Åpent brev til forfatter Jan Kjærstad

 

Forfatter Jan Kjærstad. Foto: Fartein Rudjord/Aschehougs forlag.

Noen bøker vender jeg tilbake til. Jan Kjærstads roman Berge fra 2017 er en av disse. Nylig hørte jeg den om igjen som lydbok. Etterpå fikk jeg lyst til å skrive til Jan, og det gjorde jeg. Kort om boka: Den handler om at fem mennesker i familien til Ap-kjempen Arve Storefjell blir bestialsk drept på ei hytte i Nordmarka i 2008. Det må da være en terrorhandling? Vi følger begivenhetene gjennom tre jeg-historier: journalist Ine Wang, dommer Peter Malm og mistenkte Nicolai Berge.

Hei Jan!

Da har jeg nettopp hørt ferdig lydbok-versjonen av romanen din Berge. Det er ikke første gangen, jeg hørte den for et par år siden, og jeg har selvsagt lest papirboka. Det er nesten utrolig at boka igjen oppleves som så spennende, så tankevekkende. Jeg kan ikke finne en annen forklaring enn at dette er stor litteratur. Og dermed, dermed er du innlemmet i min private litterære Hall of Fame! Det er et eksklusivt selskap, som består av følgende bøker: Hamsuns Markens Grøde, Mykles Sangen om den røde rubin, Fuglane av Vesaas og altså Berge, med Stoner av John Williams som en god reserve.

Dette er altså bøkene jeg stadig vender tilbake til, enten i papirutgave eller som lydbok. Når jeg lytter til Karl Erik Harr lese Markens Grøde, opplever jeg den perfekte syntese mellom tekst og formidler. På den ene side er papirtekst og opplesning to separate kunstverk, samtidig smelter disse elementene sammen til en enhet av stor skjønnhet og kunstnerisk kraft. Og det skjer sannelig også i lydbok-versjonen av Berge: Her er det tre historier og tre opplesere, og alle tre formidler sine respektive romanpersoner på en en svært troverdig og medrivende måte. Man kan for eksempel legge merke til hvordan Kyrre Haugen Bakke får fram nyanser i dommer Peter Malms historie gjennom intonasjon og trykk, det er så godt gjort!

Javel, hvem er så jeg? Kort fortalt en eldre herre fra Sunndal på Nordmøre. Jeg er utdannet filolog, og i første halvdel av 1980-tallet arbeidet jeg som redaktør i skolebokavdelingen i Aschehougs forlag. (Vi var den avdelingen i forlaget som tjente pengene, men som ikke fikk delta på de berømte – eller beryktede – hagefestene.) Jeg erindrer at jeg en dag støtte på en ung skjønnlitterær forfatter i en korridor i forlaget, og det må ha vært Jan Kjærstad. Han virket beskjeden, men hyggelig. I 1986 flyttet jeg hjem til Sunndal, og her har jeg siden bedrevet skriving i ulike former og formater, som journalist, bygdebokforfatter og blogger.

Med stigende alder har jeg lagt meg til en åndelig latskap som altså innebærer at jeg knapt orker å lese noe særlig av alt det nye som kommer ut. Det er jo så mye likegyldig, har jeg inntrykk av, motepregede tekster med sørgelig små ambisjoner og kjedsommelige temaer. Så da blir det til at jeg vender tilbake til titlene jeg nevnte i innledningen. Hvorfor det ble akkurat disse fire, vet jeg sannelig ikke, det har sikkert noe med kvalitet å gjøre, selv om det røyner på i andre del av Markens Grøde, der Hamsun vanner ut historien og blir litt for pratete og opphengt i sine politiske kjepphester. Men så henter han seg inn igjen når han avslutter boka med det kanskje vakreste avsnittet jeg vet om i noen bok, om Inger med hareskåret: «Hun skrider høy og statelig om i sitt hus, en vestalinne som gjør opp ild i en kokeovn. La gå, Inger har seilt på den store sjø og vært i byen, nå er hun hjemme igjen; verden er vid, den yrer av prikker, Inger har yret med. Hun var nesten ingen blant menneskene, bare en. Så kommer kvelden.» (Hvorfor Hamsun skriver La gå i den andre setningen, vet jeg ikke, men det er en suveren detalj.) De første linjene i romanen handler om den bibelske patriark Isak, men det nevnte siste avsnittet berger på alle måter balansen i boka.

Å holde seg til noen få bøker som man leser om igjen, er selvfølgelig et tegn på åndelig latskap, kanskje også en frykt for å gå utenfor sin egen litterære komfortsone. Med økende alder burde man vel nettopp søke nye impulser. Sant nok, men så får man kanskje et behov for å gå sitt eget liv og sine fotavtrykk etter i sømmene: hva ble dette livet. De kjente og kjære bøkene blir en resonansbunn for refleksjon. Man kan også si at når man blir svært fortrolig og kjent med ei bok, så vil man stadig oppdage nye sider, nye valører og nyanser. Det blir en slags kommunikasjon med den forrige lesningen man hadde av boka.

Så var det Berge. Hva er det med denne boka, for meg? Jeg tror det må være dette: Romanen er et stort skrin, og hver gang man stikker hånden (eller ånden) nedi, kommer den opp med noe annet enn forrige gang. Det er så utrolig mange fasetter her, så mye å tenke over. Første gang jeg leste den, og senere lyttet til den, var jeg mest fascinert av Peter Malms historie. Det er jo en roman i romanen, en Oslo-fortelling som bringer meg tilbake til mine ni år i denne fantastiske byen. Malm er nok en eksentrisk type, likevel så allmenn, så lik oss alle.

Jeg har spurt meg selv hvorfor du skriver så detaljert om Malm, og de to andre personene, og svaret på det tror jeg bringer meg til kjernen i romanen: Det er nettopp ved å skrive så detaljert, med så mange innfallsvinkler, med gjentakelser og nyanseringer, at en forfatter kan ha håp om å gripe en flik av kompleksiteten og det motsetningsfylte i et menneskeliv, slik at vi kanskje kan forstå noe av motivasjonen for våre handlinger, og at motivene noen ganger er helt andre enn vi trodde. Det er nesten så jeg kunne sagt at en forfatter ikke på død og liv trenger å ha noe stort tema for en roman: skap mennesker, det holder lenge! Men handler ikke romanen om 22. juli-terroren? For meg gjør den i hovedsak ikke det. Temaet er mer allment, som jeg nevnte over, mens den angivelige terrorhandelingen er mer den underliggende drivkraften i romanen.

Nå siste gangen jeg lyttet til romanen, oppfattet jeg tiltale Nicolai Berges historie som en større og viktigere del av den enn jeg hadde gjort forrige gang. Det er nesten besettende: Hvorfor er Berge så låst inne i seg selv, så selvutslettende taus? Kanskje er det, ganske enkelt, fordi noen mennesker er slik, blir slik, de skjuler sine fortrinn og sine motiver. Desto mer sårbare blir disse menneskene, for de legger seg åpne for alle våre tolkninger og mistolkninger. Men kanskje snakker han til slutt likevel? Det får vi lesere selvsagt ikke vite, og jeg tror ikke forfatter Kjærstad vet det heller!

Vi vet jo heller ikke hva Peter Malms dom ville ha blitt. Hvis vi tenker oss at han frikjenner Berge, lar tvilen komme tiltalte til gode, så blir jo det interessant også fordi det innebærer at Malm blotter seg for den store allmennheten. Hele livet har han holdt seg skjult, i sin ukjente leilighet, bak sine roller og sin uangripelighet som dommer. Dette var den måten å leve på som han valgte i stedet for selvmordet i ung alder. Kanskje kan man si at han velger et livslangt selvmord ved å gjøre seg utilgjengelig og ugjennomtrengelig for de andre. Men så er han jo ikke ulykkelig, tvert imot, jeg oppfatter ham som en lykkelig og tilfreds person, med en uvanlig kontroll over alle sider ved sitt eget liv. Den eneste han slipper innenfor sine porter, er Lev, men han er jo også en outsider. Men kan man leve et kontrollert og uangripelig liv? De fleste av oss kan jo ikke det, før eller siden blir vi innhentet av det uventede, det dramatiske, som tvinger oss ut i åpent landskap, hendelser som snur rundt på våre innøvde roller. Slik er det jo også for journalist Ine Wang, som for Malm og Berge.

Det å leve i skjul, som Malm gjør, er interessant på mange måter. Kanskje er det en drivkraft, en tilbøyelighet, som ligger i de fleste av oss. Jeg husker fra barndommen hvordan jeg likte å gå inn på en høylåve på nabogården. Der lå jeg skjult i høyet ved ytterveggen og tittet ut på gårdsplassen gjennom sprekkene, på menneskene som kom og gikk. Jeg så dem, hadde kontroll over dem, men de så ikke meg. Jeg var den overlegne parten, slik Peter Malm er i sin ukjente leilighet i sentrum av Oslo. I dag gjør vi det motsatte: vi eksponerer oss selv hele tida, og så kan man spørre til hvilken pris.

Det er mye jeg kunne ha sagt om denne romanen. Ett aspekt som jeg har tenkt en del på, er dette: point of view, fortellerposisjonen. Dette er tre jeg-fortellinger, der hver av de tre hovedpersonene forteller sine historier. Men hvem forteller de til, med hvilken hensikt, og når forteller de? Det ligger ikke noe svar på disse spørsmålene i teksten. Man kunne sett for seg at Peter Malm, for eksempel, skrev sin historie som en dagbok, som ble strengt merket som fortrolig: kan kun leses av andre etter min død. Eller at Berge på rettssakens siste dag velger ikke å snakke, fortelle sin historie til retten, men at han ber om å få legge fram dagboknotatene som han fortløpende har skrevet.

Dette ville vel bare ha vært unødvendig staffasje, det er jo en etablert litterær praksis at jeg-fortellinger skrives på denne måten, rett fram uten tilgjorte påskudd, selv om det er mulig. Jeg har selv skrevet en novelle for noen år siden, der jeg i innledningen lager et påskudd for beretningen. (Jeg må ile til med å si at jeg ikke er noen skjønnlitterær forfatter, det har jeg verken format eller talent til. Novellen ligger nå likevel på bloggen min Baktanker: https://ulvund.blogspot.com/2017/01/alt-er-over-na-en-novelle.html.)

Jeg vil i alle fall tro at en jeg-forteller vil farge sin fortelling ganske kraftig ut fra formålet: Er fortellingen et forsøk på å skrive så ærlig som mulig om eget liv, også de betenkelige sidene, er den heller et utspekulert forsøk på å renvaske seg for anklager og vinne sympatien over på sin side? Tidspunktet for når fortellingen skrives, vil også ha mye å si. Samtidige beretninger vil ofte være preget av tilslørende emosjoner, lange tilbakeblikk av hukommelsens svakheter.

Men dette tenker jeg ikke på mens jeg leser/lytter. Da er jeg grepet av fortellingen, og tenker ikke på point of view i det hele tatt. Jeg vil være med Peter Malm inn på Limelight! For øvrig er det også interessant å se fortellerposisjonene i Markens Grøde. Hamsun er en mester i å gli uanstrengt fra posisjon til posisjon, ofte er det ikke godt å si hvor fortelleren egentlig befinner seg. Retoriske spørsmål er et av grepene: Er mannen (Isak) kanskje en dømt forbryter?

