Det er blitt høst nå, og et stille vemod har falt over meg, slik det pleier å gjøre når sommerens flyktige og ubekymrede letthet forsvinner inn i et mørke som vokser fra begge ender: morgen og kveld.
Jeg har tenkt en del i det siste, på alt og ingenting, på livet kanskje, slik det er blitt for meg. Og det er særlig én tanke som stadig vender tilbake, med et lite formanende utropstegn bak seg: Du burde ikke ha funnet deg i det! Hva da? Jo, det gjelder jo selvsagt denne plageånden som har fulgt meg de siste par åra, denne stemmen som har sittet på skulderen min, med kloa godt plantet i min magre skrott. Fra denne opphøyde og uangripelige posisjon har stemmen – eller hva det nå er – rakket ned på meg, med uhøfligheter, spydigheter og syrlige og negative kommentarer til alt jeg har gjort.
Som når jeg har sølt kaffe på stamkafeen min, Timian og Persille, stjålet en plastpose i kassa på Coop eller fisket med karbonstang i tordenvær i Ålvundfjorden. Da har jeg fått høre det, så det holder og vel så det.
Og hva har jeg svart med? Så godt som ingen ting. Jeg har latt dette vesenet herje og hesje med meg, og alt jeg har gjort er å pipe svakt tilbake som en skremt fugleunge.
Men nå sier jeg deg, stemme – hvis du fortsatt sitter der oppe – at nå er det slutt! Jeg har tenkt å reise meg, ta et godt tak rundt din fete hals og vri rundt mange ganger. For det er først nå det har gått opp for meg hva det gjør med et menneske å stadig bli utsatt for kritikk, uansett hvor og hvem den måtte komme fra. Vi er så skjøre vesener vi mennesker, og tåler så lite før vi slår blikket ned og lar oss dupere. Og på den annen side skal det så lite til av ros eller oppmuntring – også den som kommer fra oss selv – før livet blir godt å leve igjen.
Hei Arne, du er jammen ikke så verst, dette kommer til å bli en fin dag! Det skal jeg si hver morgen når jeg slår øynene opp for å møte den nye dagen. Og jeg skal huske noe jeg skrev for lenge siden: Fra i morgen skal hver dag ha sine små stunder, der jeg henter fram et godt og vakkert minne som jeg ikke husket at jeg hadde glemt.
Kanskje var det en inspirasjon fra slike tanker som gjorde at jeg for en stund siden begynte å skrive noen nye tekster, med en helt annen tone enn den skarpe og uforsonlige som du lenge hadde plaget meg med. Jeg ville bort fra din perfide punktering av mine små rester av selvtillit, ja i ren protest mot alt du står for, begynte jeg å skrive mine memoarer.
Ikke lange triste utlegninger om mitt ganske vanlige og ikke spesielt dramatiske liv, ingen saftige avsløringer av hemmelige hendelser, ingen kronologisk oppramsing av ditt og datt, nei, jeg ville skrive om de små øyeblikkene da jeg var i ferd med å stige opp til lyset, til skjønnheten, til omsorgen og selvrespekten.
Etter hvert som jeg skrev, dukket det ene minnet etter det andre opp i hukommelsen, og jeg måtte spørre meg selv, med et snev av forbløffelse: hadde det vært så mye bra og fint? Ja, det hadde det vært, og sikkert mye mer enn jeg hadde rukket å tenke på, så langt.
Men jeg har begynt, jeg har skrevet noen små tekstbiter, og nå, skjønner du – Styggen på ryggen – skal du pent måtte finne deg i å sitte helt stille og lytte, mens jeg leser høyt for deg. Hvis du da fortsatt er der. Det gjør ikke så mye, jeg leser likevel.
Med andre ord: Din rolle er utspilt!
