Hvor blir det av Arbeiderpartiet?

Arbeiderpartiets leder og statsministerkandidat Jonas Gahr Støre og partiets finanspolitiske talskvinne Marianne Marthinsen. Hva vil de egentlig med Norge? Foto: Arbeiderpartiet/Flickr.
Jeg tasser rundt i tøflene nå på morgenkvisten, men det gjør sannelig Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet også, har jeg inntrykk av. Når skal du ta på deg slagstøvlene og komme deg ut i det politiske ruskeværet, Jonas?

Som pensjonist har jeg lagt meg til noen mer eller mindre faste daglige vaner: Det starter gjerne med dagens første kopp kaffe klokka kvart på åtte, hensatt foran tv-en og Politisk kvarter, debattprogrammet som før bare gikk på radio, men som nå også vises direkte på NRK1. Det er jo fint å kunne se Jonas, Trygve, Erna og de andre heltene mens de sier det vi har hørt dem si mange ganger før.


Men programmet er bra det, og i det siste har Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum vært nærmest en gjenganger med sitt brede smil, smittende humør og enkle buskap, gjerne i debatt med pågående Høyre-folk, fulle av selvtillit eller partiets landsmøte, oppsving på meningsmålingene og nyutdelte milliarder i Nasjonal Transportplan.

Vedum mot Høyre
Journalistene i NRK og i andre medier har selvsagt sett at det er Vedum mot Høyre-folka som skaper de gode, friske og motsetningsfylte debattene. Når Vedum sitter i studio, kan han på inn- og utpust ramse opp all elendigheten som den borgerlige regjeringen påfører folket ute i distrikts-Norge: kommunesammenslåinger, politireform, sykehusnedleggelser og ulveplagen. For noen uker siden virket Vedum suveren; han vant debattene på tv, samtidig som ulvemotstanderne demonstrerte foran Stortinget og meningsmålingene gikk til himmels.
Holder Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum
på formen helt til valget? Foto: Senterpartiet/Flickr.

Nå i det siste har glansen fra Sp-stjernen blitt en tanke mattere. Jeg har sett ham i to debatter nylig mot Høyre-folkene Trond Helleland og Frank Jenssen. I begge debattene forsøkte Vedum seg på den samme leksa om distriktene og sentralisering. Men han fikk tøff motstand og kom nesten ikke til orde. Høyre-folkene snakket i munnen på ham hver gang han sa sentralisering og knallet til med påstander om at distriktene over store dele av landet har vekst i sysselsetting og bobler av kreativitet og optimisme, rimeligvis etter fire år med borgerlig politikk. (Her kunne det jo være fristende å spørre Høyre om hvordan en slik påstått vekst kan være mulig, siden landet fortsatt har alle disse håpløse små kommunene, som vi ellers får høre hindrer nettopp vekst og utvikling.)

Men Vedums parti vil nok holde seg godt over vanlig Sp-nivå i månedene fram mot valget, for distriktene og ulven lar seg jo vanskelig utrydde sånn over natta, selv for en Høyre-regjering. Jeg tipper at partiet ender på åtte prosent, som er godt over resultatet ved forrige valg. Da vil partiet ha gode hester på stallen når den politiske handelen starter etter valget.

Blyg og utilpass
Og mens jeg har skrevet alt dette om Senterpartiet, har vi ikke hørt et pust fra Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet. Kanskje sitter Jonas hjemme i Oslo og samler krefter og tanker foran partiets landsmøte i april. Nå og da dukker han imidlertid opp på korte innslag i Dagsrevyen, der han ser blyg og utilpass ut, når han forsøker å få oss til å tro at han virkelig er interessert i den bedriften eller bygda han besøker.

Vi ser også av og til glimt av Trond Giske, Hadia Tajik og Marianne Marthinsen, alle dyktige politikere, men jeg vet ikke om jeg får helt tak i hvilken visjon de har for landet vårt for de kommende årene. Hva vil egentlig Arbeiderpartiet? Ja men det skal jo landsmøtet senere i år bestemme, hører jeg noen si. Men det er lenge til 20. april, og har partiet tenkt å vingle avgårde på den politiske defensiven i flere uker til? Det kan komme til å koste partiet dyrt, for Høyre svulmer av egenprektig pågangsmot, partiet lar oljepenger skamløst flomme ut over landet, det er ikke en veistump, tunnel, sykkelsti, bru eller jernbanesville som skal ligge urørt eller uutbygd, hvis partiet får nye år i regjering.

Denne usjenerte pengebruken kunne selvsagt være et godt mål for kritikk fra Arbeiderpartiets side, det er bare det at også Ap trenger mye av de samme pengene til sine politiske formål, hva de nå måtte være.


Litt av hvert fra Ap
Ja, hva er Arbeiderpartiets politikk for de kommende årene? Jeg er redd den best kan få merkelappen "litt av hvert til de fleste, på de fleste områder". Partiet, slik det ser ut nå, er i ferd med å gjøre seg selv til et utydelig, profilløst kompromisskontor. La oss se på sakene:

Ap vil ha ganske mye oljeutvinning, men ikke så mye som regjeringen, og slett ikke så lite som SV og Venstre.

