 |
| Erna kan smile hele veien fram til valget i 2025. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen/Høyre/Creative Commons. |
Høyre-leder Erna Solberg er den evige triumfator i norsk politikk, med smilet tegnet over hele ansiktet, et smil som vil sitte der hele veien fram til Statsministerens kontor etter valget i 2025. Da flytter hun og ektemannen igjen inn i statsministerboligen, der Sindre får et eget gutterom og én times tildelt internettforbindelse i døgnet.
For det er Erna vi vil ha, ikke Jonas, vestkantgutten som trodde han kunne vinne fram også på østkanten, bare han var flink nok. Og flink er han jo, men det er ikke han vi vil ha, og særlig ikke etter at han dro til Stange for å inngå partnerskap med politikkens store retrokonge, Trygve Slagsvold Vedum, lederen for et senterparti som drømmer om tider som var, da mor var mor og far var far og kyrne sto fornøyde og mette på båsen og prompet klimagasser i vilden sky uten at oppblåste vegetarakademikere fra byene brydde seg om det.
Men hvorfor vil vi ha Erna, med Sylvi med på kjøpet? Er det fordi hun er en slik strålende person, et unikum av et menneske og en politiker? Neppe, hun er jo ikke så mye mindre elite enn Jonas, hun tilhører de bedrestiltes klasser og leder næringslivets og samfunnstoppenes eget parti, Høyre.
Men nå er Høyre også blitt folkets parti, visstnok, med bortimot hver tredje velger bak seg på målingene. Så da må det vel være noe med politikken til partiet da? Trolig, og jeg tipper at det først og fremst handler om skatten og avgiftene og at det offentlige faen ta ikke skal få tak i pengene mine, for de tilhører meg, det er jeg som har tjent dem, og tanken på at Arbeiderpartiet og Jonas skal få kloa i dem er nesten ikke til å holde ut. Dessuten bryr vi oss ikke om disse fellesskapsgreiene lenger, der vi sitter fordypet i hver vår mobil.
Så da får vi stole på Erna (og Sylvi), at de holder fingrene fra fatet og sørger for å senke skattene og avgiftene. Det er neppe grunn til bekymring. For Erna kommer nok til å gi oss det vi vil ha fram mot valget i 2025, og etterpå: Ved hver minste og største anledning kommer vi til å få høre at med henne tilbake som statsminister er det bort og vekk med skatter og avgifter, samtidig som hver enkelt av oss selv skal få velge hvilket sykehjem vi ønsker å dø på, mens Sylvi legger til at nå må alle kunne velge private skoler, særlig slike der hver skoledag starter med bønn og salmesang.
Det jeg ikke helt skjønner – dårlig i matte som jeg alltid har vært – er at det fortsatt finnes skatter og avgifter å kutte i, etter at høyrepartiene har styrt landet vårt i så mange år. Forklaringen er kanskje at Erna i løpet av åtte år som statsminister ikke gjorde jobben sin, hun holdt ikke det hun lovet med hensyn til kutt i skattene og avgiftene. Fordelen med dette løftebruddet er at hun fortsatt har masse skatt igjen å kutte i, når hun på nytt blir statsminister i 2025. Det blir hun etter at støttepartiene Venstre, FrP og KrF har grått et par krokodilletårer og toet sine hender og sagt seg villige til å støtte Erna, etter pliktskyldigst å ha minnet oss alle på at det nok var alvorlig dette med Sindre og aksjene og habiliteten, men at det tross alt er viktigere å få fjernet Jonas og Trygve – og skattene.
For det er disse forhatte skattene og avgiftene som samler høyrepartiene. Det går ikke en dag og en politisk debatt uten at vi får høre hvor ille høyt skattenivået er i Norge, at skatt er den sjuende (og åttende ) landeplage og at det kommer stadig nye byrder. Nå sist var det lakseskatten, som skal betales av utpinte laksemilliardærer som knapt har råd til å betale flybilletten til Sveits, selv om de fyller frysediskene i butikkene med sekunda vare, ifølge nyhetsoppslag fra de siste månedene.
Jeg kunne være fristet til å si at dette er en vedvarende undergraving av folks skattemoral, av viljen til å være med på den dugnaden det tross alt er, å finansiere driften av det offentlige. Det vi får høre, er at skatter og avgifter er et onde, et onde som vi rimeligvis må ha minst mulig av. Når vi på denne måten får høre det, år ut og år inn, da begynner vi vel til slutt å tro at det må være sant, at skattene er så ille som det blir sagt? Særlig ille er formues- og eiendomsskatten. Den må bort, slik at det kan skapes verdier og arbeidsplasser i dette skrinne landet vårt, får vi høre. Det vi ikke får høre, er at lav beskatning av formuer og eiendom er en uslåelig oppskrift på å skape større forskjeller i samfunnet. Og hvordan kan det ha seg, at Norge, der skatter og avgifter angivelig tar livet av det private initiativ og kveler alle investeringer, er blant de land i verden som har lavest arbeidsledighet og der næringslivet går så det griner?
