onsdag 28. juni 2017

På tide å skrote de gamle forsteinede menn


Nils Trædal er sliten etter å ha stått i vær, vind og fugleskit i flere tiår. På tide å ta ham ned?

Er Sunndalsøra en totalitær stat, en bortgjemt nordmørsk utgave av Nord-Korea? Hvis man svarer ja på det, tar man kanskje litt hardt i, men det er noe som ligner.

Hvis man som intetanende turist tar seg en spasertur rundt i sentrum av Sunndalsøra, kan det hende man vil legge merke til to menn som setter fram sine massive steinkropper til allmenn skue. På Øratorget står Olav Oksvik med hendene på ryggen og kikker formålsløst ut i løse lufta, og i bakken ovenfor butikksenteret står Nils Trædal i bjørnsonsk positur og følger med på trafikken som durer forbi på riksvei 70. 



Som ukjent tilreisende vil man muligens lure på hvem disse herrer er, eller helst var, for det er jo som regel døde menn som havner slik på sin høye hest, i granitt eller bronse, ut fra den tanke at herrene skal stå der nærmest til evig tid, med en uangripelig tidløs gyldighet for oss som bor på stedet. 

Vi kunne komme den undrende turist til unnsetning med følgende opplysninger om de forsteinede menn:

Olav Oksvik: Født i Stranda på Sunnmøre (!) i 1887, stortingspolitiker for Arbeiderpartiet fra 1928 til 1953, fylkesmann i Møre og Romsdal fra 1954 til sin død i 1958. Pådriver for kraftutbygging (Aura). Bodde store deler av sitt liv i Molde, aldri i Sunndal.

Olav Oksvik, hvem er det?

Det er Oksviks arbeid for å skaffe kraft til aluminiumsverket på Sunndalsøra som har fått ham på sokkel i Sunndal. Selv om Oksvik var mer opptatt av at krafta fra Aura skulle prioriteres til allmenn forsyning og ikke til strømsluket på verket. Forøvrig står det også en statue av Oksvik i hjembyen Molde. Noe til kar, med andre ord.

Nils Trædal: Trædal var født i 1879, og tilhører altså samme generasjon som Oksvik. Trædal var født i Sunndal, det skal han ha, og reiste ut for å ta presteutdanning. Han ble deretter prest i Kolvereid, Aukra og Støren, før han slo inn på politikken. Der gjorde han seg bemerket: Trædal var av grunnleggerne av Bondepartiet. Han var kirke- og undervisningsminister (1931–1933) og fungerende statsminister og utenriksminister 29. februar–10. mars 1932 (Wikipedia). Trædal døde under mystiske omstendigheter i Oslo i 1948, og det har vært spekulert i om han ble tatt av dage. Trolig var det snakk om et uhell, da Trædal falt ut gjennom et vindu i en bygård.

Også Trædal er så heldig å ha fått to minnesmerker etter seg: Statuen i fødebygda Sunndal og en minnebyste i hjembygda Kolvereid.

Vi kan ikke se bort fra at vår vandrende turist har skrittet forbi Trædal-statuen og har fortsatt langs fortauet et lite stykke. Da ville hun ha gått seg på en liten minneplate festet til en stein som står på plenen foran Borgstua, der Husflidslaget holder til nå. Mannen som her er hedret med evig liv, heter Hagbard Emanuel Berner. Som for Oksvik og Trædal må vi tilbake til 1800-tallet for å finne opprinnelsen: Berner ble født i 1839 (!) på Sunndalsøra. Prestesønnen bodde en håndfull år på Sunndalsøra, før han forlot sitt fødested for aldri å bosette seg her mer. Om han hadde mye sunndaling i seg resten av livet, skal være usagt. I alle fall: Berner ble en betydningsfull mann: Han var stortingsrepresentant (1880–1888), formann for Riksrevisorkollegiet (1883–1898) og borgermester i Christiania (1892–1912). Han var den første redaktøren for Dagbladet og den første lederen i Norsk Kvinnesaksforening, som han grunnla sammen med Gina Krog. Berner stod også bak lovforslaget som gav kvinner rett til å studere ved universitetet (Wikipedia). 

Hagbard Berner bodde i Sunndal
i noen få år som barn rundt 1840. Sunndaling?

Som vi ser, det er snakk om tre herrer som har gjort en betydelig og respektabel samfunnsinnsats. Også jeg anerkjenner selvsagt det. Og de må gjerne omtales i 17.maitaler og ved andre pompøse anledninger. 

Når det er sagt: Hva er poenget med at de skal stå der (Oksvik og Trædal) som stumme sfinxer, utsatt for vær og vind og fugler som slipper sine velplasserte skitbomber over de forsvarsløse herrene, skit som renner i strie strømmer nedover hår, ansikt, skuldre, armer, helt ned til skotuppene, som i årenes løp ikke akkurat har preg av å være blankpusset. Nei, det er smått med stell og pleie å få, og da er det ikke rart at stakkars Trædal ser ut til å være rammet av et kronisk tilfelle av seboreisk eksem. Så står de der bare, som om de hørte hjemme i Nord-Korea eller et annet dikaturland som elsker å lage statuer og andre minnesmerker over sine store og udødelige statsledere. Olav Oksvik – Sunndals svar på Kim Il-sung, Nils Trædal, vår egen Josef Stalin. 

Men det er én stor forskjell på statuene på Sunndalsøra og dem som står på alle gatehjørner i Nord-Korea: Koreanerne vet i det minste hvem statuene forestiller. Det er Kim Il-sung, dermed basta! Og nåde den som ikke neier og bukker i møte med den store landsfader. Men spør du en gjennomsnitts sunndaling om de nevnte to herrer, vil du trolig få et tomt blikk til svar: Hæ, to statuer på Sunndalsøra? Mange har kanskje ikke en gang lagt merke til at det står to eldre herrer på sokkel i sentrum, og har de sendt et tilfeldig og sporadisk blikk i retning statuene, vet de i alle fall ikke hvem som står der, og hvorfor i herrens navn de gjør det. We couldn’t care less, for å si det på godt norsk.

Det er ikke mye hjelp å få hvis du skulle få et innfall og bevege deg bort til de to nevnte: Under skosålene til Olav Oksvik står det bare det: Olav Oksvik. Ja ha, spør vår vandrende turist eller den lokale 18-åringen som en lys lørdagsnatt har satt seg ned ved foten av Oksvik for å hvile litt, på vei hjem fra Rallarn: Hei Olav, du var jammen litt av en kar, hva dreiv du på med, da? Oppe hos Nils Trædal er det litt mer hjelp å få: Her står det at mannen var bonde, prest og politiker. Ja ha, hvor og når var nå det, da? 

Mens skjora skiter på Olav og Nils, er det på tide med et hjertesukk: Hva er det for slags rar idé å hogge kroppen til kjente menn (nesten aldri kvinner, selvsagt) i stein og bronse? Hva er tanken bak? Kanskje er det nettopp der problemet ligger: Det er ingen tanke bak, velmenende lokalpolitikere bare gjentar det man har sett andre gjøre: Alle bygder og byer har statuer av sine betydningsfulle menn, har de ikke? Så utstyrer man en takknemlig kunstner med et par offentlige millioner for oppdraget, og når den store dagen er kommet, og avdukinga skal skje, holder ordføreren en av sine flotteste taler, og hvert et ord blir behørig nedskrevet og referert i den lokale presse. For en dag! 

Men straks seremonien er avsluttet og folket er på vei bort, har allerede ei nysgjerrig skjor satt seg på skuldra til Nils, takknemlig for å ha fått slik en flott ny utkikksplass. Og det nyfriserte håret til Nils, det driter hun i. Men det gjør ikke noe, for det er uansett ingen som gidder å se mer på Nils likevel, nå når avdukinga er ferdig.

Statuer av menn i helfigur er et uttrykk for fortidas autoritære og patriarkalske samfunn, da menn var menn og kvinner ikke fantes. Der de står i stein og bronse, utstråler de en urokkelig og evig sannhet om seg selv og samfunnet. Vi står på vårt, så å si. Det er din plikt å tilbe oss og vise oss respekt! Det er ingen som kan stille kritiske spørsmål til en statue, de står der helt til opprørske nye generasjoner kaster en stålwire rundt halsen på dem og velter dem overende, som et tegn på at et nytt samfunn er på vei, med en ny sannhet. Det er en historisk ironi at arbeiderbevegelsen har vært minst like ivrig som det borgerlige samfunn etter å få sine folk på sokkel. Også den røde sannhet skal være udødelig, og de røde menn skal ha evig liv.

Også jeg forstår at det ikke er noe kontroversielt med Oksvik og Trædal. De må jo gjerne stå der, ingen bryr seg uansett. Likevel: Har noen tenkt over hvor lenge de skal stå? I femti år til, hundre kanskje? Er det Oksvik og Trædal (og Berner) som skal ta det nye unge Sunndal inn i framtida, er disse herrene som skal overvåke det offentlige rom, også i de kommende tiåra, i vårt nye fargerike fellesskap?

Kanskje er det på tide med en resolutt og framtidsrettet handling: La oss ta dem ned og sette dem pent og forsiktig fra oss på en dertil egnet plass. Hva med den gamle likeretteren på Verket, den er ikke lenger i bruk og kunne blitt et storartet museum for gamle trette menn. Ja, for Oksvik og Trædal bør få slippe nå, jeg unner dem å få fred for fugler og vinterkulde, regn og nebbvind og ikke minst tidas tann. De har gjort sin samfunnsplikt, og vi takker dem for det, men nå må vi se oss rundt etter nye helter.

Ada Stolsmo Hegerberg
må på sokkel, ved Sande stadion.
Foto: Pierre-Yves Beaudouin/
Wikimedia Commons.

Hvem skulle forresten det være? Hvem skal vi hogge i bronse og granitt for de kommende tiår? Som den våkne leser vil ha fått med seg, er jeg motstander av menneskestatuer i det hele tatt, men samtidig er jeg såpass fri for prinsipper og ryggrad at jeg godt kan komme med et par forslag.

Det må jo bli et ungt menneske, og helst en kvinne. Da er valget enkelt: Ada Stolsmo Hegerberg, verdens beste fotballspiller! Hun kunne forsteines idet hun utfører en susende heading og plasseres ved inngangen til Sande stadion. 

Men når vi først er på de trakter, kunne vi like godt sørge for litt tidsriktig kjønnsbalanse og lage en mannsstatue også. Hvem skulle det være? Jarl Torske kanskje, landslagstrener i fotball, han vant OL-gull med fotballjentene i Sydney i 2000. Men som den beskjedne mann Torske er, ville han neppe likt tanken på en tilværelse i bronse, det måtte i så fall ha blitt i gråstein. 

Men det er en annen mulighet: John Arne Riise! Han er jo sunndaling, i alle fall like mye sunndaling som Hagbard Berner og Olav Oksvik. Riise ble riktignok født i Molde, men han flyttet til Sunndalsøra som liten og bodde her i noen år. Det holder i massevis! Opp på sokkelen med John Arne. Nå er det visstnok laget en statue av ham allerede, i Ålesund, men offisielt er det ikke John Arne, den heter bare ”Fotballspilleren”. Vi er ikke så fisefine på det, vår statue skal hete John Arne, ganske enkelt. 
John Arne Riise er sunndaling og må på sokkel!
Foto: Jarle Vines/Creative Commons.

Men jeg ser en liten kunstnerisk utfordring med John Arne: Han har jo armene fulle av tatoveringer, og det er kanskje ikke så lett å overføre til bronse? Kanskje vil det være enklere med granitt? Det må uansett kunstneren finne en løsning på, alle som skal på sokkel i åra som kommer, vil jo være mer eller mindre nedsyltet i usannsynlig vakker hudkunst. 


Hva med sentrum når Oksvik og Trædal er borte, vil det ikke bli litt tomt etter dem? Kanskje, men da er jeg i så fall rede til et lite kompromiss: Nåværende ordfører Ståle
Vi vil ha fotoposter i helfigur
av ordfører Ståle Refstie.
Refstie kunne steppe inn som en overgangsfigur for å bøte på savnet. Man kunne gjøre det billig og enkelt ved å lage en fotoposter i helfigur av ordføreren, plassert i en glassmonter med fin ramme rundt, på Øratorget. Om kveldene kunne montasjen være lyssatt. Å, så vakkert det ville blitt.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar