Baktanker

Bønnan og Heggdal, første stoppested på min reise tilbake til barndomsbygda Ålvundfjord. Bildet er tatt i nyere tid. Jeg så nylig en dødsannonse i Aura Avis: Oddrun Ulvund var død, 96 år gammel. Da begynte tankene å vandre. Reisen gikk tilbake til min barndoms bygd Ålvundfjord. Oddrun var født i 1929 i Steinkjer og hadde jentenavnet Riseth. Som 22-åring ble hun gift med ålvundfjordingen Svenn Ulvund i 1952. De fikk sønnen Morten, som døde bare tre år gammel. Siden kom døtrene Bente og Tone. Ifølge dødsannonsen til Oddrun er også Bente død. Vi som er gamle og husker starten på Sunndal Butikksenter tidlig på 1960-tallet, kan se for oss flotte og hypermoderne Sunndal Supermarked, matbutikken som Svenn og Oddrun drev sammen. Men det skulle bli så altfor få år slik: I 1966 døde Svenn, bare 38 år gammel. Men Oddrun gav ikke opp: Hun drev butikken videre i mange år, og vi husker henne der hun satt rakrygget i kassa eller gikk med raske travle skritt mellom reolene innover i butikken. I ...

Sporene vi legger etter oss

Heggdal i Ålvundfjord, der jeg ble født i 1951. Men hvordan skal jeg finne ut når far startet frukt- og bærpresseri i kjelleren her? Kanskje ligger svaret nærmere enn jeg aner, på Nasjonalbibliotekets søketjeneste. De fleste av oss er blitt vandrende informasjonssentraler. Vi går ikke ett skritt uten at det blir registrert av den elektroniske fotlenka vi frivillig bærer med oss: mobiltelefonen. I begynnelsen av februar fikk jeg en oppdatering av min livsledsager Google: jeg hadde i løpet av januar besøkt to byer: Sunndalsøra og Grøa (der jeg bor). To hele byer! Ikke så verst med tanke på at vi lever i koronaens tid. Og litt stolt var jeg jo også over at selveste Google omtalte hjembygda mi Grøa som by. Det kommer seg, selv om alt her oppe er nedlagt: barnehage, butikk og snart ryker nok skolen også. Det blir litt av en by. Good bye, kanskje? Google overvåker meg hvert sekund av døgnet. Bekymrer det meg? Ikke så mye. Mine hverdager er såpass enkle og udramatiske at Google gjerne må få h...

Luftig utsikt over Sunndalsøra?

Skeptisk sunndaling i luftig svev over Åndalsnes sentrum. Hva er det de gjør i Rauma kommune som vi ikke gjør, her i Sunndal? Blant annet bygger de et stort tindesenter og anlegger en fantastisk stikk ut-løype opp fjellsida i sentrum av Åndalsnes. Løypa heter Romsdalstrappa og utgjør en del av turtraseen Romsdalseggen, en 10,4 km lang fjelltur som går fra Vengedalen til Åndalsnes sentrum. Turen er blitt en av landets mest populære fjellruter i løpet av få år.

Boka om elleve søstre – og en bror

Mye tyder på at jeg har skrevet en ny bok – for nå ligger den foran meg på bordet nylig ankommet fra trykkeriet, og på forsiden leser jeg at den heter: Kirkesangerens døtre , og at det er jeg som har skrevet den. En undertittel har boka også fått: En fortelling om livet og døden . Bakgrunnen for dette nye prosjektet er som følger: I 2018 skrev jeg boka I denne verden, i dette liv, har vi bare hverandre . Den handlet i hovedsak om slekta mi på farssiden i Ålvundfjord, og mor og fars liv etter at de flyttet til Sunndalsøra. Det var også et kapittel der som handlet om min mors slekt, med oldefar Endre Sande og hans mange døtre. Endre fikk ti døtre med kona si Magnhild, så døde hun, og Endre fikk deretter to barn med Marit O. Trøen, en datter og en sønn. En av Endres mange etterkommere kontaktet meg etter å ha lest denne boka og foreslo at jeg kunne skrive en egen bok om Sande-søstrene. Hva skjedde med dem, hva slags liv levde de, hvilke spor har de etterlatt seg?

Hele Sunndal på sokkel!

Her, i fjellsiden ved Flaggnuten kan Sunndal få sitt eget Mount Rushmore National Memorial, der ordførere som Ståle Refstie og Tove-Lise Torve vil bli hogd inn i berget på hver sin side av nuten. Sunndal er en ganske beskjeden kommune – og sunndalinger er ikke blant dem som roper høyest her i landet om egen fortreffelighet. Men er det gitt at det bør være slik, skal vi fortsette å rusle glade og fornøyde inn i framtida, hånd i hånd i en sosialdemokratisk Kardemomme by, med ordfører Ståle Refstie som en evig tante Sofie?

Morgenmøte med fluesnapper

Hannfuglen har med seg avfall fra reiret etter å ha levert en forsyning med insekter til ungene i holken. Hvis du klikker på bildet, får du det opp i størrelse. Jeg krever ikke mer enn dette av en sommermorgen: å få sitte på verandaen hjemme på Grøa, med en kopp kaffe foran meg på bordet og blikket rettet mot den vesle fugleholken som henger på uthuset, ti-femten meter nede i hagen. Det er travle tider for leieboerne i holken. Det er et par fluesnappere som kom en gang i løpet av mai, etter å ha tilbakelagt et ufattelig antall mil fra vinterbasen i Vest-Afrika. Små fjærballer som veier noen få gram, har maktet å fly over to kontinenter, over ørken og hav, byer og åkrer, med sikker kurs mot akkurat vår lille hage på den usynlige flekken Grøa. Som vanlig kom hannen noen dager før hunnen, for å skaffe seg oversikt over boligmarkedet på Grøa denne våren.

Min kreative tidtrøyte

Et eller annet skal man bruke tida til når man er gammel pensjonist og hver dag kommer med et hav av ubrukte timer. Jeg liker å sysle med bøker, og nå har jeg laget en ny en. Den heter: Svarttrost og hellige fjell , med den kryptiske undertittelen: Nevrotiske dialoger og melankolske monologer. Boka kom i et mikro-opplag fra trykkeriet for noen dager siden, og når sant skal sies, så vet jeg ennå ikke hva jeg skal bruke den til. Jeg tenkte i et anfall av hybris at jeg skulle forsøke å selge noen eksemplarer, men den tanken setter jeg på vent, det får være måte på. Så inntil videre får boka være mitt personlige visittkort. Men her og nå presenterer jeg den i alle fall for mine fem faste lesere på bloggen min. Hva boka handler om? La meg gjengi det som står på baksiden av omslaget: Hovedpersonen Arne er hverdags-nevrotiker. Det meste er farlig og skummelt: Å gå på kafé kan få uante følger, å debutere på den lokale teaterscenen er nærmest uhørt, å reise er nifst, og helsa e...

Da jeg så lyset i tunnelen

Det er påbudt med lys i moderne tunneler, med de følger det har! Bildet er fra Øksendalstunnelen. Foto: Aura Avis. Det må ha vært en gang i andre halvdel av 1950-tallet at jeg for første gang så månen i tunnelene i Oppdølsstranda. Noen tiår seinere kom det lys i tunnelene, månen gikk ned, reflekspinnene i tunnelveggene ble fjernet, og jeg fikk andre ting å tenke på. Vi bodde på brusfabrikken i Ålvundfjord fra jeg ble født i 1951 fram til vi flyttet til byens larm og vrede inne på Sunndalsøra sommeren 1958. Det ble mange bilturer innover i løpet av disse åra. Den mest spennende delen av turen var utvilsomt stranda med tunnelene. Det var to fenomener der som fikk mine allerede da ganske utstående øyne til å åpne seg på vidt gap: den gule skiva i enden av tunnelen, og pinnene som var festet i tunnelveggene og som reflekterte lyset fra bilen. Pinnene sto som tause vaktsoldater bortetter fjellveggen og ledet min far sjåføren trygt gjennom det beksvarte hullet i berget. Så vidt jeg kan...

Drevet av Blogger