Er det nå eventyret i Vinnutrappa starter?

 

Vinnutrappa slynger deg fint oppover mot Øver Løkhammar.

Endelig er sola og klarværet tilbake, denne onsdags morgenen, som riktignok kom med en kjølig landvind og et varsel om enda mer vind i dagene som kommer. Jeg hadde tenkt å vente til søndag med å gå opp Vinnutrappa, men fristelsen blir for stor og jeg legger av sted, med en liten nysgjerrighet som drivkraft: pågår det fortsatt arbeid oppe i trappa? Det ble jo sagt noe om det, at et nytt sherpa-lag på fire skulle komme for å fullføre arbeidet oppe ved Øver Løkhammar, dit trappa er kommet i løpet av høstens fenomenale arbeid.

På vei oppover steintrappa møter jeg et par turgåere som allerede er på vei ned igjen, de kan fortelle at det pågår arbeid øverst i trappa, oppe ved Løkhammaren. Da var det med andre ord en god grunn til at helikopteret hadde en ny runde med steinfrakting sist mandag. Tidligere i sommer tok jeg tida på denne fraktinga, og jeg kunne nesten ikke tro det klokka fortalte meg: Fra steinlageret ved hangarene på Vinnu flyplass bort til trappetraseen der steinene ble sluppet og tilbake til lageret igjen brukte helikopteret ett og et halvt minutt! Og slik gikk det i ett sett hele formiddagen, og det må ha vært formidable mengder stein som ble fraktet i løpet av disse timene.

Trappa som slynger seg oppover mot Øver Løkhammar er et kunstverk, intet mindre. Den er bygd i vennlige traverser som gjør den lett å gå i, og det er ryddet unna mye skog, slik at man får denne gode åpne frihetsfølelsen mens man går oppover. Et lite stykke nedenfor Løkhammaren er det bygd en stor steinbenk på et platå i terrenget, der kan man ta en siste pust i bakken og nyte utsikten oppover dalen, før man fullfører turen fram til hammaren.

To gulkledde sherpaer er i ferd med å legge siste hånd på verket framme ved fossen. Det er ikke mye vann i Vinnu på denne tida av året, og det kunne sikkert være mulig å gå mer eller mindre tørrskodd over. Men i denne omgang skal arbeidet fullføres her på østsiden av fossen. Sherpaene retter seg i ryggen, smiler mot meg, før de bøyer seg over arbeidet igjen, hjulpet bare av spett og meisel og mange hundre års erfaring med slikt arbeid hjemme i Nepal.

Jeg kommer til å tenke på første gang jeg hørte om sherpafolket. Det var på 1970-tallet, og jeg var student ved universitetet i Oslo. Jeg hadde forelesninger med filosofen Sigmund Kvaløy Setreng. Han var svært opptatt av sherpaene, etter mange besøk hjemme hos dem, i forbindelse med klatreekspedisjoner og samfunnsforskning. Setreng var vår første økofilosof, og han var særlig opptatt av ulike samfunns bærekraft i det perspektivet. Han sammenlignet sherpasamfunnet med våre vestlige samfunn, og brukte begrepene komplekse og kompliserte, henholdsvis. Utenfra sett kunne nok sherpasamfunnet virke enkelt og fattigslig, men det var i virkeligheten svært sammensatt, ja nettopp komplekst. Denne kompleksiteten gav sherpasamfunnet en egen evne til å overleve, basert på at samfunnet var tilpasset de økologiske grunnbetingelsene. Våre vestlige samfunn, derimot, mente Setreng, hadde fjernet seg fra naturen, de var blitt uoversiktlige og fremmedgjørende, kompliserte i stedet for komplekse.

Og nå er etterkommerne etter dem Setreng besøkte, gjestearbeidere hos oss i Sunndal. I løpet av noen korte høstmåneder i fjor og i år har de nedfelt en bit av sin lange historie som steinleggere i vår egen ville natur, ved Vinnu. Allerede har de gitt oss ei trapp som vil bli stående i tusen år som et monument over vellykket sammensmelting av natur og kultur.

Jeg hører at det blir sagt at vi går for langt i å legge til rette for ferdsel i naturen, at folk heller burde finne sine egne ruter i fri og uberørt natur. Det er jo lett å si for den som har en velsmurt kropp og erfaring med å finne veier og ruter på egen hånd. De fleste av oss setter stor pris på at vi får en godt merket sti å holde oss til, og en tilrettelagt utfordring som er passe godt tilpasset våre moderate fysiske forutsetninger. Når det gjelder Vinnu, kan trappa allerede gi oss sofaslitere nærmest alpine ekstremopplevelser, bare noen hundre meter oppe i lia, opplevelser som så langt har vært forbeholdt erfarne fjellgeiter.

