Jeg har sett begge sider nå

Jeg har sett skyene seile forbi som gylne barndomsdrømmer, jeg har sett dem svarte som natta og fulle av truende regn. Jeg har sett begge sider av skyene nå, og er det kanskje livet jeg har sett, slik det ble.

Det var litt av en start på dagen, Arne, temmelig mystisk og gåtefullt, spør du meg, men det gjør du jo sjelden, du lar bare tankene spinne i vei, og hvor det hele ender, vet vel knapt du eller gudene. Men si meg, for nå å gjøre et aldri så lite forsøk på å bringe dine drivende skydotter av noen tanker inn på fast grunn igjen: hvordan har din sommer vært, sånn i det store og hele? Har du gjort noe spennende?

Spennende? Må dagene og livet og somrene være så spennende hele tida, da? Må man absolutt gjøre noe for at livet skal ha mening og innhold? Kan man ikke bare sitte der og se ut på sjøen eller opp mot fjellet og kjenne at man tross alt er et lite fnugg i det store mektige universet? Nei, når jeg tenker tilbake på sommeren, så kan jeg ikke huske at jeg har gjort så mye, sånn sett. Ingen spektakulære ferieturer som jeg kunne legge ut på Facegram eller Instabook eller hva det nå er de heter, disse markedsplassene der vi får målt og veiet vår sosiale verdi og betydning, bokført i antall likes. Liker du meg, så liker jeg deg, og så er dagen og selvfølelsen reddet. Jo, forresten, jeg har vært på en lengre reise, helt til Trondheim, det var under matfestivalen der, da jeg var én av to hundre tusen mennesker som stimlet sammen i sentrum av byen i løpet av tre dager. Det var faktisk ganske moro, mye god lokalprodusert mat å smake på, og jeg ble ikke så stressa av alle menneskene rundt meg som jeg normalt burde ha blitt. Og så klarte jeg endelig å se forskjell på Vår Frue kirke og Nidarosdomen...

Nå henger jeg ikke helt med, men jeg vil kanskje tro at det er en iøynefallende forskjell på disse to kirkebyggene ja...

Jeg kan like godt tilstå hele fadesen. Jo, du skjønner jeg var fersk lærer på en ungdomsskole på slutten av 1970-tallet, etter mange år som festlig student i nettopp Trondheim. Så reiste jeg sammen med sjuendeklassen min på skoletur til Trondheim, og jeg fortalte dem med en viss stolthet at her hadde jeg vært student i fem år. Vi skulle selvsagt se på byens store attraksjon, Nidarosdomen. Dit gikk vi i flokk og følge og stilte oss opp foran den mektige kirka. Jeg sa noen velvalgte ord om kirkas historie og syntes selv jeg lød ganske så overbevisende. Men så. Var det at en av jentene i klassen forsiktig og prøvende rakk en hånd i været og med lav stemme spurte: Men lærer, er du sikker på at dette er Nidarosdomen, da?

Nå aner jeg hva som kommer, for du var slett ikke sikker...?

Jeg løftet blikket sakte opp mot kirkeveggen, og der og da tror jeg nesten at jeg møtte veggen som lærer, det ble mitt første og siste år som pedagogisk fyrtårn for kunnskapstørste elever ut i distrikts-Norge. For det var jo ikke Nidarosdomen vi sto foran, jenta som spurte hadde jo helt rett. Det var, det var...

Vår Frue kirke?

Korrekt, Vår Frue kirke. Der og da forsvant jeg i et svart hull i bakken, og sånn åndelig sett er jeg neppe kommet opp derfra den dag i dag. På bussturen hjem til bygda der jeg var lærer, forholdt jeg meg taus, og det er mulig at jeg forsøkte å trøste meg selv med at de to kirkene tross alt var ganske like i farge og materialvalg, det var snakk om grå stein. Trøsten falt nok på steingrunn, også fordi jeg på turen hjem kom til å tenke på hva en annen elev – det var en sjetteklassing – sa til meg på den første skoledagen, da jeg sto foran klassen og presenterte meg som den nye læreren. Da reiste denne eleven seg opp, så meg rett inn i øynene og sa med fast stemme: Er du fra Sunndalsøra du? Du skal ikkje tru at du kan komme fra Sunndalsør´n og lere oss her i bygda nokko!

Jeg tipper at eleven fikk helt rett. Og med tanke på kirkefadesen er det jo nærliggende å tenke på et reality-program som går på tv nå om dagen, du har kanskje hørt om Norges dummeste på TV2?

Mulig det, men jeg følger ikke så godt med på disse reality-greiene...

Jeg tenkte at det programmet kanskje kunne være noe for deg, at du burde melde deg på. Det var jo en deltaker i programmet som ikke så forskjell på Notre Dame og nettopp Nidarosdomen... Det ville virkelig ha vært festlig, Arne på tv! Men vi sier ikke mer om den saken, denne historien unndrar seg videre kommentarer, jeg tror vi vender tilbake til sommeren i år, var det noe annet du husker fra den?