Samtidig med dette hylekoret fra høyresiden, får vi et annet krav fra samme side: det offentlige må sannelig sørge for å varte opp med et heldekkende tilbud av alle mulige og umulige tjenester. Vi trenger nye motorveier, broer og tunneler sier næringslivet, hvis vi skal være konkurransedyktige. Det offentlige må bygge, nå! Og staten må bla opp miliarder til havvind og batterifabrikker, før utlendingene kommer oss i forkjøpet. Bortsett fra at det ikke må skje med skattepenger, og slett ikke med bompenger. Og ikke bare nye veier, vi trenger mer av alt: mer til forsvar mot Russland, mer til helsesektoren, som skriker etter flere fagfolk og nye sykehus, mer til skolene, mer til kulturen, mer til jordbruket, ja, mer til mer og mer til fler! Og i samme sekund som et problem oppstår – slik tilfellet var med de høye strømprisene i fjor – skal regjeringa ha en offentlig støtteordning på plass som tar regninga for oss. I slike tilfeller får vi gjerne et kappløp mellom de politiske partiene om hvem som kan tilby den beste og rauseste ordningen, før det har vært mulig å tenke igjennom om ordningen er god og bærekraftig. Det paradoksale er at det ofte er partier som er mest imot skatter og avgifter som vil ha de dyreste offentlige løsningene.
Det er som regel også politikere fra denne siden som sitter i tv-studioene når nyhetene for eksempel har et innslag om en medisin som er for dyr til at svært trengende mennesker kan få gratis tilgang til den, betalt av det offentlige. Da får vi høre hvor forferdelig hjerterått det er at det offentlige ikke tar regningen, før den samme politikeren går videre til neste tv-kanal for å si sin hjertens mening om at staten flår folk med disse høye skattene og avgiftene.
Det er selvsagt bare én forklaring på at noen partier og politiker har råd til alt, samtidig som skatter og avgifter skal bort, og det er oljen. Vi har en evig kvern på havsens bunn som maler og maler penger opp i fanget på den norske staten. Fra denne kilden kan man gjødsle alle gode formål med offentlige kroner. Stanken av gjødsel vil bli ekstra sterk etter 2025, når vi velgere har sagt: Vi vil ha Erna, la hun styre kverna!
Men oljekilden må selvsagt holdes ved like: derfor må leteaktiviteten på norsk sokkel fortsette og takten gjerne økes. At kloden koker og stormene blir sterkere, får så være, men er det nå så sikkert at det skyldes utslippene våre? Det har da vært varmt før i verden også? Og hvis ikke vi pumper opp vår miljøvennlige olje, må verden ta til takke med griseriet fra kildene i Midt-Østen.
Og da kunne Erna endelig gjøre skøytelegenden Hjallis' ord til skamme: Han ble spurt om det ville være mulig å stadig forbedre rekordene, og Hjallis svarte: Du kainn itj gå på null! Men det kan kanskje Erna. Som den første statsleder i verden kan hun fjerne alle skatter og avgifter og bare leve av oljen. Det ville vært noe det, Erna, å gjøre som en annen kjent skøyteløper, Kupper'n, som hadde følgende slagplan for å slå motstanderne: to (s)indre og vekk me'n. Skatten altså, Sindre har hun visstnok tenkt å beholde...
Når vi så er framme ved 2025 og Erna er på plass i statsministerstolen, kan vi alle bukke og takke pent for skatte- og avgiftslettelsene. Med mer på konto og full fest hver helg kommer vi neppe til å legge merke til den sakte og snikende utviklingen som vil gå sin gang, kanskje enda fortere enn før: Forskjellene mellom oss vil øke, de rike vil bli rikere, de fattige fattigere, relativt sett. Privatiseringen på alle områder i samfunnet vil bli mer omfattende, blant annet innenfor helsesektoren, skolene og barnehagene.
Men valgfriheten som det snakkes om, er de bedrestiltes valgfrihet, friheten til å bo i dyre og gode bydeler, friheten til rask behandling på private sykehus, friheten til å velge de beste skolene. Slik vil også det norske samfunnet bli stadig mer segregert, og kanskje kommer vi til å ligne mer på Sverige, der underklassen er samlet i egne ghettoer, med de problemer det medfører. Og når ghettoens sinte sønner knurrer og biter, får vi sannelig sørge for å gi dem strengere straffer: Ta silkehanskene av og silkeskjerfet på.
Og mens Erna fortsatt smiler, sklir det landet vi en gang hadde sammen sakte ut i havet og blir borte i oljens tomme brønner.
Kommentarer
Legg inn en kommentar