Arnes påbegynte memoarer
Det første han la merke til denne vårmorgenen i 2023, var at lyset var sterkere enn vanlig bak den mørke gardinen. Han tenkte at han måtte ha sovet lenger enn han pleide. Deretter gikk det brått opp for ham at smerten var borte, helt borte. Han holdt pusten og kjente etter, om den kanskje var der likevel. Men den var borte, og akkurat da kjentes det som om den kom til å holde seg borte, kanskje for resten av dagen, eller lenger. Slik ble han liggende i flere minutter, mens pusten sakte kom tilbake i den vanlige rolige rytmen. Så stod han opp, trakk gardinen til side og ble stående og se ut. Han så at den lyse, knitrende sommerdagen var begynt uten ham, og nå kunne han bruke all den tid han trengte for å bli en del av den.
Han stod på perrongen på jernbanestasjonen og ventet på at toget nordover skulle bli satt opp. Han kom til å tenke på at det var akkurat ett år siden han høsten 1970 hadde flyttet til hovedstaden for å studere. Toget hans gled sakte inn på stasjonen. Han sjekket billetten en gang til og merket seg vogn- og setenummer. Så begynte han å gå langs toget framover mot vogna der han skulle sitte. Han fant den og steg om bord. Han var tidlig ute, og det var bare et par andre passasjerer i vogna, de var opptatt med å lempe vesker og kofferter opp på hylla over setene. Han fant plassen sin, den var ved vinduet et stykke foran i vogna. Det var ingen som satt i setet ved siden av hans, kanskje ville det komme noen, det var ennå ti minutter til toget skulle gå. Han satte den vesle sekken sin på golvet mellom føttene sine og tenkte at han kunne plassere den i det ledige nabosetet hvis det ikke kom noen som skulle sitte der. Han kjente spenningen stige etter hvert som tidspunktet for avgang nærmet seg. Det kom noen flere passasjerer inn i vogna, men ingen av dem satte seg i setet ved siden av ham. Så kom endelig det vesle rykket da toget sakte satte seg i bevegelse. Det gled ut av stasjonen, og da det etter noen minutter var kommet til utkanten av byen, plasserte han igjen sekken sin ved siden av seg i nabosetet. Han tok ut en avis fra sekken og dyttet den ned i nettet på stolryggen foran seg. Men han ville ikke begynne å lese i den ennå, det kunne først skje når alt var blitt avklart og normalisert inne i vogna der han nå satt i setet sitt. Om en stund, kanskje om en liten time – det visste han fra tidligere reiser – ville kaffevogna komme gjennom toget, sakte, men likevel sikkert. Han kom til å kjøpe et beger, og kanskje en sjokolade. Når det var gjort, kunne det passe å begynne å lese avisa. Han lukket øynene og kjente etter hvordan toget kjørte av sted med ham, uten at det var opp til ham å gjøre noe som helst. Han kunne bare sitte der, helt til han var framme på stasjonen sin om noen timer. Han kjente seg lett og fri, og han tenkte at det hadde vært helt greit om reisen var to timer kortere, eller to timer lengre.
Festen var slutt denne varme sommernatta i 1983, og han var på vei nedover den gruslagte oppkjørselen foran huset for å ta drosjen som ventet ute på gata. Da hørte han noen rope navnet hans, han snudde seg og så at hun stod i døråpningen. Hun smilte og i neste øyeblikk hadde hun spurt om hun kunne bli med ham. Han svarte ja at det kunne hun da. Jeg skal bare hente jakken min, sa hun. Jeg går til drosjen imens, sa han. Like etterpå kom hun småløpende og satte seg inn i baksetet på drosjen ved siden av ham.
Han visste at det ikke var flere bakker igjen nå, og om noen få skritt ville han være oppe. Idet stien flatet ut, stanset han og snudde seg mot vest. Som han hadde ventet, fikk han øye på de to vannspeilene. I dalen rett nedenfor ham lå fjellvannet der han og faren hadde fisket da han var fem–seks år gammel. Det var over seksti år siden. Han husket den klukkende lyden av det svarte bunnløse vannet som slo mot baugen på båten når faren rodde. Bakerst i synsbildet så han fjorden der han var født og hadde bodd de første sju åra av sitt liv. Det var som om fjellvannet og fjorden hang sammen som ett vann. Så snudde han seg mot øst og begynte å gå bortetter den flate lette fjellryggen. Snart ville han være framme ved steinen der han skulle sette seg ned og koke kaffe på primusen. Han ville ikke tenke på noe, bare se.
Han kjørte ut til siden og parkerte bilen helt inn mot betongmuren som løp langs den smale veien. Nedenfor lå fjorden blank og stille i den fine sommerdagen. Han gikk ut av bilen og rettet blikket mot sør og bygda han hadde forlatt for noen minutter siden. Han så omrisset av kirka og husene som lå nærmest fjorden. Han hadde flyttet til denne vesle og for ham ukjente bygda for ett år siden, sommeren 1978, for å arbeide som lærer på barne- og ungdomsskolen. Det var blitt bare ett år, og nå var det slutt. Han kjente en jublende lettelse som satt i hele kroppen. Du skal aldri tilbake hit, mumlet han ut i løse lufta. Slik ble han stående litt til for å holde på følelsen av uendelig frihet. Så satte han seg inn i bilen og kjørte inn i framtida uten å se seg tilbake.
Sønnen lå i den varme trygge kuvøsen. Han var blitt født med keisersnitt for noen minutter siden, 20. juni 1993. Nå var alt avklart og under kontroll. Han kunne bare sitte der og se. Ingen andre var der akkurat nå, han kunne se og se, i fred. Sønnen lå med knyttede never og beveget armene og beina. Om litt, når det kom en pleier forbi, ville han spørre henne om han kanskje kunne gå ned i kantinen for å ta en koppe kaffe.
Idet han våknet denne sommermorgenen en gang midt på 1980-tallet – eller det kan ha vært tidlig i tiåret, eller seint – visste han et øyeblikk ikke hvor han befant seg. Han vred på hodet og da kjente han seg igjen. Han var hos henne, og han lå i senga hennes, men hun var der ikke. Døra stod på gløtt og så ble han oppmerksom på lyder inne fra kjøkkenet. Nynnet hun, eller snakket hun med noen? Han kjente plutselig den tunge hoggende smerten i hodet, og følelsen av kvalme som satt i hele kroppen. Uroen slo inn i ham: Hva hadde skjedd? Hadde de gått ut på byen etter vorspielet, og hadde hun vært med? Herregud, hva hadde han gjort, hva hadde han sagt. Alt det han bar inni seg, hadde veltet ut, flommet ut over de andre, over henne, hadde det ikke? Hadde han slått seg vrang, og sutret om sitt liv og sin skjebne? Plutselig stod hun i døråpningen, i den lyseblå morgenkåpen, smilende. Nå, sa hun, klar for en kopp kaffe kanskje, eller? Han vred hodet mot veggen, ville ikke og kunne ikke møte blikket hennes. Da han ikke svarte, kom hun bort til senga og la seg ved siden av ham. Ikke den helt store formen kanskje, sa hun, fortsatt lett og vennlig. Han forsøkte å fukte den tørre munnen og sa: Det ble ille, ble det ikke, jeg var håpløs, ikke sant? Hun svarte ikke med det samme. Han fortsatte: Gikk vi på byen, eller? Så løftet hun seg opp på albuen slik at ansiktet hennes kom over hans, og sa: Nei, vi gikk ikke på byen. De andre gikk etter hvert, og du ville være med, men så tenkte jeg at det kanskje var best at vi ble hjemme, du og jeg, at det var like greit. Du var litt rar i går kveld, litt søt også. Etter at de andre var gått, satt du i sofaen og så begynte du å gråte litt, ikke slik vond og støyende gråt, bare forsiktig, slik at noen tårer rant nedover kinnet ditt. Så forsøkte du å si noe, men det virket som om ordene ikke ville komme ut i rett rekkefølge, og det ble bare ball. Så sukket du og ville legge deg på sofaen. Men jeg fikk deg til sengs, og dro av deg buksa, selv om du protesterte litt og bablet noe jeg ikke skjønte helt. Jeg la meg inntil deg, og etter en stund merket jeg at du sov ganske godt og rolig. Han sa: Men alt det rare og dumme jeg sa, kanskje gjorde...Hun smilte ned mot det engstelige ansiktet hans og sa: Du sa kanskje noe rart, men det var det i så fall bare du som skjønte, og ikke noe dumt. Og de andre? De har sikkert nok med sin egen kveld når de våkner i dag, og hva det nå var de fant på ute på byen. Kanskje var du bare litt sliten i går, og så sovnet vi der på senga, begge to. Jeg var jo litt brisen jeg også. Men nå synes jeg du skal gå på badet og ta litt vann i ansiktet, så skal jeg gjøre klar kaffen imens. Hun smatt ut av senga og forsvant inn på kjøkkenet. Et øyeblikk ble han liggende med halvåpen munn og holde pusten, så slapp han den sakte ut.
Det var midt på natta da han stod opp for å gå på badet. Mørket skjulte alt han fryktet: de stumme truslene et sted der inne. Etter at han var ferdig på badet, ville han som vanlig komme seg fortest mulig tilbake til den varme senga. Men, uten at han skjønte hvor innskytelsen kom fra, bestemte han seg for å gå inn i stua og sette seg i stolen ved det store vinduet. Han sa bestemt til seg selv at nå fikk han bare sitte der selv om uroen og redselen kom. Utenfor, på verandaen og i hagen, var mørket ennå så tett at det var lite han kunne se, men han ante omrisset av den store skiferpeisen nede ved hagegjerdet. Et øyeblikk var det som om peisen ble levende og satte seg i bevegelse mot ham. Han ble likevel sittende, helt til faren var over. Det neste han la merke til, var et svakt lys over fjellene i sør, og da skjønte han at hagen og skogen bak den snart ville bli forvandlet til et synlig og kjent landskap fullt av ufarlig vennlighet. Han tenkte: hvordan kan dette være den samme natta? Så kjente han en mild tilfredshet bre seg i kroppen og han sa til seg selv: du ble jo sittende.
En uke etter at de hadde møttes sommeren 1991, ringte hun. Med vennlig stemme sa hun at hun ikke hadde hørt noe fra ham, men at hun gjerne ville møte ham igjen. Hva han syntes om det? Han ble stille i telefonen et øyeblikk mens han tok dette uventede og gode inn over seg. Hun ringte! Hvorfor hadde han ikke latt høre fra seg? Var det igjen dette: det fine, det gode, som han ikke kunne unne seg, som han ikke fortjente. Det gjorde ikke noe, nå var hun her igjen, hun hadde ringt ham. Det neste han tenkte – og det var en god fasthet i tanken – var at de aldri kom til ikke å møtes igjen. Så svarte han: Jeg vil gjerne treffe deg igjen. Nå, snart?
Brødrene Alf og Kjell bodde noen hus utover fra hans hjem i Ålvundfjord, bygda der han var født og bodde de første sju åra av sitt liv. Det het Strand der. Huset lå helt nede ved sjøen, ovenfor huset lå det et jorde som skrånet oppover mot veien. Rett nedenfor veien lå det et berg som det vokste et stort nøttetre på. Eller det kan også ha vært slik at dette berget lå ovenfor veien. Han er heller ikke sikker på om det var fra dette berget at de sendte av sted glideflyene, men trolig var det slik, fordi det var et opplagt valg når de skulle vinne litt høyde for det formålet de hadde, som var å sende glidefly av sted i retning huset på Strand eller sjøen som lå rett nedenfor.
Det må ha vært Alf og Kjell som laget flyene, han var for liten til å klare det, hadde ingen forestilling om fly, selv om han kanskje hadde spurt mor eller far om røykstripene på himmelen. Hvis det var slik at det gikk flyruter over Ålvundfjord. Glideflyene må ha vært laget av papp og tre: Alf og Kjell klippet pappvinger ut av pappesker og spikket tynne trestaver til å feste vingene på, som flykropp, det var sikkert også et pappror bak på flyet.
Så gikk de opp på nøtteberget og sendte flyene av sted. Eller det kan ha vært bare Alf og Kjell som gikk dit, mens han stod igjen nedenfor berget og så på. Flyene gikk så sakte! Det var som om de nesten ikke beveget seg nedover mot sjøen, som om de stod stille i lufta og gled framover samtidig. Han husker ikke hvor flyene landet, om det var på jordet ovenfor huset, eller om de gled utover sjøen og forsvant. Han syntes det var godt å se på flyene som gled sakte gjennom lufta. Han hadde ingen forestilling da om at noe var vakkert eller stygt. Hvis han hadde hatt et ord for det han opplevde, ville han kanskje ha sagt nettopp det, at flyene var vakre der de seilte lydløst av sted. Kanskje har vi det med oss fra vi er født, en evne til å skille mellom vakkert og stygt.
Selv om han ikke husker landingene, tenker han at det likevel er sant at et av flyene, eller kanskje det var flere på ulike tidspunkt, gled sakte utover sjøen. Sola stod lavt ute i fjorden, og flyet gled rett inn i solnedgangen, der det ble oppløst i lys og forsvant. Han, og kanskje også Alf og Kjell, ble nesten blendet da de forsøkte å holde øye med flyet. Nå, som voksen mann, tenker han at flyene til Alf og Kjell var Ikaros som i overmot ville fly for langt og for høyt, og som smeltet av varmen fra sola.
Som fire–femåring var han ofte nede hos Ellen, Even, Gjertrud, Anders og de andre på Bønnan, gården som lå rett nedenfor huset der familien bodde. Der hadde de platespiller. Han må ha merket seg en av platene de spilte: Lille vakre Anna. Hver gang han kom ned på Bønnan, bad han Ellen eller en av de andre om å sette på denne plata. Hva han sa? Bare Anna? Lille vakre Anna? Vakre Anna? Eller bare plata? Han visste ikke hvem som sang, det bare kom en sang, den han ville høre om igjen og om igjen, og han tok den rett inn i sjela si. Seinere, etter at han ble voksen, har han kommet til at det må ha vært Alf Prøysen som sang, og at han sang på norsk-svensk:
Lille vakre Anna om du vil
Høre meg med sjel og hjerte til
Jag er øm og trogen, og til kjærlek mogen
Tycker om at vara gjev og gill
Han kan ha fått øye på stjernene da han lå i senga si inne på soveværelset: gule skjelvende prikker som lyste fra et sted som ikke hadde navn. Det må ha vært mye seinere at søstera hans Guri pekte opp på himmelen en kveld og sa: Der er Karlsvogna, og der er Syvstjerna. Når han var alene og stirret opp mot himmelen, kunne det være vanskelig å finne igjen disse stjernene, men han greide det som regel. En kveld, eller det kan ha vært midt på dagen, gikk han ned til baksiden av låven på den andre siden av veien, fant en kvist som lå på bakken der og la den inntil muren. Kvisten var en hemmelighet, og det var bare han og Karlsvogna og Syvstjerna som visste at han hadde lagt den der.
Nå har han levd et langt liv, og i går morges da han skrev disse linjene, slo plutselig en tanke ned i ham: I kveld skal du igjen se etter Karlsvogna og Syvstjerna på himmelen.
❤️👍
SvarSlett