Hva vet vi egentlig om Barbara?


Under følger et kapittel fra den upubliserte boka Barbara, og det handler om hva vi vet og ikke vet om Barbara Arbuthnotts liv. Historiske fakta, myter og fri diktning går hånd i hånd i framstillingen av Barbaras liv. La oss gjøre et beskjedent forsøk på å sortere litt.


Barbara Arbuthnott var datter av Neil Douglas og Barbara Robertson. Douglas var offiser og hadde en framtredende militær karriere. Blant annet ledet han et regiment i slaget mot Napoleons styrker ved Waterloo i 1814. Hennes mor Barbara Robertson var datter av en rik bankier. Da Neil og Barbara giftet seg i 1816, fikk de godset Elrington Castle i Hamilton i Skottland i bryllupsgave og flyttet inn der. De fleste kilder opplyser at paret fikk tre barn, to sønner og Barbara som eneste datter, født til slutt. Men vi har også sett sitater fra samtiden som antyder noe annet. En avis omtaler Barbaras andre bryllupsfest, og her fortelles det at hun var sine foreldres tredje datter. En annen samtidig avis omtaler bryllupet da Barbara giftet seg med William, også her opplyses det at hun var en av tre døtre.



Sir Neil Douglas, Barbara Arbuthnotts far (1779–1853). Dette er et maleri malt av John Watson Gordon, og det henger i National Galleries of Scotland i Edinburgh.
Barbaras barndom bar preg av farens militære karriere. Den medførte at familien flere ganger måtte flytte på seg. Familien bodde i perioder i Irland, England og Skottland. I London var Neil Douglas en periode adjutant for kong Georg 4.
Ni år gammel ble Barbara sendt til en pensjonatskole i Brussel i Belgia. 18 år gammel flyttet hun til familiens nye hjem i Edinburgh, etter at faren var blitt sjef for de militære styrker i Skottland. 

Barbara giftet seg tre ganger, første gang i 1846 med James Vaughan Allen. De fikk i 1847 sønnen James Douglas Vaughan Allen. Han var Barbaras eneste barn. Ektemannen James døde i 1853. Barbara mistet også sin andre mann etter få års ekteskap, men et mer smertelig tap var det utvilsomt at sønnen James døde av epilepsi under dramatiske omstendigheter på Fokstua på Dovrefjell i 1868. Og så skjedde altså det ganske oppsiktsvekkende at Barbara ble boende resten av sitt liv, 36 år, i Sunndal. Det er først og fremst disse årene som er nedfelt i bøker, artikler og musikkspill. 

Vi kjenner til en rekke slike ytre omstendigheter og hendelser i Barbara Arbuthnotts liv. Men så er det mye vi ikke vet med særlig stor sikkerhet, fordi det ikke er nedfelt i sikre historiske kilder. Da overtar gjerne spekulasjonene, mytedannelsen og den mer eller mindre frie diktning. På det området har mange deltatt: den folkelige fortellertradisjonen i Sunndal, forfattere som har skrevet om henne, og nå sist lokale teaterentusiaster som på imponerende vis har skapt sin versjon av Barbaras liv, vel vitende om at heller ikke de forvalter noen endelig sannhet om denne spesielle kvinnens liv.

Men vi vet i alle fall at Barbara Arbuthnott ble født 5. september 1822 i Templemore i Irland, med pikenavnet Douglas. Men vet vi egentlig det? Allerede her har det oppstått en viss uklarhet: I flere bøker og artikler er Barbaras fødselsdato oppgitt til 12. september. Også fødselsåret har det vært uklarhet rundt: Noen steder er det oppgitt til 1822, andre steder til 1824. I enkelte britiske kilder har vi også sett årene 1817 og 1818 oppgitt som fødselsår.
Bygdebokforfatter Ivar Seljedal er ikke på trygg grunn når det gjelder Barbaras fødselsdato. I bind 2 av Sunndalsboka skriver han på side 374 at hun var født 12. september 1824, på side 392 har han framskyndet fødselen til 12. september 1822. 

I Odd Selmers roman, Barbara Arbuthnott, utgitt i 1977, er Barbara ikke født om høsten, men 9. mai. Hvor Selmer har funnet denne datoen, er ikke godt å vite. Selmer har for øvrig sett litt feil på kalenderen i forbindelse med Barbaras dødsdag: Han oppgir den til søndag 24. august 1904. Det finnes ingen slik dato. 24. august 1904 var en onsdag. Korrekt dødsdato er søndag 28. august.

Selmers interesse for Barbara startet da NRK ga ham oppdraget med å skrive manus til en tv-dramaserie om henne, basert på Hauges bok. Selmer oppholdt seg i flere uker i Skottland, og på bakgrunn av oppholdet der skrev han et utkast som lå såpass langt unna Hauges tekst, at NRK fikk kalde føtter. Forholdet mellom myter og fakta ble for komplisert.

La oss vende tilbake til Barbaras fødselsdato. Året kan det neppe være noen tvil om, det må ha vært 1822. På Barbaras gravstein på Løykja står dette året, men uten dato for fødselen. Vi har forsøkt å finne det ugjendrivelige svaret i skotske kilder, men det viste seg å være vanskeligere enn vi trodde å få dette spørsmålet avklart en gang for alle.

I en epost fra det skotske nasjonalbiblioteket i Edinburgh skriver Robbie Mitchell:

It is probable that the birth date of Barbara Arbuthnott will not appear on any Parish Registers in Scotland. Her father – Sir Neil Douglas – was Colonel of the 79th (Cameron) Highlanders and, according to regimental histories, in 1822 the Regiment was garrisoned in Ireland. 

Mitchell siterer så fra side 63 i boka Historical Record of the Seventy- Ninth Regiment of Foot or Cameron Highlanders, av Captain Robert Jameson:

In the month of May 1820 the regiment embarked at Plymouth for Ireland, and having landed at Balnacurry, it marched to Fermoy Barracks. From Fermoy it was again removed to Limerick in the month of June following, furnishing detachments to Newport and Kildimo. The regiment was quartered in Limerick till the month of May 1822, when it was removed to Templemore, furnishing detachments to Cashel, Nenagh and Thurles. In the month of April 1823, the regiment was removed from Templemore…

Med andre ord: Neil Douglas befant seg i Templemore i Irland i september 1822, og der var trolig også hans gravide kone og barna. Mitchell antyder videre i sin epost at de to datoene, 5. og 12. september, kan ha vært henholdsvis Barbaras fødselsdag og dåpsdag.
Vi har også kontaktet National Archives i Irland, men der kunne de ikke finne spor etter Barbara i sine arkiver. 

Barbaras privatliv i årene før hun kom til Sunndal, var dramatisk og preget av tragiske hendelser. Tre ekteskap skapte lykke og dyp fortvilelse i hennes liv. Hauges bok har fire kapitler om denne perioden. Disse kapitlene er utelatt i herværende utgave. Det er to hovedgrunner til det:

For det første er det Barbaras liv i Sunndal som er av størst interesse i dag. Musikkspillet handler utelukkende om denne perioden. For det andre har Hauge åpenbart tatt seg store friheter i denne delen av boka og lagt større vekt på å skrive en dramatisk og spennende framstilling enn en som er historisk korrekt. 
Det gjelder særlig omstendighetene rundt Barbaras ekteskap. Etter at Barbara har født sønnen James i 1847, skriver Hauge at hennes mann, James Allen, må dra på tjenesteopphold i India allerede i 1848. Det er meningen at Barbara og sønnen skal komme etter allerede samme år. Men før hun rekker å reise, får hun melding om at mannen er død av kolera i India. 
Kan det stemme? De biografiske opplysninger om James Vaughan Allen forteller at han ble født (cirka) 1810, og at han døde i februar 1853, fem år senere enn Hauges tekst kan gi inntrykk av. 
Og stemmer det at han døde i India? I boka si skriver Odd Selmer at James døde i Brüssel i 1853, samme år som Barbaras far Neil Douglas døde, også det i Brüssel. Trolig er dette korrekte opplysninger. Nevnte Robbie Mitchell skriver at Allen døde i februar 1853. Omtale av dødsfallet sto i flere aviser, blant andre the Cork Examiner: On the 3rd inst., at Brussels, James Vaughan Allen, Esq., of Inchmartine, Perthshire, N.B., late of H. M. 8th Regiment of Hussars.

Bryllupsfesten for James og Barbara den 8. desember 1846 ble for øvrig rikelig omtalt i samtidens aviser. Slik skildres begivenheten i Northern Warder and General Advertiser for the Counties of Fife, Perth and Forfar:

An occasion of triple importance interested the inhabitants of this district of the Carse of Gowrie on Tuesday last. The nuptial day of the youthful and esteemed proprietor of the Inchmartine estates – J. V. Allen, Esq., with the amiable Miss B. Elrington Douglas, daughter of Lieut-General Sir Neil and Lady Douglas – was celebrated with great éclat that evening. The marriage ceremony took place at Edinburgh about one o’clock P.M. that day; but as the happy pair were to reach the family mansion that same night, a double zest was given to the demonstrations, which even in their absence would have taken place. The principal manifestations of delight on the occasion, were a public dinner at Inchture Inn, and a like entertainment at Boyne Farm in the near neighbourhood of Inchmartine House – the latter entertainment being provided by order of the bridegroom, for the general tenantry, their wives, families, and domestics…

Neste mann ut for Barbara var Neil Fergusson-Blair of Balthayock. Hauges tekst har en levende skildring av en scene der en bataljon av den skotske garde, der Fergusson er med, paraderer forbi Buckingham Palace, med dronning Victoria på balkongen. Også Barbara Fergusson og hennes lille sønn James er til stede, og hendelsen er datert til 28. februar 1854. Så drar Fergusson til Krim for å krige. Utover året venter Barbara i spenning på brev fra mannen sin på Krim. Det kommer ingen brev, men derimot den triste melding om at gardekaptein Neil Fergusson var død på et felthospital, av mangel på pleie.

Også her knaker det godt i Hauges historiske skute. For det første: Barbara og Neil ble ikke gift før den 15. februar i 1855, det var året etter den omtalte paraden. Bryllupet ble omtalt i flere aviser, blant dem Caledonian Mercury:

At Edinburgh, on the 15th current, Neil Fergusson Blair, Esq. of Balthayock, Perthshire, to Elrington, third daughter of the late Lieutenant-General Sir Neil Douglas, K.C.B. and K.C.H., and widow of James Vaughan Allen, Esq., of Inchmartine.

For det andre: Neil Fergusson døde ikke i 1854, under Krimkrigen. Han døde først den 12. januar i 1862, seks år etter at krigen var over. Og det skjedde slett ikke på Krim, men på Inchmartine House. Mitchell siterer Dundee, Perth, and Cupar Advertiser:

We regret to announce the sudden death of Mr Fergusson Blair, of Balthayock, which occurred at Inchmartine House on Sunday the 12th inst. The sudden death of Mr Blair will surprise many who saw him take part in the late festive proceedings at Inchmartine House, on the occasion of the fourteenth birthday of his stepson, D. J. Vaughan Allen, Esq… his untimely loss will be deeply regretted, not only from the high estimation in which he was himself held, but on account of the grief which his death will cause to his respected lady, Mrs Blair, who in the midst of rejoicing her son’s progress is thus called to mourn the death of her husband.

William Arbuthnott - Barbaras tredje ektemann. Foto utlånt av Petter Erik Innvik.

Barbaras tredje mann var som kjent William Arbuthnott. Ekteskapet ble inngått i Edinburgh onsdag den 6. desember 1865. Det stemmer altså ikke det Hauge skriver, at bryllupet sto i Aberdeen. Bryllupet ble omtalt i Edinburgh Courant:

Marriage of the Hon. Captain W. M. Arbuthnott to Mrs Fergusson Blair
On Wednesday, at two o’clock, the marriage of the Hon. William 
Arbuthnott, Captain in the Forfar and Kincardine Militia, and Elrington, widow of Mr. Neil Fergusson Blair of Balthayock, and third daughter of Lieutenant-General Sir Neil Douglas, was solemnised in Old Greyfriars’ Church, Edinburgh, by the Rev. Dr. Lee, in presence of a large assemblage of friends and members of the congregation…

Det er ikke godt å si om Hauge har vært klar over de biografiske fakta for Allen, Fergusson og Arbuthnott. Det kan godt hende at han har visst om dette, men at han likevel har valgt å lage sin tilpassede versjon, for å få mer driv og drama i framstillingen. En slik metode stusser vi kanskje ikke så mye over i dag. Vi er blitt vant til bøker, filmer og tv-serier som bevisst omskriver historien av hensyn til dramaturgien. Filmen om Kon-Tiki og tv-serien om tungtvannsaksjonen er eksempler på det. Vår vurdering er likevel at disse kapitlene hos Hauge fortegner de historiske fakta såpass kraftig at vi har valgt å ta dem ut av herværende utgave.
For øvrig skriver også Ivar Seljedal, i bind 2 av Sunndalsboka, som Hauge, at Allen døde i India i 1848 og at Barbara ble gift med Neil Fergusson i 1853 eller muligens 1854, og at han døde i Krimkrigen etter få måneders ekteskap. 

Et nytt liv i Sunndal
Bryllupet i 1865 var – uten at Barbara visste det den gangen – starten på et kortvarig og dramatisk ekteskap, og det var også avslutningen av hennes respekterte liv i Skottland. Snart skulle a large assemblage of friends komme til å vende henne ryggen, og det var gjensidig. 
Barbara og Williams bryllupsreise til Sunndal sommeren 1866 ble en skjebnereise. Allerede i 1868 brøt ekteskapet sammen, og fra samme år var Barbara fastboende i Sunndal.

Den nåværende museumsbygningen på Leikvin ble oppført som våningshus på Nedre Løykja i 1823. Barbara Arbuthnott/Lars Hoås eide bygningen i seks år, fra 1880 til 1886. Bildet over er tatt en gang før 1880, mens bygningen fortsatt var en bondestue i lokal eie. Foto: Utlånt av Leikvin bygdemuseum.


Barbara og William bodde på Negard Torske de første somrene i Sunndal. Da Barbara bestemte seg for å bli bofast i Sunndal, måtte hun ha en permanent bolig. Og da dukker navnene Løykja, Leikvin og Elverhøy opp. Det fører oss over i områdets gardshistorie. 
Først kan vi slå fast at navnet Leikvin neppe var i bruk om noen del av Løykja-gardene, i alle fall ikke offisielt. (Vi skriver Løykja, selv om Løken ofte blir brukt i historiske framstillinger av gardens historie.) Løykja-gardene (fra tidlig to bruk) lå først samlet på et tun vest for dagens kapell på Løykja. På grunn av rasfare ble bygningene på begynnelsen av 1700-tallet flyttet til området der museet på Leikvin ligger i dag. Fortsatt var det to bruk: Austistu (bruk nr 6) og Utistu (bruk nr 1). Rundt år 1800 skilte de to brukene lag, og Austistu ble flyttet østover og innunder fjellet der garden Løykja ligger i dag. Dette bruket ble kalt Øvre Løykja, mens delen som sto igjen, ble kalt Nedre Løykja. Her, på Nedre Løykja, ble et nytt flott våningshus satt opp i 1823, og det er denne bygningen vi i dag kjenner som bygdemuseet Leikvin. Fram til 1880 var dette en helt vanlig bondestue omgitt av jordbruksland, og den ble neppe kalt Leikvin.

Da Barbara første gang kom til Sunndal i 1866, var bruk nr. 1 Nedre Løykja ett samlet bruk, som omfattet: 1. Våningshuset fra 1823 som vi har omtalt over og hagen og åkrene rundt dette huset. 2. Åkerområdet lenger mot øst, som i 1867 ble skilt ut fra Nedre Løykja og fikk navnet Elverhøy. Det skjedde slik:
Året etter at Barbara kom til Sunndal første gang, solgte eieren av Nedre Løykja, Hågen Endresen, de østlige delene av bruket til Gunnar Hågensen Nisjahjellen, og det var den delen som skulle bli kalt Elverhøy. Gunnar satt på Elverhøy-eiendommen i bare ett år, før han sommeren 1868 solgte den videre til Barbara Arbuthnott. Her satte Barbara opp sitt store flotte engelskhus i 1868–69. Derfra kunne hun titte bort på våningshuset og hagen på Nedre Løykja (senere kjent som Leikvin), men hun eide altså ikke hus og grunn der borte.
Slik Seljedal framstiller det i Sunndalsboka bind 2, side 375, kan navnet Elverhøy ha blitt satt på eiendommen allerede i forbindelse med transaksjonen mellom Hågen og Gunnar. 
Hvis vi skal feste lit til Seljedal på dette punktet, var det altså ikke Barbara som la navnet Elverhøy på eiendommen, slik Hauge framstiller det i boka si. Her utmaler han hvordan Barbara inspirert av H.C. Andersen gir eiendommen sin det eventyraktige navnet Elverhøy, og får navnet tinglyst. En herlig historie, men om det er Hauge eller Seljedal som har rett, tar ikke vi stilling til. Det er utvilsomt mest svung over Hauges fortelling.


Barbara Arbuthnotts nye villa Elverhøy under oppføring i 1869-70. Foto: Ole J. Gravem/Lokalsamling.
For å gjøre historien enda mer innviklet kan vi legge til at Seljedal for sikkerhets skyld et annet sted i Sunndalsboka si (side 371) gir Barbara æren for navnet Elverhøy. 
Hva skjedde videre med Nedre Løykja, og det som vi i dag kjenner som bygdemuseet Leikvin? Hågen Endresen (død 1878) og hans enke eide etter fradelingen av Elverhøy den reduserte delen av Nedre Løykja fram til 1880, da Barbara Arbuthnott kjøpte også dette og dermed eide både Nedre Løykja og utskilte Elverhøy. Det er neppe grunn til å tro at Barbara Arbuthnott har bodd i det som senere ble museumsbygningen på Leikvin, selv om hun og hennes stråmann Lars Hoås eide stedet i seks år fra 1880 til 1886. Lars derimot, skal ha bodd der et par år.

På grunn av pengemangel ble Barbara (eller den formelle eier Lars Hoås) i 1886 tvunget til å selge en del av Nedre Løykja til engelskmannen Frederick Wallace Cochran. Salget omfattet våningshuset på Nedre Løykja og frukthagen rundt, det som vi i dag kjenner som bygdemuseet Leikvin. Dette ble nå Løken bruk nr 3. 
Cochran-familien satt på eiendommen fram til 1909, og det var først da den ifølge Seljedal offisielt fikk navnet Leikvin, etter ønske fra kjøperen, konsul B.L. Heide fra Kristiansund. Seljedal antyder imidlertid at navnet kan ha vært i bruk en tid før dette skjedde, kanskje allerede fra utskillelsen og salget i 1886.

Da er situasjonen slik i 1886, etter at de nevnte transaksjoner er gjennomført: Nedre Løykja har opphørt som gardsenhet, det er bruket Elverhøy som eier og driver jorda også på dette området, bortsett fra det utskilte området, bruk nr. 3, som altså er hagen og våningshuset Cochran-familien har kjøpt, det vi kjenner som Leikvin.
Eier av Elverhøy enn så lenge er Barbara Arbuthnott. Men allerede i 1892 tvinges hun til å selge etter sin økonomiske fallitt. Engelskmannen Ernst G. Pretyman er kjøper. Handelen omfatter både engelskhuset og jorda på Elverhøy. Pretyman leier ut jorda på bruket til lokale forpaktere fram til 1921, da Lars E. Liahjell kjøper det. Handelen omfatter ikke engelskhuset, det blir samme år skilt ut som eget bruk, bruk nr. 11 Søndre Elverhøy, med Henry G.O. Bridgeman som kjøper.
Etter at Nedre Løykja opphørte som enhet, ble det etter hvert vanlig å kalle Øvre Løykja for bare Løykja. 

En trist sorti
De siste årene i Barbaras liv fikk et trist skjær over seg. Hun måtte som vi vet flytte fra huset på Elverhøy. I noen år bodde hun sammen med Lars og Karen i et leid hus som lå ved Elverhøy bru, kalt Løkenøyen. 
Hvor lenge de tre bodde der, er noe mer usikkert enn det som vanligvis blir tatt for gitt (fra 1892 til 1895). Hvis vi ser på to kilder når det gjelder dette spørsmålet, er det vanskelig å få opplysningene til å gå i hop. Hauge skriver i boka si friskt også om dette temaet. Han forteller om en transaksjon mellom Ernst G. Pretyman og Lars Hoås en tid etter tvangssalget av Elverhøy, der Hoås kjøper tomta Carlton av Pretyman. Årstall for denne handelen er ikke oppgitt. Hoås får kjøpt materialer rimelig og bruker to år på å sette opp hus på tomta, et hus som får navnet Einabu.

Dette er langt på vei fri diktning, og vi har tillatt oss å stryke og omskrive avsnittene i Hauge-boka som handler om dette. La oss først se på Carlton. Ifølge Seljedal kjøpte Pretyman sammen med tre andre engelskmenn denne tomta av Grødal bruk nr. 2 (Nestu) i 1887, fem år før konkursen på Elverhøy. Carlton ble da Grødal bruk nr. 3. I 1895 solgte disse engelskmennene eiendommen igjen – ikke til Hoås og Arbuthnott – men til kårmannen på Grødal bruk nr. 2, Ole Sivertsen. Han solgte den videre til Sunndal kommune for 400 kroner i 1912, og fra da av kom den i bruk som aldersheim. Hoås og Arbuthnott har med andre ord aldri eid Carlton og det var ikke der huset Einabu ble satt opp.
Men det var ikke langt unna. Grødal bruk nr. 2 eide også grunnen på den andre siden av veien for Carlton, og ifølge Seljedal var det der Hoås fikk kjøpe hustomt. Tomta ble utskilt som Grødal bruk nr. 5, og eiendommen fikk navnet Einabu. 
Skjøte på eiendommen fikk Hoås i 1897, altså to år senere enn året som vanligvis blir nevnt som innflyttingsår: 1895. 
Seljedal skriver i tråd med dette at Barbara levde de siste sju–åtte år av sitt liv på Einabu, noe som rimer med innflytting i 1897 (side 314 Sunndalsboka bind 2). Et annet sted i samme bok (side 401) skriver han imidlertid at Hoås fikk disponere tomta fra 1895 og satte opp det nye huset der samme år, på det som inntil videre var gårdbruker Esten Grødals grunn. Det må antas at de flyttet inn på Einabu i 1895, skriver Seljedal. Så gikk det i orden med kjøp og skjøte i 1897.

Barbara bodde på Einabu til sin død i 1904. Lars og Karen fortsatte å bo i huset etter fruens død, og de giftet seg i 1913. Lars døde i 1923. Ifølge Seljedal solgte Karen eiendommen til sin søster i 1924, og Karen kom til å bo på Lønset i Oppdal de siste årene av sitt liv. Hun døde i 1832. Begravelsen fant sted på Grøa, og Karen ble gravlagt under den samme stein som sin kjære Lars, noen meter fra Barbara Arbuthnott, James Allen, Mrs. Chalmers, Frederick Cochran og Oluf Endresen. Det store drama hadde kommet til veis ende.

Lady eller ei?
Så kommer vi til det evige spørsmål i denne sammenheng: Var det en ekte lady som bodde i Sunndal i 36 år?
Denne diskusjonen har kommet og gått i mange tiår, og til tider har svaret vært bastant: Barbara var slett ingen lady, i henhold til de strenge kriteriene for britiske adelstitler.
Odd Selmer mener i boka si at Barbara ikke kunne påberope seg tittelen lady. Han viser til korrespondanse med britiske eksperter, som ifølge Selmer på det mest bestemte avviste at frua på Elverhøy hadde rett til å smykke seg med tittelen lady. Det måtte dreie seg om en misforståelse, hevdet ekspertene, trolig en sammenblanding med tittelen The Honourable Mrs. Arbuthnott. Ifølge Selmer er tittelendringen foretatt i nyere tid, for å skape et mer kongelig inntrykk av Barbara. Selmer skriver at William Arbuthnott var femte sønn av den åttende viscount av Arbuthnott, og det var førstefødte sønn som arvet farens tittel og eiendom, ikke William. Men han hadde rett til å sette tittelen The Honourable foran navnet sitt. 

Lady eller ei? Her er i alle fall Barbara Arbuthnott i Mette Bjørbekks skikkelse i musikkspillet anno 1997.
Foto: Svein Olav Aaker.

Williams kone ville dermed kunne smykke seg med tittelen The Honourable Mrs. Barbara Arbuthnott, men det må ikke forveksles med den høythengende tittelen lady, mener Selmer.
Tidligere redaktør i Aura Avis og Driva, Einar Sæter, var helt på linje med Selmer. I et leserinnlegg i Aura Avis foran premieren på musikkspillet i 2001 skriver Sæter om «den evindelige adlinga av vår gloriøse Barbara». Sæter viser til at hun blir presentert som The Honourable Mrs. Lady Arbuthnott, som er en sammenblanding av titler som ville fått gamle skotske adelsslekter til å snu seg i sine graver.
Ifølge Sæter var det Erling Innvik som «adlet» Barbara da han startet som redaktør i Aura Avis i 1947. 

Da Hauge skrev boka si i 1957, brydde han seg ikke om formaliteter rundt adelstitler, og allerede i tittelen Lady Arbuthnott og hennes menn løftet han Barbara opp i adelsskapets opphøyde rekker. Hauge skriver i boka at Barbara mens hun bodde i Sunndal, var nøye med at folk omtalte henne som lady. Hvor han tar det fra, sier han ingen ting om, og det kan godt være et utslag av den frie fantasi Hauge åpent innrømmer at han også har brukt da han skrev boka. Trolig var det mest vanlig å omtale Barbara som frua, både i den nære kretsen rundt henne, og ute på bygda.

Det kan også hende at Barbara har vært nøye med at hun ble omtalt som The Honourable Mrs. Barbara Arbuthnott, og at denne tittelen av noen er blitt utlagt som samsvarende med lady-tittelen. På Barbaras gravstein ved kapellet på Løykja, en stein reist av norske venner, står det The Hon. Mrs. Barbara Arbuthnott.
Hvis hun nå likevel hadde vært en lady, ville nok den korrekte benevnelsen ha vært Lady Barbara Arbuthnott, med fornavnet inkludert, slik som i Lady Diana Spencer.

Til å stole på?
Hvor langt skal vi da stole på Hauge når det gjelder Barbaras liv i Sunndal? Det kommer nok an på hva man er ute etter. En faghistoriker vil sikkert si at Barbara i liten grad var en offentlig person, og at det begrenser tilfanget av sikre kilder som beskriver livet hennes. 
På et område har kildene preg av harde fakta: Det gjelder tall og summer i forbindelse med Barbaras økonomiske misere og tvangsauksjonene på Elverhøy. I bind 2 av Seljedals Sunndalsboka er dette omtalt som et tillegg om garden Løykja, og Seljedal går her i detalj om fordringer og summer knyttet til Barbaras gjeld og om tvangsauksjonene.
Hauge har neppe hatt noe ønske om å dokumentere håndfaste summer og andre fakta av denne typen. Hans interesse har ligget i det menneskelige drama som utspant seg rundt Barbara og hennes hoff på Elverhøy. 

For å skape liv og nerve i dette stoffet baserte Hauge seg i stor grad på muntlige kilder og på myter og forestillinger som etter hvert hadde fått preg av å være historiske fakta. Han snakket med eldre mennesker som husket Barbara, og med folk som husket folk som husket Barbara. En slik historisk tradisjon skaper selvsagt et stort rom for tolkning og til dels fri diktning. 
Det gjelder særlig gjenfortellingen av dramatiske hendelser. Hauge-boka skildrer levende hvordan Barbara gjemmer seg på en låve på Grødal da den forsmådde William kommer til Sunndalen for å ta et oppgjør med sin antatt utro kone. Om det var slik det skjedde, det får vi neppe noen gang svaret på.

Nå mener Hauge selv at hans bok ikke er diktning. I forordet skriver han at han først hadde tenkt å skrive en roman om Barbara, men da han fikk høre hva folk i Sunndal hadde å fortelle, syntes han den faktiske historien var mer dramatisk enn en roman kunne ha blitt. Dermed bestemte han seg for å skrive en faktabok, det vi i dag kaller en dokumentar. Hauge innrømmer riktignok at han hist og her tar fantasien til hjelp. 
Odd Selmer derimot, kalte boka si en roman. Det blir vel nærmest smak og behag. Selv mente Selmer at han i større grad enn Hauge var tro mot de historiske fakta om Barbara, det var selve formen på framstillingen som var dikterisk.
Når vi leser disse to bøkene i dag, er det heller likhetene enn forskjellene som slår oss, med hensyn til form og sjanger. Begge bøkene bruker Barbaras liv som råstoff for en ganske fri framstilling, og bruker skjønnlitterære virkemidler. 

For det finnes knapt noen kilder som kan fortelle en forfatter hva Barbara og de andre personene rundt henne har tenkt og følt og sagt i ulike situasjoner. Slike scener må i stor grad diktes fram. Særlig Selmers bok er full av diktede replikker, og vi vil aldri få svar på om det som sies her, noen gang ble sagt, for nesten 150 år siden. 
Hauges bok framstår som forfriskende moderne og godt skrevet. Hauge tar seg friheter med det historiske faktastoffet og tar oss med på innsiden av personenes liv, slik mange bøker og film- og tv-serier gjerne gjør i dag. Hele veien synes Hauge å ha ett siktemål: å skrive en spennende historie om et bemerkelsesverdig menneske, en kvinne som gjennom hele livet balanserer hårfint mellom glede og triumf på den ene side og sorg og tragedie på den annen. 

Erotikk og kjærlighet
Skildringen av Barbaras forhold til mennene i hennes liv er det sentrale i Hauges bok. Noen vil kanskje si at Hauge overdriver og tillegger henne et utsvevende erotisk liv som en britisk overklassekvinne ikke ville ha begitt seg inn på.
I så fall gjør vi nok den viktorianske britiske overklassen mer puritansk enn den var. Måtehold på dette området var først og fremst forventet av de lavere samfunnsklasser. Overklassens mennesker mente de hadde særskilte rettigheter også på dette livsområdet. Appetitten var særdeles god, uansett om det dreide seg om bordets eller sengens gleder.
Men det gir oss ikke grunnlag for å hevde at det fant sted tøylesløse erotiske utskeielser på Elverhøy, med en Barbara som vinket sine respektive mannlige undersåtter inn på sengekammerset med nærmest umettelig appetitt. Hva hennes forhold til Lars Hoås besto i, vet vi egentlig lite om. Barbara var en godt voksen kvinne da Lars kom inn i hennes liv, og for alt vi vet, kan han først og fremst ha vært en slags støttekontakt og trøst i de mange tunge stunder hun må ha hatt. Lars var 29 år gammel da faktor Oluf Endresen døde i 1879, Barbara var 57 år gammel.

Men det er ingen tvil om at Barbara gjennom et langt liv søkte kjærligheten. Og kjærligheten gir som kjent gode og onde dager. Nettopp denne spenningen mellom svart og hvitt i Barbaras liv er det som gjør at hennes historie har appell også i dag. Hennes historie peker på grunnleggende motsetninger i ethvert menneskes liv, som regel og heldigvis i mindre format enn tilfellet var hos Barbara. Det er dette stoffet på liv og død også musikkspillet om Barbara grep fatt i, i 1996. Bærebjelken i kulturfestivalens oppsetning var amatørene i JazzåTeatret. 

Det var ikke første gang JazzåTeatret gestaltet Barbara. I 1982 satte teatret opp forestillingen Svarte garn, et stykke som i god sosialrealistisk ånd handlet om vanskelige tider for småkårsfolk i Sunndal. På denne tiden var unge teatermennesker i Sunndal fylt av en radikal glød som har avtatt merkbart med årene. Frua på Elverhøy passet inn i et verdensbilde der noen var undertrykt og andre var undertrykkere. Barbara tilhørte sistnevnte kategori. I Svarte garn er det ikke mye å hente for sultne sunndalinger i overfloden på Elverhøy. 
På 1990-tallet hadde de radikale stormer løyet, og det var på tide å gjøre Barbara til en av oss. Riktignok var hun en slags lady, men samtidig et menneske av kjøtt og blod, et menneske som kunne sette vårt eget liv i perspektiv. Nå var det Barbara som menneske vi var blitt opptatt av, i større grad enn hennes ytre pomp og posisjon. Pompen og prakten ble en helt naturlig del av det menneskelige drama. 

Barbara Arbuthnott døde på Einabu på Grøa i 1904.
Vi vet lite om hva Barbara selv har ment og følt og sagt om sitt liv. Hva var det som var fremst i tankene hennes da hun døde på Einabu den 28. august i 1904: Var det tragediene med ekteskapene, sønnens død og den økonomiske fallitt, eller var det heller en smertestillende forsoning med et liv som tross alt ikke hadde blitt så verst, med tanke på den ytre rammen hun etter hvert måtte forholde seg til?

Det får vi aldri svar på. La oss derfor med en viss ydmykhet vise henne respekt fordi hun lar oss bruke sitt liv som råstoff for stadig nye fortellinger om den ene store historien som alltid kommer tilbake: Hva er egentlig et menneskeliv, og blir vi noen gang lykkelige?
Og da blir det kanskje ikke så viktig om hun var en ekte lady eller ei. 

Kommentarer