Deponiet i Nesset og et glemt pukkverk

Tingvoll ønsket å anlegge et pukkverk på Durmålhaugen (åsryggen til venstre i bakgrunnen). Men disse planene fikk ekle sunndalinger satt en stopper for, slik Tingvolls ex-ordfører Kristin Sørheim kanskje får gjort med deponiplanene i nabokommunen Nesset.

Debatten raser – som det heter – om deponiplanene i Nesset. I spissen for motstanden står blant andre Tingvolls tidligere ordfører Kristin Sørheim. Et av hovedargumentene som brukes mot planene, er hensynet til regionens miljøomdømme. Å ja?

Nå er de altså i gang igjen ute i Nesset. Selskapet Bergmesteren Raudsand AS ønsker å bruke gamle gruveganger på Raudsand til å bygge enorme fjellhaller som skal ta imot og lagre giftig avfall fra det ganske land, det er snakk om mengder på en halv million tonn i året. Ordføreren i Nesset er positiv til planene og ser for seg mange nye arbeidsplasser på Raudsand, ja kommunen skal bli et nasjonalt senter for nyskapende miljøteknologi, får vi høre fra den kanten. 


For Nesset er jo dette nærmest samme prosedyre som forrige år, som det heter på engelsk. Kommunen har jo gjort seg viden kjent som forurensingskommune, med avrenning til Sunndalsfjorden fra gruvevirksomheten på Raudsand og til tider nesten ubeboelige forhold for innbyggerne i grenda på grunn av lukt fra virksomheten til Aleris på den gamle gruvetomta fra 2009.

Når man først har fått et stempel, er det svært vanskelig å bli kvitt det, og da kan man kanskje like godt drite i hele miljøet og omdømmet og invitere så mye gift som mulig til kommunen. Kom til oss – velg deg Nesset som din giftpartner! 

Og så blir det jo arbeidsplasser av møkka. Det er tross alt det viktigste. Hellige, alminnelige arbeidsplasser. Kom til en norsk ordfører med løfte om arbeidsplasser, og du har fått en venn for livet. Om planene er luftige og konsekvensene tvilsomme, spiller mindre rolle. 
(For ordens skyld: Jeg oppfatter Bergmesteren Raudsand AS som et seriøst selskap, med saklige innlegg i den offentlige debatten.)

Deponidebatten i Nesset har likhetstrekk med den som raste i Tingvoll for noen år siden. På begynnelsen av 2000-tallet ønsket et selskap, Durmålhaugen Pukkverk AS, å etablere et stort pukkverk på Durmålhaugen i Meisingset, på grensa mellom Tingvoll og Sunndal. Planene førte til en opphetet debatt, der Tingvolls daværende ordfører Kristin Sørheim sto på barrikadene som den fremste forsvareren av og støttespilleren for planene. Hun viste nettopp til Tingvolls store behov for arbeidsplasser.

Blant motstanderne var Naturvernforbundet og innbyggere og hytteeiere i Ålvundfjord. De hevdet at pukkverket ville føre til støy og forurensning, og at området ville få varige skader på sitt miljø-omdømme. 

Saken skapte vondt blod mellom Tingvoll og Sunndal. For kommunestyret i Sunndal varslet innsigelse mot planene, noe som ble svært dårlig mottatt i Tingvoll. Sunndalingene fikk passet sitt påskrevet, og ble minnet om at de jo hadde forurenset distriktet i 50 år med aluminiumsverket, underforstått, nå måtte det være Tingvolls tur til å gjøre det samme.

Selv var jeg journalist i avisa Driva på denne tida og skrev en rekke saker om pukkverket. Jeg la ikke skjul på hvor min sympati lå: jeg var motstander av planene. Det likte Kristin Sørheim dårlig, og i en telefonsamtale med meg påsto hun at jeg drev kampanjejournalistikk. Og det hadde hun kanskje rett i. 

