Mannen som rømte til Flåøya

Svaberget på Flåøya.

Den gamle mannen står helt stille ytterst på svaberget på Flåøya. I hånden holder han ei fiskestang. Han er merkelig tynnkledd der han står, i den friske brisen som rufser i fjorden fra vest, en tynn genser over skjorta, ingen jakke. Mannen ser utover fjorden i retning Meløya, så senker han blikket ned mot snella og stirrer lenge på den, som om han ikke vet hva det er, eller hva den skal brukes til. Jeg kjenner mannen, han heter Arne, og jeg har kjent ham så lenge jeg kan huske. Men han er blitt så gammel, kanskje er han 80, kanskje 85. Plutselig fører han stanga bakover i en rask bevegelse, før han i neste øyeblikk pisker den framover i motsatt retning, utover, mot sjøen. Snøret farer ut fra snella og sluken tar en fin bue før den lander i sjøen tjue-tretti meter utenfor berget. Et forsiktig smil brer seg over ansiktet til mannen.

Jeg skal etter hvert fortelle mer om den gamle mannen på svaberget, men først skal vi ta en lang omvei tilbake i mitt eget liv som fisker. Ja, jeg kaller meg fisker, endelig er jeg blitt det, etter at jeg ble pensjonist for noen år siden. Fjordfisker, uten kvote, med lidenskapen som viktigste innsatsfaktor.

La det være sagt med én gang: Jeg er en landfast mann, det er til svabergene i Sunndalsfjorden og Ålvundfjorden jeg drar med stengene mine, de som alltid ligger klare til bruk bak i Colten. Kanskje skyldes det en eksistensiell usikkerhet, ute i båt er det som om jeg er omsluttet av krefter jeg ikke kan styre, kroppen er bundet til tofta og hendene til årene. Svabergene, derimot, er friheten, jeg kjenner mine beste berg bedre enn stuegolvet hjemme, jeg kan danse over sprekkene og sette føttene akkurat der det er feste nok til at jeg kan sparke fra og hoppe ut til hylla der jeg skal stå, helst når sjøen flør og lyr og torsk er ute på jakt.

Det er så ufattelig mange tiår siden det hele begynte. Jeg kan ha vært åtte-ni år da far tok meg med ut til Flåøya første gangen. Han sa ikke mye, bare at vi skulle ut til et berg han visste om ute på øya. Vi gikk over moloen og fulgte stien som gikk oppover mot høyre, til toppen av øya, der stien delte seg, og vi tok den som gikk ned mot sjøen igjen. Far holdt meg i hånden da vi forsiktig gikk de siste skrittene fram på berget. Sjøen, fjorden, lå der stille og fin foran oss. Vi kunne se utover fjorden, mot Meløya, og innover fjorden, mot Øksendal.

Først tok far noen kast, så sa han at nå var det min tur. Jeg sto der plutselig med fiskestang i hånden for første gang, og det kjentes umulig å skulle få til et kast, slik far klarte så lett. - Du må holde snøret mot stanga med fingeren, sa han, og så fører du bøyla forsiktig over, slik ja. Så holder du slik mens du fører stanga bakover. Når du skal slenge ut, er det viktig at du slipper snøret akkurat idet stangtuppen peker rett utover.

Jeg prøvde og prøvde, og jeg husker ikke om det var på denne første turen, eller senere, at jeg endelig lyktes og fikk til mitt første kast. Det må ha vært en jublende triumf, som om jeg hadde klart å lære meg et nytt språk, et språk jeg aldri skulle komme til å glemme. Jeg husker heller ikke om vi fikk fisk på denne første turen, far og jeg. Men ett bilde henger fast i hukommelsen: Far sveiver inn sluken, og akkurat idet den nærmer seg overflaten og han skal vippe den inn på tørt land, får jeg øye på tre store skygger som dukker opp bak sluken. Skyggene følger sluken helt opp, i neste øyeblikk har de snudd og forsvinner ned i dypet igjen. Det var moidd, stor torsk, sier far og snur seg mot meg med iveren tegnet over hele ansiktet. Og så står vi der og smiler mot hverandre, far og jeg, innforstått, med en felles hemmelig opplevelse.

