Godt spørsmål, Fredrik Solvang! Foto: Jostein Vedvik/Creative Commons. |
Jeg er nødt til å ta en pause nå, jeg orker ikke mer. Hvorfor? Det er et godt spørsmål!
Politisk kvarter, Dagsnytt atten, Ekko på P2, Dagsrevyen, Nyhetene på TV2, Debatten på NRK, dere blir uten meg en stund framover, og med min kjente prinsippfasthet kan det fort bli snakk om en boikott som varer helt til i morgen, i alle fall til et stykke ut på ettermiddagen.
Hva er det jeg syter om denne gangen? Det er jo ikke så lenge siden jeg skrev om det kjente og kjære uttrykk i forhold til. I løpet av de siste par åra er det helst kommunale byråkrater og mellomledere i mellomstore bedrifter som har overtatt bruksretten til denne klisjeen, ispedd en og annen ordfører og polititjenestemenn som blir intervjuet på Dagsrevyen.
Men det var ikke de forholdsvise jeg skulle ta for meg i dag, for verden har gått videre, og det bedrives en hektisk innovasjon også i språkets verden. Godt kjent og mye omtalt i det siste er slageren «jeg tenker at...», uttrykket durer ustoppelig rundt i alle kanaler, og alle bruker det. Men det var heller ikke dette jeg hadde i tankene (uff da, den var lei...). Jeg henger nemlig med på det aller siste i språkets verden, og det er uttrykket: «Det var et godt spørsmål!»
Uttrykket er som en invasjon av gresshopper - eller mygg kanskje på våre kanter av verden - det summer rundt oss på alle kanter, i alle kanaler, døgnet rundt. Et tidsriktig moderne intervjuobjekt som blir stilt et spørsmål, i for eksempel Politisk kvarter eller Dagsnytt atten, ser med fast blikk og styrke på intervjueren, venter et sekund eller to, før hun/han sier med ettertrykk: «Det var et godt spørsmål!»
Nemlig, så vet vi det. Som om en erfaren journalist i Dagsrevyen eller Nyhetskanalen skulle stille et dårlig spørsmål! Det er jo på grensa til en fornærmelse.
Hvorfor hører vi stadig om alle disse gode spørsmålene? Den enkleste forklaringen er kanskje at dette er enda et eksempel på at vi mer eller mindre ubevisst tar til oss av det språklige skvalderet vi til enhver tid hører rundt oss. Nå sitter kråkene i trærne og synger av full hals: det var et godt spørsmål, og det tar ikke lang tid før artsfrendene i nabotreet svarer: det var et godt spørsmål! Og til slutt lyder sangen unisont og kraftfullt over hele skogen, det blir en sabla kråkekonsert, og jeg vet sannelig ikke om kråkene husker hva det ble spurt om. Men det er heller ikke så viktig, for det som betyr noe, er jo at hver enkelt kråke får være en del av flokken, og at de ikke skiller seg ut fra de andre. Kråkene synger listepop, og de forholder seg til de gjeldende spillelister i skogen.
Det kan også tenkes (der kom fy-ordet igjen!) at dette i noen grad handler om makt og kontroll over intervjusituasjonen. Moderne journalister er ofte pågående og kritiske, og det kan sikkert være en påkjenning å bli utsatt for Fredrik Solvangs tøffe spørsmål på NRK. Noen av dem som blir intervjuet, forsøker å komme seg ut av klemma ved å anlegge en jovial og kameratslig tone overfor utspørreren, slik for eksempel Jonas Gahr Støre ofte gjør når han blir utspurt av nevnte Solvang. Støre bruker fornavn! «Fredrik, du vet like godt som meg...» Da blir man på et vis kompiser, og da er det ikke så farlig lenger.
Andre bruker andre virkemidler, og det var et godt spørsmål, er et av dem. Når intervjuobjektet slik feller en dom over intervjuerens spørsmål, er det objektet, den utspurte, som sitter med makta og definisjonskraften: Det er jeg som vet best, og fordi du nå var så flink at du stilte et godt spørsmål, skal jeg faktisk nedlate meg til å svare.
Atter andre forsøker kanskje bare å vinne tid. Vår tid er jo stappfull av informasjon og inntrykk, vår stakkars hjerne forsøker etter fattige evne å gripe og begripe så mye som mulig av det som flyter rundt oss i alle kanaler. Det må jo bli et helsikes rot og kaos der inne noen ganger. Og så blir man dratt inn i studio og skal svare på giftige spørsmål fra Fredrik, ikke rart man trenger litt tid på seg til å få sortert tankene. Da gjelder det å sende ut noen språklige tåkedotter for å få tida til å gå: «Det var et godt spørsmål! Men hva var det du spurte om igjen?»
Og når det er sagt, kan jeg like godt tilstå at jeg nylig også har skrevet en annen blogg om språk, om bokmål, nynorsk, dialekter og identitet, intet mindre. (Obs sterke scener, 18-årsgrense!)
"Det var eit godt spørsmål" betyr vanlegvis at den som får spørsmålet ikkje vil eller ikkje kan svara, altså ein måte å vri seg unna på. Det høyrer heime i kategorien politikarfloskel og det kjem nesten aldri eingong eit forsøk på svar på "eit godt spørsmål".
SvarSlett