Kaffesøl og stoisk ro

Jg drikker min kaffe med stoisk ro innerst i et hjørne på kafeen.

Hva har du å fortelle meg i dag, Arne, jeg venter  i spenning, eller kanskje ikke i spenning, heller er det snakk om en viss nysgjerrighet, en aldri så liten interesse for ditt liv og levnet, slik det utfolder seg fra dag til dag. Ja, du ville jo ikke kalle det utfoldelse, kanskje ville du heller si at det er en sakte strøm av tid som renner forbi på sin ferd mot det evige hav. Forresten, du ville nok ikke ha sagt det så svulstig. Men i alle fall kommer dagene dine rekende på ei fjøl, da, hvis det lyder bedre, og hva gjør du med det?

Hva jeg gjør? Hva skulle jeg gjøre, er det noe man bør gjøre, i anstendighetens navn? Jeg tar dagene som de kommer, og det er jo straks en innrømmelse av en ganske passiv og oppgitt holdning til livet og tilværelsen, ville noen kanskje si. At dagene kommer med et ferdigskrevet manus som man bare har å innrette seg etter, akseptere og bøye seg i støvet for. 

Jeg verken bøyer meg eller retter ryggen, men posisjonerer den i en passende midtveis stilling, mens jeg har blikket festet et sted mellom bakken og himmelen. Men noen dager, kan jeg opplyse deg om, er helt strålende, ut fra min beskjedne målestokk. I alle fall starter mange dager bra, men så kan riktignok alt skje etter hvert, slik det gjorde forleden formiddag. Jeg var nettopp kommet til min stamkafé Timian og Persille i Butikksenteret på Sunndalsøra. Jeg var årvåken og full av pågangsmot etter en god natts søvn langt over forventningene jeg hadde da jeg la meg om kvelden.

Men her står jeg altså, foran disken på TP, som vi gutta friskt og freidig kaller kafeen, og jeg betaler for min kaffe og mitt yndlingsrundstykke med roastbiff, remulade og kapers. Å, for en herlig stund det skal bli, jeg er riktignok alene denne dagen, men det går helt fint, jeg har jo mitt stambord, som er ledig også i dag, konstaterer jeg med en viss lettelse. det er greiest å holde seg til det vante. Men så sier dama bak disken at den store kaffetermosen som står på et bord midt i kafeen, og som kundene betjener seg selv fra, akkurat da er gått tom. Men en ny termos er ferdig, hun skal bare få lempet den bort på bordet. Men det kan da jeg gjøre, sier jeg uten å tenke meg om. Uten å vente på svaret griper jeg den store termosen fra disken, til randen full av kaffe, for så i en svingende bevegelse å ville anbringe den på bordet bak meg.

Og da skjer det noe, vil jeg tro?

Om det gjør, hvordan kunne du vite det, hadde jeg nær sagt. Jeg er jo ikke vant til disse store kafétermosene, som sikkert rommer fem liter. Jeg tenkte overhodet ikke over hvilke fatale konsekvenser en uvøren håndtering fra min side ville kunne få. Og det som nå skjer, som en følge av min diskoskastende bevegelse, er at kaffe skvulper ut av termosen i en brun, glinsende søyle, og en geysir av varm kaffe klasker nådeløst og tungt mot golvet i kafeen. 

Jeg blir stående som lammet – i den grad den som er lammet overhodet kan stå oppreist – uten å skjønne hva som har skjedd. Hva har skjedd? Jo, jeg har besudlet min stamkafé og utvist en praktisk uforstand som nærmest er uhørt. Og nå rettes alle blikk i kafeen mot meg, der jeg står midt på golvet, med kaffesøl rundt meg på alle kanter. Det er kanskje ikke så store mengder det er snakk om, hvis man skal se objektivt på det, i etterpåklokskapens lys. Men i mine øyne, der og da, dreier det seg om tsunami av kaffe. 

Det er tid for handling og resolutt opptreden. Jeg river til meg en haug med servietter, faller på kne som en skutt elg og begynner å tørke, med intense sirkelbevegelser. Jeg innser raskt at mine servietter er som dugg for sola, gjennomtrukket av kaffe nesten før jeg har tatt dem i bruk. I samme øyeblikk står hun over meg, dama bak disken, og sier med fast og vennlig stemme: Jeg skal ta det, jeg! Jeg ser opp på henne og mumler fram en liten protest med forsikring om at nei da, dette skal da jeg ordne opp i, som er ansvarlig for sølet. Men hun smiler bare og sier at dette tar hun.

Hun tar det, jeg skjønner det nå, og resignerer. Men ikke helt, for i neste øyeblikk utviser jeg en handlekraft som må komme fra ukjente kilder: Jeg griper koppen min, setter den under den ulykksalige termosen, som på uforklarlig vis må ha landet på bordet der den var ment å skulle stå, og fyller den opp. Så strener jeg med raske skritt innover i lokalet og lander tungt i en stol ved stambordet. Her kan jeg sitte litt unna begivenhetenes sentrum, mens jeg henter meg inn igjen. Det vil ta tid, minst en halv kopp, det innser jeg raskt.

Men etter å ha fått en hel kopp innabords, er det ikke over, jeg kan rett og slett ikke la være å tenke på det famøse kaffesølet, selv om alt nå er tørket opp og ute av verden, såpass mye har jeg fått med meg ved hjelp av noen stjålne øyekast over skulderen. Men er hendelsen ute av min verden, har jeg fått plassert den i en arkivhylle, slik at glemselens slør kan legge seg over den? Slett ikke, den svarte geysiren kverner rundt i hodet mitt, i ulike fasonger, Det er som om verden, i alle fall min lille verden, ikke består av annet en kaffe på avveier, en flom av kaffe som nå er i ferd med å rive grunnen vekk under dagen, denne dagen som så ut til å skulle bli så strålende perfekt, den hadde alle gode forutsetninger, jeg gikk den i møte med en optimistisk og offensiv holdning som det var lenge siden jeg hadde kjent maken til. 