Jeg glemte aldri skyggene i sjøen, skyggene som forsvant, men nettopp fordi de ble borte, og vi ikke klarte å fange dem, fylte de sjøen med en magisk kraft som skulle komme til å dra meg ut til berget, igjen og igjen.

Siden fulgte mange turer til berget på Flåøya, sammen med far. Men han visste også om andre berg, et av dem var Korsneset, den lange halvøya som stikker ut i Sunndalsfjorden, litt utenfor Svinberget. Vi kjørte bil en liten kilometer forbi Vettamyra, parkerte ved veien og fulgte en sti ned til Korsneset. Det var en eventyrlig verden som åpnet seg der. Her var det mange berg å velge mellom; noen steder var det grunt, andre steder brådypt. Det var særlig småseien som beit her, og noen ganger fikk vi mer enn vi klarte å bære de tjue minuttene opp stien til veien.

Jeg tok lappen og begynte å ta turer på egen hånd, til Flåøya, Korsneset og mange andre berg. Hvor ble det av far? Jeg husker ham ikke fra denne tida, kanskje var det blitt slutt på våre turer sammen, det er en tid for alt. Men det hender den dag i dag, når jeg står der ute på berget, at jeg tenker på de store forsiktige hendene hans som tar tak i mine små for å lede dem gjennom bevegelsene som skal til for å lykkes med et kast med stanga. 

Jeg flyttet fra Sunndal og var borte i mange år. Kanskje ble det en og annen fisketur når jeg var hjemme på ferie, men jeg hadde ikke den samme lidenskapen lenger. Det var så mye annet et ungt liv skulle fylles med. Og hvis jeg først skulle fiske, dro jeg heller til fjells og familiehytta der, enn til fjordene og svabergene.

Det lå alltid en dragning der, mens jeg bodde i Trondheim og Oslo: jeg ville tilbake, hjem igjen. Og i 1986 kastet jeg mine spartanske eiendeler inn i en leiebil og la bylivet bak meg for godt.

Etter hvert fikk jeg egen familie og tre viltre krabater, og det ble ikke all verdens tid til fisking. Men da den verste bleiestanken hadde lagt seg, tok jeg fram stengene igjen. Og det var da det skjedde igjen, underet som jeg selv hadde opplevd sammen med min far, for lenge siden. Det var ikke ved sjøen ute på berget, men på bredden av elva Grøa, ikke langt fra huset vi omsider flyttet inn i. Jeg arbeidet i avisa Driva den gangen, og skrev noen linjer om denne første fisketuren sammen med min to år gamle sønn:

"Vi skal på fisketur i dag, vi tre. Guttungen er to år og har sett seien fyke inn over svaberget i julisol. Men det er første gang vi prøver oss i elva. Fårehunden Khan er sju år og har vært med på det meste før. Vi tar oss sakte ned mot elva Grøa, ei sideelv til Driva.

Jeg tenker etter. Det er over 30 år siden jeg var her sist. 30 år, en mannsalder! Var det her jeg gikk ned sist? Landskapet virker forandret, eller er det kanskje meg det har skjedd noe med?

Krattet er tett, vi strever litt. Så er vi nede. Elva er blank og fin, men ganske grunn. Går det an å få ut spinneren her? Vi fisket med mark den gangen. Var det i denne hølen, eller kanskje litt lenger nede? Men elva må ha vært dypere da. Jeg parkerer guttungen og Khan i gresset bak meg og vipper spinneren over mot den andre siden av elva. Det gjelder å komme nær den andre bredden, men unngå trærne som henger utover. Det går. Spinneren blinker i strømmen. Ingen ting. Nytt kast, litt lenger inn mot land, farlig nær treet. Da kommer rykket; den raske, hektiske ristingen fra krea. Straks sitter det i meg: det var slik det var, slik ristet det også den gangen! Jeg drar inn og vipper krea i en bue mot guttungen og Khan.

