Da jeg så lyset i tunnelen

 

Det er påbudt med lys i moderne tunneler, med de følger det har! Bildet er fra Øksendalstunnelen.
Foto: Aura Avis.

Det må ha vært en gang i andre halvdel av 1950-tallet at jeg for første gang så månen i tunnelene i Oppdølsstranda. Noen tiår seinere kom det lys i tunnelene, månen gikk ned, reflekspinnene i tunnelveggene ble fjernet, og jeg fikk andre ting å tenke på.

Vi bodde på brusfabrikken i Ålvundfjord fra jeg ble født i 1951 fram til vi flyttet til byens larm og vrede inne på Sunndalsøra sommeren 1958. Det ble mange bilturer innover i løpet av disse åra. Den mest spennende delen av turen var utvilsomt stranda med tunnelene. Det var to fenomener der som fikk mine allerede da ganske utstående øyne til å åpne seg på vidt gap: den gule skiva i enden av tunnelen, og pinnene som var festet i tunnelveggene og som reflekterte lyset fra bilen.

Pinnene sto som tause vaktsoldater bortetter fjellveggen og ledet min far sjåføren trygt gjennom det beksvarte hullet i berget. Så vidt jeg kan huske, var tunnelene den gangen like uopplyste som en gjennomsnitts amerikansk Trump-sympatisør, og hvis det var lamper der, kan det ikke ha vært mye effekt i dem. 

Bilturen gjennom disse svarte og smale tunnelene var ingen lystreise, og det var naturlig å lengte etter enden. Men før vi kom så langt, gjaldt det å holde oversikten: hvor mange reflekspinner var det i tunnelen? Det var snakk om to tunneler i stranda den gangen: den lange Tretteiga, som vi kalte den, det offisielle navnet nå er visst Trettøytunnelen. Og så var det den korte, Grøvla.

Tretteiga var uendelig lang, og en stor utfordring for regnekunnskapene til en tallsvak gutt fra fjorda, som ennå ikke hadde rukket å klatre opp i kunnskapens tre inne i sivilisasjonens vugge  på Sunndalsøra. Da jeg nærmet med sjuårsalderen, hadde jeg ennå ikke kommet fram til en endelig konklusjon på hvor mange pinner det var på hver side i Tretteiga. Var det forresten pinner på hver side, eller bare på den ene?. Jeg synes å huske at jeg kom til cirka 96, men jeg var aldri sikker, og for hver ny tur kom jeg fram til nye tall. Ikke så rart kanskje, at jeg forble en sinke i regning og matematikk, alt var tunnelens skyld. 

Det var dessuten en faktor som forstyrret pinnetellinga, mot slutten av tunnelen. Akkurat da jeg trodde at jeg hadde full kontroll på pinnene, dukket fenomenet opp, langt der framme, i enden av tunnelen, vil jeg tro. Det var først en slags gul halvmåneskive, som sakte vokste til en lysende fullmåne. Det var et under, månen sto opp der inne i tunnelen! Det var bare å kjøre på, så ville vi nå fram til selveste månen! 

Hver gang mistet jeg oversikten over pinnene, og like sikkert forsvant den gule illusjonen, den ble tynnet ut i det flommende dagslyset som møtte oss idet vi kjørte ut av tunnelen. Jeg var like skuffet hver gang, men for hver ny tur hadde jeg den samme forhåpningen om at denne gangen skulle vi endelig nå fram til månen.

På et eller annet tidspunkt må erkjennelsen ha sunket ned i meg: det var ikke månen jeg så, det var bare ganske enkelt lyset i enden av tunnelen. På grunn av en liten kurve på tunnelen, kom lyset sakte men sikkert til syne, som en voksende måne. Siden den gang har jeg hatt et vedvarende problematisk forhold til skillet mellom fri fantasi og virkelighet. 

Men jeg kan i alle fall registrere med en viss tilfredshet at månen - eller lyset - i tunnelen er kommet til heder og verdighet igjen i våre dager. Nå snakker alle om at de har sett lyset i tunnelen, fra barn i barnehagen til statsminister Solberg på Stortingets talerstol nå nylig. Hun snakket om korona, om håpet mange hadde hatt om bedring allerede i 2020. Men vi måtte ikke gi opp, det er håp for 2021, det er lys i tunnelen, sa Solberg. 

Nettopp. Lys i tunnelen. Når det gjelder disse trøstens ord fra statsministeren, kan jeg ile til med en supplerende saksopplysning - for å si det sånn: Det er allerede lys i norske tunneler, samtlige vil jeg nesten tro. Det er bare å ta seg en kjøretur gjennom Øksendalstunnelen eller Oppdølsstrandtunnelen, de er begge godt opplyst, sistnevnte noe bedre enn førstnevnte. Vi trenger ikke å vente til ut i 2021 for at lyset skal bli slått på. Det er EU som har bestemt dette, antar jeg, at det er påbudt med lys i tunnelene, selv om Norge ikke er medlem av nevnte organisasjon.

Så hvis det skal bli enda mer lys i tunnelene nå, Erna Solberg, er jeg redd det blir for meget av det gode. Tenk bare på hva barna går glipp av, når de i dag sitter på med bil gjennom tunnelene: på grunn av flombelysningen tviler jeg på om månen i enden av tunnelen blir registrert! Hvis ungene i det hele tatt titter opp fra mobiltelefonene sine.

Det kan være en fordel med dette - det skal jeg innrømme - det blir vanskeligere for politikerne å komme med tomme valgløfter. Nå som tunnelene er så godt opplyst, vil det jo være meningsløst å love - slik Jens Stoltenberg gjorde i 2007 - en månelanding med CO2-fangst på Mongstad. 

Men Stoltenberg kan tross alt trøste seg med dette: Vi nådde ikke fram til månen på slutten av 1950-tallet heller. Men vi så lyset i enden av tunnelen!