Om å snakke sidemål å sånt

Blogger Ulvund i tanker om språk og identitet foran naustet i barndomsbygda Ålvundfjord. 

Jeg unngår å høre meg selv snakke, for jeg liker ikke det jeg hører. Eller mer presist: Det slår meg hvor vinglete og pregløst talemålet mitt er, eller dialekten som noen kaller det. Kanskje er det trøst å finne hos Kjartan Fløgstad?

Dialekt lyder jo både pent og litt dannet, og så lenge man taler en dialekt, har man sitt på det tørre, språklig sett. Derfor er det med et snev av misunnelse jeg lytter til de rene og ranke, de som synger sitt vakre telemarksmål, fyller NRK med sitt skarpe og distinkte sunnmørsmål, eller som pludrer rundt med sitt snille og bestefaraktige trøndermål, itj saint?



Jeg faller mellom alle stoler og kravler rundt på golvet mens jeg holder munn for å skjule at jeg er det språklige resultatet av mer enn 60 år med språklig tyvaktighet og opportunisme, et språklig siv for vinden, til alle tider enig med sistnevnte taler.

Det kunne kanskje ikke blitt annerledes, med min bakgrunn: Født og oppvokst på 1950-tallet i den nordmørske bygda Ålvundfjord, der talemålet ikke legger skjul på at det springer ut av jord og stein, fjord og fjell: E vil ha fesk å ståpp te meddag, kunne jeg si til min mor, og hun forsto nok hva jeg mente, selv om hennes talemål var ganske forskjellig fra mitt, sunndaling fra Grøa som hun var. Græt og smær, sa jeg, graut og smår, sa mor.

Sju år gammel flyttet vi inn til Sunndalsøra og det nye industristedet, der tusenvis av nye innflyttere fra hele landet, særlig Vestlandet, gjorde stedet til en dialektisk smeltedigel, nesten like varm som de rykende ovner nede på aluminiumsverket. Vi som var unge, plukket med oss språklige frukter fra mange og ulike trær, mest fra den spesifikke bakgrunnen den enkelte hadde, litt fra den gamle sunndalsdialekten, litt fra innflytterne og kanskje også litt fra tv og radio. Det ble en herlig språklig lapskaus, med en hittil ukjent krydderblanding.

Seksten år gammel gikk min livsens ferd videre til gymnaset i Kristiansund, og hadde jeg visst at byen noen tiår senere skulle komme til å frambringe sin store sønn Ole Gunnar Solskjær, kan det nok hende at jeg hadde rasket med meg et og annet fra byenes vakre talemål. Men katta oss? Neppe, et sted får grensa gå, selv for meg. Og jeg dro relativt språklig uskadd fra byen.

De følgende åra vingelet jeg videre til Oslo, derfra til Trondheim, så et år av alle steder i Eresfjord i Nesset, der jeg sa minst mulig gjennom et år som lærer for elever som klart og tydelig sa fra om at de skulle ha seg frabedt å lære noe som helst av en lærer som kom fra Sunndalsøra.

Etter dette året i eksistensiell og språklig utlendighet i Nesset hadde jeg behov for å gjemme meg, og jeg dro derfor tilbake til Oslo, der jeg bodde og arbeidet i seks år. Hvordan jeg snakket i løpet av disse åra, aner jeg ikke; jeg sa minst mulig, og noen ganger lo kollegaene i forlaget av meg, når jeg for eksempel sa at jeg hadde kjøpt småbrød til to-kaffen. Småbrød Arne, sa de og lo, du mener vel småkaker, brød spiser vi til frokost, skjønner du.

Ja da, jeg mente småkaker, og når jeg nå tenker tilbake på denne tida, dukker en Harald Eia-figur opp fra glemselen. Det er en tv-sketsj der Eia er utkledd som en nokså utsvevende ung dame fra hovedstaden. Hun forteller om sitt hektiske liv, blant annet om en type hun ble kjent med, han kom fra bygdene et eller annet sted oppe i Norge, og, sa damen: Han snakka sånn der sidemål!

Jeg synes jo den replikken er ganske morsom, jeg må bare innrømme det. Hvis vi overfører replikken til virkeligheten, kan vi kanskje se for oss at det damen mente, var at denne typen snakket en eller annen dialekt som hun assosierte med bygde-Norge og nynorsk. Og det er kanskje ikke så rart: De fleste norske skoleelever har nynorsk som sidemål og bokmål som hovedmål. Det store flertallet av dem som har nynorsk som hovedmål, bor i det man kan kalle distriktskommuner, eller bygde-Norge.

Og da er vi over på skriftspråk, og det er et stort sprang, skulle man tro. For det er jo ikke slik at vi skriver slik vi taler; det er umulig, og ingen folk i hele verden gjør det. Skriftspråk er konstruksjoner, bygd på en mer eller mindre fast normering (sett av skriveregler). Normeringen har foregått på ulike måter i verdens land, og til ulike tider. Ofte ser vi at den kulturelle og politiske overklassen på et eller annet tidspunkt har sett et behov for å standardisere et normerende maktspråk, av politiske, juridiske og kommersielle grunner, et språk basert på talemålet i de mest innflytelsesrike delene av riket, som i praksis vil si området rundt hovedstaden. I mange tilfeller har også sterk innflytelse fra andre lands språk gjort seg gjeldende, slik tilfellet er for norsk, engelsk, svensk, for å nevne et par i en lang rekke.

Man skulle tro at det vil være en fordel at skriftspråket ligger nærmest mulig talemålet. Det høres jo både logisk og fornuftig ut. Og da er det vel bare for oss nordmøringer å kaste oss over nynorsken og trykke den til vårt bryst, mens vi synger Gamle Norig, nørdst i grendom av full hals? Når det er språkdebatt i lokalavisene på våre kanter av landet, – gjerne knyttet til valg av skriftspråk i skolekretser – er det nettopp dette vi får høre: at dialekten vår ligger nær nynorsk, og derfor bør vi bruke nynorsk som skriftspråk.

Jeg skriver ikke dette for å blande meg inn i akkurat den debatten, foreldrene som dette angår, må gjøre et best mulig valg på vegne av barna sine. Trolig tjener det Norge som språkland at vi har to offisielle skriftspråk, men vi hadde neppe gått under med bare ett heller, det holder jo for svenskene og danskene. Men jeg blir likevel litt pirret av problematikken rundt dette med kort eller lang avstand mellom tale og skrift.

Det er da jeg må tenke tilbake på min egen barndom: Vi hadde bokmål fra første klasse på Sande skole på Sunndalsøra. Hva skjedde? I løpet av forbausende kort tid hadde talemålets uttrykk fra oppveksten i Ålvundfjord, som fesk, ståpp, dær, smær blitt omformet til fisk, stappe, dør og smør i bokmålets skriftspråk. Jeg kan ikke huske at det bød på spesielle problemer. For alt jeg vet, ville det ha vært like enkelt å lære nynorsk, de nevnte ordene over – for eksempel – er jo sammenfallende på bokmål og nynorsk. Men bokmålet har og hadde en stor fordel: Vi er omgitt av det på alle kanter, i alle medier og bøker, til enhver tid. Det er så befriende lett å finne forbilder som man kan herme etter. Og mye av språkinnlæringen dreier seg nettopp om å herme.

Jeg har siden den gang holdt fast på bokmålet, og det har tjent meg godt i alle år. Jeg tror ikke at min skjøre identitet som ålvundfjording, sunndaling og nordmøring er blitt borte på veien heller. Nei, aldri har den tanken slått meg at bokmål er fremmed for min identitet. Det er et tjenlig og praktisk skriftspråk, og om det er nærmere eller fjernere fra mitt eget talemål enn nynorsk, har jeg ikke brydd meg særlig mye om. Jeg vil tro at noen elementer i talemålet mitt ligger nærmest den nynorske skriftnormen, andre nærmest bokmålsnormen.

Denne pragmatiske tilnærmingen til språk – uten politiske eller ideologiske føringer – gir mange fordeler: Man kan som jeg nevnte over, boltre seg i det uendelige tilbudet av bokmålsskrift, i bøker, aviser og på skjermer, man kan stjele og etterligne, la seg inspirere og påvirke. I hele mitt liv har jeg vært en språklig papegøye, og jeg har stjålet som en ravn. Nynorsken har et spinklere tilbud, og dens stemme drukner lett i det store bokmålshavet.

Akkurat mitt språkvalg bør likevel ikke bekymre nynorskens venner nevneverdig, man har tross alt tyngre kanoner på dekk, jeg tenker – uten sammenligning forøvrig (det skulle tatt seg ut!) – på Kjartan Fløgstad. Det var etter å ha reflektert over mitt eget talemåls pregløse og flyktige pragmatisme, at jeg kom til å lytte til nevnte Fløgstad forleden, i tv-programmet Torp på NRK. Fløgstad skulle snakke om den såkalte æresretten som i 1945 dømte noen norske forfattere til æresløshet og midlertidig publiseringsforbud på grunn av ulike typer samarbeid med okkupanten. Etter hvert som jeg lyttet, slo det meg at denne prisbelønte nynorskforfatteren fra nynorskkommunen Sauda, dette fyrtårnet for målsaken i Norge, heller ikke han kunne framvise en helt konsistent måte å snakke på, hvis vi har aksen nynorsk-bokmål i tankene. Jeg hadde nok ventet at Fløgstad, ut fra den posisjonen han har i målsaken, ville snakke tett opp mot den nynorske skriftnormen.