Krea lander i lyngen ved siden av ham. Han stirrer forbauset. Hva er dette? Da skjønner han, og smilet brer seg fra øre til øre. – Pisj! Pisj! roper han begeistret. Jeg løsner fisken fra kroken, og han tar den straks i et fast grep. – Pisj! sier han igjen, med en slags undring i stemmen. Vi fisker oss gjennom to høler før vi vil hvile. Det ble ikke mer fisk, men guttungen har nok med den ene. Vi setter oss ned, tett inntil hverandre, og deler en Kvikk Lunsj. – Okolade-pisj! sier guttungen, der han sitter med krea i den ene hånden og sjokoladen i den andre.

Det er blitt kveld, og guttungen er puttet i seng, etter en hard kamp før han gav fra seg krea. – Min pisj! ropte han fornærmet. Etter hvert roet han seg, med tøyhesten tett inn til kinnet. Jeg står i halvmørket inne på barnerommet, tenker at i dag ble en sirkel sluttet. Og jeg tror jeg vet hva drømmen hans blir i natt: den vesle sølvkrea som vrir og bukter seg i gresset. Sent på natta fornemmer jeg, kanskje er det bare en innbilning, en svak mumling inne fra barnerommet: – Pisj!"

Etter at ungene flyttet ut til sine egne voksne liv, har jeg for det meste fisket alene igjen. Jeg har mine faste plasser, og helst er det i Sunndalsfjorden. Men fisker du i den fjorden, hender det at noen spør meg forundret. Er det ikke bare forurensning og skit og lort og gammelt industriavfall i den fjorden, riktig en pøl? Som den bekymrede mann jeg vanligvis er, burde jeg selvsagt sagt meg enig i det, men mitt svar er alltid det samme: Nylig ble den siste advarselen mot å spise sjømat (blåskjell) fra Sunndalsfjorden opphevet av myndighetene. Faren er over. Dessuten, vil jeg legge til for egen regning: Fjorden er dyp, med til dels sterke strømmer som skifter ut vannet, helt inn mot kaikanten på Hydro.

Jeg vegrer meg heller ikke for å fiske fra Hammarkaia ved innkjørselen til Øksendalstunnelen. Det er en liten fiskerlandsby der på denne tida av året: Kaia har et så godt rykte på seg, at det kommer folk i bobil langveisfra for å fiske der, sårlig når stor torsk og lyr siger innover fjorden i februar og mars. Da står vi der side om side, gamle sunndalinger, tilreisende fra Røros og folk som har flyttet til Sunndal fra andre land. Vi er et lite fellesskap, og hjelper hverandre når det er storfisk på kroken. Slik det skjedde med meg for noen dager siden da jeg kjente et tungt sug i andre enden av snøret. Omsider fikk jeg den tre-fire kilo tunge torsken opp til overflaten, men hva så, den var for stor til at jeg kunne dra den opp langs kaikanten, da ville snøret ryke. I neste øyeblikk sto hjelpen der, en av våre nye sunndalinger, med en lang klepp i hånden. Med den ble torsken berget opp på kaia, og vi hoiet av glede alle mann.

Torsken biter på Hammarkaia.

En annen av mine faste plasser ligger på Balsneset i Jordalsgrenda. Da kjører jeg gammelveien på utsiden av Skrøotunnelen (så fremt det ikke er rasfare, det ligger ofte stein på veien) og parkerer like før man kommer til hyttene ute på neset der. Der kan man så å si gå rett fra bilen og ned på berget. Det er ei lyrhylle der, som er kjent langt utenfor Sunndals grenser. En sommerdag for noen år siden traff jeg en Oslomann nede på berget. Han fortalte at han og et par av kompisene hans pleier å komme til Sunndal for å fiske i fjorden hver sommer. Kompisene leier båt, men han foretrekker å fiske fra land, og det er han som får mest fisk! Sunndalsfjorden er en mye bedre fiskefjord enn mange aner, sa han, og fisket er blitt stadig bedre de senere årene.

Fin fangst fra lyrhylla på Balsneset i Jordalsgrenda.