Ap vil ha litt kommunesammenslåinger, men litt mer frivillig enn regjeringen, men kanskje litt mindre frivillig enn Sp.

Ap vil ha litt mer skatt, men ikke så mye som SV, og klart mer enn regjeringen.

Ap vil ha mye utbygging av vei og jernbane etc, men kanskje litt mindre enn regjeringen og mye mer vei enn SV.

Ap vil gå relativt langt for å få ned miljøskadelige utslipp, omtrent like langt som Høyre, og neppe like langt som SV og Venstre.

Ap vil ha en ganske streng innvandringspolitikk, omtrent like streng som Høyre, og strengere enn SV og Venstre.

Ap vil ha litt ulv, men de bør være greie og holde seg til sine tildelte ulvesoner.

Ap vil ha politireform, i likhet med regjeringen, og er her på kollisjonskurs med Sp.

Ap vil ha litt kamp mot ulikhetene i samfunnet, litt mer enn regjeringen, men ikke så mye som SV.

Ap vil ha en mer aktiv politikk for å skape arbeidsplasser, i likhet med alle andre partier.


Lykkelige omstendigheter?
Det siste punktet kan fort bli partiets store problem i den kommende valgkampen. I fjor så det ut til at arbeidsledigheten kunne komme til å vokse seg til et virkelig stort problem for regjeringen. Borgerlige regjeringer er alltid utsatt for Ap-kritikk i tider med voksende ledighet. Velgerne stoler mer på Ap enn Høyre i slike spørsmål. Men nå kan Erna smile og med statistikken i hånd si at det slett ikke går så verst utover i landet vårt. Ledigheten i store deler av distrikts-Norge er til å leve med, og det går bra i mange næringer.

Ja, men det skyldes lykkelige omstendigheter for regjeringen, blant annet kronekursen, sa finanspolitisk talskvinne i Ap, Marianne Marthinsen, nylig i en debatt i Politisk kvarter. Hun ble satt ut og svar skyldig da programlederen spurte om det var rimelig at regjeringen skulle få skylda for økt ledighet etter oljeprisfallet, men ikke få rosen for økende sysselsetting de siste månedene.

Jeg tror Arbeiderpartiet kynisk sagt har mistet sitt sterkeste valgkampkort nå når ledigheten ser ut til å være under noenlunde kontroll. For hva skal partiet egentlig holde på med nå? Så lenge partiet ikke har noen klar alternativ politikk for å få ned resten av ledigheten, og heller ikke ser ut til å være villig til å ta kraftig og dyptgripende tak i to områder som naturlig peker seg ut som kjernesaker for et moderne sosialdemokratisk parti:

1. Voksende ulikhet i samfunnet.
2. Et stadig hardere, råere, mer oppsplittet arbeidsliv, der gode gamle faglig-politiske standarder er under press.

Taper velgere, vinner valget?
Ut fra dette: Hvordan kommer det til å gå i valget til høsten? Paradoksalt nok tror jeg det blir rød-grønn seier: SV skjerper profilen og ender rundt fem-seks prosent, Sp holder fast på sin politikk for distrikts-Norge og får åtte, kanskje ti prosent. Hva med Ap? Partiet kan risikere å havne rundt eller like under 30 prosent (partiet fikk 30,8 prosent i 2013 og 35,4 prosent i 2009) men likevel bli utpekt til å danne regjering, fordi Venstre kommer under sperregrensa og Høyre ikke vil svikte FrP.

Her i Møre og Romsdal kan forøvrig Ap risikere å gå på snørra: En salig blanding av person- og fogderistrid er i ferd med å stjele all makt fra partiet, og utsiktene til å vinne et tredje mandat ved valget i høst, er mildest talt svake. Det betyr i så fall at Sunndals egen Tove-Lise Torve igjen bare blir vara til Stortinget, som hun er nå. 

Selv etter en valgseier blir dagene og ukene etter valget ingen dans på røde Ap-roser for Jonas Gahr Støre. Med et litt svekket parti bak seg skal han forhandle om regjering med SV og Sp, begge med knivskarpe politiske programmer med seg i kofferten, der særlig SV vil ha lite å gå på: kompromissene i 2005 og 2009 var dyrekjøpte for partiet.

Med et slikt utgangspunkt, er det kanskje like greit at Arbeiderpartiet trener videre på å vinne norgesmesterskapet i pregløs kompromisspolitikk.

Kommentarer

  1. Helt riktig, virker ikke som om AP ønsker Regjeringsmakt. Eller at de ønsker å regjere sammen med H og Frp?

    SvarSlett
  2. Blir vel som Clinton,skjønner fremdeles ikke hvorfor de tapte,og hun skylder på Russland.Hva kommer Støre til og skylde på?

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg