Baktanker

Knutsliøya da det ennå var åpent landskap rundt husa. Fotokilde: Familien. Den 9. mars 1960 var 77 år gamle Jørgen H. Hoås fra Grøa på vei over hengebrua på Grøa, til fots. Dette var tretti år før bilbrua Torske bru sto ferdig, den 16. mai 1990. Det var sterk vind denne dagen, og Hoås forsøkte så godt han kunne å holde seg fast. Men det gikk galt, han mistet taket i wiren og styrtet ned mot elva under brua. Der lå det tjukk elveis, og Hoås slo hodet mot isen da han falt. To kvinner var vitner til hendelsen, det var Marit Hoel og Maria Tangen. Hoel løp ned på isen der Hoås lå, mens Tangen løp for å ringe etter legen. Men ingen kunne gjøre noe for å berge livet til Hoås, han hadde omkommet i fallet.

Min kreative tidtrøyte

Et eller annet skal man bruke tida til når man er gammel pensjonist og hver dag kommer med et hav av ubrukte timer. Jeg liker å sysle med bøker, og nå har jeg laget en ny en. Den heter: Svarttrost og hellige fjell , med den kryptiske undertittelen: Nevrotiske dialoger og melankolske monologer. Boka kom i et mikro-opplag fra trykkeriet for noen dager siden, og når sant skal sies, så vet jeg ennå ikke hva jeg skal bruke den til. Jeg tenkte i et anfall av hybris at jeg skulle forsøke å selge noen eksemplarer, men den tanken setter jeg på vent, det får være måte på. Så inntil videre får boka være mitt personlige visittkort. Men her og nå presenterer jeg den i alle fall for mine fem faste lesere på bloggen min. Hva boka handler om? La meg gjengi det som står på baksiden av omslaget: Hovedpersonen Arne er hverdags-nevrotiker. Det meste er farlig og skummelt: Å gå på kafé kan få uante følger, å debutere på den lokale teaterscenen er nærmest uhørt, å reise er nifst, og helsa e...

Jeg gjør så godt jeg kan, NRK Møre og Romsdal

Arne Flatin i NRK Møre og Romsdal viser gjerne fram vakre Sunnmøre. Men vi nordmøringer har noen utfordringer... Klokka nærmer seg kvart på sju om kvelden hjemme i stua. Denne gangen er jeg forberedt, jeg har gjort leksa mi så godt jeg kan, rett og slett. Idet TV2 runder av 1830-nyhetene, svitsjer jeg lynraskt over til kanal 999, der NRK Møre og Romsdals nyhetssending frister en anonym tilværelse som en etterlevning i det analoge universet, med en påfallende mangel på synkronisering av lyd og bilde, særlig de første minuttene av sendingene. Men jeg ser på likevel, dette er jo vår sending, fra vår vesle verden, snilt og gjenkjennelig, presentert av voksne anstendige mennesker som til forveksling ligner på deg og meg.

Luftig utsikt over Sunndalsøra?

Skeptisk sunndaling i luftig svev over Åndalsnes sentrum. Hva er det de gjør i Rauma kommune som vi ikke gjør, her i Sunndal? Blant annet bygger de et stort tindesenter og anlegger en fantastisk stikk ut-løype opp fjellsida i sentrum av Åndalsnes. Løypa heter Romsdalstrappa og utgjør en del av turtraseen Romsdalseggen, en 10,4 km lang fjelltur som går fra Vengedalen til Åndalsnes sentrum. Turen er blitt en av landets mest populære fjellruter i løpet av få år.

Fritt fram for dialektene på tv?

Eline Buvarp Aardal og Ingvild Bryn i Dagsrevyen snakker henholdsvis dialekt og normert på lufta. Hva synes jeg om det? Foto: NRK TV. Står dialektene i veien for budskapet i nyhetssendingene på tv og i radio? Er i så fall det en pris vi må betale for at den enkelte medarbeider skal kunne ivareta sin egen språklige identitet? Jeg er inne i en periode med dyp språklig selvransakelse, eller sjølransakelse som det også kan hete, eller kanskje sjølransaking. Alle muligheter nevnt, ingen glemt, alle skal med i den store og frodige jungelboka som utgjør norsk språk. Dette har jeg tenkt en del på i det siste, etter at det plutselig sto tindrende klart for meg at jeg er full av språklige fordommer og uakseptable meninger om språk. Det skjedde en gang i fjor, da jeg satt og så på Dagsrevyen og det kom en reportasje om den politiske situasjonen i USA. Reporter Lars Os fortalte om det reppublikanske partiet, og det demmokratiske , og om situasjonen i Kånggressen , i alle tre tilfeller ...

Johan og Maria på Tjønnhjellen

TJØNNHJELLEN: Tjønnhjellen på Grøa, husmannsplassen der Maria og Johan Morken bodde i 55 år. Bildet kan være tatt tidlig på 1960- tallet. Foto: Eistein Grødal. Ekteparet Johan og Maria Morken hadde bodd 55 år på husmannsplassen Tjønnhjellen på Grøa da Maria en høstdag i 1958 forlot sitt kjære hjem for siste gang. Hun var preget av stundens alvor og så seg ikke tilbake da hun gikk. Kartet på telefonen forteller meg at jeg snart må være framme, på Tjønnhjellen. Men hva er det som vil møte meg? Trolig bare noen overgrodde hustufter og råtne tømmerstokker, restene av det som en gang var hjemmet til Sunndals siste husmannsfamilie. Tidligere på dagen satt jeg ved stuevinduet hjemme i Grøavegen og speidet mot lia. Foran meg på bordet lå bind 2 av Sunndalsboka, der jeg fant nyttige opplysninger da jeg skrev om Knutsliøya for noen uker siden. Men nå var det en annen plass jeg hadde festet med ved, Tjønnhjellen. Navnet virket kjent, men jeg visste ikke hvor plassen lå.

70-tallet - uten filter

Glad gjeng på Øl & Ak-fest i kjelleren på Moholt studentby høsten 1974. Fra venstre Yngve Apneseth, Petter Erik Innvik, Eilif Lervik og den senere assisterende landslagstrener Jarl Torske. Det er nostalgiske 70-tallsdager på Sunndalsøra denne uka, og i den anledning fant jeg fram det gamle fotoalbumet fra ei bortgjemt hylle i kjelleren. Her er det mange bilder fra glade studentdager i Trondheim, der det var like mange sunndalinger som trøndere på denne tida, omtrent.

Mannen som rømte til Flåøya

Svaberget på Flåøya. Den gamle mannen står helt stille ytterst på svaberget på Flåøya. I hånden holder han ei fiskestang. Han er merkelig tynnkledd der han står, i den friske brisen som rufser i fjorden fra vest, en tynn genser over skjorta, ingen jakke. Mannen ser utover fjorden i retning Meløya, så senker han blikket ned mot snella og stirrer lenge på den, som om han ikke vet hva det er, eller hva den skal brukes til. Jeg kjenner mannen, han heter Arne, og jeg har kjent ham så lenge jeg kan huske. Men han er blitt så gammel, kanskje er han 80, kanskje 85. Plutselig fører han stanga bakover i en rask bevegelse, før han i neste øyeblikk pisker den framover i motsatt retning, utover, mot sjøen. Snøret farer ut fra snella og sluken tar en fin bue før den lander i sjøen tjue-tretti meter utenfor berget. Et forsiktig smil brer seg over ansiktet til mannen.

Drevet av Blogger