Hvil i fred?

 

En rest av sensommer ligger gyllengul over Hov kirkegård på Sunndalsøra. Jeg finner graven jeg søker etter, mine foreldres enkle stein, med gule stemorsblomster foran. De står fine og friske ennå, kanskje er det for tidlig å legge einerbusker over, slik vi pleier på denne tiden av året, som om vi vil beskytte de døde mot vinterens frost og snø.

Leif Ulvund, død 9. august 1985. Jeg husker varmen som møtte oss da vi kom ut av sykehuset den ettermiddagen, det var som om den ville trøste oss og lindre sorgen. Det er trettisju år siden, i et halvt liv har han hatt sin hvile her. For seks år siden kom hun etter.

Hvil i fred? Jeg retter meg opp og ser meg rundt. De tre enkle ordene kom over meg, jeg vet ikke hvor de kom fra. Med et spørsmålstegn bak. Jeg lar blikket gli fra gravstein til gravstein, de har ulike budskap og meldinger: Fred. Savnet. Minnene lever. Takk for alt. Minnes i kjærlighet. På mange av steinene står nettopp dette: Hvil i fred. 

Jeg går bort til en av steinene med denne påskriften. Jeg kjente ikke han som ligger i denne graven, men ser av årstallene at han var en gammel mann da han døde, over nitti år. Kanskje var han mett av dage, som det heter, hvis det er slik at vi blir mett på livet; opphører noen gang denne higen etter stadig mer liv, etter enda en dag da vi får være en del av denne underlige, uforklarlige, ustoppelige strømmen av liv. Når den dødes etterlatte skulle velge en siste hilsen på gravsteinen, gjorde de sikkert som de fleste andre i samme situasjon: de valgte et som er mye brukt, som hørtes fint ut og som også passet godt til den avdøde, som nå endelig fortjente sin gode og evige hvile etter et langt liv. Så var det gjort, på en fin og skikkelig måte.

Det er da det faller en svart tanke ned i meg: Men får han hvile i fred? Jeg begynner å gå sakte mot utgangen på kirkegården, mens tanken setter seg fast og begynner å kverne rundt i hodet mitt. Kanskje er det rester av barndommens kristendomstimer på skolen, kanskje bruddstykker av prestenes prekener under de mange begravelsene også jeg har vært til stede i: 

«Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, ... født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde...»

Og så var det til slutt noe med den hellige ånd, men det husker jeg ikke...

Dette er trosbekjennelsen, selve den kristne grunnloven. Den sammenfatter i få setninger hva den kristne tro er, hva de kristne må vedkjenne seg hvis de skal kunne kalle seg kristne. De fleste av oss har hørt disse ordene og setningene utallige ganger fra vi var små, men trolig er det de færreste av oss som tenker etter hva som ligger i dem. Hva er det som sies her?

Jeg sukker idet jeg lukker kirkegårdsporten etter meg; hvorfor bry seg med slike spørsmål, dette er bare en rituell messing, et av mange faste innslag i seremonien som utspiller seg i kirkerommet, under en gudstjeneste, eller en begravelse. Vi sitter der på de harde kirkebenkene og gjør som de andre rundt oss, reiser oss når vi skal, og setter oss ned igjen, Fader Vår, og snart er det hele over og vi kan gå ut til friheten i det flommende dagslyset.

«Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde...» Setningen biter seg fast i meg, og den vil ikke slippe. Dømme? Levende og døde? 

Jeg lukker porten og løfter bikket mot det virkelige livet nedenfor meg. Butikksentret, gata med biler som glir forbi, oppover og nedover, fotgjengere som krysser gata til og fra sine hverdagslige gjøremål. Jeg finner bilen min som står parkert rett nedenfor kirka, med Coop på motsatt side av veien. Coop, nettopp, da husker jeg det, den vesle handlelista jeg festet i bakhodet: melk, kyllingfilet, tomater og ost. 

Jeg lager middagen ferdig og det slår meg at denne dagen begynner  å ligne alle andre dager, og det er helt greit, det er hverdagene som er best, har visstnok noen sagt. 

Senere samme ettermiddag sitter jeg med kaffekoppen foran meg på bordet i stua hjemme. På motsatt vegg står bokhylla, og det er dit jeg av en eller annen grunn løfter blikket. Bøkene står der i sprikende disharmoni, i alle farger og fasonger: kokebøker, lokale historieverk, Ferrante, hagebøker, Knausgård (som jeg ikke har lest). Bøkene burde sikkert ha vært sortert og systematisert, men det får så være, nå ligner i alle fall hylla og bøkene på livet slik det er.

Nede til høyre i hylla får jeg øye på den røde bokryggen: Bibelen, eller rettere sagt: Det nye testamente. Jeg må ha visst at den stod der et eller annet sted, og nå har jeg festet blikket på akkurat denne boka. Hvorfor? Har jeg fått ånden over meg? Det er selvsagt besøket på kirkegården tidligere på dagen, den stille stunda foran gravsteinen til mor og far. Og den gamle mannen som skulle få hvile i fred, slik det stod på hans stein.

Jeg begynner å bla, og vet hva som venter meg, selv om det må være mange år siden denne boka var ute av hylla forrige gang. Jeg er som folk flest, jeg leser sjelden eller aldri i bibelen. Ikke nå mer.

Boka åpner seg nesten av seg selv et stykke uti, og jeg vet straks hvor jeg er kommet: til Matteusevangeliet. Og der står understrekningene! Fra side til side står de, noen ganger med blyant, andre ganger med kulepenn. Jeg lar fingrene gli forsiktig over de spindelvevstynne boksidene, mens jeg leser understrekningene her og der. Noen av dem er forsterket med et NB, som om akkurat det som står der, har gjort et spesielt inntrykk på meg. 

Hva var sammenhengen, og hvor kom denne bibelen fra? Jeg slår opp foran i boka, og der står svaret: en dedikasjon skrevet av presten Erling Leigre til min søster Guri: Fra Hov menighet til minne om din konfirmasjonsdag 2. mai 1965. Jeg ble konfirmert året etter, i 1966, men jeg vet ikke hvor det er blitt av bibelen jeg trolig fikk i den anledning. Kan min ha vært blå? Jeg overtok i alle fall Guris bibel, uvisst av hvilken grunn. Når det skjedde, husker jeg heller ikke.

På tittelbladet i boka står det at den er oversatt for ungdom og utgitt av Det norske bibelselskaps forlag i 1964. Men understrekningene? De er trolig gjort flere år etter at jeg ble konfirmert. Og mens jeg sitter i sofaen og blar meg fra side til side, demrer det for meg: jeg må ha lest og notert og understreket i boka en eller annen gang på 1970-tallet, for mer enn førti år siden. Jeg hadde en raptus den gangen, da jeg leste spredt og sporadisk om kristendommens historie og idégrunnlag. Interessen ble fort borte i vrimmelen av andre halvstuderte temaer.

Men hva var jeg ute etter nå, så lenge etterpå, der jeg satt i sofaen med den gamle bibelen fra 60-tallet? En eldre manns fornemmelse av at livet går mot slutten og at det kanskje var på tide å løfte blikket mot de høyere sfærer? Var jeg virkelig i ferd med å bli litt religiøs på mine gamle dager?

Neppe, dette dreide seg nok mer om en gjenopptakelse av funderingene mine fra 1970-tallet, og alle understrekningene i bibelen. Dette ble utløst av en setning som var blitt med meg hjem fra besøket på kirkegården: hvil i fred. Nå ramlet spørsmålet ned i meg: kan dette virkelig være Bibelens budskap, Jesu budskap? Dette spørsmålet førte til et annet: Er kirkegården virkelig et fredet sted for våre døde? Umiddelbart skulle man kanskje anta det. For var ikke Jesus nettopp kjærlighetens profet, slik vi lærte ham å kjenne i barneskolens kristendomstimer: Den vakre mannen med det bølgende kastanjebrune håret, ofte med en glorie over hodet, iført en lys kjortel. Han går rundt blant fattige mennesker med sitt budskap: Vend det andre kinn til, la de små barn komme til meg, gjør alle folkeslag til mine disipler. Og ikke minst: med et løfte om evig liv i paradiset for dem som tror. Med andre ord: Jesus var åpenbart en fredens, tilgivelsens og forsoningens mann?

Jeg bladde videre med åpent sinn, for å se hva som stod. Og etter hvert som jeg gjorde det, fikk jeg ikke bildet av fredsfyrsten Jesus til å stemme med Trosbekjennelsen: ...skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde? En fredsfyrste som skal dømme oss til fortapelse eller frelse?

Det var særlig de gamle understrekningene mine jeg festet meg ved. Sakte men sikkert – etter hvert som jeg leste – gjenkjente jeg bildet av Jesus fra Nasaret, lik jeg hadde sett ham for meg, den gangen på 70-tallet.

Det er en uhyre utålmodig og til tider sint profet jeg gjenoppdager. Jesus er i egne øyne en dommer som lever i endetiden og som intenst forsøker å få menneskene til å forstå at de må ta et valg, før det er for sent. Valget står mellom frelse eller fortapelse, himmel eller helvete. 

Dette valget baserer seg på et dualistisk menneskesyn, der menneskene er  delt i to skarpt atskilte leire, de frelste og de fortapte. To åndsmakter kjemper om menneske-sjelene: Gud og Satan. Et menneske er enten underlagt Gud eller Satan. Av det følger logisk at et menneske enten er ondt eller godt, slik Jesus sier det i Matteus 12,33: «Kall enten treet godt og frukten på det god. Eller kall treet dårlig og frukten på det dårlig, for treet kjenner en på frukten.» Og i Matteus 12,34-36 heter det: «Ormeyngel! Hvordan kan dere som er onde, si noe godt? Munnen sier jo det som hjertet er fullt av! En god mann henter fram godt av det gode han gjemmer på, enn ond mann henter fram ondt av det onde han gjemmer på.»

Det var selvsagt de gode menneskene som skulle bli frelst. Og det var ikke nødvendigvis særlig mange, ifølge Jesus, for mange var kallet, men få var utvalgt. Selve utvelgelsen, om et menneske var ondt eller godt, synes å ha vært avgjort på forhånd, skjebnen var så å si nedfelt i det enkelte menneske ved fødselen, og så viste det sin sanne karakter ved måten det forholdt seg til Jesus på, enten ved å følge ham, eller ved å vende seg imot ham. Dette prinsippet kalles predestinasjon, og det har vært et omdiskuterte spørsmål opp gjennom kristendommens historie. 

Fra en side i konfirmasjonsbibelen fra 1960-tallet,
med mine understrekninger fra 70-tallet. Jesus sparer ikke på kruttet.

Det var ikke bare enkeltmennesker som skulle dømmes. Jesus delte også byer i to, enten var de onde eller gode, med ham eller imot ham. Byene Korasin og Betsaida ligger tynt an: «På dommens dag skal Tyros og Sidon slippe lettere enn dere. Og du Kapernaum, tror du at du skal bli opphøy helt til himmelen? Nei, til dødsriket skal du støtes ned!» (Matteus 11, 21)

Det er slående hvor voldsom Jesus var i sin ordbruk overfor sine motstandere. Om skriftlærde og fariseere sa han blant annet, Matteus kap. 23: «Slanger og ormeyngel, hvorledes skal dere slippe fra helvetes dom?» Videre: «Ve dere skriftlærde og fariseere – hyklere! Hvitkalkede graver likner dere, utvendig er de vakre å se på, innvendig er de fulle av dødningeben og all slags urenhet.»

Men Jesu tilhengere kunne vente seg rikelig belønning for sin lojalitet, særlig de tolv disiplene: «Ved verdensgjenfødelsen, når Menneskesønnen sitter på sin herlighets trone, skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.» (Matteus 19,28)

Her kan vi merke oss at Jesus omtaler dommen i Israel spesifikt, som om dommen bare gjelder for Israels folk. Og det stusset jeg over, for Jesus sa jo de berømte ordene: Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler? 

Det var i alle fall det vi lærte i kristendomstimene i barneskolen. Men hos evangelistene finner vi først en Jesus som slett ikke er interessert i folkene utenfor Israel. Jesus sier til disiplene: «Gå ikke til hedningene, og ikke inn i noen av samaritanernes byer; gå heller til de bortkomne sauene som hører til Israels hus.» (Matteus, 10, 5-6). Men så avslutter Matteus sitt evangelium med det kjente verset der Jesus, etter sin død, viser seg for disiplene og ber dem gå ut og gjøre alle folkeslag til hans disipler. Denne tilsynelatende motsetning i Jesu budskap har skapt en del hodebry for forskerne opp gjennom tidene.

Om den jordiske Jesus kan man vel si at han var et barn av sin tid og neppe hadde noen klare forestillinger om verden utenfor Israel. Dessuten ville det ikke ha noen hensikt å gå til hedningene. Dommens dag ville jo snart komme, kanskje allerede i denne generasjon. Det kan forklare Jesu intense utålmodighet, hans eksklusive interesse for Israel og det faktum at han ikke skrev ned et eneste ord av sin forkynnelse: han hadde ikke tid, apokalypsens tid var nær:, : «Jeg sier dere for sant: Denne slekt skal ikke gå i grav før det er skjedd, alt sammen.» (Matteus 24, 34)

Men etter Jesu død begynte en intens tautrekking om og fortolkning av alt han hadde sagt. Det nye testamente slik det framstår i dag, er en salig blanding av det vi får tro er Jesu egne ord, samtidige fortolkere og kirkelige autoriteter opp gjennom århundrene. Her var det nok Paulus som la de tyngste føringene. Han var brennende oppsatt på å spre den nye læren – i sin egen frie fortolkning – til såkalte hedenske folk i regionen, men skulle han kunne gjøre det, måtte jo Jesu egne ord om bare å misjonere i Israel, modifiseres med en ny misjonsbefaling. Når denne nye befalingen ble nedfelt skriftlig, vet man ikke, trolig skjedde det en gang etter år 100.

Og når denne siste dagen kommer, er det alvor: «...Stakkars dem som skal ha barn eller gir bryst i de dager! Men be om at flukten ikke må skje om vinteren eller på sabbaten! For da skal det komme en slik trengselstid som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og som det heller ikke skal bli senere. Ja, ble det ikke kortet av på de dagene, ville ikke ett menneske bli frelst; men for de utvalgtes skyld skal disse dagene kortes av.»  (Matteus 24, 19-22)

På denne dommens dag skal de utvalgte, de frelste, hentes til himmelriket. Men det er langt fra åpenbart hvem som får bli med: «To menn skal være ute på marken; den ene blir hentet, den andre blir igjen. To kvinner skal male på kvernen; den ene blir hentet, den andre blir igjen.» (Matteus 24, 40-41) 

Hva skjer så videre med menneskene i de to leirene? I tråd med dualismen vi nevnte, venter himmel og frelse for dem på høyre side, mens de på venstre er evig fortapt: «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand til djevelen og englene hans!» (Matteus 25, 41). 

Jeg løftet blikket fra boksidene for å samle tankene. Leste jeg for ensidig og djevelsk? Var jeg urettferdig mot Jesus? Er det ikke litt forfriskende at han snakker rett fra levra, setter ting på spissen og gjør det klinkende klart for folk hvilket valg de står overfor. Alt var konfliktfylt og tilspisset i Palestina på Jesu tid, jødene levde under romersk okkupasjon og den religiøse åndskampen hadde vært intens i mange århundrer. Slik Jesus så det, var det ikke tiden for smålige avveininger, hver enkelt måtte ta store og skjebnesvangre valg, her og nå. Jesus var  jo et menneske, han levde og åndet i sin tid, i sin tids verdensbilde og menneskesyn. Men han skuet samtidig ut av sin tid, mot noe helt annet. Det var derfor han fikk sin enorme betydning. I korte trekk handlet det om at hvert enkelt menneske måtte ta ansvar for sin egen tro og frelse, det nyttet ikke lenger å skjule seg i klanens kollektive åndelige fellesskap. Dette ble kjernen i kristendommen. Mens jeg henger meg opp i Jesu ordbruk og tolker ham i verste mening? Og jeg vet jo godt at hvem som helst kan slå i bordet med en lang rekke sitater fra Jesus, der han preker fred, tilgivelse og nestekjærlighet.

Jo da, jeg er klar over at Jesu lære og kristendommen har etiske verdier. Kristne og kristendommen har mye å være stolt av. Jeg forstår også at mange kan finne en sterk åndelig inspirasjon gjennom å lese Det nye testamente. Og når mennesker løfter blikket mot himmelen og det uendelige universet og finner en gud der oppe, så kan jeg forstå det, og jeg har respekt for det. Det er også langt utenfor min hensikt å ta stilling til spørsmål om Guds eksistens, om det kan jeg bokstavelig talt ikke si noe fornuftig. Spørsmålet tilhører troens verden og det enkelte menneske. 

Jeg vil uansett holde fast ved det som her er mitt anliggende: Mener kirken noe med sin trosbekjennelse, den som forkynnes i norske kirker året rundt? Eller er «dømme levende og døde» bare tomme rituelle ord, et slags ekko av noe som ble sagt for to tusen år siden?

Hvis man tar utsagnet på alvor, kan man stille flere spørsmål, for eksempel dette grunnleggende: Med hvilken rett, moralsk og juridisk, kan Jesus oppkaste seg til dommer over menneskene? Fordi han påstår å være Guds sønn, hans utsending og redskap på jorda? I så fall: Hvilken rett har Gud til å dømme menneskene? Er det ikke han som har skapt oss, og hvis vi er ufullkomne og fortjener en dom, da må vel det også være hans ansvar. Men han slipper unna? Gud setter seg med andre ord til doms over sitt eget skaperverk, men skyver ansvaret og konsekvensene over på oss stakkars domfelte mennesker. 

Og hvor omfattende skal dette rettsoppgjøret være? Levende og døde? Døde mennesker hvor langt tilbake i historien? Skal mennesker som levde før Jesu tid også dømmes? Skal en fattig bonde på landsbygda i India, som knapt har hørt om Jesus og som tror på andre åndsmakter, også dømmes? Hva er han i så fall tiltalt for?

Menneskehetens historie er historien om massive og vedvarende lidelser, i et omfang som ikke er til å fatte. Og lidelsene ser ikke ut til å ville ta slutt, noen gang. Er det denne lidende, plagede menneskehet som skal deles i to på den ytterste dag, med de få frelste på høyre side og de mange fortapte på venstre? 

Jeg opplever kirken som vag og unnvikende overfor disse spørsmålene: I noen kristne kretser snakkes det om «de to utganger», åpenbart i et slags forsøk på å unngå de belastede ordene himmel og helvete. Mitt inntrykk er at kirken forsøker å vanne ut temaet gjennom å snakke om fortapelsen som et fravær av Guds kjærlighet. En litt mer human måte å straffe onde, vantro mennesker på, altså. De skal tilbringe evigheten i et kjærlighetsløst kaldt mørke. I bunn og grunn er dette bare en annen og og mer tidsriktig utgave av dualismen fra Jesu tid. Kirken har senket temperaturen i helvete, men helvete består.

Min undring er: Gud – hvis han skal ha noen mening for oss – må da være noe annet og større enn en jordisk diktator som sier at hvis du ikke er med meg, så er du imot meg?

...

Det er gått en vinter siden jeg skrev de første linjene i denne teksten. En kjølig maidag går jeg igjen til  gravsteinen til Leif og Gunnvor, mine foreldre, på Hov kirkegård. I fjor høst dekket vi det vesle bedet foran steinen med einerbusker. Nå har min søster  plantet blomster igjen, slik hun pleier å gjøre hver vår. Og her jeg står, tenker jeg at de gule og blå stemorsblomstene vil hente sin grokraft fra de to som ligger i dypet under bakken. Det er en fin tanke: så er de fortsatt her sammen med oss. 

Det er en god mening i det, at liv blir borte og smuldrer hen og gir plass til nytt liv. Det er en ydmykhet i det, at liv skal følge liv, og at intet varer evig. Verken jordisk eller himmelsk hybris kler menneskene.

Og jeg ser mine foreldre slik de var – ikke som gode eller onde, og ikke som troende eller vantro – men som vanlige sammensatte mennesker. Noen dager kom med store utfordringer, men så lysnet det, og de kunne kjenne fryden og gleden som kom med gode dager. De hadde en mild vennlighet, og spredte godhet rundt seg.

Noe av det siste far sa til meg da han satt dødssyk på senga si på Molde sykehus, var dette: «En har vel hatt si tid.» Det lå en mild resignasjon i ordene, men ingen bitterhet. Det er en tid for alt, for livet, også for døden.

Her jeg står, tenker jeg på noe jeg skrev for flere år siden, da jeg gikk til min søster Guris grav på Hovslykkja:  Når jeg står ved steinen hennes og ser på de høstfargede blomstene som er satt ned foran den, tenker jeg at hun som døde, ikke kjenner noe, foruten ensomhetens smerte. Så lenge jeg står her, er smerten lindret.

Jeg løfter hodet mot den lyse vårdagen, sier farvel og begynner å gå nedover veien langs gravstøttene. Men så stanser jeg plutselig, snur meg mot graven jeg nettopp forlot, og sier: Hvil i fred.