Hva var det så jeg fikk høre fra Fløgstads munn? Han brukte blant annet ord og uttrykk som: Oppmerksomhet, kilde, fant ut, en liten forening (Fløgstad brukte konsekvent en og et som ubestemt artikkel i hannkjønn og intetkjønn, ikke ein og eit), jurister, de gjorde en jobb (ikke dei gjorde ein jobb), åpenbart,  motsetning, en veldig spesielle mann, forbilledlig, hørte om dette, dømte de nord og ned, de kalte, foregå, eksempler, en lett oppgave, dårlig tenkt, en demokratisk beslutning, umulige, har hørt om, småpenger, leste dikt, ubehagelig, lidelse, det ligger en, sammenligning, holdt det gående, ingen har sagt et ord, det betyr at, er blitt, de var, de bare godtok det, en som het, skal gjøre det, en slags mistillit, tydelig, på en måte, et barnebarn, Norge, skremmende, et falskt bilde, enklere, lettere, i en tid, i en verden, de allierte, sammen med, forholdet mellom, i en forestilling, etc.

Fløgstad brukte konsekvent formene eg og ikkje, og helhetsinntrykket var tross alt at han snakket dannet og forståelig, og på en måte som gjorde at språket ikke virket ekskluderende eller kom i veien for meningene Fløgstad ville ha fram. Men hvis han skulle ha skrevet ned på nynorsk det han sa, måtte han ha rettet i nesten hver eneste setning. Så da var det kanskje ikke så underlig at intervjuet med Fløgstad var tekstet på bokmål da jeg søkte det opp fra NRK-arkivet? Bokmålstekstingen lå forbausende tett opp mot Fløgstads tale.

At Fløgstad snakket slik han gjorde i disse eksemplene, er jo ingen sensasjon, han former talemålet sitt slik de fleste av oss gjør: Vi har en barndoms dialekt i bunnen, og så legger vi på lag på lag med forskjellige påvirkninger: steder vi har bodd eller bor på (Fløgstad har bodd lenge i Oslo), mennesker vi bor eller arbeider sammen med, situasjonene vi snakker i. Og så blir det slik det blir. Det jeg vil fram til (egentlig vet jeg ikke helt hva jeg vil fram til, jo mer jeg skriver...) er at det neppe er så enkle forbindelser mellom tale og skrift som noen vil ha det til. Vi mennesker er språklige tusenkunstnere, eller Askeladder, vi rasker med oss det vi finner i veikanten, og kanskje kan vi bruke det senere til å målbinde prinsessen.

Så i språk og kjærlighet er alt mulig. Jeg hørte for eksempel tidligere kommentator i Aftenposten, Harald Stanghelle, i et intervju på Dagsrevyen i dag 2. april. Hans tale lå slik jeg oppfattet det, tett opp mot den nynorske skriftnormen. Trolig kunne det han sa, ha blitt tekstet så å si uforandret til normrett nynorsk. Men når Stanghelle skriver, bruker han for det meste bokmål. Det er ikke noe suspekt eller mystisk i det. Hans avis Aftenposten er en tradisjonelt konservativ avis, der det store flertallet av lesere er mest komfortable med bokmål. Stanghelle gjør en pragmatisk tilpasning til dette faktum. 

Kanskje er dermed ikke bokmål og nynorsk, skrift og tale, så sterke motsetninger i hver sin lukkede leir? Og blir det ikke stadig vanskeligere å sette opp markante grensegjerder for språket vårt, enten det gjelder tale eller skrift? Mange av oss snakker som vi har sett ulikt i ulike sammenhenger og på ulike stadier i livet vårt, og vi varierer skriftspråket vårt avhengig av det forum vi opptrer i. I det ene øyeblikket skriver vi en formell søknad på vaklende bokmål eller nynorsk, for så å kaste oss inn i en Facebook-debatt der vi bruker taleskrift som visstnok skal ligne mest mulig på slik vi snakker.

Denne taleskriften fra sosiale medier er i ferd med å slå tilbake på det normerte skriftspråket med full kraft. Vi kan se det i detaljer som og og å, der å nå er i ferd med å fortrenge og. At VG på nett kjører denne varianten, er kanskje ingen stor overraskelse, men i et blaff av språklige puritanisme må jeg innrømme at jeg ikke synes det er pent når avisa skriver følgende om vanskelige snøforhold under et skirenn i vinter: ”Men denne snøen her er lim. Om de burde avbrutt å hatt førsteomgangen som tellende...” Og så litt lenger nede i samme artikkel: ”...men jeg vet ikke om det hadde gått an å gjort noe annet med avviklingen av rennet.”

Så da er vi vel kommet dit, at talemål og skriftspråk er i ferd med å gå opp i en høyere (lavere?) enhet, der normer går i oppløsning og den enkelte kan velge akkurat de former og farger hun eller han til enhver tid måtte ha sansen for?

Ikke vet jeg, men vi må i alle fall skynde oss å snakke sammen, så lenge vi ennå skjønner hva vi sier til hverandre, før vi trekker oss tilbake til hver vår hule for å sette oss ned og grynte der.