Jeg reiser meg fra bordet med den nå tomme koppen, uten å gå etter påfyll i dag. På vei ut av kafeen ser jeg halvt ned og unngår alle blikk, som den utstøtte paria jeg nå er blitt, kaffesøleren. Idet jeg er ute, vil sikkert hele kafeen riste av latter.

Resten av dagen går, på sitt vante vis, nesten. For geysiren fortsetter å hjemsøke meg, i stadig nye fasonger og sjatteringer, som en fin scoring som blir sendt om igjen og om igjen på tv. Bortsett fra at det var realt selvmål.

Og denne bagatellen av en hendelse lot du altså prege en hel dag, uten å gjøre en dritt for å bli kvitt den? Klarte du virkelig ikke å koble inn en viss rasjonalitet i tankene dine, en litt mer nøktern vurdering av proporsjonene i dette, du som etter det jeg forstår oppfatter deg selv som et ytterst rasjonelt menneske, uten et fnugg av tro på annet enn det fornuften kan erfare og fortelle deg? Ærlig talt, det er jo tanketull vi snakker om her?

Jo da, jeg kommer til det, for jeg skjønte jo etter hvert at det fikk være måte på. Og jeg skal innrømme at jeg også kom til å tenke på den internasjonale situasjonen vi står midt oppe i, og at hendelsen på TP kanskje bleknet en smule i den sammenhengen. Å gjenopprette min mentale balanse handlet dermed om å ta et visst samfunnsmessig ansvar, for å si det litt svulstig.

Ikke så rent lite svulstig, nei...

Uansett og i alle fall, jeg gikk til bokhylla og plukket fram en bok jeg har bladd og smålest i den siste tida: Antikken på trikken, av Knut Saanum. Boka gir en lettlest oversikt over de viktigste filosofiske tankene og retningene i antikken, det vil si hundreåra før og etter vår egen tidsregnings begynnelse, der navn som Sokrates, Platon og Aristoteles vil være kjent for de fleste. Men det var ingen av disse karene jeg oppsøkte denne kvelden, jeg var heller ute etter noen tenkere som kom inn på scenen i Athen noen tiår etter de nevnte herrer, og det var stoikerne. Zenon regnes som den første stoiker.

Jeg skjønner omtrent resten, du var ute etter å gjenopprette din stoiske ro? Den store stoiker på Grøa?

Jeg vil heller si det slik at jeg ønsket å lære mer om hva stoisk ro egentlig er. Og hva er det? Jo, stoikerne mener at det råder en harmonisk fornuft i naturen, at naturen er gjennomsyret av denne fornuften, logos. Det menneskene skal strebe etter, er å forstå logos, skaffe seg innsikt i den og leve i harmoni med den. Men så spør Saanum: "Hvor finnes slangen i paradiset?"

Som jeg skulle ha sagt det selv... Og hva er svaret?

Jo, ifølge Saanums tolkning av stoikerne fjerner vi oss fra logos og harmonien med naturen ved å la følelsene våre  drive av sted og komme på avveie. Ukontrollerte følelser, gjerne i form av sterke affekter, pathos, setter fornuften ut av spill. Og når affektene får taket på oss, overtar urgamle flukt- og kampinstinkter hjernen vår, og da er det lett å begå impulsive og ukloke handlinger. Derfor bør vi strebe etter en tilstand preget av av apatheia, som betyr å være uten følelser, lidenskaper, lidelser og affekter. Dette er en lykketilstand, den stoiske ro, ifølge stoikerne.

Huff og huff, det høres unektelig ut som en trist tilværelse, følelseskaldt nærmest?

Kan virke slik, kanskje. Men stoikerne benekter ikke følelsene, de mener bare at vi ikke skal la oss dominere av dem, og særlig ikke av de negative affektene. Vi kan godt kjenne på sorgen og smerten, men vi skal ikke la slike følelser velte oss overende. Når vi er ett med logos og fornuften i naturen, blir slik kontroll, en slik lykketilstand, mye lettere å oppnå. Av dette utledet stoikerne også en skjebnetro: alle menneskers skjebne er fastlagt, den er ikke noe vi kan endre så mye på. Men vi kan styre måten vi tenker på vår skjebne. 

Blir ikke det temmelig fatalistisk da, elsk din skjebne – amor fati – nærmest uansett?

Jo, det kan du kanskje si, og stoikerne ble faktisk kritisert for dette, i sin egen tid. Her fantes både hedonister og epikureister, og de hadde et mer praktisk syn på livet. Nytelse og smertefrihet måtte være livets høyeste mål, ikke høytflygende dyder, mente Epikur. Han var en slags hippiefigur i antikken og levde i pastorale omgivelser utenfor byen sammen med gode venner. Epikur mente også at når livet en vakker dag tok slutt, var det ingen grunn til å frykte døden, for gudene verken straffer eller belønner menneskene. Når vi dør, er alt over, kort og godt.

Jeg vil nok tippe at Epikur er din mann?

Uten tvil, jeg går for ham. Men når det er sagt, jeg skal også ta med meg det beste fra stoikerne neste gang jeg går på Timian og Persille. Og når jeg da søler kaffe, skal jeg med ro og verdighet tørke opp, fylle min kopp og sette med ned ved stambordet, der jeg med stoisk ro skal nyte min kaffe.