Diktet til Flå

Flå i Sunndalsfjorden er et av stedene jeg stadig kommer tilbake til. Det har vært slik helt siden faren min tok meg med ut til Flåøya for å fiske for 65 år siden. 

Noen ganger stanser jeg i Flåstranda og går til berget ved gapahuken som er satt opp rett nedenfor veien der. Det hender jeg får fisk der, men oftere er det sjelens ro jeg søker, og den er lett å finne der. 

Andre ganger går jeg ut på Flåøya, til berget der far og jeg pleide å fiske. Ingen andre kommer dit, og jeg kan være i min egen verden. Før kunne jeg få godt med fisk der, det har ikke vært så mye å få de siste par åra. Jeg går dit likevel. 

Og så hender det at jeg går utover forbi gården på Flå, oppe i skogkanten der. Da er jeg ikke avhengig av flo og fjære på moloen mellom fastlandet og øya. Om lag en halv kilometer utenfor gården ligger et nydelig område, med fine berg å fiske fra.

For noen dager siden gikk jeg dit. Etter noen kast med stanga satte jeg meg ned på berget i den stille fine dagen. Jeg tok fram termosen med kaffe og litt sjokolade og annet knask. Mens jeg satt der og så utover den stille sjø, begynte noen verselinjer å komme til syne der ute på fjordblikket. Hvor de kom fra, vet jeg ikke, kanskje var det fra mitt eget rare hode, uten mål og mening. Heller ikke vet jeg hvorfor de var på engelsk, men det ble bare slik, der og da. Linjene lød slik: 

I see the sea
so calm and quiet

even Elon Musk

could never buy it

the  lights are dancing

fast as fire

a magic moment

 to admire

So

when I have gone

some distant day

my soul will here

forever stay