Gammel Volvo og bankID på mobil


Den gamle Volvoen havnet på Death row borte på høggeriet på Håsøran. 
For noen måneder siden skjedde en dramatisk endring hos oss i Grøavegen 19. Jeg synes jeg skylder mine omgivelser å fortelle hvorfor de ikke lenger kan se en gammel sølvgrå Volvo stå parkert på alle mulige og umulige plasser rundt omkring i Sunndal kommune, og selvsagt i oppkjørselen foran huset i nummer 19. (Det følgende notat ble skrevet mens det ennå var en rest av sommer og jeg sto midt oppe i prosessen med å kvitte meg med Volvoen.)

Det har alltid vært oss to, jeg kan nesten ikke huske et liv uten Volvoen, denne stolte skuta av en bil, der den ligger til kai i oppkjørselen vår i Grøavegen. Volvo 940 GL stasjonsvogn, 1994-modell, med en kilometerstand som forteller om et aktivt liv i sin eiers trofaste tjeneste: 413.000 kilometer. Jeg har riktignok ikke kjørt på den alle disse, bilen var varm i trøya da jeg kjøpte den usett fra en bilforhandler på Notodden en vakker sommerdag i 2002, etter å ha sjekket den opp på et dateside for biler i internettets tidlige barndom.

Men noe er forandret. Volvoen står ikke der den pleier å stå, tronende midt på asfaltstripa i oppkjørselen vår. Nå står den ved siden av, et lite stykke inne på gressplenen. På den vante plassen står en svart og i mine nyforelskede øyne lekker liten snelle, så blank i lakken at jeg knapt tør trekke pusten når jeg nærmer meg. 

Det er en Mitsubishi Colt 2008-modell, en småbil vil noen kanskje si, men i mine øyne, idet jeg retter den elektroniske nøkkelen mot bilen på flere meters avstand, er den et fjell av skjønnhet og styrke. Og den er min, et faktum som ikke er til å tro.
Historien begynte da jeg satt på kafeen i butikksenteret på Sunndalsøra en formiddag tidlig i september. Samme morgen hadde jeg med friskt mot levert min Volvo til verkstedet, til den rituelle kontroll i henhold til EUs strenge og overstatlige regelverk. Forrige gang – for to år siden – hadde alt vært i orden, stort sett, og vi kunne gjenoppta våre regelmessige turer i Sunndals nærområder, mens en lett hybris fløy gjennom min vanligvis så neddempede sjel: Volvoen kommer til å leve til evig tid...

Denne dagen, imidlertid, når jeg nå sitter med kaffen og kanelsnurren ved stambordet på kafeen, prikker det en vag anelse av uro i meg, uten at jeg helt klarer å gripe hva den skulle komme av. Eller jeg gjør kanskje det?
Mannen i resepsjonen på verkstedet lovet å sende en sms når bilen var ferdig. Plutselig, idet jeg svelger den siste snurrebiten og heller etter en lunken rest av kaffe, slår en melding inn på telefonen. Jeg åpner den og leser: Bilen din er ferdig. Ser ikke bra ut. Kan hentes nå. Hilsen Dag.

Ser ikke bra ut. Ser den ikke bra ut? Det gjør den vel. Så siger sannheten sakte inn over meg: Det er trolig slutt nå, mellom oss, dette er sannhetens time, Arne, og det er på høy tid at den kom.
Jeg tar beina fatt nedover til verkstedet. Dag sitter i skranken og venter på meg i det jeg anstiger, og aner jeg ikke et lite smil om munnen hans, et slags forhåndsvarsel om det som skal komme?
Det er tid for mannfolks gjensidige morsomheter.
– Etter at du sendte meg sms-en, sier jeg friskt og freidig, – har jeg vært i kontakt med min advokat. Jeg regner med at du kommer til å høre fra ham...
– Ok, da møtes vi i retten, sier Dag og gliser bredt.
Vi ler litt omforent og godlynt, før vi bøyer våre respektive hoder over skjemaet der EU-dommen over Volvoen er forkynt, uten ankerett. Jeg leser og merker med det samme en underlig lettelse: den tiltaltes erkjennelse av at dommen og straffeutmålingen tross alt er rettferdig og helt på sin plass. 
Rust i kanaler, rust i og på bærende konstruksjoner, bremseskiver, batteriet, parkbremsen og gud vet hvor det ikke er rust, skjønt det tviler jeg på . I tillegg vet jeg jo av bitter erfaring at kjølesystemet har brutt sammen og at bilen koker hvis jeg har glemt å fylle på en liter kaldt vann før jeg starter kjøringa. Men det er mitt problem, sier EU, og ikke noe de legger seg borti.

Vi snakker vel ikke om ti her, spør jeg Dag, altså ti tusen? Dag smiler igjen og kan trøste meg med at tjue nok er nærmere sannheten, og at heller ikke det er nok, er det grunn til å tro. 
Med andre ord: Mitt og Volvoens samliv er kommet til veis ende, høggeriet er neste stasjon, og jeg tør nesten ikke tenke tanken på at bilen snart skal overlates til uhyrlige mekaniske krefter som skal presse den siste rest av liv ut av den og omdanne den til en klump avsjelet metall.

Men jeg har en drøy måned på meg før EUs deadline inntreffer, en måned da vi sammen kan runde av et samliv på drøye to hundre tusen kilometer. Det skal bli de gode gamle småturene i nærområdet, turene bilen kjenner så godt, de som går til Flåøya for å fiske, til Mæle for å gå stien ned til benken ved elva og de utallige turene ned til sentrum og den faste parkeringsplassen der. Slik har vårt enkle samliv vært, uten de store utflukter til kanter av landet og verden vi verken har hatt mot til eller behov for å oppsøke. 

Etter noen dager begynner ettertanken å murre i bakhodet: Hva nå, gamle mann, skal du parkeres på Grøa, åtte kilometer fra sentrum, pensjonert og billøs? Ja kanskje det, er det ikke på tide å innse at en fase, en epoke, i livet er over. Man er blitt gammel og formålsløs, er det ikke like greit å sette seg ned med hendene i fanget, avbrutt av noen puslerier i hus og hage, disse forenklede ritualer som gir dagene en viss gjenkjennelighet og struktur. Det er underlig hvor fort dagene går likevel, de dukker opp i øst og forsvinner i vest, slik de alltid har gjort. 

Men jeg kan jo begynne å sykle, og ta bussen! Tanken blusser liv i min stillferdige resignasjon, og jeg kaster meg rundt og kjører ned til sentrum, med Volvoen. I sportsbutikken blinker og funkler det av sykler i alle fasonger og farger. Jeg hadde bare tenkt på en vanlig sykkel, sier jeg, etter at den unge og hyggelige ekspeditøren har vist meg inn i den vidunderlige nye sykkelverden. Kjører du mest i terreng eller på asfalt, spør han og mønstrer min lange skikkelse fra topp til tå. 
Jeg vet ikke helt, for jeg har jo ikke syklet på mange år, det blir kanskje mest på asfalt, forsøker jeg, og den unge mannen sier straks med fast profesjonalitet: Da skal du ha denne, med denne kan du kjøre i lett terreng også. 
Jeg sukker og ser på vidunderet til seks tusen kroner. Det er sikkert en bra sykkel, sier jeg og begynner umerkelig å trekke meg unna, som en skremt dyr som vil tilbake til den trygge og kjente skogen. Jeg skal se det an, sier jeg videre, er bare i sonderingsfasen ennå, jeg skal stikke innom igjen. 

Jeg har egentlig ikke tenkt å sondere, noe som helst. Jeg vil bare ha fred, vil at tingene skal være slik de alltid har vært, meg og Volvoen, og når jeg sakte kjører hjemover mot Grøa, kan jeg ikke forstå at det er noe som feiler bilen, den flyter avsted som ei dronning på toppen av sin makt og myndighet og bringer meg trygt hjem til det røde huset i den store hagen. 
Idet jeg låser meg inn, kaster jeg et blikk mot oppkjørselen. Da ser jeg hvor flott og vakker den er, og en lett sorg siger inn over meg. Jeg skjønner med det samme at den ikke skyldes en gammel bil som snart skal møte sin nødvendige skjebne i høggeriet.

