Hva er det du sier? Jo, jeg har fått meg høreapparat!

Snart er det vår, og jeg gleder meg til å gå ut i hage og skog
for å høre de gode gamle lydene
av fuglesang og bekkesus klart og tydelig igjen. 

 Lenge siden jeg har hørt fra deg, Arne, men du suller vel rundt i din egen tåkete verden som vanlig, på leting etter det endelige svaret på alt mellom himmel og jord, og da skal man som kjent lete lenge...

Tja, du har kanskje ikke hørt fra meg, men jeg har hørt fra deg, forstår du. Alt du har sagt, har jeg hørt tindrende klart, nesten som fuglesang i vårskogen. Ja, nesten før du har tenkt tanken, har jeg fått det med meg. For det har seg nemlig slik at...

Stopp litt her, Arne, nå skal vi kanskje ta tingene litt i rett rekkefølge. For er det altså slik at du hører alt jeg sier? Da må jeg jo spørre om du – på dine unektelig temmelig gamle dager – har begynt å tro på telepati og andre overnaturlige fenomener, du som alltid bedyrer din rasjonelle holdning til livets store spørsmål?

Overnaturlig? Nei du, dette her er så naturlig og jordisk som det bare kan få blitt. Men nå synes jeg du skal klappe igjen brødskuffa litt og la meg komme til orde, for jeg har mye på hjertet i dag, skjønner du, jeg er nærmest ivrig som en unge, for det har skjedd store ting i mitt spinkle liv. Og da kan jeg like godt plumpe ut med det: jeg har fått meg høreapparat!

Høreapparat? Du verden, det må jeg si, den hadde jeg ikke ventet. Men få se på deg, Arne, jeg ser jo ikke noe høreapparat, hvor er den brune klumpen som dekker halve øret, som et slags stempel på at man er blitt skikkelig gammelmann?

Se her nå, ser du bak hvert av ørene mine, godt gjemt, ligger den vesle reka som altså er høreapparatet. Og derfra går det en tynn usynlig ledning, og den har en bitteliten høyttaler i enden, som man stikker inn i øret. Den er så smal og liten at heller ikke den er synlig. Man går nesten rundt som et normalt menneske, med høreapparatet på.

Normalt og normalt, det er nå som man ser det, i ditt tilfelle. Men du bestemte deg altså for å begynne med høreapparat, fortell om denne banebrytende konklusjon!

Jo, dette er en erkjennelse som har tatt lang tid, for meg som for mange andre. Jeg har jo visst at hørselen min er blitt dårligere, sakte men sikkert. Det har vært mange små tegn i hverdagen på det, det vanligste er kanskje den at man må spørre om igjen når folk rundt deg sier noe. Hææ? Ka sa du?? Eller man tar sjansen på at man har oppfattet riktig, og svarer ut fra det, men så viser det seg pinlig nok at du har svart på noe helt annet enn det den andre spurte om. Og så kan det være noe så banalt som at du ser på tv, Heartbeat for eksempel. Du ser at en politimann går for å ta telefonen, men du har ikke hørt den ringe! Men det har hun som du ser tv sammen med. Eller du slår på retningslyset i bilen, men glemmer å slå det tilbake, for du hører det jo ikke. Og så er det jo tv-en da. Lyden som blir borte i en dott med bomull. Jeg hører stemmene godt, men jeg oppfatter ikke alt som blir sagt, selv om man skrur opp volumet.

Og dette ville du endelig gjøre noe med?

Ja, men det satt lagt inne. For jeg klarte meg jo på et vis, man blir jo vant til dette, og tilpasser seg. Som når du går gjennom kassa på Rema og den hyggelige unge mannen i kassa snakker til deg, så vet du jo at han spør om jeg ønsker kvitteringen, og da er det jo bare å smile og svare at nei takk, den trenger jeg ikke, uansett hva man har hørt den unge si.

Så kan det kanskje hende at det den unge mannen spurte om, var om du ønsket en plastpose, men du svarte nei takk, fordi du trodde det gjaldt kvitteringen, og så står du der med en diger haug med varer, som du absolutt trenger pose til...

Som sagt, nok var nok, jeg bestemte meg for å ta affære og ringte til fastlegen, selv om jeg var temmelig skeptisk til dette med høreapparat. Behovet var jo der, det skjønte jeg, men ville det hjelpe meg? Jeg hadde hørt litt forskjellig fra kompiser og andre. Noen var svært godt fornøyd, andre sånn middels, og noen brukte dem bare av og til. Her kan jeg jo nevne at vi er en gjeng 60- og 70-åringer som samles til kaffe på Timian og Persille hver fredag, og jeg pleier å si at enten så har deltakerne høreapparat, eller så burde de hatt det!

Du begynte altså med fastlegen, det er ikke bare å spasere inn i en butikk og kjøpe herligheten, nærmest som en brille?

Dette handler om å få en medisinsk diagnose, og da begynner man med fastlegen. Jeg fikk time, og etter en liten hørselstest hos ham ble det raskt klart at jeg nok kunne ha god nytte av et høreapparat. Dermed bestilte legen time for meg hos Hørselssentralen ved sykehuset i Molde.

Men er det ikke en hørselssentral ved det nye helsesenteret på Sunndalsøra da, kan man ikke bare dra dit?

Ikke i første omgang, men vi kommer dit etter hvert. Hørselssentralen på Sunndalsøra er en avdeling under sentralen i Molde, og man må til Molde først for å sjekkes både av audiograf og ørelege. Så der fikk jeg time i fjor høst en gang. Men vet du hva?

Nei, der er jeg temmelig blank, for når det gjelder deg Arne, da kan alt skje!

Nemlig. Jeg avbestilte timen i Molde!

Avbestilte??

Ja, jeg fikk det for meg at jeg heller skulle vente til våren med dette eventuelle høreapparatet, alt er jo så mye greiere om våren, så lyst og lett liksom. Dessuten var da hørselen min ikke så aller verst heller, jeg klarte meg jo bra, på gammel vane og god intuisjon...

Men du må ha kommet til sans og samling igjen?

Takk og pris, jeg gjorde jo det. I et glimt av klarsyn (jeg har jo både linser og briller...) kasta jeg meg over telefonen til Hørselssentralen i Molde og spurte om det ikke likevel kunne være mulig å få time snart? Og vet du hva, jeg var så heldig at jeg fikk time to–tre uker seinere!

Og den hadde du ikke tenkt å gå glipp av, vil jeg tro?

Det hadde jeg ikke nei. Timen var tidlig en mandag morgen, og engstelig anlagt som jeg er, kjørte jeg til Molde allerede søndag ettermiddag og tok inn på Seilet hotell. Der tilbrakte jeg kveld og natt som en liten greve på utflukt. Det ble lite søvn selvsagt, for jeg lå jo på en spikermatte av bekymring for at jeg skulle forsove meg til timen på sykehuset.

Trøste og bære meg, Arne, men du kom fram i god tid, vil jeg tro, du satt nok på venterommet som en konfirmant på overhøring tre kvarter før timen?

Noe sånt ja. Og for å gjøre en lang historie kort: jeg var i de beste hender. Legen sjekke ørene mine og spyla dem reine som dugg i våsol, før audiografen overtok med inngående tester av min svinnende hørsel. Det var jo ingen tvil om at jeg trengte høreapparat. Så var det over til neste spørsmål: Hvilken type apparat kunne passe best for meg?

Er det så mange typer da? Er det ikke bare en dings som man putter i øret, hvis man husker hvor man la det kvelden før?

Å nei du, her har ting skjedd. Men la det være sagt først: Mange foretrekker de gode gamle apparatene med utskiftbart batteri, med den kjente ganske synlige dingsen som du putter i øret. Dette er en teknologi som alle kan beherske, og som fortsatt vil være i produksjon. Ingen trenger å frykte at det er teknisk krevende å begynne med høreapparat.

Men du som er så avansert at du går gjennom selvbetjent kasse på Coop, gikk for en annen løsning vil jeg tro?

Takk, det gjorde jeg. Og det var altså denne rekedingsen som man putter i skjul bak øret, med ledningen og høyttaleren derfra inn i øret, slik jeg nevnte til å begynne med. Dette er et oppladbart apparat, om kvelden er det bare å ta dingsene ut av ørene og sette dem i ladestasjonen. I løpet av tre timer er de full-ladet. Ikke noe skifting av batteri. Så valget falt på den løsningen.

En liten dings med magisk kraft.

Og med reker bak ørene dro du høylytt og
lykkelig fra Molde?

La oss ta ting i rett rekkefølge her. I Molde var jeg blitt kartlagt og klargjort, men installeringen av apparatene skulle skje i trygge omgivelser hjemme ved Hørselssentralen på Sunndalsøra. Der fikk jeg time først langt ut i februar i år. Det er for få audiografer i Norge, og mange steder er det lang ventetid. I mitt tilfelle var ventetida akseptabel, og dessuten er jeg jo så gammel at jeg har hørt det meste før...

Men så opprant tiden og stunden, fortell!

Jo, men allerede dagen i forveien stakk jeg for sikkerhets skyld oppom lokalene i det nye helsesenteret for å sjekke at det faktisk var der sentralen ligger, det skulle jo tatt seg ut...

Herregud Arne, du skulle ikke like godt bestille time hos en helt annen grein av medisinen,
med det samme?

Hva tenker du på da? Nå vel, der satt hun altså, vår egen audiograf Kristin Ødegård. (Jeg skjønte snart at vi er fantastisk heldige som har en slik ekspertise her på stedet.) Først hadde vi en hyggelig og informativ prat over bordet, og det var da jeg i et glimt av anger tenkte at jeg hørte da utmerket godt hva hun sa, kunne det virkelig være nødvendig med høreapparat? Så satte hun dingsene på plass i ørene mine.

Og da var du kanskje ganske avmålt, kjenner jeg deg rett, var dette noe for deg da?

Nei! Tvert imot. I løpet av et trylleslag var det som om et tungt regnvær forsvant og sola brøt fram og la et vennlig lys av lyd over alt rundt meg.

Du hørte bedre?

Ja! Lyden var først litt fremmed, skarpere og mer diskantaktig enn min egen nedsatte tåkelyd, men overhodet ikke ubehagelig. Et svært lovende førsteinntrykk, med andre ord. Og så skjedde det noe spennende, Ødegård installerte en app på telefonen min...

En app? Jeg hadde nok regnet med det ja, alt fra gressklippere til høreapparater skal jo styres med apper nå for tida. Hva gjør denne appen da?

Jo, ved hjelp av bluetooth oppretter appen en forbindelse mellom telefonen din og høreapparatet. Det betyr at du kan styre funksjonene på apparatet med telefonen, volum etc. Men dette høres kanskje vanskeligere ut enn det er. Apparatet er helt selvgående, også uten telefonen, alt du trenger å gjøre om morgenen, er å ta dingsene ut av laderen og sette dem på plass bak øret og dytte høyttaleren inn, uten å slå av og på. Men tilbake til timen min hos Ødegård. Hun ba meg ta av apparatet, jeg så gjorde, og da fikk jeg meg en a ha-opplevelse. Stemmen hennes var jo så fjern!

Fjern? Men du sa jo nettopp at du hørte henne godt da dere snakket sammen over bordet til å begynne med?

Ja, det var det jeg trodde. Men nå gikk det virkelig opp for meg at jeg hadde hørt dårligere enn jeg hadde trodd. Jeg ville få på meg apparatet igjen så fort som mulig! Jeg så gjorde, og det første jeg tenkte da, var at jeg aldri ville ta dem av meg igjen!

Sukk, slik er det vel med deg Arne, du går fra den ene ytterligheten til den andre... Men hva måtte du betale for denne herligheten da, ikke billig kan jeg tenke meg?

Betale? Jeg betalt litt over 300 kroner for konsultasjonen, resten – som er 20.000 kroner for akkurat dette apparatet – dekkes av NAV, siden jeg nå har en medisinsk diagnose for hørselstap. Og det må jeg bare få sagt: Jeg er så takknemlig for at jeg lever i et land der det offentlige fortsatt står så sterkt at vi kan få dekket slike utgifter. Så får vi bare håpe at skattelettehysteriet ikke brer om seg enda mer, det er visstnok politisk trendy å ønske alle skatter og avgifter ditt pepperen gror...

Sukk, den gamle raddisen kunne ikke dy seg... Men hvordan har den første uka blant oss hørende vært da, Arne?

La meg si det slik: Tanken på at jeg nå skulle slutte å bruke høreapparat igjen, lar seg ikke tenke. Apparatet er allerede blitt en helt selvsagt og nødvendig del av meg, på samme måte som brillene og linsene. Det er jo litt rart: Vi som er svaksynte, kan ikke tenke oss å kjøre bil eller se på tv uten briller eller linser, men å sitte der foran tv-en og bare få med seg halvparten av det som blir sagt, det gjør jo mange av oss. For ikke å snakke om alle gangene vi sier hææ? i løpet av en dag.

Slik ser et moderne høreapparat ut...

Jeg lurer litt mer på det med telefonen og
styringa av høreapparatet derfra, fortell.

Jo, det er reine magien skjønner du. Hvis du for eksempel sitter der og ser på en video på Youtube på telefonen, så går lyden rett inn på øret ditt, uten at du bruker øretelefoner. Men det helt store skjer når noen ringer deg! Her forleden kjørte jeg bil og telefonen lå dypt begravd i lomma, jeg bruker den aldri når jeg kjører bil! Men jeg hørte jo på øret at den ringte, og jeg venta en viktig telefon
akkurat da.

Du sa kanskje en magisk formular da, abrakadbra?

Mye enklere! Jeg løftet en finger og tappet
forsiktig to ganger øverst på øret. Og hva skjedde? Jo, jeg hørte den glassklare stemmen til vedkommende som ringte, uten at jeg så mye som tenkte på å røre telefonen. Og så snakka vi sammen mens jeg fortsatte å kjøre, handsfree og lovlig.

Så du går nærmest rundt i en teknologisk rus nå om dagen, Arne, som kongen av selvbetjente kasser i butikken og magiske høreapparater?

Å nei du. Jeg er mye mer opptatt av lydene rundt meg enn av teknologien i seg selv. Det er som om jeg har fått et tidligere liv tilbake, med lydene jeg en gang hørte: stueklokka, fuglesangen, fossebrusen, de fine nyansene i Yorkshire-dialekten på Heartbeat, og så videre. Apropos tv, nå er det nesten sånn at jeg vil ha lavere lyd enn dem som ser sammen med meg. Jeg hører alt krystallklart. Og det er så utrolig befriende å slippe å bruke så mye hørselsenergi i samtaler med andre mennesker. Det er kanskje det aller viktigste.

Det er nærmest blitt ja takk til pose og nei takk til kvittering nå da Arne?

Noe sånt ja!