Det ingen syntes å bry seg om, var hvem som sto bak pukk-selskapet. For de lovet jo arbeidsplasser, og da var det ikke så nøye med resten. Men det viste seg i alle fall at selskapet var en tvilsom allianse av et svensk entreprenørselskap og norske privatpersoner med tilknytning til vannverksskandalen på Romerike. I den saken ble flere personer dømt for korrupsjon og økonomisk utroskap. 

Pukkverket ble lagt i dypfryseren i 2005, da Miljøverndepartementet gav Sunndal kommune medhold i innsigelsen mot planene. Miljøvernminister Knut Arild Hareids statssekretær Øyvind Håbrekke skrev følgende i avslagsbrevet: 

«Det planlagte steinbruddet medfører et meget stort terrenginngrep som samlet sett vil ha vesentlige negative virkninger for rekreasjons- og hytteområder i nabokommunen, områder som også har potensial for naturbasert reiselivsutvikling.»

Harmen var kraftig i Tingvoll, for her hadde den arrogante storebror Sunndal satt en stopper for mange nye arbeidsplasser i Tingvoll. Det skulle man sent glemme, og saken lå og ulmet da spørsmålet om kommunesammenslåinger kom opp for noen år siden. 

Men stillheten og miljøet forble i alle fall uberørt på Durmålhaugen og på Meisingset. Og i åra som fulgte forsterket Tingvoll sitt omdømme som miljøkommune gjennom Bioforsk Økologisk og ikke minst verdensstjernen Tingvollost. Kanskje var ikke den byttehandelen så verst: verdens beste ost, laget av håndsydd melk fra miljøkommunen Tingvoll!

I mellomtida har også andre store planer kommet og gått på våre kanter. Rundt 2010 skulle fattige Gjemnes kommune få en gigantinvestering på tre milliarder kroner i ny containerhavn. Det var selskapet Nor Trust Invest som ivret etter å komme i gang, og selskapet mente byggestart kunne komme allerede i 2011. Antall arbeidsplasser? Intet mindre enn 2000 på sikt, ifølge selskapets talsmann. Ikke rart ordfører og kommunestyre var slått til jorda av begeistring og forventning. Rusen varte til 2012, da sto det klart for Gjemnes at man kanskje heller burde satse på småskala næringsutvikling.

Smålåtne var heller ikke planene til den svenske milliardæren Christian Petterson. I 2005 ville han bygge skiheiser, gondolanlegg og skiløyper med hytter og hotell i fjellet over Finnsetlia i Eikesdal. Gigantplanene til 1,5 milliarder kroner ble som ventet mottatt med stor begeistring i Nesset, der innbyggere og politikere så for seg kommunen som det nye store alpinsenteret på våre kanter av landet. 

Men åra gikk, og ikke en eneste heisstolpe kom på plass i Eikesdalen. Men svensken gav ikke opp, så seint som i 2014 forsikret han presse og publikum om at han fortsatt ønsket å realisere planene. Ikke vet jeg om Petterson står fast på det nå i 2017, men det er kanskje best å belage seg på at det ikke blir rare greiene av heisplanene i Eikesdalen. Men en vakker drøm var det, og så lenge den varte!

Også i Sunndal har strålende planer og ideer kommet og gått. I 2009 ville selskapet Shrimp Holding bygge et anlegg som skulle produsere hundre tonn eksotiske tropiske reker i året. Det vanket kommunal støtte fra næringsselskapet, og vi lokalavisjournalister var villige mikrofonstativer når lederen la ut om sine vyer og viste oss forsøksrekene i tankene. Men rekene trivdes ikke så godt i Sunndal, de ville heller tilbake til Hawaii, og kanskje dro selskapets menn dit også, for alt jeg vet.

Slik har gründere, drømmere og fantaster holdt på i alle år, mens ordførere har stått med stråleglans i øynene og lyttet til planene som skulle skape ufattelig mange nye arbeidsplasser. Arbeidsplasser! Et helligere ord finnes ikke i ordførernes bibel.

Så får framtida vise om det blir noe av deponiet på Raudsand, eller om Kristin Sørheim og hennes kampfeller lykkes med å stanse planene, slik sunndalingene gjorde med pukkverkplanene i Tingvoll i 2005!