Samme kveld, eller kanskje det er to kvelder senere – dagene flyter sammen til ei sakte elv av tid nå, slik det er blitt, dette livet, som ennå byr seg fram med antydninger om uante muligheter, som jeg ikke klarer å få øye på og derfor heller ikke kan ta hånd om – setter jeg meg ned foran pc-en. Jeg klikker meg fram til finn.no og åpner porten inn til det forjettede landet: bruktbiler! 
For jeg har samlet krefter og en ukjent besluttsomhet, og nå skal jeg se på biler, godt brukte, svært godt brukte. Ikke det at jeg har tenkt å kjøpe, men det kan jo være litt morsom tidtrøyte å ta en titt, bare, for å se hvilke muligheter som ville ha vært der, hvis jeg skulle ha kjøpt ny – gammel – bil. 

Jeg søker på Toyota Yaris Verso, et navn som lyder som et japansk kortdikt, et merke og en modell som jeg må ha lagt merke til en eller annen gang, kanskje var det utenfor en lokal pizzarestaurant i sentrum. En pussig og tilsynelatende ukomplisert liten bil, som kanskje kunne passe i min forenklede tilværelse, der behovet for raske fartsøkninger og forbikjøringer har svunnet hen. 
Der! På Tustna ytterst på Nordmøre dukker den opp, en 2000-modell Yaris som den kvinnelige eieren kaller Tyttebæret. Nå må hun dessverre selge sitt kjære tyttebær, står det i annonsen, til den nette sum av 26.000 kroner. Bilen har gått over to hundre tusen kilometer, men formen er bra og EU-kontrollen fersk som nyplukket skogsbær. En fersk EU-kontroll, sukker jeg av misunnelse, og bestemmer meg der og da for å kjøpe bilen usett, bare på grunn av EU. Det er viktigere enn alt annet i mitt liv, akkurat nå, å kunne holde byråkratene i Brüssel langt unna oppkjørselen i Grøavegen 19. 
Jeg ringer til Tustna for å kjøpe bil. Eierinnen er hyggeligheten selv, snakker bergensk og vil mer enn gjerne selge tyttebæret. Rust? Nei, den ble understellsbehandlet i 2010, så det burde være i orden. Ja, det er kanskje et par bobler ved den ene døra, de burde kanskje tas. 
Bobler. Jeg kjenner hvordan den brusende kjøpelysten legger seg som kullsyren i to dager gammel Farris. Ikke en eneste liten boble skal inn i mitt liv. Jeg takker for samtalen, sier at jeg fortsatt er interessert og at jeg kanskje tar kontakt igjen. 

Ny ettertanke. Et par bobler, det er kanskje ikke all verden, noe vil det jo være med alle biler, gammel som ny. Jeg burde nok se på bilen, kanskje er det et gullkjøp.
Neste dag lufter jeg mine sonderinger for en yngre slektning som har peiling på bil. – Hvor langt sa du at den hadde gått, spør han litt brysk i stemmen. – To hundre og tjue tusen kilometer, innrømmer jeg.
– To hundre tusen? Og det har du tenkt å kjøpe? Du må regne på det, Arne. Hvis du kjøper en bil som har gått hundre tusen kilometer mindre, vil den bilen ha sju–åtte års kjøring å gå på, sammenlignet med den du har tenkt å kjøpe nå. 
– Ja men, innvender jeg, – en bil som har gått bare hundre tusen, vil jo være tilsvarende mye dyrere også? 
Slektningen sukker litt oppgitt. – Hva er det som blir dyrt? Å kjøpe et gammelt vrak som du kanskje har i to år før den står stand by på verksted, eller en litt nyere bil som du kanskje kan kjøre problemfritt i mange år? Jeg ville ha kjøpt en bil som har livet foran seg, sier han.
Han har jo rett, såpass skjønner også jeg. Likevel er jeg ikke klar for å følge rådet hans, jeg makter ikke tanken på enda mer gjeld inn i min stakkars rustskadde pensjonistøkonomi. Det får bli sykkel.

Dessuten vil jeg aldri komme til å klare det. Den erkjennelsen kom sist natt, da jeg brukte søvnløse timer på å tenke etter: Det blir så mye papirarbeid! Klokka halv fire på natta sto skjemaene og papirene i velordnet kø: Salgsmelding, kjøpekontrakt, gammel og ny forsikring, gammelt og nytt vognkort. Jeg sukket ut i nattemørket og skjønte at jeg var blitt for gammel. Jeg orket ikke tanken på å sette i gang med alt dette byråkratiet. Alt ville bli så mye enklere med sykkel. 
Volvoen hadde jeg kjøpt hos en forhandler på Notodden. Det hadde gått greit, papirarbeidet var i trygge hender hos forhandleren og jeg kunne bare skrive navnet mitt der selgeren pekte. Stolt satte jeg meg bak rattet og kjørte en strålende jomfrutur hjem til Grøa.
Men å kjøpe privat, det vil bli noe ganske annet, da vil jeg stå overfor en slu selger – en racer på finn.no – som bare er ute etter én ting: å selge en gammel rustholk dyrest mulig til en troskyldig og intetanende eldre herre.

Jeg bruker et par dager på å søke bekreftelse på at jeg står overfor et umulig prosjekt, som jeg fortest mulig bør skrinlegge. Salgsmelding. Hvem fyller ut den, og hvor skal den leveres? Selger eller kjøper? Eller kanskje begge. På nettet finner jeg store berg av informasjon om dette, med skjemaer som det bare er å laste ned og skrive ut. Jeg skriver ut, og før jeg vet ordet av det, ligger et pent og ryddig A4-ark foran meg, en salgsmelding med én del som selger skal fylle ut, og én del til kjøper. Det var kanskje ikke verre enn det.
Men det blir verre. Jeg får opp en nettside der det opplyses at salgsmeldingen utgjøres av del 2 i vognkortet, og at denne delen, altså del 2, skal fylles ut av både selger og kjøper. Del 2? Jeg har verken sett eller hørt noe om del 2. Volvo-kortet har da ingen del 2. Videre står det at del 1, selve vognkortet, og del 2, skal oppbevares hver for seg, del 1 i bilen og del 2 et annet sted. Jeg kaster meg over en gammel ringperm med diverse papirer, kontrakter, kvitteringer etc, i håp om å finne denne nøkkelen inn til den moderne, tidsriktige bilverden: vognkort del 2. Jeg finner ingen ting.

Jeg skulle normalt ha gitt opp forlengst. Men jeg merker en gnist av såret stolthet: La dem ikke ta deg, dette skal du klare, løft ditt hode og slåss videre, gamle mann. Jeg kaster meg i Volvoen og kjører til sentrum. Dette stedet har jo en trafikkstasjon! Køen er ubegripelig kort, og der smiler en ung dame mot meg og spør hva hun kan hjelpe meg med? 
Jeg forsøker i kontrollerte former å fortelle henne hva jeg baler med, og at jeg særlig har festet meg med dette vognkortet, del 2, som jeg sant å si, det må innrømmes, ikke kan finne hjemme hos meg selv, det som skulle tilhøre Volvoen.
Hun smiler fortsatt og forteller med pedagogisk innlevelse at vognkort del 2 kom for noen år siden, og at Volvoen sikkert er for gammel til at den fikk dette. Dessuten vil jo ikke dette være noe jeg som kjøper behøver å bekymre meg noe for, det er jo selger som skal ha orden i vognkortet ved en eventuell handel. Se her, sier hun videre og tar fram et skjema. Dette er vognkort del 2. Dette feltet fylles ut av selger, og du fyller ut resten. Så leverer selger det på trafikkstasjonen, eller dere kan levere det sammen.

Kan det være så enkelt, tenker jeg idet jeg kjører hjemover til Grøa. Idet jeg svinger inn i oppkjørselen, kommer jeg på at det var én ting jeg glemte å spørre damen om: Jeg vil jo som ny kjøper ikke ha vognkort for bilen når jeg overtar den. Kan jeg eventuelt kjøre på forrige eiers vognkort? Spørsmålet henger i løse lufta og gjør meg usikker.
Skjønt, det har jo ingen ting å si. For jeg skal ikke kjøpe bil, jeg skal ha sykkel, for guds skyld uten vognkort, verken del 1 eller 2.
Dessuten vet jeg ikke om jeg orker tanken på å fylle ut ei mil med kjøpekontrakt. Jeg kom over den på nettet, på Forbrukerrådets hjemmeside, og det var et uår med felter som skulle fylles ut, fordelt på tre–fire tettpakkede A4-sider. Det er sikkert mye der som er uklart, en mulig kilde til dårlig og ladet stemning når jeg eventuelt sitter ansikt til ansikt med en selvsikker og erfaren bruktbilselger. 

