Morgenmøte med fluesnapper

Hannfuglen har med seg avfall fra reiret etter å ha levert en forsyning med insekter til ungene i holken. Hvis du klikker på bildet, får du det opp i størrelse.

Jeg krever ikke mer enn dette av en sommermorgen: å få sitte på verandaen hjemme på Grøa, med en kopp kaffe foran meg på bordet og blikket rettet mot den vesle fugleholken som henger på uthuset, ti-femten meter nede i hagen.

Det er travle tider for leieboerne i holken. Det er et par fluesnappere som kom en gang i løpet av mai, etter å ha tilbakelagt et ufattelig antall mil fra vinterbasen i Vest-Afrika. Små fjærballer som veier noen få gram, har maktet å fly over to kontinenter, over ørken og hav, byer og åkrer, med sikker kurs mot akkurat vår lille hage på den usynlige flekken Grøa. Som vanlig kom hannen noen dager før hunnen, for å skaffe seg oversikt over boligmarkedet på Grøa denne våren. 

Det hadde vært en viss aktivitet i holken på uthuset allerede da fluesnapperne kom. Meisene hadde som vanlig overvintret, og de begynte tidlig å bygge reir i den vesle kassa på veggen. Kanskje kom de tidlig i gang også fordi de hadde en slags intuitiv visshet om at det ikke nytter å utsette hekkinga. Hvis meisene ikke har gjort fra seg innen midten av mai, ligger de tynt an. Da lander nemlig de nådeløse fluesnapperne etter sin monstrøse ferd fra Afrika. Og de viser ingen nåde: Hvis holken er opptatt, tar de gjerne opp kampen med okkupanten, og som regel er det fluesnapperen som vinner. I verste fall dreper den meiser som ligger på redet, og det hevdes at en fluesnapper kan legge sitt reir rett på en død meis!

Hunnfuglen er litt tammere i fargene, men er uansett en vakker liten skapning.

På hjemmesiden til Norsk Ornitologisk Forening, Fuglevennen, finner jeg opplysninger om fuglen. Den heter egentlig svarthvit fluesnapper, et navn den må ha fått etter hannfuglen, for det er den som er svart og hvit. Hunnen har en mer beskjeden fargeutrustning: gråbrun, og kan i farten forveksles med en spurv. 

Noen vil kanskje huske at svarthvit fluesnapper for noen tiår siden også ble kalt hagefluesnapper. Det skal ha vært på 70-tallet, og det hevdes på diverse nettsider at grunnen skal ha vært at navnet svarthvit fluesnapper bare dekket utseendet til hannfuglen. Det gikk jo ikke an i kvinnefrigjøringens tiår. Men det nye navnet ble ikke populært, og navnekomiteen for fugler måtte ta tilbake det opprinnelige navnet. Om dette er en seiglivet myte eller om det stemmer, det vet jeg sannelig ikke.

Hunnfuglen ankommer reiret.

Hunnfuglen i farta.

Uansett, hjemme i vår hage er den svarthvite hannen og den brungrå hunnen akkurat like flittige denne morgenen. Hvert minutt, mer eller mindre, kommer de med nye forsyninger med insekter til ungene, sikkert etter en akrobatisk fangst. Disse fuglene fanger det meste av maten sin i flukten. På vei ut av holken har de gjerne med seg avfall fra reiret. Hannen tar med andre ord sin del av ansvaret for husarbeidet, men det sies at han gjerne tar seg ei ny kone eller to utpå sommeren, hvis mulighetene byr seg. 

Fluesnapperen er utbredt over det meste av landet, og det hekker trolig noen hundretusen fugler i Norge hver sommer. Det er kanskje drøyt å kalle denne fuglen en nordmann, den tilbringer tross alt bare cirka fire måneder hos oss hvert år. Allerede i august-september er den på vingene igjen med kurs for Afrika og varmen. Vi får i det minste være rause og gi fluesnapperne oppholdstillatelse uten for mye byråkrati! Godt norsk snakker de jo også, eller er det kanskje et afrikansk fuglespråk.

Hannfuglen er lett gjenkjennelig med sin svarte og hvite fjærdrakt og hvite panneflekk.

Jeg setter fra meg kaffekoppen og tar opp kameraet. Vil jeg klare å fange fuglene i flukten? Nå ja, det blir sånn passe, fuglenes vingeslag er så supersonisk raske at de knapt lar seg stanse av min gamle zoomlinse. Men det er ikke så nøye, jeg har fått denne morgenen sammen med fluesnapperne, de har latt meg ta del i sitt travle privatliv, og jeg håper inderlig at de overlever ferden til Afrika og tilbake igjen. 

Når de kommer neste sommer, skal vi atter møtes her i hagen på Grøa. Fuglene vil synge gamle sanger om igjen, og jeg skal drikke kaffe fra den samme gamle koppen.