Coopay på Coop og bildet i kjelleren

 

Bildet i kjelleren: Han og hunden sammen på Børsetfjellet den 15. november 1989.
Fra Arnes snille memoarer.

Jeg er på vei nedover mot kassene på Coop Sunndalsøra, med en liten sitring i bakhodet, en ørliten spenning knyttet til hva som måtte vente meg der fremme i avgangshallen for diverse betalingsløsninger. Dette er riktignok en svært dagligdags og rutinepreget hendelse, jeg er jo innom Coop eller Rema flere ganger i uka. Hos Coop seiler jeg verdensvant gjennom i selvbetjeningskassene, nærmest på autopilot. Men akkurat i dag foreligger det altså et lite tilleggselement, som gjør det påkrevet med en noe mer skjerpet, ydmyk og årvåken holdning, dette vil ikke gå av seg selv, det erkjenner jeg.

Unnskyld at jeg trenger meg på her Arne, men innledningen din her åpner jo for et par spørsmål fra min side, ja hvis du tillater da selvfølgelig, jeg har jo mer enn klart og tydelig fått med meg at du nylig gikk ut i offentligheten og tok sterk avstand fra min beskjedne innblanding i ditt ringe liv, som om jeg var en pest og en plage som var skyld i alt som var vondt og leit i livet ditt. En nokså stor overdrivelse vil jeg bare ha sagt, før jeg iler til med en forsikring om at jeg på ingen måte har planer om å gjøre noe slags comeback på skulderen din, selv om det kanskje hadde vært mest til din fordel. Men kan vi ikke si det slik da, at jeg – hvis det passer slik – kan få være din ydmyke og lyttende samtalepartner, nærmest en vegg som du kan spille dine mentale baller mot?

Tja, jo, men jeg tviler på om du klarer å holde deg i ditt gode skinn, snart renner det nok inn med de kjente sarkasmene og din bitende ironi. Men for all del, jeg er ikke nevneverdig redd deg lenger, jeg bryr meg egentlig ikke, og dessuten har jeg jo mine snille memoarer å konsentrere meg om, jeg leste jo et par av dem høyt for deg, husker du, nei det gjøre du neppe, men det gjorde jeg altså.

Det husker jeg da godt, søte og hyggelige tekster det, Arne, du burde skrive flere slike. Men så var det denne handleturen på Coop som du begynte med, du vil ikke si at du endte opp som butikktyv igjen, slik du gjorde da du rota det til i selvbetjeningskassa i fjor en gang og stjal en plastpose?

Nei da, ingen fare. Men jeg hadde altså bestemt meg for å ta min digitale spisskompetanse enda et steg videre. Så denne dagen da jeg er på vei framover mot kassene på Coop, er det ett ord som lyser forlokkende og samtidig litt truende i bakhodet mitt: Coopay.

Coopay, å ja, noe fancy med Coop og betaling da, formoder jeg?

Ganske riktig. En måte å betale på i kassa som gjør at du ikke trenger å bruke verken medlemskortet ditt i Coop eller bankkortet ditt: Det er jo telefonen som gjelder nå, det er nærmest litt sånn der 2015 å legge først medlemskortet på glassplata, og så til slutt betale med bankkortet. For ikke å nevnte sedler! Det er så steinalder at jeg tipper at det snart kommer på moten igjen: sedler retro, eller sedler vintage, der de kuleste typene knitrer med hundrelappene når de skal betale.

Men du var altså på vei inn i den digitale superdivisjonen med dette Coopay-opplegget, fortell!

Jo, jeg hadde allerede i trygge omgivelser hjemme i sofaen sørget for å aktivere Coopay-løsningen i Coop-appen, det vil si at medlemskortet mitt i Coop og bankkortet mitt blir knyttet sammen i denne nifse labyrinten av en firkant som heter QR-koden, og som er det første du kommer til når du åpner appen. Men nå, vil dette virke i praksis, det er det store spørsmålet som i dette øyeblikk opptar alle mine kognitive ressurser. Jeg har bare noen få varer i kurven min denne dagen, det er kanskje greit å ikke belaste Coopay-systemet med for massive innkjøp denne første gangen. Før jeg legger på den første varen, rykker det i hånden som vil plukke fram medlemskortet og registrere det, men det trenger jeg jo ikke, husker jeg i siste liten. Så jeg scanner varene og alt går som smurt, helt til jeg kommer til napoleonskaken!