Da står den plutselig lys levende foran meg. Det er dagen etter besøket på trafikkstasjonen, og fingrene mine har utenfor min viljeskontroll tastet seg inn på finn.no og bruktbilsidene igjen. Denne gangen har de utvidet søket: Litt opp i pris, og litt flere bilmerker. 
Bilen heter Mitsubishi Colt, er født i 2008 og har bare hundre og tolv tusen kilometer på baken, så å si bare lettere innkjørt. Fersk EU-kontroll, der også. Og ikke minst: Bilen befinner seg i Orkanger, som ligger i høyst overkommelig avstand fra Grøa. Jeg smatter på eierens navn, og det lyder trygt og godt voksent. Jeg skal akkurat til å google eierens navn, da jeg slår det fra meg. Jeg skal jo ikke ha verken denne bilen, eller noen annen. 
Litt ut på kvelden ringer jeg til Orkanger. Ingen svarer med det samme og jeg kjenner lettelsen øke for hvert sekund som går. Jeg skal akkurat til å avbryte, da en stemme kremter forsiktig og presenterer seg. 

Den lyder jo akkurat slik jeg hadde forestilt meg! Stemmen tilhører åpenbart en mann som har levd en stund, kanskje like lenge som meg. Dette kan da nesten ikke være sant.
Mannen fra Orkanger forteller om bilen, at det er kona som for det meste har kjørt den, og at den har vært fint behandlet fra første stund. Nå har de flyttet fra utkanten av Orkanger og inn til en leilighet i sentrum, og da trenger de bare én bil. Ja, det er kona som først og fremst skal bruke den, hun er fortsatt i jobb, mens han er blitt kårkaill.
Kårkaill. Idet han sier det, er bilhandelen allerede opp og avgjort. Jeg svarer ivrig at da er vi i samme båt, det er kona som jobber hos oss også, mens jeg er blitt kårkaill, som han. 
Jeg kjenner hvordan fellesskapsfølelsen tar sjumilssteg mellom Grøa og Orkanger, og før jeg vet ordet av det, har vi avtalt at jeg skal komme oppover for å se på bilen allerede neste dag, som er en lørdag. Men jeg skal bare se, tenker jeg, det kan jo på ingen måte bli aktuelt å ta med bilen tilbake samme dag, det er jo et hav av formaliteter som må ordnes først, og så er det betalingen, selvsagt, pengene må jo først komme til syne på hans konto før han kan gi fra seg bilen. 

Hun jeg er gift med sier at hun gjerne blir med til Orkanger, og at vi kan kjøre hennes bil oppover. Fint, da får vi oss i det minste en utflukt, selv om det ikke blir bilkjøp. 
Lørdag morgen utviser jeg en handlekraft som jeg med forundring registrerer at jeg har: Først overfører jeg penger fra en kredittkonto til lønnskontoen, slik at denne akkurat har nok til å dekke kjøpesummen for Colten. Deretter, like før vi er nødt til å dra for å kunne nå ferga, ringer jeg forsikringsselskapet mitt, som viser seg å ha åpne telefonlinjer også på lørdag. Den unge If-mannen spør hva han kan hjelpe meg med, og jeg presenterer heseblesende hva mitt problem består i: Jeg skal se på en bil, det blir ikke aktuelt å ta den med hjem i dag, men hvis jeg likevel skulle ha gjort det, ville jeg jo helst ikke ha kjørt på forrige eiers forsikring, selv om jeg har lest at det visstnok ikke er så uvanlig, at eieren ikke risikerer å tape bonus hvis jeg skulle krasje på tur hjem. Men jeg måtte ha betalt egenandelen hans, og alt dette hørtes unektelig både komplisert og lite fristende ut.
If-mannen kommer nå inn i mitt liv som en frelser fra høyere skylag: Nå gjør vi det bare slik, sier han, at jeg forsikrer denne bilen her og nå, og hvis det ikke blir noe av handelen, så ringer du bare i morgen og melder fra om det. Jeg sender deg nå, mens vi snakker, en sms som bekrefter at du har forsikret bilen i ditt navn, og så kan du vise den til selgeren. 
I samme øyeblikk hører jeg meldingspipet i telefonen, og jeg er slått til jorda av takknemlighet. Det finnes, åpenbart, mennesker der ute som ikke er ute etter å ta meg, men som tvert imot strekker ut en hjelpende hånd, stryker meg forsiktig over min bekymrede panne mens de sier: Slapp av Arne, vi er her for å hjelpe deg, det er ikke farlig, dette skal gå bra, skal du se.