Apropos forbryter. Nylig har det gått en debatt i et par aviser om Nikolaj Frobenius siste roman Rasende lys, der forfatteren forsøker å trenge inn i hodet til Henry Rinnan. Både i Aftenposten og NRK er romanen blitt møtt med dyp skepsis. Ola Hegdal i NRK skriver:

«Så hvor er det forsøkene på å skildre Rinnans indre liv svikter? Dels er det fordi Frobenius, uansett hvor kapabel han er som forfatter, selvfølgelig ikke kan vise oss hva som egentlig foregikk i Rinnans psyke. Det er åpenbart at dette aldri blir mer enn gjetninger og kreative fantasier. Men mer grunnleggende er det fordi følelseslivet til Henry Rinnan strengt tatt ikke er spesielt interessant. Det er handlingene som definerer folk som Rinnan. Ikke hva han følte eller ikke følte. Nei, vi kan ikke vite hva som foregikk i Rinnans hode. Og ingen forfatter kan gi oss tilgang til det. Og hvor sterkt ønsker vi egentlig å finne det ut?»

Dette er neppe særlig relevant for din roman Berge, men reaksjonen fikk meg til å reflektere litt. To motsetninger kan settes opp: Er Berge mest av alt et forøk på å få oss til å nyansere våre for-dommer, våre ofte bastante feilslutninger og grunne tankemønstre, eller er romanen heller et urettferdig angrep på Arbeiderpartiet, et parti som så fryktelig hardt ble rammet av terroren 22. juli 2011? Kanskje er det ikke nyanser vi trenger, men heller å møte det opplagt truende og farlige og samfunnsnedbrytende med resolutt handling, uten for mange spørsmålstegn? Hvis vi skal forstå alt og alle, og se alle nyanser, står vi ikke da i fare for å bli undergravd, uten at vi merker det? Et tankeeksperiment: Hvis Anders Behring Breivik leste Berge, hvordan ville han ha oppfattet boka? Som et slags forsvar for sine egne handlinger? Eller i det minste kunne han kanskje påberope seg retten til å si: Se her, også jeg er et menneske!

Hvis jeg selv skulle svare på slike spørsmål, ville det bli noe a la dette: Berge er og blir en oppdiktet historie, med fiktive karakterer. Dette er skjønnlitteratur, og det er denne litteraturens oppgave nettopp å stille de skitne og vanskelige spørsmålene, og fortelle de ubehagelige historiene. Beskrivelsen av sementerte tanker og meninger i Arbeiderpartiet oppfatter jeg mest som en metafor for vår generelle forstokkethet, enten det gjelder politiske partier eller i hodet på hver enkelt av oss.

Dette var noen spredte og springende tanker som har dukket opp i mitt hode etter å ha lest og lyttet til Berge i flere omganger. Jeg skriver til deg fordi du fortjener å se at ei bok kan bety mye for en leser, men også fordi det kan være greit å trene en gammel hjerne som min til å feste refleksjoner til papiret.

Jeg ønsker deg lykke til med dine kommende bøker, og jeg kan nevne at jeg nå skal gå i gang med å lese bøkene du har utgitt etter Berge. Jeg ser at du snart kommer med en ny roman: Valgdager. Det blir spennende å se hva den er. Ellers kunne det sikkert være mulig å skrive mer om et av temaene i Berge: justismordet, eller et mulig justismord. Det er et skakende tema, tanken på at man selv skulle bli rammet av et justismord, er skremmende. Det bringer jo tanken til Kafka og Prosessen. I skjæringspunktet mellom det tidløst eksistensielle, menneskelige, og det samfunnsaktuelle politiske ligger det spennende muligheter for skjønnlitteraturen.

For øvrig: Du trenger ikke bruke av din dyrebare tid til å svare meg, konsentrer deg heller om å skrive mer fantastisk prosa!

Vennlig hilsen Arne Ulvund, Grøa i Sunndal på Nordmøre.