Om somrene hender det jeg drar til Ålvundfjord, bygda der jeg ble født i det gode sildeåret 1951. Jeg har tilgang til et naust nede ved sjøen der, og det ligger ei lita jolle ved siden av naustet. Jeg tar noen finværsturer på fjorden, rett utenfor naustet for det meste, men det store fisket uteblir, det skjer helst lenger ute i fjorden, men det er utenfor mitt enkle revir.

Til tross for jolla ved naustet: jeg er og blir en svabergets mann, og det er helst til gammelberget på Flåøya jeg styrer mine skritt. Det hender, noen ganger, når jeg sitter der ute og tar en pause i fiskinga, med termosen ved siden av meg og kaffekoppen i hånden, at jeg faller i tanker: En tur blir den siste, da du kjenner at beina ikke bærer deg så lett lenger, og at balansen rykker deg ut av den trygge likevekten der ute på berget. Da er det på tide å takke og se til å komme seg hjem.

Det hender at jeg tenker: når blir den siste turen til svaberget på Flåøya?

Den gamle mannen som sto på svaberget da denne fortellingen startet, står der fortsatt. Han dro hjemmefra for flere timer siden, og hjemmet hans, det er et rom på Helsetunet inne på Sunndalsøra. Han har bodd der et par år, etter at hodet og husken takket litt av etter lang og tro tjeneste. Etter middagen i fellesrommet hadde mannen gått tilbake til rommet sitt og lagt seg ned på senga for å hvile. De hadde spist fisk til middag, og det var i et lyst øyeblikk mens han satt der og spiste den gode seibiffen, at et bilde hadde slått ned i bevisstheten hans som et lynglimt: fiskestanga som lå godt gjemt i lyngen ved den gamle fiskeplassen på Flåøya. Der hadde han lagt stanga, den gangen på den siste turen, og han hadde ikke visst hvorfor han la den der, det bare ble slik, nærmest av seg selv, etter en innskytelse. Så hadde han gått stien tilbake over øya, for siste gang.

Mannen titter ut av vinduet på Helsetunet: sommerdagen er så lys og vakker, det er mange timer til sola går ned, og fortsatt står bildet av fiskestanga tindrende fast i den vesle hukommelsen hans.

Beslutningen er fast og målrettet. Forsiktig åpner han døra ut i korridoren. Ingen å se, det er stille etter middagen. Snart er han framme ved utgangsdøra, fortsatt ingen å se. Så forsvinner han ut i løse lufta, så raskt som beina klarer å bære ham.

Mannen har en tanke om hva som nå skal skje videre, og han setter kurs mot butikksenteret og parkeringsplassen der. Det er så rart å gå slik nedover ei gate, på sine egne bein, han kan ikke huske sist han gjorde det, nei, hva er det forresten han husker, snart ingen ting lenger.

Han kommer seg over Sunndalsvegen og skråner bortover mot bilene som står parkert nedenfor statuen av Nils Trædal. Her stanser han og blir stående, mens han speider mot porten til senteret, der mennesker strømmer inn og ut.

Han har ventet et kvarter da den unge mannen nærmer seg, med en handlepose i hånden. Mannen går mot bilen som står parkert noen meter unna og blinker den åpen. Da slår den gamle mannen til, går fram mot den unge og spør med så fast stemme som han klarer: - Du kunne ikke tenke deg å gi meg skyss, mot betaling selvsagt?

Bileieren stanser, retter seg opp og stirrer utforskende på gamlingen. Så svarer han: -Tja, hvor hadde du tenkt deg, da?

- Til Flå, jeg har kjentfolk der, og nå vil de at jeg skal komme på kaffe, de gir meg skyss hjem igjen.

- Men du kan ikke ta drosje da?

- Jo, jeg så etter drosje, men det var ingen inne, og nå går jo tida, de har kaffen klar ute på Flå.

- Ja, hopp inn da, så skal det vel bli ei råd med skyss.

Den gamle bøyer seg inn bak og setter seg ned mens lettelsen siger innover ham. Han lukker øynene og tenker at han ikke skal åpne dem igjen før de er framme.

Så fort det gikk å komme fram til Flå! Snart står de ferdigkjørt på parkerigsplassen, og den gamle mannen har takket både én og fire ganger og han har betalt rikelig med rede papairpenger, som sjåføreren smilte litt av og spurte om han kanskje kunne betale med Vipps i stedet. Vipps? Nei, han skulle da ha betalt for turen, og slik ble det.

Og nå var det bare å ta beina fatt. Flå! Der ligger gården foran ham, med moloen til venstre. Han ser med én gang at det er fjære sjø, og godt er det, da blir det lett å komme seg over. Det er stille på tunet på gården, ingen å se, og det er kanskje like greit. Kaffeselskap, tenker den gamle og smiler litt mens han bøyer seg framover og setter opp farten.

Han må være forsiktig over moloen, det er steiner der som kan være glatte etter floa. Men det går så lett at han nesten får lyst til å gråte av lettelse. Snart er han kommet et godt stykke oppover langs stien inne på øya, den som leder fram til berget. Det går tyngre nå, og han må rett som det er stanse for å få igjen pusten.

Langt om lenge, etter et lite fall, to skrubbsår og verkende bein, står mannen på den vesle høyden ovenfor berget. Berget! Der er det, han er framme! Han blir straks fylt av en indre jubel, og det renner en tåre nedetter kinnet. Så innser han at de siste meterne ned til berget kan bli krevende og vel så det.

Men det gikk, mer eller mindre krypende på alle fire, og nå står han der, akkurat der han pleide å stå, før i tida, ytterst på berget, med fiskestanga i hendene. Han fant den, selv om han ikke kunne begripe at det var noe igjen i ham, som husket hvor han hadde lagt den. Det var som om noe eller noen ledet han fram til det rette treet ved stien, der han hadde lagt den, på den siste turen.

Han stirrer på snella, men han skjønner først ikke hva det er for noe, hva han skal bruke den til. Så griper hånden hans rundt sveiva, og i det samme er det som om en floke løsner i hodet hans. Han griper tak i snøret med en finger, bøyer bøyla på snella over, fører stanga tilbake og lar den fare framover igjen. Sluken går i en fin bue og lander langt der ute. Slik ja, sier mannen og smiler.

Han lar sluken synke, og så begynner han å sveive inn, rytmisk og jevnt, mens han ser seg rundt på berget og legger merke til at sjøen flør, den er kommet akkurat opp til merket han hadde på en stein, og når sjøen var kommet dit, pleiede lyren å begynne å bite.

- Hei Arne!

Mannen på berget snur seg med et rykk, i retning stemmen og ropet som nettopp ble kastet mot ham. Da ser han dem, en mann og en kvinne står oppe på høyden innom berget, og han kjenner dem begge, de er fra avdelinga.

Uten at han mannen vet hvorfor, legger han fiskestanga fra seg, som om han er tatt med tyvegods i hendene. Snart står de to pleierne framme ved ham, på berget, og de stiller seg på hver sin side av ham.

- Så det er her du holder til, spør kvinnen vennlig, med et smil om munnen.

Han svarer ikke, for tankene farer på kryss og tvers i hodet hans og han vet ikke hva han skal si. Men plutselig sier han noe likevel:

- Det var her far og jeg pleide å stå, far der, og jeg her. Det var helst når sjøen flødde, slik den gjør nå.

Det blir stille mellom dem i noen sekunder, så sier den unge mannlige pleieren:

- Du får vel helst bli med oss hjem nå, tror du ikke det?

Den gamle snur seg mot pleieren og møter blikket hans:

- Hjem, men jeg er jo hjemme, det er her det!

Pleieren tar tak i overarmen hans og sier at han får bli med dem nå, det blir snart natta, og han kan da ikke bli stående her, tynnkledd som han er.

Den gamle mannen kjenner en plutselig impuls til å ville rive seg løs. Men så faller det en resignasjon over ham, det er som om kroppen gir etter for noe som ikke lar seg stanse, og han sier:

- Vi får vel gå, da.

Så har ikke den gamle mannen mer han skal ha sagt.