Jeg kan likevel forstå at noen er skeptiske til at det bygges så mange sherpatrapper rundt omkring i landet. Det er nesten blitt sånn at hver kommune med respekt for seg selv har ei slik trapp, eller har planer om å bygge. Så langt er det blitt bygd rundt 200 trapper i Norge. Jeg leser at det noen steder er slitasje på naturen rundt trappene, og at de også fører med seg forsøpling, parkeringsproblemer, toalettutfordringer etc. Dette er neppe problemer som gjelder spesielt for sherpatrapper, generelt er det slik at vi øver et kraftig press på naturen. Jeg tror, at når vi skal slåss mot uvettige naturødeleggelser, skal vi heller snu oss mot de esende hyttefeltene ved strendene våre og oppe på fjellet og mot naturområdene ved byer og tettsteder som blir lagt ut til næringsformål, boliger og veier. Den vandalismen er sannelig verdt en kamp. Også Vinnutrappa er et inngrep i naturen, men et inngrep med naturens egne midler, gråstein, gjort på et slik måte at det knapt kan sees ned fra veien. Jeg tror denne trappa kan bli en av de mest naturvennlige i landet.

Nå sist søndag tok jeg en ny tur opp trappa, denne gangen sammen med min eldste sønn Øystein som var på besøk fra Trondheim. Jeg la merke til at han gikk med et stort glis i ansiktet oppetter trappa, ei trapp som Ola A. Gikling noen dager tidligere hadde kostet fri for lauv. Gikling er en av dem som har lagt ned ufattelig mange frivillige arbeidstimer i trappa, blant annet med skogrydding. Det skal godt gjøres å ikke treffe på ham og kona Liv Berit Gikling hvis du tar en tur i trappa.

Ola A. Gikling er i trappa også i dag, her i samtale med to turgåere.

Oppe ved Øver Løkhammar pustet vi ut, Øystein snudde seg mot meg og sa: – Jeg ante ikke at trappa var blitt så fin, dette er jo bare helt utrolig.

Ja, nærmest utrolig er det, og særlig etter arbeidet som er nedlagt på noen korte uker nå i høst. Når de siste steinene i løpet av noen dager kommer på plass oppe ved Øver Løkhammar, framstår trappa med en lengde og en utforming som gjør at man kan begynne å markedsføre den for fullt, selv om det gjenstår godt og vel hundre høydemeter opp til 420 meter, punktet som Vinnutrappa AS kaller Fase 1. Fase 2, opp til 815 meter, befinner seg nok foreløpig på drømmestadiet, selv om det er utrolig stimulerende at noen i Sunndal våger å gi uttrykk for så dristige og visjonære tanker. La oss nå opp til 815 meter! Hvis det skjer, vil Sunndal ha verdens største reiselivsattraksjon innen natur. Og jeg kødder ikke når jeg skriver det, jeg mener det.

Det er en stille og fin høstdag oppe ved Løkhammaren. Fossen sikler liten og puslete forbi far og sønn, og vi kunne uten problemer ha gått tørrskodd over til den andre siden. Men i sommer gikk fossen stor og mektig ned fjellsiden, nettopp slik vi trappevandrere ønsker å se den. Alt dette vannet byr jo også på utfordringer: Skal traseen videre oppover til 420 meter krysse fossen og fortsette på vestsiden, eller bør man holde seg på østsiden og fortsette oppover forbi klippeframspringet ved Løkhammaren? Jeg har skjønt at styret i Vinnutrappa ikke har landet på noen endelig konklusjon i det spørsmålet, det kan være ulike fordeler og ulemper ved hvert av valgene. En utfordring som har vært nevnt, er at høy vannføring vil gjøre det vanskelig å anlegge ei stabil bru over fossen, dessuten vil folk bli våte når de skal gå over. På østsiden vil det være andre forhold som spiller inn, blant annet om det lar seg gjøre å komme greit forbi framspringet ved Øver Løkhammar. Og skulle man en gang ønske å føre ruta videre fra Fase 1 og 420 meter mot 815 meter, så må man jo et eller annet sted krysse fossen.

Fossen har tatt høstferie, men spørsmålet er likefullt:
Hvor går veien videre fra Øver Løkhammar (bildet):
på østsiden eller vestsiden av fossen?

Selv har jeg tenkt at det vil være mest hensiktsmessig å krysse fossen ved Øver Løkhammar. Jeg har sett for meg at det må være mulig å lage ei steinbru her (sherpaene klarer det umulige!), eventuelt i kombinasjon med andre menneskeskapte materialer. Kryssinga av elva i Hareimdalen byr ikke på store problemer, selv med det enkle opplegget der. Når det er sagt: Jeg har ikke vært ovenfor Øver Løkhammar og kjenner ikke terrenget der, verken på den ene eller andre siden. Det kan sikkert være gode grunner som taler for eller imot begge løsningene. Men det bør fattes en beslutning så raskt som mulig, med tanke på videre planlegging og framdrift. Man kan jo med god grunn spørre om ikke trasévalget burde vært avklart på et tidlig tidspunkt, at det kanskje vitner om litt svak planlegging at så ikke har skjedd. På den annen side: Styret i Vinnutrappa AS har hatt enormt mange utfordringer, man har møtt en god del motstand underveis, og man har måttet ta beslutninger fortløpende. Slik trappa framstår i dag, har alle viktige valg vært vellykkede. Det står stor respekt av arbeidet som er gjort, både av dem sitter i styret og av dem som i regn og blåst har lagt ned utallige frivillige timer med motorsag og annet utstyr oppover i lia.

Men er ikke hele prosjektet galskap, egentlig? Her lokker man intetanende mennesker opp i bratte fjellsiden, der det er en viss fare for steinsprang? Jo, jeg ser og forstår dette poenget, det er en innvending som vil ligge som en usikkerhetsfaktor over prosjektet, hele tida. Slik det svært ofte er når man legger til rette for fri ferdsel i bratt natur. Det er en balansegang mellom risiko og glede/nytte. Bør man unngå slik risiko? Jeg tror ikke det fins et fasitsvar på det. Selvsagt må man unngå opplagt stor risiko, men man kan på den annen side ikke la seg lamme av frykt for at en viss liten risiko en eller annen gang skal inntreffe. Hvis man skal følge null-risikolinja, vil så å si all ferdsel i natur bli problematisk. Det skjer uhell og ulykker overalt i naturen, hele tida, på all typer turer og i all slags terreng. Det går ikke så lang tid mellom hvert redningshelikopter som svever over hodene våre, på vei inn i fjellet på leiting etter folk som har gått på en tur som slett ikke har vært tilrettelagt. Eller det kan være naive utlendinger som har begitt seg av sted mot Trolltunga i høyhælte sko, besatt av tanken på selfien som venter der oppe. Fjella er kommet for å bli, og vi vil opp i dem, med alle våre ulike forutsetninger.

Når det gjelder Vinnutrappa, skal jeg passe med godt for å plassere prosjektet på en risikoskala. Selv er jeg generelt en hyper-engstelig type, men trappa går jeg uten antydning til frykt. Statistisk sett, tenker jeg, skal det uhyre mye til for at steinen faller akkurat der og når jeg befinner meg i trappa, det vil neppe skje om jeg går trappa ti tusen ganger. Men det er et svakt argument, jeg innrømmer det, for jeg vinner jo aldri den store premien i lotto heller, men noen gjør jo det. Snudd på hodet: Noen kan en eller annen gang komme til å stå i veien for en stein. Til det har jeg bare dette spinkle å si: man får ta tida og erfaringen til hjelp. Man må følge nøye med på fjellsiden og ras og steinsprang som kommer ned, året rundt. Trappa vil selvsagt være stengt fra sein høst til sein vår, og så får man vurdere om det som skjer i fjellet på åpen sommerstid, er til å leve med, eller om det rett og slett er for farlig.

Men hvem har ansvaret, hvis det skjer en ulykke med folk i trappa? Her er det snakk om en tilrettelagt rute, og da skulle man kanskje tro at den som har tilrettelagt, har et ansvar? Og slik er det jo. Selskapet Vinnutrappa AS har et klart ansvar for å gjøre turen opp langs fossen så trygg som mulig innenfor rimelighetens grenser. Det handler særlig om skilting, der det er klart og tydelig opplyst om mulige farer, på flere språk. Selskapet må også sørge for å stenge trappa i perioder av året og når det oppstår ekstremvær som øker risikoen for skred og steinsprang. Når det er sagt, så ligger det uansett et tungt egetansvar på den enkelte som går tur i utmarka. Lovverket som ligger til grunn her, er Allemannsretten. Denne retten gir oss alle rett til å ferdes fritt ute i naturen, langs strandlinja, i skogen og på snaufjellet, også på privat grunn. Men denne ferdselen skjer på eget ansvar. En av Norges fremste jurister på området, Marianne Reusch, sier følgende til visitlofoten.com: «Med frihet følger ansvar. Dersom du sklir på et svaberg og brekker foten, kan du ikke saksøke grunneieren for dårlig tilrettelegging. Også merkede stier gås på eget ansvar, skilt som har falt ned eller blitt snudd av rakkerunger danner ikke grunnlag for søksmål. Vi går rett og slett ute i naturen på egen risiko, og vi må selv vurdere vår egen form.»

Uansett lov og rett: Det vil alltid gjenstå et moralsk spørsmål i saker som dette: Kan man forvente at vanlige folk i halvgod form selv vil være i stand til å vurdere om de bør gå opp ei bratt trapp i ei fjellside, og om det eventuelt er risikabelt? På det spørsmålet tror jeg neppe det fins et godt og entydig svar. Jeg har det i alle fall ikke.

På vei nedover trappa møter Øystein og jeg på en jevn strøm av folk som er på vei oppover, i ulikt tempo og med ulike forutsetninger. De fleste har et smil om munnen og tindrer av fryd over den store naturopplevelsen trappa byr på. Jeg har bodd på Grøa i over 20 år, og har lært meg til å kjøre forsiktig langs veien mot Holsskeiet, når det ligger en utenlandsk bil foran meg. For plutselig og uten varsel stanser den! Fordi føreren har oppdaget fossen og bråstopper midt i veien. En gang stanset jeg for å hjelpe det jeg trodde var en hardt skadd motorsyklist som lå i veigrøfta. Men det viste seg at han lå der og fotograferte fossen! Jeg har hørt sunnndalinger si at det ikke er særlig fin utsikt fra trappa, sammenlignet med andre trapper. Jeg mener jo at også utsikten er fin, men det er ikke hovedsaken, for det er fossen som har denne magiske, magnetiske tiltrekningskraften. Langt ut i oktober nå i høst har jeg møtt utlendinger som har rigget seg til med kamerautstyr ved et av utkikkspunktene, selv om fossen har vært liten. Og linsene peker oppover, mot fossen, for det er oppsikt folk kommer for, mer enn utsikt. Fossen vekker altså oppsikt, for å si det sånn.

Mitt inntrykk er at vi som bor i Sunndal, ikke helt forstår helt hvor unik og sterk denne fossekraften er. Vi snakker her om at folk uten spesielle fysiske forutsetninger kan gå opp langs Europas høyeste foss, ja de får nærmest dråpene fra fossen i håret straks de har parkert på Holsskeiet. Så kan man i det vide og brede diskutere om trappa burde ha vært lagt et annet sted i Sunndal, men det toget er gått, rett og slett.

Så langt har Vinnutrappa knapt vært markedsført, likevel har mange tusen tatt turen bare nå i høst. Nå når trappa er lagt fram til Øver Løkhammar, er den blitt såpass lang og flott at man i anstendighetens navn kan by den fram gjennom aktiv markedsføring. Jeg er ganske sikker på at besøket allerede kommende sommer kommer til å nå høyder som de færreste i Sunndal kan forestille seg. Per i dag er ikke infrastrukturen ved trappa god nok til å ta imot et mangedoblet besøk. Det er langt fra nok parkeringsplasser, og skiltinga må bli bedre, for å nevne noe. Også i sommer har det vært tendenser til villparkering ved Holsskeiet. 

Det har også vært snakket om at man bør få på plass diverse kommersielle tilbud i området. Det kan så være, det ønsket understreker i så fall det store behovet for at det lages en overordnet reguleringsplan for området. Hvor fort det kan skje, og om kommunen har vilje og ressurser til å gjøre det, er åpne spørsmål. Selv er jeg mindre opptatt av det kommersielle potensialet i trappa enn av egenverdien for kropp og sjel en tur oppover langs fossen har. Jo, den koster noen kroner, men så er det helse og naturfryd i hvert trinn! Og trappa gjør meg enda mer stolt av å være sunndaling.

Samtidig som infrastrukturen ved trappa bygges ut, må også andre hensyn ivaretas. Og det gjelder særlig sikkerheten. Når tusenvis av folk uten lokalkunnskap kommer neste sommer, bør det foreligge et opplegg med stivakter og gjerne også folk som kan informere turgåere ved parkeringsplassen. Mange vil ha spørsmål før de tar turen: Er den lang, har jeg rett utstyr, trenger jeg mat på turen, etc.

Øystein og jeg er kommet ned til parkeringsplassen ved Holsskeiet. Vi titter opp mot fossen, den er ikke stor nå så langt ut i oktober, men turen, den var stor likevel. Og så håper vi at sherpaene kommer tilbake neste sommer for å gjøre de samme gamle ting: å legge stein på stein.