Napoleonskaken?

Ja, det var jo farsdagstilbud på yndlingskaken min, og da kunne jeg jo ikke motstå fristelsen, hvorfor skulle jeg nå det. Men problemet er altså, der jeg står rådvill i kassen, at jeg ikke får respons på strekkoden på kaka, det skjer ingen ting!

Du kunne kanskje bare ha stjålet den også da....

Hold kjeft, nå lever du farlig. Men det jeg gjør, er at jeg tilkaller hjelp fra betjeningen og forklarer problemet. Da er det bare én ting å gjøre sier den hyggelige damen, og det er å taste inn tallene under strekkoden. Hvilket jeg gjør, mens jeg smiler mot damen og med utsøkt sans for humor sier at jeg kanskje kunne begynne å jobbe i kassa på Coop...

En bemerkning hun sikkert syntes var rasende festlig...

Vet ikke det, men det hadde neppe blitt aktuelt, gammel som jeg er. Seansen i kassa fikk meg et øyeblikk til å tenke på da jeg en gang som godt voksen og litt smålei journalist i avisa Driva fikk et innfall om at jeg ville søke på en utlyst stilling som postbud på Sunndalsøra. Det måtte da være en fin jobb, tenkte jeg. Men så ringte jeg til Posten for å høre litt mer om jobben, og vet du hva de sa? Jo, at jeg var for gammel! De ville ikke ha meg! Og slik hadde det nok gått hvis jeg hadde forsøkt å få meg jobb i kassa på Coop også, gammel gammelpotet vil de ikke ha!

Men tilbake til dagens store digitale utfordring Arne, Coopay, hva skjedde?

Jo, kaken er trygt registrert, som siste vare, og da gjenstår bare betalingen, den med Coopay. Jeg har allerede fått telefonen min i fin posisjon ved kassa, men så står det plutselig stille. Hva gjør jeg nå? Jeg stirrer på kassaskjermen, men skjønner ikke bæra. Så sukker jeg og tenker at dette går jo som smurt når jeg bruker kort. Så går det endelig opp for meg hvor problemet ligger: jeg må jo velge Coopay på kassaskjermen, verre er det ikke. For systemet der er i utgangspunktet innstilt på kortbetaling, det trenger man ikke å velge. Hvis du derimot som jeg tilhører den digitale eliten, må du trykke på nabofeltet, der det nettopp står Coopay. Hvilket jeg – etter et nanosekunds nøling – gjør. Deretter griper jeg telefonen, klemmer knallhardt på Coop-appen hvor QR-koden ligger. Denne kommer svart og stygg til syne og jeg klasker den brutalt mot glassplata i kassa. Nå er jeg virkelig spent, for hva vil skje nå? Jeg holder pusten i et par uendelige sekunder, og så hører jeg et pip. Fra telefonen. Dette er ikke over, slik jeg hadde håpet og trodd. Jeg kaster et raskt blikk på telefonen og får øye på en bydende melding: Betal! Men er det ikke nettopp det jeg har gjort? Trolig ikke, og jeg lar det stå til og trykker på betal. Noe som fører meg enda lenger inn i labyrinten, for nå kommer dette symbolet for fingergjenkjenning til syne, hvilket betyr at jeg må trykke min vakre tommeltott mot telefonen. Akkurat det er jo kjent og kjært, nærmest piece of cake...

Napoleonskake...

Nettopp! Men nå er det over, jeg har betalt og kan gå ut i den ventende friheten utenfor kasseområdet. Bortsett fra at det dukker opp en ny ubehagelig overraskelse: hvor er papirremsa, kvitteringen, den med strekkoden som du bruker når du skal åpne portene ut av selvbetjeningsområdet? Den er ikke der! Men så får jeg øye på en bitteliten papirbit som ligger i sprekken der remsa pleier å komme ut. Jeg tar den og ser at den har en strekkode. Da går et nytt lys opp for meg, et av uendelig mange denne dagen: du trenger jo ikke en diger papirkvittering når du har brukt Coopay! Bortkasta papir, minus i miljøregnskapet. Med fornyet selvsikkerhet legger jeg papirbiten på portdisplayet, som åpner seg på vidt gap og slipper den fornøyde heldigitale kunde ut. Jeg har gjort det, jeg klarte det!

Slett ikke verst Arne, såpass skal du ha! Men det jeg lurer aldri så lite på, er jo dette: Du beskriver her hvordan du betaler med Coopay, og det er sikkert vel og bra. Men om jeg tør spørre: Har du egentlig spart noe tid på dette da, i forhold til om du brukte vanlig kortbetaling? Det er unektelig snakk om ganske mange trinn du skal igjennom når du betaler på denne måten, sikkert flere enn om du legger dine to kort på bordet, går ikke det lynraskt egentlig?

Mulig det, men skjønner du ikke poenget da? Her er alt knyttet sammen i en digital boks, i appen på telefonen. Har du telefonen med deg, så kan du betale, enkelt og greit. Men det viktigste for meg er jo – som jeg allerede har vært inne på – denne litt eksklusive følelsen av å tilhøre den digitale eliten, vi som lar disse litt harry kortene hvile som glemte museumsgjenstander i telefonetuiet. Ja, bortsett fra at det fortsatt er kort jeg stort sett bruker da...

Elite og elite, det holder kanskje med Obosligaen for din del Arne, eller Post-Nord på nivå tre, muligens. Og så kunne jeg jo legge til at butikkene ikke har disse appene for moro skyld, det er jo en måte å knytte kundene lojalt til seg. Du kan nærmest stige inn i appen som ditt annet hjem og legge litt av hverdagslivet ditt der. Her ligger de gode tilbudene, medlemsfordelene og alt mulig. Men si meg, siden du befinner deg i eliten, da har du vel begynt å bestille med QR-kode fra bordet på kafeer og restauranter også da, i stedet for å stille deg analogt og gammeldags opp ved disken for å bli betjent av et menneske?

Æ hm, der må jeg nok si at jeg fortsatt holder meg til disken stort sett. En kopp kaffe og en vaffel med graut på Timian og Persille er liksom litt smått for å dra opp de store digitale løsningene, synes nå jeg, og så er jo de som står bak disken så hyggelige, det hender til og med at vi utveksler noen høfligheter en tidlig tirsdag formiddag. Det er gjerne da – det skal jeg innrømme – jeg tenker at det er sannelig ikke så verst med mennesker heller, enn så lenge.

Ja, mennesket er nok kommet for å bli. Men nok om det, hvordan synes du jeg har klart meg i dag, jeg har ikke vært for slem mot deg Arne, bare litt nysgjerrig og spørrende egentlig? Og forresten, vi har jo en avtale om at du skal lese litt høyt for meg, fra dine snille memoarer. Hvordan ligger du an der? Og så er det noe jeg lurer på når det gjelder det du skriver: du bruker tredje person – han – i disse tekstene, hvorfor gjør du det, for det er da deg dette, er det ikke?

Ligger an? Tja, det har ikke blitt noe særlig skriving i det siste. Jeg har jo også så mye annet jeg skal la være å tenke på. Men siden du spør, jeg kunne jo prøve igjen, vent noen minutter, så kanskje jeg kan komme tilbake med noe... Og når der gjelder det du spør om, tredje person – han – så ligger det ingen dype tanker bak det. Fikk bare litt behov for å se meg selv litt utenfra, på litt avstand. Det er jo ganske tett dette samlivet vi har med oss selv hele livet, det er jeg, meg og vi to, uavbrutt, uten muligheter til å stikke seg bort. Noen ganger er jeg litt lei av meg, og meg av jeg, men stort sett går det bra og jeg sier: det kunne vært verre, du får holde ut. I slike stunder hender det at jeg tenker på Jan Erik Volds fine dikt fra 1968: Ikke alle kjærtegn. Det går slik:

Ikke alle kjærtegn lykkes.
Noen
går i vasken og
jeg trekker meg tilbake
med et fåret
smil. Men noen
lykkes.

Fra Arnes snille memoarer:

Plutselig dukker en tanke opp fra ingen steder: Står bildet i kjelleren ennå? Han reiser seg brått opp fra sofaen og går med raske skritt ut i gangen, derfra videre ned trappa til kjelleren. Det er en slags kjellerstue der nede, men den er aldri blitt brukt til det formålet. Over mange år er rommet sakte men sikkert blitt forvandlet til lager, til et slags siste stoppested for ting og tang som burde ha vært kastet eller gitt bort, men som av en eller annen grunn blir liggende urørt i tiår og så i enda et tiår, som om et gyllent øyeblikk plutselig skal komme, da man styrter nedetter trappa for å grave fram akkurat denne ene tingen.

Og så er det akkurat det han gjør denne ettermiddagen. Nå står han i kjellerstua og lar blikket sveipe langs vegger med bøker, kasser med glemt innhold på golvet, kofferter og vesker som ikke har vært i bruk på mange år, et par avlagte soveposer, og...Men hvor er bildet? Det burde jo være lett å finne, med sin uvanlige størrelse, kanskje 75 centimeter bredt, forstørret fra et lysbilde over på fotopapir av god kvalitet og rammet inn av en sølvgrå ramme. Så husker han det: bildet ble stuet sammen med flere andre i et hjørne, bak en benk innerst i rommet. Hvorfor ble det tatt ned fra veggen oppe på et av soverommene? Han husker ikke, heller ikke hvilket av rommene det hang på.

Men nå finner han det her, slik han hadde håpet. Forsiktig løfter han det fram og setter det fra seg på den trehvite benken. Det må være mange år siden han så bildet sist. Men det er slik han husket det! I forgrunnen sitter de tett sammen, han og hunden. Han holder en hånd rundt hunden, den har halvåpen munn og ser litt ut til siden. I bakgrunnen kommer først et område med lyng, kratt og mose, som deretter går over i en snødekt fjellrekke bakerst i bildet.

Han sier halvhøyt der han står foran bildet: 15. november 1989. Men ble det tatt med selvutløser, eller var noen andre med på turen, som tok bildet? Han husker ikke. Han vet heller ikke hvorfor han husker datoen da bildet ble tatt, kanskje er det fordi det var sent på høsten og det var uvanlig snøfritt ganske langt til fjells. Bildet er tatt på Børsetfjellet på Ålvundeid, et eller annet sted på strekningen mellom skihytta øverst i heisen og Kjerringvatnet.

Hunden er så vakker der han sitter, med gyllenbrun pels og mørkt ansikt. Khan, den belgiske fårehunden, er femten måneder gammel, og han har akkurat begynt å roe seg ned etter å ha satt hus og mennesker på hodet i over et år. Nå er det kommet en ro og verdighet over ham, og han som sitter ved siden av ham og skimter Sunndalsfjorden langt der framme, tenker at det var sannelig verdt det, at det var bra at han holdt ut da valpekjøret var som verst.

Mannen i kjelleren ser på seg selv på bildet: De upraktiske turklærne: en tung militærjakke, et langt lilla skjerf og høye gummistøvler! Hva hadde han tenkt på: å gå opp bratte lia i tunge støvler? Hele turen hadde kanskje vært et innfall, og så dro han i det han sto og gikk i, slik han pleide å gjøre på denne tida.

Men nå sitter de der, han og hunden, og det er et øyeblikk av hvile og sjelens ro, knappe to måneder før 1990-tallet skal begynne. Der han sitter, vet mannen på bildet ingen ting om hva dette tiåret vil bringe, det nytter ikke å spørre, man vil aldri få svar. Det eneste som nytter, tenker han der han nå står foran bildet i kjelleren, er å lytte til pusten i hvert øyeblikk, så får det heller være med det som kom forut, og det som måtte komme etterpå.

Så tar mannen på bildet fram ei niste til seg selv og en godbit til hunden. Han spiser sakte, hunden fort, og snart kikker den opp på mennesket for å se om det kan komme mer. Men mannen reiser seg opp, sier et par vennlige ord til hunden, og så går de sammen ut av bildet, ut av dette øyeblikket.