Ja! Også i sommer hadde vi ei storfamilie-helg på den flotte hytta Bjerckeroa i Linndalen. Det er ei flott utleiehytte som ble bygd til engelske sportsfiskere tidlig på 1900-tallet, siden utleid i mange år til malerfamilien Bjercke. Her var vi samlet, gammel og ung, tolv i tallet, og alle hadde fine dager.

Og gamle Arne var med på moroa?

Han var med, alle skal jo med, men – og det kan jeg like godt innrømme først som sist – det hadde sin pris...

Skjedde det noe?

Ikke noe spesielt nevneverdig kanskje. Og da kan jeg jo like godt nevne det: jeg møtte veggen, hadde jeg nær sagt. Men det gjorde jeg altså ikke, jeg møtte dørkarmen. På disse gamle hyttene er jo dørene svært lave, og en lang og mager type som meg må bøye seg kraftig ned for å komme velberga gjennom døråpningen. Men det er lett å glemme seg når stemningen står i taket, for å si det sånn, og hele tre ganger stanga jeg hodet i karmen, med fatale konsekvenser...

Du mistet det lille vettet du hadde?

Det kjentes sånn ut ja. Jeg fikk tre sår i hodebunnen, men ikke nok med det. Jeg brukte gummistøvler på denne turen, og de var et nummer for store. Dermed kom jeg ned fra fjellet med et rødt og fælt gnagsår på hælen, og ikke nok med det heller, for stortåa på den andre foten...

Det holder nå, det holder nå, Arne, vi trenger ikke gå gjennom hele pasientjournalen din. Men du syntes sikkert veldig synd på deg selv da, og brukte de følgende ukene på å slikke dine mange sår?

Jeg var litt nede ja, og det ble fint lite turgåing. Men jeg fikk desto bedre tid til å tenke over livet, der ute i dinglestolen ved verandaen...

Herregud, har du tenkt på livet igjen nå, skal du aldri bli ferdig med det? Er det ikke bedre at du kommer deg ut i dette livet som tenker så mye på, gir litt blaffen i all tenkinga og bare lar det stå til? Begynner du ikke snart å bli en ganske gammel mann, Arne, og da er det kanskje bedre å bare leve i stedet for å tenke på hvordan man skal leve? Hva har du forresten kommet fram til da, om livet, og hvordan det skal leves?

Kommet fram til? Nei, jeg har jo ikke kommet fram til noe spesielt, ingen sikre konklusjoner. Dagene bare kommer av seg selv, og jeg gjør stort sett de samme gamle tinga som jeg er blitt vant til å gjøre, uten å tenke så mye over det. Men det hender jo at jeg tenker at jeg burde liksom fått noe mer ut av dagene, at hver dag er en skatt som jeg burde ha forvaltet på en bedre måte...

En skatt? Jeg må innrømme at jeg ikke hadde ventet en slik klisjé fra din munn Arne, hver dag er en skatt, den var drøy, dette kunne ha kommet fra en glattslikka amerikansk predikant.

Jo, men jeg mener det litt også. At man ikke helt kommer inn i dagene, i livet, at man ikke forstår de store sammenhengene. Hva var før Big Bang for 14 milliarder år siden, for eksempel? Og hva vil det si at universet er uendelig, kan noe være uendelig? Apropos han der Herregud som du har sukket om et par ganger allerede, han har jeg tenkt enn del på, i sommer også.

Herregud? Er du blitt religiøs nå i livets milde høst, er du hos Ham du søker råd og trøst? Jøss, den var jeg heldig med, det rimet til og med, høst og trøst, men altså: Arne og de store spørsmålene, religion og tro?

Jeg er ikke svært opptatt av religiøse spørsmål, det må jeg bare innrømme. Men forleden, da jeg sto foran gravstøtten til mine foreldre på Hov kirkegård, kom jeg til å tenke på en bloggtekst jeg skrev i fjor: Hvil i fred? Her henger jeg meg opp i en setning i Kirkens trosbekjennelse, intet mindre. Den lyder: Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde... Med andre ord, kirkegården er ikke et sted der de døde kan få hvile i fred, slik det står på mange gravsteiner. På den ytterste dag, også kjent som dommedag, skal vi alle røskes opp fra gavene og stilles til ansvar for våre skrøpelige liv, for vår tvil og tro. Da skal de døde sorteres i to skarpt atskilte leire: de frelste på den ene siden og de fortapte på den andre. Det jeg lurer på, er om prestene mener noe med det de her sier i kirkene hver søndag, eller er dette bare tomme rituelle ord, uten mål og mening? Hvis de mener det de sier, er det jo temmelig brutalt: Da skal mine stakkars foreldre, som verken trodde eller ikke trodde – de var bare vanlige hverdagsmennesker uten de dype tanker om det som måtte komme etter døden – dømmes enten til evig fortapelse eller evig paradis? Og det på et helt uklart grunnlag, med en tiltale som knapt er klargjort. Er den kristne guden virkelig ikke noe annet og større enn en jordisk diktator som sier at hvis du ikke er med meg, er du imot meg?

Spør ikke meg Arne, jeg bare konstaterer at her har du i løpet av få minutter tatt meg fra vonde gnagsår på hælen til de store religiøse spørsmål. Du skulle ikke forsøke å legge deg selv et sted sånn midt imellom noen ganger, for din egen mentale helses skyld? Forresten, du innledet med et par merkelige setninger om skyer, ikke så lett å forstå hva du mente med det?

Jo, du skjønner, jeg prøver en gang i blant å bli forsonet med meg selv, prøver å finne et slags balansepunkt; jeg setter opp et et regnskap som på den ene siden inneholder rare og dumme ting jeg har gjort i løpet av mitt lange liv, mens den andre siden har noen av livets lysere øyeblikk, der jeg tross alt har gjort ting eller fått til noe som ikke har vært så verst. Men i det siste har jeg erkjent at jeg bør slutte med denne eksistensielle bokføringa, den leder ingen steder hen, den fører bare til unyttig tankespinn. Det jeg, og de fleste av oss kan nøye oss med, er å si følgende: Du er ikke så verst, og livet ditt ble jo ganske bra, du kom tross alt ned med begge beina på bakken. Og når det gjelder livets store spørsmål, så kommer du aldri til å finne svar på dem, slå deg til ro med det, og sett deg med kaffen din i dinglestolen ved verandaen grytidlig om morgenen, mens du løfter blikket mot dine kjære fjell og de drivende skyene. Og da kommer vi til innledningen, skjønner du, med skyene. Her er det snakk om skyene til den kanadiske sangeren Joni Mitchell. På slutten av 1960-tallet skrev hun sin kanskje best kjente sang, Both sides now. Mitchell var ung den gangen, likevel framstår sangen som en slags oppsummering – en erkjennelse – etter et levd liv: Livet har minst to sider, og selv om vi skjønner det, og får øye på begge sidene, vil vi aldri helt forstå livet likevel. Kanskje ligger det et vemod i det, men også en frigjørende kraft. Og mens jeg skriver dette, hører jeg Jonis stemme i mitt indre øre (de første linjene beskriver et barns rosenrøde syn på skyene, nærmest som englehår og søte godterier):

Rows and floes of angel hair
And ice cream castles in the air
And feather canyons everywhere

Looked at clouds that way
But now they only block the sun
They rain and they snow on everyone
So many things I would have done
But clouds got in my way

I've looked at clouds from both sides now
From up and down and still somehow
It's cloud illusions I recall
I really don't know clouds at all

Noen vers senere slutter sangen slik:

I've looked at life from both sides now
From win and lose and still somehow
It's life's illusions I recall
I really don't know life at all

Nei, vi forstår ikke livet, bare deler og biter av det. Hva gjenstår da? Kanskje at vi gjør det beste ut av det. Og hva er det? Det svaret ligger hos hver enkelt av oss, det kunne være dette: å gi dem vi holder av vår omsorg og kjærlighet i hverdagen. Om det har den svenske trubaduren Fred Åkerstrøm skrevet den vakreste sangen jeg vet om, i 1972. (Amerikaneren Tom Paxton skrev originalen). Sangen heter Jag ger dig min morgon, og den skildrer en mann som en tidlig morgen står ved sin sovende kjæres seng. Den sovende kan være hans kjæreste, eller kanskje hans barn:

Åter igen gryr dagen vid din bleka skuldra.
Genom frostigt glas syns solen som en huldra.
Ditt hår, det flyter över hela kudden...

Om du var vaken skulle jag ge dig
allt det där jag aldrig ger dig.
Men du, jag ger dig min morgon,
jag ger dig min dag.

Vår gardin den böljar svagt där solen strömmar.
Långt bakom ditt öga svinner nattens drömmar.
Du drömmer om något fint,
jag ser du småler.

Om du var vaken skulle jag ge dig
allt det där jag aldrig ger dig.
Men du, jag ger dig min morgon,
jag ger dig min dag.

Utanför vårt fönster hör vi markens sånger.
Som ett rastlöst barn om våren, dagen kommer.
Lyssna till den sång som jorden sjunger.

Om du var vaken skulle jag ge dig
allt det där jag aldrig ger dig.
Men du, jag ger dig min morgon,
jag ger dig min dag.

Likt en sländas spröda vinge ögat skälver.
Solens smälta i ditt hår kring pannan välver.
Du, jag tror vi flyr rakt in i solen...

Om du var vaken skulle jag ge dig
allt det där jag aldrig ger dig.
Men du, jag ger dig min morgon,
jag ger dig min dag.