Vi når ferga akkurat, som om skipperen ombord på den er med i kretsen av gode hjelpere som bærer meg fram gjennom alle farer, denne vakre høstdagen da min kone og jeg er på vei til Orkanger, ikke for å kjøpe bil, men for å se på en, hos en mann som er kårkaill, akkurat som jeg.
Vi parkerer på den gruslagte plassen foran blokka i sentrum av Orkanger. Det står to biler der, og jeg drar straks kjensel på den vesle svarte. Det er Colten. Men jeg går ikke bort for å se, dette er en annens bil, det passer seg ikke å kretse rundt den som en hvilken som helst utspekulert bruktbiltyv. Her må man ta tingene i riktig rekkefølge.
Bilens eier, kårkaillen, må ha sett at vi kom, for plutselig står han foran oss med et bredt smil og en diger trygg neve som tar min spinkle hånd i et fast grep. Vi utveksler noen høfligheter og så snur han blikket mot bilen.
– Ja, dette er nå Colten da. En bra bil, vi har ikke hatt noe trøbbel med den. 
Så åpner han døra på sjåførsiden, slik at jeg kan ta en titt. Forsiktig bøyer jeg meg fram, og i samme øyeblikk slår det meg at jeg skuer inn i en fremmed verden. Ikke slik å forstå at jeg ikke har sett slike biler før, det er jo biler som dette de fleste kjører rundt med nå for tida: biler med avrundede kraftige dashbord og digitale instrumenter høyt og lavt. Men det er en fremmed verden for meg, jeg har aldri sett for meg at jeg noen gang skulle sette meg bak rattet på en slik bil, som bilens eneste og rettmessige eier. 
Han spør om jeg kanskje vil prøvekjøre bilen. Ikke før har han spurt, så hører jeg meg selv si at det trengs ikke, jeg kjøper bilen, jeg. I samme øyeblikk kjenner jeg lettelsen slå innover meg som det første pust av mild vind etter uker med kaldt vestavær. Nå er det sagt, nå er det ingen vei tilbake.
– Ja da er det vel bare å få gjort unna papirarbeidet da, sier han og inviterer oss opp i leiligheten.

Papirarbeid. Ordet synker ned i meg idet vi går trappene opp til tredje etasje. Det er nå det kommer, salgsmelding, kjøpekontrakt, førerkort del 2 og så dette med overføring av penger, det siste kan for så vidt vente til mandag og gjøres i trygge omgivelser hjemme på pc-en.
Vi setter oss ved stuebordet. Der ligger det to papirer pent og pyntelig ved siden av hverandre. Jeg kaster et raskt blikk på dem og legger merke til at det ene må være kjøpekontrakten. Men det er jo bare én side, ikke tre–fire. 
– Ja, papirene skulle være i orden, sier han med fast og vennlig stemme. 

Det er da jeg skjønner at denne dagen er ulik alle andre dager. Det er en dag da noen – som jeg ikke kjenner – i dypeste hemmelighet har avtalt seg imellom at de skal gi meg noen timers søvn i baronens seng, som en lykkelig Jeppe på Bjerget. Det begynte med forsikringsmannen i If, og nå er det kårkaillen på Orkanger. 
– Her er salgsmeldingen, ferdig utfylt fra min side. Du fyller ut de andre feltene, her, og her, sier han og peker.
Jeg ser straks at dette jo er vognkort, del 2, som den vennlige damen på trafikkstasjonen viste meg. Som om det skulle være den mest selvsagte ting i verden, fyller jeg ut, her, og der og så her.

Det samme gjentar seg med kontrakten. Den er ferdig utfylt fra hans side, det gjenstår bare et par felter som jeg skal fylle ut. Øverst på arket står logoen til Bilnorge, og jeg skjønner at de må ha et mye enklere skjema enn det jeg lastet ned fra Forbrukerrådet. 
Siste signatur er satt, og jeg skal til å si at jeg kan hente bilen på mandag eller tirsdag, når pengene er kommet over på hans konto. Men før jeg rekker å si det, kommer han meg i forkjøpet:
– Ja, da kan du vel egentlig bare ta med deg bilen. 
– Ja men, forsøker jeg, – det er jo det med betaling, jeg har for så vidt penger på konto, men du skal vel helst ha garanti for at overføringa er i orden...
Han smiler trøndersk og vennlig mot meg og sier at det er ikke så nøye, hvis jeg bare gjør en overføring på mobilen her og nå, så skulle det være i orden.

Mobilbank. Jeg trekker pusten og kjenner utfordringen legge seg som en spent fiolinstreng oppetter den lange kroppsbanen min. Ikke slik å forstå at mobilbank er noe problem, jeg har jo appene installert, både den for selve banken og så den for engangskode. Det er bare det at jeg rett og slett ikke har hatt bruk for mobilbanken, jeg setter meg heller ned ved den gode gamle pc-en og følger de kjente og kjære prosedyrene der. Gjenkjennelig, trygt og effektivt.
Det som nok skaper en anelse uro akkurat nå, her vi sitter ved stuebordet i Orkanger og skal betale for bilen, er etterdønningene fra forrige uke, da jeg jeg fikk et uhørt innfall og ville forsøke å logge meg inn i nettbanken ved hjelp av det magiske begrepet jeg forsto at alle oppegående mennesker bruker nå for tida: bankID på mobil, i stedet for den vanlige husmannsmetoden bankID.

Så var det – hold pusten – bare å aktivere, som det heter på stammespråket, bankID på mobil. Jeg gikk inn i nettbanken på vanlig måte og fant oppskriften. Nå var det bare å følge den, steg for steg. Men da jeg trodde jeg var i mål, lyste en anklagende beskjed mot meg mot fra pc-skjermen: Du har allerede installert bankID for mobil. Har allerede. Men for noen dager siden, da jeg også var ute i ukjent digitalt terreng, fikk jeg jo melding om at jeg ikke hadde bankID for mobil, og at jeg måtte aktivere den. Aktivere den? Kan noe aktive digitale superstjerner sporenstreks komme hit og fortelle meg hvordan man «aktiverer» bankID for mobil?

Jeg ringte til banken min, igjen. Fikk en kundebehandler i tale, og spurte med tilkjempet verdighet: Har jeg, eller har jeg ikke, bankID for mobil? Han ba meg vente litt, så skulle han sjekke. Snart var han tilbake med svaret: Jo da, jeg hadde hatt bankID for mobil, men den var, slik jeg oppfattet mannen, av en eller annen grunn ikke lenger gyldig, den var blitt suspendert, og nå lå den og blokkerte. Men det skulle han fikse.
Fint, fiks det du, fiks hva som helst, ta over livet mitt, styr alle mine telefoner, pc-er og nettbrett. Jeg har ikke lenger et eget liv, og det er kanskje like greit. 
Og ta kodebrikkene mine med på kjøpet. For et par uker siden, da jeg skulle logge meg inn et eller annet sted – også gudene har sikkert glemt hvor det var – ble jeg bedt om å bruke kodebrikke. Kodebrikke? Men det hadde jeg jo sluttet med for lenge siden, jeg er tross alt såpass påskrudd at jeg bruker appen med engangskoder som ligger på telefonen min. Jeg stakk innom den lokale banken min, siden jeg likevel var i området, og presenterte problemet. Å ja, sa den hyggelige bankdamen, det står brikke, men det menes engangskode på mobil. Ja vel, så kunne de kanskje ha skrevet det da, og ikke brikke. Jeg er så gammeldags og akterutseilt at jeg tror at en brikke er en brikke når det står det. Jeg lover å ta meg sammen, jeg skal sannelig skjerpe meg, det er på høy tid. 
Men denne dagen, i denne avgjørende time, sitter jeg i en leilighet i Orkanger og skal betale for en bil jeg nettopp har kjøpt. Det vil si, jeg har kjøpt den hvis jeg nå bare klarer å overføre pengene til eieren.

Jeg tar fram mobilen, finner appen for mobilbank og setter i gang. Dette går greit, ingen grunn til bekymring, det får være måte på, så helt ute på det digitale jordet er jeg tross alt ikke. Trinn for trinn følger jeg instruksene, dette er jo barneskirenn, i Trøndelag. 
Bekreft betaling med, står det, og under der igjen ligger et felt med følgende melding: BankID på mobil. I samme øyeblikk kjenner jeg motet renne ut av meg som den siste skvetten vann i badekaret, mens det onde øyet stirrer mot meg: BankID på mobil. 
Det måtte selvsagt komme, denne dagen var for god til å være sann, og det var den heller ikke. Alt kommer nå til å gå i vasken, bilen blir stående hos sin eier på Orkanger, den snille kårkaillen som av hele sitt hjerte ønsker at jeg skal få det til, slik at jeg kan ta med meg bilen tilbake til Grøa.

Så jeg gjør et forsøk, med BankID på mobil. Mens jeg gjør det, ser jeg som gjennom et tåkeslør kårkaillen sitte som en tålmodig Mor Teresa og vente på meg. 
Snart befinner jeg meg dypt ute i en digital kvikkleire som sakte suger meg mot undergangen. Jeg gjør et krampaktig andre forsøk, men ser da til min forskrekkelse at det eneste jeg har oppnådd, er å fordoble kjøpesummen. 
Midt inne i kaoset ser jeg min kone komme meg til unnsetning. Hun griper telefonen, tar et overblikk og sier med ufattelig rolig stemme: 
– Dette er ikke noe problem, du må bare velge å bekrefte med engangskode, og ikke bankID på mobil. 
Hun viser meg skjermbildet, og da går et lys opp for meg: BankID på mobil var bare ett av tre valg for betalingsbekreftelse, og var det som var synlig, de to andre valgene ligger skjult i en rullemeny. Jeg åpner menyen, og der ser jeg den, det trygge og kjente valget: engangskode. 
Med skjelvende hender får jeg hentet opp en engangskode fra appen, taster inn den, og vips (med én p, ikke to, som i den fra DNB) er overføringen gjort. Jeg viser kårkaillen skjermbildet, som forteller at kontoen min i det minste er tappet for salgssummen. Så får vi håpe at pengene dukker opp på hans konto, sier jeg i et forsøk på å være morsom og ærlig. Han smiler nok en gang og sier at det helt sikkert er i orden. Som den profesjonelle bilhandler jeg er, viser jeg ham sms-en fra mannen i If, den som forteller at forsikringen er i orden.
– Ja, da er det vel bare å ta bilen, da, sier han og tilbyr seg å være med ned for å gi meg de mest nødvendige instrukser om bilen. 
Idet vi går i samlet flokk ned trappa, tenker jeg at dette fortjener jeg ikke, dette er slikt som ikke skjer meg, dager som dette finnes ikke, det må være en drøm, og snart kommer jeg til å våkne av at en ond heks brøler mot meg: Men du betalte jo ikke med bankID på mobil, mann!
Den nye Colten tok med største selvfølgelighet over hovedplassen i oppkjørselen i Grøavegen 19.

Epilog
Det er gått noen uker siden jeg handlet bil på Orkanger. I noen dager sto både Volvoen og Colten ved siden av hverandre i oppkjørselen, men den gamle måtte nå finne seg i å stå nedkjølt og ubrukt ved siden av den nye hovedpersonen. Så kom dagen da jeg måtte ta siste reis med Volvoen, til opphøggeriet på Sunndalsøra. Der fikk den tilvist en plass nederst i death row, i påvente av at bilkyndige ravner og gribber skulle kaste seg over den, på leting etter kurante deler. 
Da jeg snudde ryggen til Volvoen for å gå, slo det meg at snart ville jeg ha glemt hver eneste en av de to hundre tusen kilometerne vi hadde kjørt sammen. Og jeg spurte meg selv med et lite sukk: 
Hadde den virkelig ikke vært mer enn en ganske vanlig bil?

Kommentarer