Luftig utsikt over Sunndalsøra?

Skeptisk sunndaling i luftig svev over Åndalsnes sentrum. 

Hva er det de gjør i Rauma kommune som vi ikke gjør, her i Sunndal? Blant annet bygger de et stort tindesenter og anlegger en fantastisk stikk ut-løype opp fjellsida i sentrum av Åndalsnes.

Løypa heter Romsdalstrappa og utgjør en del av turtraseen Romsdalseggen, en 10,4 km lang fjelltur som går fra Vengedalen til Åndalsnes sentrum. Turen er blitt en av landets mest populære fjellruter i løpet av få år.  



Men man trenger slett ikke gå hele denne mila for å få en flott turopplevelse i Åndalsnes. For mange holder det fint med de vel 500 høydemeterne i Romsdalstrappa, ei løype som var ferdig i 2014. Belønningen for å ta seg opp den relativt bratte løypa er utkikkspunktet som av alle ting er kalt Rampestreken. Det er ei bru som stikker ut i løse lufta over Åndalsnes, og som gir den mest fantastiske utsikt i alle retninger. Hvor mange selfies som blir tatt her i løpet av en sommer, vet vel bare fuglene som svever  uanfektet langs fjellsidene. 

Det var altså hit jeg ble beordret for noen uker siden, av min turglade datter. Hun ga klar beskjed en søndag om at vi skulle dra til Rampestreken neste dag. Jeg trodde hun spøkte, men da jeg skjønte at dette var et turmål i Rauma, gryntet jeg i gammelmodige skepsis at det var  da helt unødvendig å dra så langt for en skarve fjelltur. Som om vi ikke har fjell og turer nok her i Sunndal.

Hun svarte at det var et typisk gammelmannssyn, fra en som ikke var interessert i å oppleve og se noe nytt. Romsdalstrappa og Rampestreken var turen alle snakket om i hennes kretser, og hun skulle uansett dra. Så hva blir det til?

Det ble til at jeg ble med. Vi kjørte fram gjennom strålefryd en vakker og varm mandag, ut til Eidsvåg, videre til Eresfjord, der vi stoppet fordi jeg i et anfall av omvendt nostalgi ville vise fram huset jeg bodde i, like ved samvirkelaget, skoleåret 1978–79, da jeg var en mistrøstig lærer ved bygdas barne- og ungdomsskole. Huset sto der brunbeiset som da jeg forlot det en lykkelig junidag i 1979, og sannelig hang de samme gardinene i stuevinduene ennå, så vidt jeg kunne se, men godt ser jeg jo ikke. 

Huset i Eresfjord sto der som om tida var blitt stanset i 1979.

Vi feide over Vistdalsheia, gjennom Vistdal, der min oldefar Endre Sande var en ulykkelig lærer i allmueskolen på 1870-tallet. Videre langs fjorden gjennom Mittet og Åfarnes og Isfjorden, og plutselig kjørte vi inn i den vesle tunnelen som serverer Åndalsnes sentrum rett på den andre siden. Vi svingte til høyre i rundkjøringa, og dermed var vi framme ved startpunktet for Romsdalstrappa, intet mindre. 

Vi tittet på infotavla og la i vei. Raskt skjønte vi at her hadde mange lagt både penger og arbeid i å anlegge en av de fineste turløypene landet kan by på. I starten var lange partier av løypa belagt med metallplater, fordi terrenget her er svært ujevnt. Etter hvert kom vi over i naturlig terreng, med en bred og lettgått tursti. Snart bød løypa på litt brattere partier, og der var stien belagt med flotte steinheller, nedlagt med millimeter-presisjon av sherpaer fra Nepal. Sherpaene har lagt steinstier flere steder i Møre og Romsdal. Hele veien var sikkerhet blitt prioritert, blant annet med solide rekkverk. 

Vi tok oss oppover meter for meter, sammen med titalls andre turgåere, fra en lang rekke land. Fremmede tungemål kunne høres på alle kanter, og de fleste hadde et fornøyd smil om munnen. 

Etter en drøy time var vi oppe ved Rampestreken. Der var det nærmest en aldri så liten selfie-kø. Alle skulle ut på brua for å ta bilde av seg selv i luftig svev over Åndalsnes sentrum. Jeg er jo som gammel kulturradikaler skeptisk til slikt, men ble dyttet utpå av min myndige datter, som ga klare ordrer om bildevinkler og utsnitt. 

Vi sendte selvsagt begeistrede snapper til alle i slekta, og straks fikk vi svar fra min nevø Anders, som er helikopterpilot, om at det var han som hadde senket brua på plass, også han med millimeter-presisjon, og hvordan det var mulig, må du spørre ham om, i alle fall ikke meg.

Sherpaene fra Nepal har gjort et fantastisk godt arbeid med steinlegging i Romsdalstrappa.
Foto: Evy Kavli/Åndalsnes Avis.

Det var da jeg sto ute på brua og tittet på et cruiseskip som stevnet inn fjorden mot Åndalsnes, at jeg kom til å tenke på turen til Flaggnuten på Sunndalsøra tidligere i sommer. Jeg gikk sammen med et par av mine etterkommere, men da vi kom til kjettingura, sa vi takk for oss. Det ble i bratteste laget, det virket litt for tøft og usikkert for et par av oss. Så da snudde vi og gikk ned igjen. 

Det var ikke noe stort nederlag, vi satte oss like godt i bilen og kjørte til Gjøra og Jenstad, der vi gikk ned i Åmotan, ingen dårlig erstatning for Flaggnuten. 

Åmotan på Gjøra: Vill og vakker.

Likevel, funderte jeg der jeg sto ute på Rampestreken: Tenk om vi kunne foredle stien opp til Flaggnuten, slik de har gjort med Romsdalstrappa. Også vi kunne leie inn noen steinleggere fra Nepal og gjøre løypa tilgjengelig for folk flest. For en attraksjon det ville bli, både for fastboende og turister. 

Kanskje er ikke utsikten fra Flaggnuten like flott som den fra Rampestreken, det blir mye Hydro-tak, selv om man ser langt utover fjorden og et godt stykke oppover dalen. Muligens finnes det andre traseer som egner seg bedre, for eksempel Ellefstolen. Den turen starter dessuten i sentrum av Sunndalsøra. 

Med turen til Romsdalstrappa litt på avstand, har jeg kommet på litt andre tanker: Kanskje Sunndal heller enn å gjøre mer ut av Flaggnuten burde satse enda mer på det man allerede er så godt i gang med: å bygge opp et image som Fossenes rike. Åmotan har vært en attraksjon lenge, og nå er det endelig blitt ryddet sti opp langs Vinnu, fem kilometer fra sentrum av Sunndalsøra. Stien opp til fossen er allerede blitt bra, takket være stor innsats først og fremst fra grunneiernes side. Vi som bor på Grøa og kjører forbi hver dag, ser folk i flokk og følge på vei bortover mot startpunktet. I løpet av kort tid er turen blitt en attraksjon som trekker folk fra inn- og utland. Men skilting og info forøvrig roper ikke akkurat ut at det her ligger en attraksjon av stort internasjonalt format.

Ei bru over Vinnu a la Rampestreken i Åndalsnes ville gjøre fossen til en enda større attraksjon.

Kan turen og løypa foredles enda mer, og muligens forlenges, med mer info langs ruta, og eventuelt en Rampestrek i et passende format? Tenk hva turistene ville si, hvis de kom opp til en ei bru som gikk tvers over fossen, slik at de kunne ta sine selfies mens de fikk skumsprøyten fra fossen i håret? Trolig vil ikke en videreutvikling av denne løypa behøve å koste all verden. 

Stien opp mot utkikkspunktet ved Vinnu.

Litt beskjeden markedsføring av Vinnu kanskje...

Og så får vi heller leve godt med at Åndalsnes har bygd et fantastisk tindesenter nede ved havna, og at Rauma kommune har en uovervinnelig visjon: Vi skal bli verdens beste kommune for naturglade mennesker.

Sunndal kunne kanskje ta sikte på å bli nest best? Eller best vi også: Vi har verdens fineste fosser, nær deg!