Fritt fram for dialektene på tv?

Eline Buvarp Aardal og Ingvild Bryn i Dagsrevyen snakker henholdsvis dialekt og normert på lufta. Hva synes jeg om det? Foto: NRK TV.

Står dialektene i veien for budskapet i nyhetssendingene på tv og i radio? Er i så fall det en pris vi må betale for at den enkelte medarbeider skal kunne ivareta sin egen språklige identitet? 

Jeg er inne i en periode med dyp språklig selvransakelse, eller sjølransakelse som det også kan hete, eller kanskje sjølransaking. Alle muligheter nevnt, ingen glemt, alle skal med i den store og frodige jungelboka som utgjør norsk språk.

Dette har jeg tenkt en del på i det siste, etter at det plutselig sto tindrende klart for meg at jeg er full av språklige fordommer og uakseptable meninger om språk. Det skjedde en gang i fjor, da jeg satt og så på Dagsrevyen og det kom en reportasje om den politiske situasjonen i USA. Reporter Lars Os fortalte om det reppublikanske partiet, og det demmokratiske, og om situasjonen i Kånggressen, i alle tre tilfeller med solid østerdalsk trykk på første stavelse. Da han også krydret innslaget med spørreord som kessen og keffer, slapp jeg et dypt sukk, sannsynligvis omtrent samtidig med at en rekke fine fruer på Frogner gjorde det samme.

Lars Os har selvsagt fått høre det: Dette går jo ikke an, stønner vi som er gammeldags språkbevisste, mens vi minnes gamle dager da det var knyttet en viss seremoniell høytidelighet til nyhetssendingene, de var nærmest av samme karat som kongens nyttårstale. Nyhetene på NRK var det offisielle Norges henvendelse til det norske folk, og det måtte for Guds skyld skje gjennom godkjent tale, som holdt seg til skriftspråkets normering, enten det nå var på bokmål (helst det) eller nynorsk.

Hva var det så med meg og Lars Os, hvorfor reagerte jeg på hans reportasje? Det er jo mange andre reportere og nyhetsopplesere i radio og tv som bruker dialekt i større eller mindre grad, er det noe spesielt med Os? Stilt overfor disse spørsmålene måtte jeg krype til eplet og bite i det sure korset: Det handlet om fordommer, ganske enkelt. Jeg klarte rett og slett ikke å finne en annen forklaring, selv om jeg prøvde så godt jeg kunne. Fordommer oppstår gjerne når vi blir stilt overfor det ukjente, og som språk i nyhetssendinger i nasjonal radio og tv er østerdalsdialekt ennå svært uvanlig. Kanskje er det ennå slik at dialektene fra Innlands-Norge helst skal ha merkelapper som artig, komisk, trivelig og uhøytidelig, tenk på Arne Brimi og alle middels gode komikere som har parodiert ham og hans Gudbrandsdalsdialekt opp gjennom årene. Vazelina Bilopphøggers, det er Toten-dialekt slik vi vil ha den.

Det må være denne fordommen som er grunnen til at jeg reagerer på demmokrati. Det kan være at trykket signaliserer uhøytidelig tale, folkelig dagligdags prating nærmest, og at det kolliderer med sammenhengen: formidling av viktige nyheter på en samlende nasjonal nyhetskanal. Språket er lokalt, den øvrige konteksten er global og nasjonal, og elementene går ikke helt i hop, for meg. Professor emeritus Finn-Erik Vinje har brukt uttrykket avstikkende om slike språklige fenomener, og jeg har sansen for uttrykket, selv om jeg er klar over at Vinje anses som avleggs og utdatert av målfolket. Med avstikkende mener Vinje språktrekk som tiltrekker seg uønsket oppmerksomhet og stanser eller forstyrrer den flytende tilegnelsen av budskapet i en tekst eller muntlig formidling.

Jeg har altså opplevd trykk på første stavelse i ord som demokrati og dialog som avstikkende når de brukes av nyhetsreportere i radio og tv, og jeg strever med å venne meg av med denne fornemmelsen. Men da blir det jo fort mye strev! Trykk på første stavelse er jo dagligdags på tv og i radio, ikke minst når våre statsråder blir intervjuet. Helseminister Ingvild Kjerkol og forsvarsminister Bjørn Arild Gram for eksempel, er begge trøndere og de snakker slik de er vant til også når de henvender seg til offentligheten. Hos begge ligger trykket på første stavelse i ord som dialog, organisering og demokrati.

Og da dukker jo et annet spørsmål opp: Hvis man skulle kreve eller anmode nyhetsopplesere og reportere om å snakke mer eller mindre normert eller standardisert, hva så med alle dem som blir intervjuet eller som uttaler seg i mediene, skulle man kunne stille samme krav til dem, altså til ministrene Kjerkol og Gram? Det er selvsagt ikke innenfor rimelighetens grense i det hele tatt, det lar seg rett og slett ikke gjøre.

Dermed er det på tide å bli et anstendig menneske og venne seg til Lars Os og andre dialektbrukere i radio og tv. Det handler bare om godvilje og fokus på det som virkelig betyr noe i vår plagede verden.

Dette stod enda klarere for meg da jeg forleden snakket med en ung, opplyst og reflektert mann som jeg kjenner godt. Jeg nevnte disse bekymringene mine om dialekt og normering i radio og tv. Den unge lo og sa at han nærmest ikke forsto hva jeg snakket om. Er dette en problemstilling, spurte han. Dette hadde han aldri tenkt over, og han selv pleide aldri å legge merke til om noen brukte dialekt i radio og tv. Det var da helt vanlig og naturlig.

Sa han, og jeg satt der med mitt gamle skjegg i postkassa. Og der blir det sikkert sittende, mens vår mangfoldige verden deles opp i stadig flere biter og brokker av informasjon. I løpet av et par tiår med internett og sosiale medier er hver enkelt av oss blitt vår egen kringkaster, vi er selvbestaltede programledere som kontinuerlig er på lufta med lavterskel-nyheter fra våre uhyre spennende og viktige privatliv, formidlet selvsagt med den dialekten den enkelte bruker. Endelig har folket og grasrota vunnet kampen om eteren, det er fritt fram for alle. Skillet mellom det private og offentlige bygges ned, det private er blitt offentlig, og det offentlige privat. NRK og TV2 er gamle dinosaurer som ikke har skjønt at de fikk en meteoritt i hodet for 60 millioner år siden.

Det private gjennombrudd i offentligheten skjer også på andre arenaer, teateret er et eksempel. Et raskt søk på nettet forteller meg at det ikke er uvanlig at skuespillere på nasjonale scener ønsker å bruke dialekten sin i en rolle. Det er en litt ironisk situasjon: Som skuespiller skal man gå inn i en rolle, men man vil samtidig være seg selv gjennom å bruke egen dialekt. Det er fristende å si at man er seg selv nok, for å bruke en kjent teaterreplikk.

Denne utviklingen skjer ikke i et historisk vakuum. Den har gått parallelt med det kanskje viktigste framskrittet i nyere tid: de tause og fordømte har kjempet seg opp i lyset og tatt sin rettmessige plass som likekvinner og likemenn ved siden av oss som så altfor lenge holdt dem nede. Jeg grøsser når jeg tenker på hvordan minoriteter og «sosiale tapere» av alle slag er blitt behandlet, på alle livsområder, på bakgrunn av kjønn, etnisitet, språk, religion og sosial klasse. I vår del av verden er mange kamper vunnet, og disse seirene har gjort livet levelig for mange av dem som før ble pisket og plaget eller gjemt bort, på grunn av den de var.

Noen vil si at dialektene våre har vært en del av denne kampen. I dag er dialektene renvasket og utstyrt med langt høyere status enn de pleide å ha i det offentlige rom. Dialekten blir av mange sett på som en uløselig del av den enkeltes identitet, en identitet man selvsagt også må kunne ta med seg inn i nyhetsstudioet til NRK eller TV2, eller opp på teaterscenen. Vi krever å få være oss selv i alle sammenhenger, og all formidling blir lik, enten det er et pludreprogram på lørdagskvelden eller en nyhetssending på tv. Det er NRKs Lars Os som er dagens mann på det vinnende laget, og hans kollegaer Eline Buvarp Aardal og Ingerid Stenvold er dagens kvinner.

Jeg kan like godt først som sist venne meg til denne utviklingen. Det er neppe så mye å tape på det, sett fra et gammelt puritansk ståsted. For språknormene som jeg har nevnt over, er uansett på vikende front. Nå er normene riktignok ikke så faste og fine som jeg kan ha gitt inntrykk av. I mer enn hundre år har vi hatt en intens kamp om normeringen, både i bokmål og nynorsk. Hvilke former skulle være tillatt? Vi er aldri blitt enige, og normeringen er vaklende byggverk i begge de nevnte målformene.

Og de står ikke stødigere etter at de sosiale mediene har gjort hver enkelt av oss til vårt eget språkråd. Vi skriver og taler med det nebbet vi har, og ofte går det bra, for vi henvender oss stort sett til folk som har det samme nebbet som oss. I vårt lille ekkokammer er det jo bare vår egen tale som kastes tilbake til oss.

Så kan man jo spørre, og eventuelt bekymre seg for, hvordan det skal gå med den offisielle språknormeringen. Målfolket har lenge hatt et kjent slagord: Tal dialekt, skriv nynorsk. Og det høres både fint og fornuftig ut. Men hva skjer i virkeligheten? Jo, vi taler dialekt – og skriver dialekt. Bruken av dialekt i sosiale medier styrker dermed ikke nynorsken – eller bokmålet for den del – slik noen trodde og håpet. Tvert imot, vi gir blaffen i normeringen og lar skrift og tale flyte sammen i en eneste stor røre. Hvem husker – eller bryr seg om – den språklige normeringen i bokmål og nynorsk om fem år?

Når jeg nå stanser opp og titter på det jeg har skrevet, skjønner jeg jo at jeg ikke er kommet langt i mitt stakkars forsøk på å bli moderne og tolerant i språkspørsmål. Det demmokratiske ubehaget sitter fortsatt i meg, det ligger som en gammel betennelse mellom linjene. Så hva er det egentlig du har på hjertet, gamle mann?

La meg begynne svaret med et spørsmål: Bør virkelig dialektene slippes løs blant programlederne og reporterne på riksdekkende radio og tv?

Spørsmålet kan virke overflødig, for demningen er allerede brutt, som vi har sett, det lar seg ikke gjøre å demme opp for dialektene, flommen er et faktum.

Men så stemmer kanskje ikke det likevel, helt. Flertallet av dem vi hører som programledere i radio og tv, snakker jo mer eller mindre normert. Jeg tipper at de fleste av dem gjør det uten større språklige problemer eller følelse av tvang. Veteranen Ingvild Bryn i Dagsrevyen har et bevisst forhold til dette: Hun bruker ikke sin dialekt fra Voss når hun er programleder. Hun er ikke på skjermen som privatperson har hun sagt, hun ønsker ikke å bruke sin rolle i Dagsrevyen til å hilse til hjembygda.

Bryn snakker konsekvent normert nynorsk når hun er på skjermen. Det samme er tilfelle for Arill Riise i TV2-nyhetene. NRKs Europa-reporter Roger Sevrin Bruland ligger nær nynorsknormalen. Det er jo en fryd å høre på alle disse tre, og mange flere kunne ha vært nevnt. De har tydelig og presis tale, som jeg tror er lett å forstå for alle. Og under den normerte talen hører vi uansett klangen av deres respektive dialekter, etter min mening i en fin balanse.

Dette illustrerer en av fordelene vi har i Norge: Vi har to skriftspråk, bokmål og nynorsk (og i tillegg flere minoritetsspråk). Det gir valgfrihet for dem som måtte ønske å normere talespråket sitt. For mediefolk fra Sunnmøre og gamle Sogn og Fjordane vil nynorsk være et naturlig valg for de fleste, mens nordlendinger og trøndere, for eksempel, nok vil foretrekke bokmålsnormen som rettesnor. TV2-reporter Øystein Bogen fra Orkdal og NRKs nyhetsmedarbeidere Jon Branæs fra Stjørdal og Tone Sofie Aglen fra Gjerdinga på Trøndelagskysten er tre av dem som har lagt talespråket sitt på skjermen tett opp mot bokmål. Jeg synes det er godt å høre på dem, de er lette å forstå, ingen ting er avstikkende, og med på kjøpet får vi den nevnte klangen av distriktsdialekt, hvis man setter pris på det. Bryn, Bruland, Riise, Bogen, Branæs og Aglen illustrerer hvor godt både nynorsk og bokmål kan fungere som rettesnor for dem som ønsker å normere talespråket sitt.

Med andre ord: Det er fullt mulig, og det burde være lett for mediefolk å normere talespråket sitt, å legge det tett opp mot enten bokmåls- eller nynorsknormen. Det handler om å gå inn i en yrkesrolle der språket utgjør en viktig del av rollen, slik Ingvild Bryn har forklart det. Det klarer alle ved hjelp av god rolleforståelse og litt språktrening. Så dette dreier seg mer om hva den enkelte ønsker og krever.

Hva ville jeg selv ha gjort hvis jeg ble ansatt i Dagsrevyen (noen spørsmål er mer hypotetiske enn andre, selv om jeg var journalist i mange år...)? Jeg snakker en blanding av brei nordmørsdialekt og diverse urbane språkimpulser fra mange flyttinger, og jeg ville uten tvil ha lagt meg opp mot bokmålsnormen. Bogen, Branæs og Aglen ville ha vært mine forbilder. Jeg ville ha henvendt meg til rogalendinger, østfoldinger, trøndere og osloensere, og ikke minst til ukrainere, irakere og afghanere som var i ferd med å gå løs på den krevende oppgaven det er å lære seg norsk.

Ville det ha vært rart? Det er jo uhørt å knote har vi alltid hørt, nærmest et forræderi mot stedet, folket og dialekten man kommer fra. Jeg ser det ikke slik. Jeg knoter og roter allerede med talespråket mitt, og jeg tar ikke fem øre for å normere talen min i noen situasjoner. I høst, for eksempel, sto jeg oppe i et språkvalg, i et lite og lokalt format. Biblioteket på Sunndalsøra hadde invitert meg til å lese fra et par av bøkene jeg har skrevet. Bøkene er skrevet på bokmål. Hva skulle jeg gjøre? «Oversette» tekstene til noe som lignet på talespråket mitt? Jeg forsøkte hjemme i stua, og det ble bare tulliball. Derfor leste jeg tekstene slik de sto skrevet på bokmål i bøkene, og jeg tror ikke det virket rart eller skjemmende verken for meg eller publikum i salen. Vi hadde en felles rolleforståelse, og det ble en bra kveld i biblioteket, der tekstenes innhold, og ikke språket de var skrevet og ble framført på, var det sentrale.

Men var ikke dette valget nærmest et stikk i hjertet på min nordmørske «identitet»? Her sukker jeg litt i klammeform, for det er nemlig slik at min såkalte identitet ikke er knyttet til språkvalg, verken nynorsk eller bokmål. Jeg begynte å skrive bokmål fra første dag på skolen på Sunndalsøra, og jeg var neppe mindre nordmøring eller sunndaling enn dem som skrev nynorsk på bygdeskolen et par mil unna. For meg er språk, både muntlig og skriftlig, et praktisk redskap for å kommunisere. Jeg har aldri brydd meg om å delta i prosentregning som skal fastslå om dialekten min ligner mest på nynorsk eller bokmål. Jeg hadde bokmål rundt meg på alle kanter da jeg gikk på skolen, og det vrimlet av gode språklige forbilder.

Normering er for øvrig et ord vi helst bruker om skriftspråk. Normer er felles regler for hvordan vi skal bruke språkene. De er laget for at vi skal ha en felles språklig plattform å stå på, når vi kommuniserer med hverandre. Hensikten er ganske enkelt at vi skal forstå hverandre så godt som mulig, på tvers av ulik dialektbakgrunn. Jeg vil tro at alle er enige i at vi trenger normerte skriftspråk.

Kanskje er det derfor litt rart at det er sjelden noen snakker om normering av talespråket. Tvert imot, når det gjelder tale, skal mangfoldet være så stort som mulig, jo flere og sterkere dialekter vi har, jo bedre. Når vi snakker dialekt, er vi oss selv, dialekten er vår tydeligste identitetsmarkør. Som om det er identitet språk handler om, og ikke kommunikasjon.

Normering av talespråket hos tv- og radiomedarbeidere er altså både vanlig og mulig. Men er det likevel ønskelig? Skal man ikke få være seg selv også på denne arenaen, kan vi ikke la hundre blomster blomstre, slik den rådende tidsånd tilsier? Og er egentlig dette noe stort «problem», er det ikke bare jeg som blåser en svak bris opp i storms styrke? Er det ikke tvert imot fint med litt språklig krydder i en hovedrett som tross alt er dominert av gamle kjente og standardiserte ingredienser? Alle forstår da hva Ingerid Stenvold mener når hun sier: – og no skal vi tæll krigen i Ukraina?

Dessuten: Det stemmer jo ikke at dialektene vinner på alle fronter, tvert imot, det skjer en såkalt regionalisering av dialektene, der talespråket i byene sprer seg som ringer i vannet til omlandet, for eksempel rundt Oslo og Trondheim. Det skjer på bekostning av de helt lokale smådialektene. (Det gjenstår å se om dialektbruk på sosiale medier kanskje kan motvirke denne tendensen.)

Dermed har jeg kanskje snudd saken på hodet, og Lars Os, Eline Buvarp Aardal og Ingerid Stenvold er heltemodige krigere i en kamp der det ikke er så opplagt at dialektene blir vinnere likevel, slik jeg hevdet foran i dette innlegget. De tre fortjener ikke kritikk, men støtte.

Jeg må bare sukke og si meg enig i min egen innvending. Det jeg her bedriver, er gammelmodig pirk. Når det er sagt og innrømmet, skal jeg likevel til slutt syte litt for min egen sut og få ut belegget jeg har på tunga: Jeg oppfatter normert talespråk lettere og raskere enn mer dialektpreget tale. Det har jeg særlig lagt merke til etter at hørselen min er blitt litt dårligere med årene. Det krever mer hørsels-energi å oppfatte dialekter, på bekostning av den umiddelbare tilegnelsen av innholdet. Vi er om lag en kvart million mennesker her i landet som ikke hører helt godt. Burde ikke vi bli hørt i et spørsmål som dette?

Også andre grupper har trolig lettere for å oppfatte normert enn dialektpreget tale, og det er innvandrere som ikke har bodd lenge i landet vårt. Et tankeeksperiment: Du flytter til et land med et språk du ikke snakker. Du legger mye energi i å lære deg språket, selvsagt den normerte utgaven. Så ser du på nyhetene på tv, der en medarbeider bruker en lokal dialekt i sin formidling. Du ville ha oppfattet mindre av innholdet, og trolig ville du ha blitt irritert og kanskje en smule forbanna. (I de fleste land ville du ha sluppet dette problemet, dialektpreget nyhetsformidling er ikke så vanlig i andre land.)

Det er lett å tenke på de mange tusen krigsflyktningene som er kommet til Norge fra Ukraina – og flere vil sikkert komme i årene framover. De er nå i ferd med å lære seg normert norsk. Jeg vil tro at de mer enn noen andre følger med på nyhetene i radio og tv. Alt handler om å forsøke å oppfatte og forstå mest mulig av det som formidles, ofte nyheter av helt vital betydning for dem og deres familier. Er da mer dialekt veien å gå for å lette forståelsen og tilegnelsen for disse menneskene? Er ikke bruk av dialekt rett og slett litt – uhøflig?

Jeg mener flest mulig mennesker bør inviteres inn i et nyhetsmessig fellesskap – et slags minste felles multiplum av en samlende opplevelse og forståelse av det som skjer rundt oss – et fellesskap som kan motvirke at verden faller fra hverandre i brokker og fragmenter, formidlet av like mange kringkastere som det er mennesker, der støyen fra alt som sies, truer med å gjøre oss døve. På en slik felles arena må den enkelte medarbeiders ønsker og preferanser, også med hensyn til språk, være underordnet fellesskapet.

For: Ett tusen år etter at Norge ble samlet til ett rike, er vi mer språklig splittet enn vi var i vikingtida.

Med dette hjertesukket på vegne av fellesskapet er det på tide å trekke seg tilbake og være tilskuer til den språklige jungelens ustoppelige vekst. I erkjennelsen av at man er en gammel kaktus midt ute i den tørre ørken, med en svinnende drøm om en dråpe livgivende regn.