Hele Sunndal på sokkel!

Her, i fjellsiden ved Flaggnuten kan Sunndal få sitt eget 
Mount Rushmore National Memorial, der ordførere som
Ståle Refstie og Tove-Lise Torve vil bli hogd inn i berget på hver sin side av nuten. 

Sunndal er en ganske beskjeden kommune – og sunndalinger er ikke blant dem som roper høyest her i landet om egen fortreffelighet. 

Men er det gitt at det bør være slik, skal vi fortsette å rusle glade og fornøyde inn i framtida, hånd i hånd i en sosialdemokratisk Kardemomme by, med ordfører Ståle Refstie som en evig tante Sofie?

For et par dager siden, da jeg en sjelden gang løftet blikket mot de høye tinder og fjell som omgir oss på alle kanter, slo nærmest en himmelsk åpenbaring ned i meg, jeg så lyset, en innlysende tanke og idé, og det er nærmest ufattelig at ingen har tenkt den før, og det var: Vi må bruke disse massive fjellene til noe produktivt og konstruktivt! 

Først tumlet en rekke umodne og håpløse ideer rundt i mitt aldrende hode, og alle falt kraftløse til jorda, i all sin umulighet. Jeg var på nippet til å gi opp hele tanken, da et bilde plutselig fikk form og farge på mitt indre lerret. Jeg så nærmest hele prosjektet ferdig utformet i all sin storslagne prakt, og jeg kjente i samme øyeblikk en blanding av ekstase og dyp harmoni: Jo, slik må det bli, Eureka!

La meg uten videre nøling og utsettelse avduke i alle fall omrisset av mine vyer og tanker: Sunndal må bli landets – og kanskje verdens – første skulpturkommune! Intet mindre. Hva mener jeg med det? Jo, vi skal bruke vår egen granitt til å gi våre mest fremskutte helter og heltinner et evig liv. I all tenkelig framtid – så lenge Kalkinn og Hovsnebba finnes til – skal de stå der på sine sokler, de skal skue ned på oss jevne sunndalinger som evige forbilder, som ikoner vi  kan strekke oss etter i våre beste stunder, ikke fordi vi kan nå slike høyder, men fordi selve drømmen om en slik uoppnåelig overjordisk posisjon kan bære oss gjennom de tross alt mange og store utfordringer og plager som livet som hverdagsmenneske har å by på. 

Jeg ser for meg at vi skal utdanne en skare av egne skulptører, gjerne i samarbeid med Sunndal videregående skole, som kan starte en egen skulptørlinje. Steinen kan vi som sagt hente fra egne fjell, og for alt jeg vet, kan dette bli en ny vekstnæring i Sunndal, som kan bidra til mange arbeidsplasser og godt omdømme for kommunen. Sunndal – skulpturkommunen! Turister vil strømme til oss for å se på våre helter der de stolte står på sine høye hester. (Eller de sitter kanskje på hestene?)

Til å begynne med tenkte jeg – preget av god sosialdemokratisk ånd – at det kanskje fikk holde med anslagsvis fem til ti skulpturer, av de mest opplagte kandidatene. Det ville uansett blitt en formidabel økning fra de to vi har i dag: Nils Trædal og Olav Oksvik, to menn som de fleste sunndalinger bærer i sine hjerter med en varm stolthet, og det er godt å tenke på at de skal være med oss videre inn i uoverskuelig framtid. (Jeg er klar over at vi har en engel – Gabriel? – på gravplassen på Hovslykkja, men han kan neppe sies å tilhøre de rotekte sunndalinger.)

Hvem var det så som meldte seg først i skulpturkøen? Jo, det var selvsagt vår alles Ada, Stolsmo Hegerberg, vinner av Gullballen, kåret til verdens beste i verdens største idrett. Og igjen var hun den beste da Lyon forleden vant finalen i Champions League 2022. Høyere enn det kan man neppe nå, men spørsmålet melder seg på hel volley øverst i krysset: Hvor skal hun stå? Noen vil si, før de får tenkt seg om: Sande stadion! Men nei, det blir for smått og opplagt, her må det tenkes dristigere enn som så. Jeg vil foreslå Ålvundfjord, nærmere bestemt Halskammen. Hvorfor? Jo, som alle vet, har familien Stolsmo Hegerberg bosatt seg på gårdsbruket Levika sentralt i Fjorda. Fra Kammen skuer man ned på Levika og resten av Ålvundfjord. Når Ada en gang har avsluttet fotballkarrieren, og kanskje også hun har flyttet hjem til Levika, kan hun hver dag slutte seg til Kvasstrimmens fremste helter og gå til Kammen, der hun vil kunne møte seg selv stående i stolt positur, med blikket rettet mot Fossheim, innerst i Ålvundfjorden (som for øvrig også er min barndoms bygd, men det skal jeg ikke bringe inn i denne sammenhengen).

For en utsikt Ada vil få der oppe på sin sokkel på Halskammen.

Hvorfor akkurat Fossheim? Jo, og her slår min neste tanke inn med full kraft. Det skal stå en skulptur også på Fossheim. Av hvem? Ingen ringere enn Ole Gunnar Solskjær! Men hvorfor av Ole Gunnar, hva har han med Ålvundfjord å gjøre? Det er her jeg må stanse et øyeblikk og trekke pusten for å få luft nok til et dypt hjertesukk: I lang tid har jeg etter beste evne forsøkt å vinne forståelse for min stadige og uomtvistelige påpekning av følgende enkle fakta: Ole Gunnar er ålvundfjording! Begrunnelsen tør være kjent, men for nye lesere skal jeg gi et kort riss. Ole Gunnars oldemor, Ida Randine Lindhjem, var født og oppvokst i Ålvundfjord, ikke så langt fra Levika for øvrig. Det var her hun fødte sitt første barn, sønnen Edvard, som dessverre døde bare sju måneder gammel. (Og nå skal jeg ikke – nok en gang – trette leseren med å nevne at det var min bestefar Anton Ulvund som var barnets far, men slik var det.) Ida flyttet senere til Bøfjorden, der hun riktignok fikk elleve barn, blant dem også Ole Gunnars bestefar Gunnar. Men røttene hennes, opprinnelsen, den er for evig og alltid godt plantet i Ålvundfjords rike muld. Derfor er det også med en viss irritasjon jeg ser at enkelte forsøker å tilrane seg Ole Gunnar og kaller ham bøfjording, heia Bøfjord! Det får være visse grenser, han var, er og forblir ålvundfjording!

I alle fall: Ole Gunnar skal stå ved samfunnshuset på Fossheim, rak i ryggen og med blikket fast og ubøyelig rettet utover fjorden. Og der ute, midtfjords, vil den store og uovertrufne symbiose finne sted: der skal blikkene til Ole Gunnar og Ada møtes og gå opp i en høyere enhet, og idet dette skjer, vil det nærmest stå som en lynglans over fjorden. Dette vil bli en merkedag for Fjorden og folket der, ja for alle oss sunndalinger. Og skulle så galt skje, at Ole Gunnar får sparken i Manchester United, er jeg slett ikke fremmed for at den lokale klubben, Kvass/Ulvungen, bør gjøre et fremstøt med tanke på å knytte til seg Ole Gunnar som ny manager. Han har jo nok penger, så kanskje han kunne bli fristet av tanken på å vende tilbake til sin barndoms bygd, så å si. Nå er i alle fall forslaget lansert...

Den gnisten som blir tent mellom Ole Gunnar og Ada ute på Ålvundfjorden, vil spre seg som en brann til resten av kommunen, det tør være innlysende. Og tanken som først melder seg, er avledet av disse våre to store fotballnavn. For vi har jo flere, og det av nesten samme kaliber som de to nevnte. 

Navnet er selvsagt Guro Reiten, sentral spiller på landslaget og i Chelsea. Reiten vant the Double for Chelsea nå i 2022, intet mindre. Hva skjer hvis Reiten og Chelsea fortsetter framgangen og vinner Champions League de kommende åra, ja og kanskje vinner Reiten Gullballen, hun også? Kravet om Reiten på sokkel vil måtte komme med uimotståelig og rettmessig kraft. Kanskje kan hun stå på Rotvoll som en gest til alle gutter og jenter som har kommet til Sunndal for å spille Hydro Cup?

Men det stanser ikke der. For det er fullt av erter i sekken! Hvem triller ut, Tor Oddvar Torve? Johan Øiestad? Egil Ruud kanskje? Gode kandidater alle sammen, men svaret er: John Arne Riise! 

John Arne, men er ikke han sunnmøring, fra Ålesund? Nei da, det er en seiglivet myte som dessverre har festet seg, og som det er svært krevende å få avlivet. Men sannheten er at John Arne tilbrakte sine formative barneår på Sunndalsøra, hans morsslekt er jo herfra, bærende etternavnet Semundseth. Hvor mange år det var snakk om, vet jeg ikke sikkert, fire år er et godt tips, men det var uansett her pjokken stabbet rundt på plenen og la grunnlaget for sin eventyrlige karriere, med høydepunktet som proff i Liverpool fra 2001 til 2008. 

Det sier seg selv at John Arne må få en statue i sin barndoms bygd. Nå vil noen lyse hoder straks innvende at John Arne allerede har en statue, og den står nettopp i Ålesund. Det var opprinnelig mye bråk knyttet til denne statuen, den var først kalt bare Fotballspilleren, selv om den lignet umiskjennelig på John Arne. Enden på den balladen ble at navnet ble endret til nettopp John Arne Riise. Rettferdigheten seiret, selv på Sunnmøre.

Statuen av sunndalingen John Arne Riise i Ålesund.
Fotokilde: Wikimedia Commons.

Men kan man ikke ha to statuer av samme mann? Selvsagt! Den på Sunndalsøra kunne forestille fireåringen John Arne som sparker en ball som er nesten like stor som gutten. Men man kunne tenke seg en annen løsning også: at Ålesund og Sunndalsøra delte på statuen som allerede står i Ålesund, at man hadde den på omgang, for eksempel ett år om gangen. Da ville det jo bli ekstra stas hver gang John Arne kom tilbake til Øra. Hvor han skulle stå? Her tror jeg faktisk Sande stadion kunne passe, og det sier jeg også fordi jeg har en annen tanke med dette: Er det ikke på tide at Sunndal Fotball lufter muligheten for å knytte til seg John Arne som ny trener? Han har som kjent sluttet som trener i Flint, etter at laget rykket ned til 4. divisjon, og karrieren som trener for kvinnelaget Avaldsnes går riktig dårlig. Derfor burde ikke Riise koste all verden, og tenk for en PR det ville gi klubben og Sunndal, med både en statue og live-utgave av en av verdens mest kjente fotballspillere. (Effekten ville selvsagt bli ekstra formidabel hvis det lyktes Kvass/Ulvungen å få Ole Gunnar som ny manager.)

Jeg nevnte et par lokale fotballnavn, og jeg vil ikke helt glemme dette sporet. For jeg vil nødig bli anklaget for å gå bare etter store internasjonale navn. Han jeg nå tenker på, er for så vidt også internasjonal, i og med at han har vært assisterende landslagstrener både på det norske kvinnelandslaget i fotball, og herrelaget. Jarl Erik Torske, selvsagt. Hans egen fotballkarriere var derimot lokal, som utrettelig motor på midtbanen til Sunndal da laget spilte i 4. og 3. divisjon på 60- og 70-tallet. Siden ble han altså trener, og med stor suksess. Jeg bare nevner det: Hvilken annen sunndaling har vunnet OL-gull, slik Jarl gjorde som assisterende trener for kvinnelandslaget som vant gull under de olympiske leker i Sydney i år 2000. (Jeg har forresten aldri vært i Australia.)

Det er en legendarisk scene knyttet til finalen mellom Norge og USA. Det sto 2-2 ved full tid, og kampen gikk til ekstraomganger. Dagny Mellgren scoret der vinnermålet til 3-2, og det brøt ut vill jubel blant norske spillere, ledere og trenere, som alle stormet ut på banen. De kastet seg over Mellgren som havnet nederst i en klynge av jublende mennsker, i et tårn som bygde seg opp til de store høyder.

Torske var blant dem som befant seg inne i denne kavende monolitten, om han ikke var aller øverst. Dermed burde den neste skulpturen være gitt: den skal nettopp gjengi denne klasen av jublende og fektende spillere og trenere, etter samme lest som Monolitten i Frognerparken. Dette vil selvsagt bli mer krevende enn en skulptur av en enkeltperson, men desto mer inspirerende for den som måtte få oppgaven. Navnet på verket burde vel også gi seg selv, det må bli: Torskelitten!

Inspirert av Monolitten i Frogerparken skal vi reise vår egen myldrende statue: Torskelitten! Fotokilde: Bjoern Eisbaer/Creative Commons.

Og hvor skal Torskelitten stå? Ved Sande 2 kanskje, der Sunndals kvinnelag har spilt så mange av sine kamper. Men jeg er også åpen for andre forslag, kanskje kunne klokkestativet på Sande 1 rives og erstattes av den nye tidløse installasjonen, Torskelitten? 

Jeg skal akkurat til å lete etter flere store fotballnavn da det plutselig går opp for meg med nådeløs klarhet: Sunndal har da vel fostret andre storheter enn fotballspillere? Selvsagt, skulpturparken kan ikke ha en slik begrensning hengende over seg, som en evig innvending. Og ikke før har jeg tenkt tanken, så står et navn og lyser mot meg med sprakende gullskrift: Leif Roar Falkum! Unnskyld, men har du ikke hørt om Falkum, gutten fra Nordmørsvegen? På 1970-tallet ble han norsk mester i høyde fem ganger, han vant kongepokalen tre ganger, ble nummer seks i EM og 14 i OL i Montreal i 1976, et OL der jeg for øvrig var til stede som tilskuer, sammen med Leif Roars bror Gunnar, men det er ikke noe som skal nevnes i denne sammenhengen. 

Hvor skal Leif Roar stå? Valget er enkelt, bak mål i klokkesvingen på Sande stadion. Det var der høydestativet sto, der Leif Roar som guttunge trente og atter trente, helt til han ble så god at han satte personlig rekord med 2,20 i Molde i 1976. Det passer også godt at kompisene Jarl og Leif Roar får stå i nærheten av hverandre på Sande, Jarl riktgtignok midt oppe i en haug med andre, som en av mange i Torskelitten. 

Demningen brister, og gode idrettsnavn flommer ut, jeg nevner i farten: Peder Hagen, i toppen av norsk langrenn på 1970- og 80-tallet, brødrene Asle og Bjørn Olsen, i norgeseliten i hinderløp, terrengløp og langrenn i samme periode, Svein Hjeldnes med fantastiske 2,18 på maraton, en lang rekke svømmere og skyttere i norgestoppen, og bridgespillere i verdenstoppen. Ulf Tundal ble verdensmester i bridge lag i 2007, opp på sokkelen med ham! Han kan passende stå i Fagerhaugvegen, der han nå bor (og der jeg vokste opp, for øvrig, men det er en annen historie...)

Her er det lett å gå i en grusom felle og glemme at Ålvundeid er en del av Sunndal kommune. På 1960-, -70 og -80-tallet hadde IL Ulvungen noen av landets fremste friidrettsutøvere, med Steinar Mo (400 meter), Bjarne Wirum (mangekamp) og Hildegunn Holten (mangekamp, løp) i spissen. 

Alle dem jeg her har nevnt, må opplagt få sin statue, et par av dem vil naturlig bli plassert på Leikvoll stadion. Men idet jeg skriver det, går det kaldt nedover ryggen på meg: Jeg holdt på å glemme den største av alle, mannen som ble kåret til århundrets idrettsutøver i Sunndal i 2014, pistolskytteren Olav Melkild. Han har vunnet ikke mindre enn 14 NM-gull, og stiller dermed i en helt egen klasse i dette selskapet. Man kunne tenke seg at statuen hans ble plassert ved skytebanen i Dalaråa, men det blir for bortgjemt. Jeg vil heller foreslå ved innkjørselen til Sunndalsøra øst for Presthagen. Her skal Olav stå, med pistolen i hånd. Og  i samme slengen lanserer jeg et tilleggsforslag: Hva om det ble plassert et skilt ved siden av statuen, med Sunndal kommunes flunkende nye visjon og slagord: Sunndal – i skuddet som aldri før!

Jeg trodde kanskje jeg var ferdig nå, men så bryter mitt stolte byggverk sammen med et brak. Jeg har jo bare nevnt idrettsnavn. Snakk om ensidighet! Min liste mangler jo totalt samfunnsansvar, et blikk for dem som bygde dette stolte sted, denne kommune: Ordførerne, kommunelederne, skolerektorene, bedriftslederne, verksdirektørene, redaktørene. I et øyeblikk av særskilt inspirasjon ser jeg for meg ordførerne fra nyere tid, la oss si etter andre verdenskrig, hogd ut i Hovsnebba, omtrent slik som i Mount Rushmore National Memorial, i dagligtale Mount Rushmore, et nasjonalt minnesmerke som ligger i Sør-Dakota i USA, med 18 meter høye byster av presidentene  George Washington, Thomas Jefferson, Theodore Roosevelt  og Abraham Lincoln. Jeg er sikker på at nevnte Ståle Refstie ville tatt seg godt ut fra sitt utspring ved Flaggnuten. Med Tove-Lise Torves stolte profil på den andre siden av samme nut!

Bedriftsledere. Navnet slår mot meg i all sin innlysende glans: Lars Løseth, sentergründer, han skal stå på sokkel på torget i Butikksentret, ja, for Alti skal han stå der!

Vi beveger oss ned til Øratorget, og der står allerede Einar Sæter og venter. Selvsagt er det krigshelten og Driva-gründeren som skal stå her, i hjertet av Sunndalsøra. Sæter var like modig som XU-agent under krigen som han var som redaktør for avisa Driva, som han startet for 50 år siden i 1971. Hogg ham i stein! Og siden vi først befinner oss på Øratorget, her ligger også biblioteket, og hvem skal stå ved inngangen her og ta imot de leselystne gjester, jo det må bli noen av våre mest fremtredende forfattere; noen nevnt, andre glemt: Lars Mæhle, Gunn Marit Nisja, Carl Johansen, Lars Svisdal, Eva Gikling (romanen Elektras vindmølle). Opplagte statuer alle sammen. (Det skulle tatt seg ut om jeg her nevnte at jeg selv har skrevet et par bøker...)

Men når det gjelder kultur i Sunndal, hva kan måle seg med ladyen, musikkspillet over alle musikkspill! En institusjon i Sunndal, skapt av lokale amatører og profesjonelle krefter i skjønn forening. Og da stiger et navn fram fra den myldrende hop av bønder og baroner: regissør Pål Øverland! Han har formet spillet siden starten i 1996, og han om noen må jo på sokkel! Han skal stå midt på Øratorget, med sitt beskjedne Frogner-smil, som om han var en av oss, og det er han jo.

Men akk, hvor lenge var Adam i Eva, hadde jeg nær sagt...Plutselig kjenner jeg en orm kommende snikende inn i bevisstheten. Den blafrer med sin onde tunge, som om den vil si: Hvorfor skal du på død og liv hogge alle disse utmerkede menn og kvinner i stein? Der de er dømt til å bli stående lenge etter at det siste menneske i Sunndal har mistet den minste fjert av interesse for dem? De står der ute av stand til å røre en finger, og helt avskåret fra muligheten til å gjøre selv den minste endring i sine statuerte liv. Skjebnen er for alltid hogd i stein. Det er noe påståelig, uangripelig og urokkelig over statuer, de er hevet over enhver kritikk. Og hvor lenge ser du for deg at de skal bli stående i vær og vind og fugledritt, i 500 år?  Statuer tilhører antikkens herskere og kongenes (u)opplyste enevelde på 1700-tallet, og det er nærmest komisk at vi slutter oss til denne forsteinede tradisjonen nå i vår digitale internettets tidsalder. En hybris uten like!

Sier ormen, men jeg griper den resolutt om halsen og vrir tre ganger, mens jeg sier at du skal ikke komme her og ødelegge denne min kongstanke, som en annen oppblåst akademiker, vi har nok av slike, også her i Sunndal, ta denne evinnelige Ulvund, for eksempel!

Dermed faller jeg igjen til avmålt ro, og i samme øyeblikk står hun der foran meg, vakker og bydende som alltid, mens hun sier på gebrokkent norsk: – Jeg er lady Arbuthnott, skal ikke jeg også få min egen statue, jeg som var Sunndalens ukronede dronning? Siden denne Oslo-raampen Øverland nå har fått sin?

Lady Arbuthnott – vår egen dronning.

Lady Arbuthnott. Jeg har glemt den ypperste av dem alle! For en skandale det kunne blitt. Men jeg redder meg inn i siste liten, og nå lover jeg henne et statue i bronse, som den eneste, de andre må nøye seg med granitt. Men så var hun også vår store dronning, denne overklassekvinne fra Skottland, som vi enkle bønder og senere industriarbeidere gjorde til vår lysende ledestjerne. Vis meg et annet industristed som har britisk adel som sitt varemerke, nei de når oss ikke til anklene i pomp og prakt! 

Og nærmest beruset av mine egne tanker, får jeg en inspirert poetisk raptus:

Lenge leve lady Arbuthnott
du som flyttet fra ditt slott
til noe som var litt mere grått
på Leikvin skal din gylne statue stå i fred
helt til Hoåsnebba ramler ned! 

Jeg sukker fornøyd og skal til å reise meg etter å ha fullført dette enestående dikt. Men da kjenner jeg det sviende stikket, og jeg skjønner at ormen har overlevd og at den nå hogger til igjen med sin onde tunge:

– Det er mange fine navn du nevner her, og da mangler du bare noen tusen til, alle de vanlige menn og kvinner som bygde dette stedet fra 1950-tallet, innflyttere og bygdefolk hånd i hånd. Skal de bare forsvinne i historiens mørke, mens alle disse statuene du nevner, skygger for sola?

Jeg sukker igjen, litt mindre fornøyd, og lover ormen at jeg skal se på saken, men det vil bli krevende.