låste døra til innhegningen og slipper ut andriken, som har liten forståelse for at han blir låst inn om natta igjen, som i gamle dager. 

Én uke etter at endene forsvant, er det på tide å akseptere realitetene: Andriken er kommet tilbake, men andemor er fortsatt borte, og ingen ting tydet på at hun er i live og vil dukke oppe i hagen vår igjen. 

Denne ettermiddagen har regnet endelig opphørt, og jeg sitter på benken ute i hagen. Andriken pusler rundt med sitt, et par meter bortenfor meg. Han planter nebbet sitt med raske stikke innunder mosen og finner spirer og insekter og annet snadder til middagen. Da med ett står historien klart for meg, hvordan det hadde skjedd, hvordan andriken hadde utført sin heltedåd:

Etter at reven hadde tatt alle eggene og drept andemor den siste natta, hadde andriken tappert fulgt etter reven og hans bytte inn i skogen ved Driva. Hele tida gjorde han flygende utfall mot reven, som likevel ikke slapp taket i byttet sitt. Der inne i skogen satte reven til livs anda, og han etterlot seg bare fjær og bein som spor etter det drama som hadde utspilt seg. Mens reven spiste, ble han hele tida utsatt for livsfarlige angrep fra andrikens stålspyd av et nebb, to ganger traff nebbet slik at reven slapp taket i anda og trakk seg litt unna, før han igjen kastet seg over byttet. I to timer pågikk kampen, reven snappet etter andriken og forsøkte å fange ham, men den årvåkne fuglen trakk seg unna i siste øyeblikk og gikk til nye angrep. 
Med sitt nebb av stål gikk andriken til gjentatte angrep på reven der ute i skogen.

Så forsvant reven inn i natta og skogen, mett men blødende etter de mange angrepene fra andriken. Han, på sin side, holdt seg der ved restene av sin livsledsager, han fornemmet den kjente lukta av henne, men fikk ikke noe svar når han forsiktig lokket på henne med sin hese stemme. 

Han ble ved restene av sin kjære de to neste dagene og nettene. I den fremmede skogen trykket han seg tett ned mot bakken for å bli mest mulig usynlig for de mange fiendene som lusket rundt. En huskatt nærmet seg den andre natta, kanskje lokket av lukta fra den drepte anda. Men da katten nesten var nådd fram til fjærhaugen, hogg en lynrask skygge til fra skogsbunnen. Nebbet traff katten i siden, hun hylte som en slaktegris og forsvant inn i skogen som en panisk strek av skrekk. 

Den tredje natta tar Odyssevs, vår tapre andrik, en beslutning: Han vil hjem til sitt kjære Ithaka, sitt kongedømme i Grøavegen, etter sitt lange opphold i fremmed land, i stadig kamp mot mektige fiender. Denne natta er regnet heftig og vinden sterk, men andriken finner kursen gjennom den ukjente skogen, han holder seg langs bakken, følger stier han aldri har gått før, blir stanset av fremmede gjerder han ikke tør fly over, går rundt og finner nye ruter, helt til han grytidlig er kommet fram til Grøavegen, på den andre siden av huset vårt. Her stanser han, urolig fordi det stadig kommer travle biler langs veien, biler som truer med å knuse en stakkars plattfot andrik, som trenger litt tid på seg når en vei skal krysses.

Men så er han endelig over, han setter sine gule føtter på trygg og kjent grunn. Og idet han er framme ved trappa, er det at jeg får øye på ham. Andriken er kommet tilbake. 

Slik er sagnet om andriken som sloss med reven for å redde sin livsledsager. Det var en kamp han var dømt til å tape, men han vant likevel fordi han prøvde så hardt og gikk gjennom ild og vann for å forsvare sin kjære. Dette er sagnet vi skal tro på og slik vi skal fortelle det når noen spør om hva som skjedde med endene våre, i morgen, eller kanskje om et år. 
Han vandrer hvileløst fram og tilbake borte ved gjerdet mot vest. Halsen er i full strekk,
og blikket er vendt mot skogen. 

Kvelden kom med et lett regn som la et slør av fuktighet over plenen. Jeg skal låse andriken inn i innhegningen for natta og går ut på plenen for å finne ham. Men hvor er han? Etter noen urolige øyekast i alle retninger ser jeg ham: han vandrer hvileløst fram og tilbake borte ved gjerdet mot vest. Halsen er i full strekk, og blikket er vendt mot skogen. 

Jeg kan ikke gjøre annet enn å drive ham inn i innhegningen, denne kvelden, og alle kvelder som måtte komme.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar