Boka om elleve søstre – og en bror

Mye tyder på at jeg har skrevet en ny bok – for nå ligger den foran meg på bordet nylig ankommet fra trykkeriet, og på forsiden leser jeg at den heter: Kirkesangerens døtre, og at det er jeg som har skrevet den. En undertittel har boka også fått: En fortelling om livet og døden.

Bakgrunnen for dette nye prosjektet er som følger: I 2018 skrev jeg boka I denne verden, i dette liv, har vi bare hverandre. Den handlet i hovedsak om slekta mi på farssiden i Ålvundfjord, og mor og fars liv etter at de flyttet til Sunndalsøra. Det var også et kapittel der som handlet om min mors slekt, med oldefar Endre Sande og hans mange døtre. Endre fikk ti døtre med kona si Magnhild, så døde hun, og Endre fikk deretter to barn med Marit O. Trøen, en datter og en sønn.

En av Endres mange etterkommere kontaktet meg etter å ha lest denne boka og foreslo at jeg kunne skrive en egen bok om Sande-søstrene. Hva skjedde med dem, hva slags liv levde de, hvilke spor har de etterlatt seg?



Jeg lot forslaget ligge ubrukt i et år, og tenkte at dette ville bli en altfor stor og komplisert oppgave, å skulle nøste opp i historien til så mange mennesker, de fleste av dem hadde jo også levde ganske anonyme liv, uten å etterlate seg et kildetilfang som offentlige personer gjerne gjør.

Men uten at jeg var klar over det, begynte jeg i fjor en gang å snuse på stoffet. Jeg tok utgangspunkt i det jeg allerede hadde skrevet i den nevnte boka fra 2018, og så nøstet jeg videre. Jeg snakket med en lang rekke etterkommere, og jeg undersøkte kildene jeg ellers kunne komme over. Stoffet vokste, og da bildene var kommet på plass på boksidene, var boka blitt på 231 sider.

Jeg visste noe om Endre og hans mange barn da jeg begynte. Likevel var det en sterk opplevelse å se hvor mange tragedier som rammet familien og flere av etterkommerne. Det slo meg at døden må ha vært en mye mer nærværende realitet i deres liv, enn vi er vant til i dag, selv om korona-pandemien kanskje har gjort noe også med oss, når det gjelder tanker om liv og død.

Flere av søstrene ble rammet av tidas store skrekk: tuberkulosen. Rundt år 1900 døde i overkant av 6000 mennesker i året i Norge av denne fryktede sykdommen, av en befolkning på to millioner. Først på 1950-tallet kom tuberkulosen noen lunde under kontroll, gjennom vaksiner og antibiotika.

En av søstrene, Marit (gift Bruset, og mor til Kari Sundstrøm og Sigurd Bruset), var innlagt på sanatorium både på Oppdal og i Tingvoll (Vonheim). Jeg følger henne fra hun blir innlagt på Oppdal til hun dør i januar 1942, etter mange års sykdom.

I kapitlet om Marit bruker jeg med utgangspunkt i kildene en skjønnlitterær skrivemåte, der jeg forsøker å komme tett på mennesket Marit og hvordan hun kan ha opplevd sykdommen og møtet med sanatoriet. Denne skrivemåten bruker jeg mange steder ellers i boka også. Når det gjelder sjanger og metode ligner den dermed den forrige boka mi (nevnt over).

La meg ile til med å si at tittelen er litt uriktig: Kirkesangerens døtre. For det kom jo til slutt en sønn også, Olaus. Men fordi det er så spesielt at en mann kan få elleve døtre på rekke og rad, uten en sønn innimellom, falt jeg for fristelsen til å bruke denne tittelen. Men Olaus er med i boka!

Her er en oversikt over Endre, Magnhild og barna deres:

Endre (1849-1914). Overtok som gårdbruker i Utistu på Sande etter sin far, var samtidig lærer og kirkesanger. Omkom under dramatiske omstendigheter i Hovsnebba i 1914.

Magnhild (1855-1907). Kom fra Oppigard på Furu. Ble gift med Endre Sande i 1879. Døde av tuberkulose.

Endre og Magnhild Sande fikk ti døtre:

Mari (1880-1953), gift med Gunnar S. Hoel, flyttet med ham til Utistu på Hol.
Brit (1882-1956), gift med Nils Storvik, de drev Utistu på Sande etter Endre og Magnhild.
Olina Inga (1884-1886). Døde som toåring.
Olina Inga (1886-1926). Født tre måneder etter at søsteren døde. Ble gift med Knut Ottem og flyttet med ham til bruket Odden. Døde av tuberkulose 39 år gammel.
Laura (1888-1908). Døde av tuberkulose/hjernebetennelse 19 år gammel.
Gudrun (1890-1977). Gift med Ola Storvik og flyttet med ham til bruket Storviken.
Marit (1893-1942). Ble gift med Lars Bruset og flyttet til bruket Håseng på Håsen. Døde 48 år gammel av tuberkulose.
Genny (1895-1986). Ble gift med Ola P. Grødal og flyttet med ham til Tredal, der de forpaktet et gårdsbruk av A/S Aura.
Ragna (1898-1899). Døde som ettåring av kikhoste.
Ragna (1901-1988). Ble gift med Lars Vennevold og flyttet med ham til Oppigard på Vennevold.

Etter at Magnhild var død, fikk Endre Sande to barn med Marit O. Trøen (1876-1946):

Else (1911-2005). Ble gift med Lorentz Bjørset. Familien bodde i Furugrenda.
Olaus (1914-1960). Ble gift med Ingrid Melkild.

Litt om salg av boka

I disse koronatider har jeg i første omgang trykket bare et lite prøveopplag, så får vi se hvordan interessen og omsetningsmulighetene blir etter hvert. Slik kan du få kjøpt boka:

1. Jeg legger den ut til selvplukk i min garasje i Grøavegen 19 på Grøa. Det er et rødt hus med en rød garasje framme ved veien, cirka to hundre meter før du kommer til Grøa gartneri, når du har kjørt forbi Sunndalspotet og Potetbua. Hver enkelt bok er – med tanke på koronasmitte – pakket i lukkede plastposer (jeg brukte plasthansker) – og det ligger betalingsinfo på en lapp i hver bok (Vipps eller bankkonto). Så kan du ta med boka og betale i ro og mak når du kommer hjem.

2. Jeg kan kjøre ut bestilte bøker til din adresse, og legge i postkassa eller på døra. Også disse bøkene vil være pakket slik som nevnt over. Vennligst bruk SMS til bestilling, det er lett å miste oversikten på eventuelle bestillinger på direkten her på Facebook. Mitt telefonnumer er: 95817246. Eventuelt e-post: arneulv@gmail.com    Husk å oppgi adressen din.

3. Boka vil være til salgs hos Ark bokhandel i Altisenteret på Sunndalsøra.

Pris: 250 kroner

Og her følger et lite utdrag fra boka. En av søstrene, Marit Bruset, er innlagt som pasient ved tuberkuloseavdelingen på Oppdal sykehjem, i andre halvdel av 1930-tallet. Slik tenker jeg meg Marits møte med institusjonen:

Utdrag fra boka

Lars Bruset svinger inn på tunet foran Opdal sykehjem. Ved siden av ham i passasjesetet sitter kona Marit. Hun lar blikket gli over den store bygningen, og i det samme kjenner hun både frykt og forventning, frykt for det nye og ukjente, håp om at noen endelig kan gjøre henne frisk igjen. For hun vil hjem igjen, hjem til Kari og Sigurd på Øra, hun vil holde ungene sine tett inntil seg, hun vil klemme dem og stryke dem over kinnet, uten å kjenne frykten som holder henne tilbake: smitten.
Lars og Marit har fått klar beskjed om hvor de skal gå inn; tuberkuloseavdelingen i første etasje har egen hovedinngang. De går inn i resepsjonen og blir stående. Det er som om huset er forlatt og flyter av sted på et ukjent hav. Men så står en kvinne plutselig foran dem, hun har arbeidsklær på seg, skjørt ned til ankelen, og et hvitt forkle over det, også det går nesten ned til ankelen. Marit tenker at hun må være pleierske. Lars forteller hva de heter og at de er kommet fra Sunndalsøra, det er Marit som skal legges inn. Pleiersken smiler og sier at de er ventet, men at de kanskje er kommet litt før tida. Ja, han har kjørt i egen bil og er vant sjåfør, det er nok slik det henger sammen, sier Lars og blir straks brydd over sin egen ubeskjedenhet.

Marit Bruset, født Sande (1893-1942).

Det som nå skal skje, sier pleiersken, er at hun skal vise Marit rommet hennes. Hun skal ligge på rom sammen med tre andre pasienter, det er fjorten pasienter i alt på avdelinga. Når Marit har skiftet til klærne hun skal bruke under oppholdet, vil hun få en liten omvisning på avdelinga. Og så er det slik, sier hun og ser på Lars, at slektninger dessverre ikke får bli med inn på avdelinga, det er på grunn av smittefaren. – Så ho Marit fæ bli med oss, oss ska ta godt vare på ho, sier pleiersken og smiler oppmuntrende mot Lars. Lars snur seg som en lydig skolegutt og skal til å gå. Så snur han seg mot Marit og er på nippet til å gå fram til henne for å gi henne en klem. Men han vegrer seg, som om det går opp for ham: det er de som har henne nå. Han sier kort farvel og god bedring og får følelsen av å snakke til en fremmed. Marit sier at han får hilse til Kari og Sigurd og si at hun snart kommer hjem til dem igjen, men at det er best at hun er her på Oppdal en stund nå, for å bli frisk igjen. – Ho mor lyt bli her ei stønd no, for å bli fresk att, fortæl dem det.

Her er rommet ditt, Marit, sier pleiersken idet hun åpner døra, det ligger mot sør, det er med tanke på sola og lyset, der er helbred i det. Marit ser ingen andre i rommet, og sengene er tomme. – De ander da, spør hun og ser på pleiersken. Hun svarer at de andre, som er her fra Oppdal, sikkert er på oppholdsrommet, avdelinga har eget oppholdsrom, de skal gå dit etterpå, når Marit har skiftet til sykehjemmets klær. De henger forresten her, sier hun og åpner døra til skapet ved siden av senga.

Marit skifter, sakte tar hun av seg sine egne klær. Hun kjenner en resignasjon, mister hun seg selv nå, mister hun snart alt som er så kjært for henne, slik at den som snart skal rette seg opp med fremmede klær på, er en hun ikke kjenner, en som ikke kan være mor til Kari og Sigurd.

Pleiersken går foran, Marit etter, nedetter korridoren. Snart står de innenfor døra til det som må være oppholdsrommet. Blikkene fra menneskene i rommet fanger henne og låser henne fast til golvet. Hun blir stående, helt til pleiersken tar armen hennes forsiktig og sier at nå får de finne seg en plass ved et av bordene og hilse på de andre.

Tre andre pasienter sitter ved et av bordene, en mann og to kvinner. Marit og pleiersken setter seg i de to ledige stolene. Pleiersken forteller hva  Marit heter, hvor hun kommer fra og hvorfor hun er kommet, tuberkulose, og hvem hun skal dele rom med. De andre rundt bordet forteller hva de heter, og Marit synes det høres ut som om de må ha bodd i Oppdal i hundre år. De hører til her, hun er en som er kommet utenfra. Og det er noe annet Marit legger merke til, som hun ikke forstår: de andre er så brune, som om de kommer fra en helt annen verden.

Her Marit, sier pleiersken vennlig, har du en kopp kaffe, så får du slå av en prat med de andre og bli litt kjent med dem. Anna og Ingrid her skal du forresten dele rom med, den fjerde er Johanna, hun er inne hos doktoren for å ta røntgen, det skal sikkert du etter hvert også. Alle nye pasienter må det, selv om de allerede har en diagnose. Røntgenundersøkelsene vi gjør, er sikkert en viktig grunn til at behandlingen hos oss gir så gode resultater. – Oss æ flenk på dæ med røntgen, sier pleiersken  og går, og i det samme synker Marit ned i stolen og kjenner at hun blir pasient ved Opdal sykehjem.

I løpet av de neste dagene blir Marit kjent med sykehjemmet, hvor de ulike romma ligger, kjøkken, anretningsrom, bad, heis, og alle romma i kjelleren. I andre etasje ligger den vanlige sykehjemsavdelinga, det er en lukket verden, dit må ingen tuberkulosepasient komme.
Det slår Marit at alt i dette huset er merket og delt: de sykes verden er i første etasje, de friskes i andre. Maten som skal opp til andreetasjen, fraktes dit med heis. Der oppe spiser beboerne med mønster på bestikk og kopper, mens tuberkulosepasientene i første bruker hvitt utstyr. Oppvasken for de respektive avdelingene foregår på to strengt atskilte steder.

I kjelleren ligger et stort husholdningsrom med nedgang fra kjøkkenet, et stort vaskerom og et eget desinfeksjonsrom for klær. Her står den elektriske spyttkokeren, der spyttet kokes før det ledes ut i kloakken. Og ikke minst det store underet: en elektrisk vaskemaskin som renser og koker klær ved hjelp av spillkraft fra elektrisitetsverket. I andre etasje ligger operasjonsrommet for pasienter som ikke er smittet av tuberkulose. Fra førsteetasjen fører det en trappeoppgang dit, men Marit har fått streng beskjed om at hun aldri må åpne døra til det rommet. Derimot kan hun bruke den andre døra øverst i oppgangen, den som fører ut til solverandaen på husets vestre del. Verandaen er omgitt av vinduer i vest og sør, og disse vinduene kan heises helt oppunder loftet, slik at pasientene blir liggende nærmest i det fri.

Solverandaen er ikke bygget for fornøyelsens skyld; soling i frisk fjell-luft har i mange år utgjort et av de viktigste innslagene i behandlingen av tuberkulosepasientene på sykehjemmet. Da pleiersken følger Marit opp til verandaen første gangen, forklarer hun med sin vanlige tålmodighet hvorfor verandaen er så viktig i behandlingen. Solkuren bygger på det man nå vet om sollyset, at det inneholder noe som kalles ultrafiolette stråler, som har vist seg å ha helbredende virkning særlig på det vi kaller kirurgisk tuberkulose, den som angriper ledd og bein. Men det er vel helst på lungene du har det, Marit? Marit svarer at hun vet ikke helt om hun har det i ledd og bein, hun har det i alle fall på lungene, med denne forferdelige hosten. – Det e na hosten i plagast med, sier hun.

Det ligger tre damer i hver sin solseng på verandaen. Marit stanser og blir stående skamfull idet hun får øye på de nakne kroppene deres, de har bare underbukser og brystholdere på seg. Så ser hun på pleiersken og spør: – Ska oss kle oss nakn?

Pleiersken smiler imøtekommende og forklarer: Det er nødvendig å være så å si naken, slik at sola slipper til på hele kroppen, det er da virkningen er best. Du ser sikkert at damene som ligger her, er nesten sjokoladebrune, det betyr at sola har sluppet til med sine helbredende stråler.

Men det må da bli kaldt, innvender Marit med bekymret stemme. Jo, svarer pleiersken, det er dager da det er for kaldt og for lite sol til at de kan ligge på verandaen. Hvis det er en kald dag med sol, gjør vi det slik at pasientene ligger inne på romma sine. Det er store vinduer der som er slik laget at de slipper det gode lyset gjennom. Dette glasset har vi forresten fått helt fra England, og det kalles Vioray. – E trur det æ bære oss her på sykehjemmet som hæ det, sier hun.

Men når det ikke er sol da, det er da mye styggvær i Oppdal også, innvender Marit, som om pleiersken ikke skulle ha et svar på rede hånd: I slike tilfeller, sier hun overbærende, bruker de husets vidunderapparat, det er en kunstig høyfjellssol-lampe, også den sender ut ultrafiolette stråler. Men nå Marit, synes jeg du skal kle av deg og legge deg i solsenga. Du har vel ikke akkurat fått så mye sol på skrotten nede blant fjella i Sunndalen. – Det æ vel bære skuggje der, vil e tru.

Marit står, hun står som om hun er lammet, og det går opp for henne at hun aldri har kledd seg naken før. Ikke alene foran speilet, slett ikke foran andre mennesker. Lars? Men de var jo så blyge og forsiktige, hun var alltid kommet før ham under sengeteppet, og de siste plaggene ble borte først når de lå der tildekket.

Så faller det første plagget ute på verandaen, og så det andre. Snart står Marit der foran solsenga, med sin hvite, uvante kropp. Hun legger seg forsiktig ned, lar hodet møte puta og strekker ut beina. Først kjenner hun ingenting, så er det som om sola tar tak i henne og løfter henne opp i løse lufta, hun svever som en ånd og blir oppløst i en varme som er kommet for å gjøre henne frisk igjen. Mor blir frisk nå, tenker hun idet bildet av Kari og Sigurd kommer til syne for henne.