 |
| Det knirker i trappa, er et ukjent vesen på vei opp? |
Det har vært noen deilige sommeruker, der alle prinsipper og forsetter har regnet bort eller blitt smeltet av en vennlig sol. Jeg har startet dagene med mitt faste rituale tidlig på morran ute i hengestolen i huken ved verandaen: Med blikket festet mot mitt hellige fjell Hornet har jeg kjent dagens første kaffe legge seg som smeltet honning i min munn. Ingen morgen er lik, skyene kan dekke hele fjellet, eller deler av det, de kan ligge i ro, eller drive travle forbi. Alt dette ser jeg på med stadig fornyet undring, og jeg er ydmyk som får være en del av det store spillet.
Ja ja, Arne, du sitter i stolen din og ser langt, jeg må bare innrømme at jeg synes å ha hørt den visa før. Du har ikke grodd fast i stolen i løpet av sommeren da? Du er jo en temmelig inngrodd type, hadde jeg nær sagt...
Sukk, der er du igjen ja. Jeg trodde faktisk at vi hadde en avtale om at du skulle holde deg borte til langt utpå høsten i det minste. Jeg klarer meg fint på egen hånd, trenger ikke disse sure oppstøtene dine og kveruleringene.
Nei vel. Gjerne for meg. Jeg kan godt trekke meg ut av ditt skakke liv og overlate restene til deg selv. Jeg har faktisk bedre ting å ta meg til enn å forsøke å trekke deg helskinnet ut av alle små og store problemer du roter deg opp i, og alt tankespinnet du makter så fylle hodet ditt med. Men jeg er jo likevel fristet til å stille et aldri så lite spørsmål før jeg tar min hatt og går: Har egentlig sommeren vært så idyllisk og problemfri som du nå vil ha det til, Arne? Du kan betro deg til meg, vet du...
Problemfri? Ja, jo, det vil jeg si, faktisk. Jeg kunne begynne å ramse opp alt som har skjedd, flotte fjellturer, spennende fisketurer (ja, spennende i overkant kanskje, da jeg holdt på å bli tatt av lynet i Ålvundfjord...), masse kaffeslabberas, besøk av ungene, fotball på tv, bærplukking i alle regnbuens farger, og....
Og? Regnskapet har vel også en annen side, hvis jeg kjenner deg rett, og det gjør jeg jo...
Ja, jeg kan jo innrømme det, at jeg fikk en aldri så liten utfordring for et par uker siden. Ikke store greiene, men litt smårusk var det. Du skjønner, det falt seg slik at hun jeg deler dette store hus og liv med, skulle bort ei helg på hytta til ei god venninne, mens jeg skulle overlates til vær og vind her hjemme i Grøaveien, det var snakk om tre netter alene hjemme.
Alene hjemme? Det aner meg at vi her ser konturene av enda en versjon av de kjente filmene som gikk for noen år siden? Starring Arne Ulvund? Men si meg, kunne det egentlig skje noe av særlig interesse da, ut over at du la beina på bordet, åpnet en boks glutenfritt øl og slo på en dårlig krimserie på NRK-appen, som du jo holder deg til, for sikkerhets- og gamle dagers skyld?
Skje noe? Nei det skjedde jo ikke noe. Ja, bortsett fra at jeg ikke klarte å holde hodet kaldt denne gangen heller.
Hodet kaldt? Nei, er hodet ditt kaldt noen gang da? Men hva skjedde?
Jo, det ble jo kveld den første kvelden, og jeg så på krim på tv-en, med stadig stigende uro etter hvert som augustkvelden sakte men usvikelig sikkert ble mørkere. Det gikk opp for meg at natta kom til å bli bekmørk, svart som bare ei natt alene kan bli. Og det ville ikke hjelpe at det ble begått stadig nye drap borte på tv-en. Jeg var overlatt til mørkets krefter og mine indre demoner, i et hus med ufattelig mange rom og etasjer: en kjeller med knirkende dører inn til rommene, hovedetasjen med store vindusflater som gjorde det lett å holde meg under oppsikt utenfra, ensomme soverom langt der oppe i andreetasjen, og helt på toppen et mørkeloft, som nå sikkert var så mørkt at selv gjenferdene ble redde...
Stopp litt her, Arne. Det aner meg at vi nå snakker om en eldre herre som faktisk er redd for å være alene hjemme i sin kjære bolig midt inne i et trygt og veletablert boligfelt på Grøa? Kan det virkelig være sant?
Vel, jeg skal ikke nekte for at akkurat det der har vært et lite problem for meg gjennom hele livet: frykten for å være alene hjemme om natta. Det er mer snakk om at jeg er husredd enn mørkeredd, det går bedre ute i det fri, da er det lettere å holde oversikt over truslene, liksom...
Nå er jeg faktisk litt spent Arne, hvordan gikk det med deg utover natta, kom det noen spøkelser eller gjenferd og tok deg, eller hva slags monstre er det egentlig du er så redd for?
Det er det jeg ikke riktig vet da, hva jeg egentlig er redd for, der inne i mørket. Jeg er jo en ytterst rasjonell type, tror ikke på hva som helst, vil ha vitenskap og rasjonalitet som grunnlag for alt jeg skal tro på og gjøre. Og det gjør det jo ekstra irriterende og uforståelig at jeg skal være redd for noe som jeg jo inderlig godt vet ikke eksisterer! Ja, det er virkelig tankespinn jeg driver med i slike alene-netter, det skal jeg for en gangs skyld gi deg rett i.
Men har du selv en god forklaring på denne tilbøyeligheten din, et spor å gå etter? Jeg går ut fra at du har grublet mye på dette?
Mye ja. Nei, jeg vet sannelig ikke. Kanskje er jeg en overlevning fra tidlig steinalder, da menneskene måtte gå med sansene i konstant alarmtilstand for å overleve. De så truende mønstre og skjulte farer overalt, og reagerte på det minste pip fra skogkanten. Så jeg er vel den evige vaktmann, i hvileløs frykt for at katastrofen skal inntreffe.
Det er nesten så jeg føler en viss sympati med deg, Arne, men det gjør jeg jo ikke. Dette er jo noe du selv må ta tak i, og få orden på. Men jeg må være så ærlig og si at jeg tror ikke det blir lett. For som du selv er inne på, så stikker nok dette ganske dypt, det er nok et karaktertrekk hos deg, denne hvileløse frykten for at katastrofen plutselig skal inntreffe, og grunnen svikter under beina dine. Alle mennesker har mer elle mindre av dette, du har mer, mye mer. Katastrofetenkning. Jeg må nesten smile litt når jeg tenker tilbake på den famøse historien da du skulle opptre som bonde i denne bygderevyen som dere sunndalinger er så stolte av, noe med lady Arpenott, var det ikke?
Lady Arbuthnott, og kanskje ikke akkurat bygderevy...
Nå vel, la gå med det, jeg har heldigvis aldri sett disse løyene. For øvrig er jeg jo fristet til å nevne – sånn helt i forbifarten bare – at det virker ganske så påfallende og pussig at nettopp dere sunndalinger, født og oppvokst med tungindustri, dere er jo selve Industri-Norge, skal være så nesegrus opptatt av dette overklassevesenet fra Skottland. Ladyen! sier dere henført og fyller kulturhuset år etter år. Og siden jeg først er i gang: Dette kulturhuset deres, det ser jo slett ikke så verst ut, problemet er vel heller at det ligger ved siden av en utrolig lapskaus av andre bygg og stilarter. Sunndalsøra! Arkitekturens svar på det kjente politiske slagordet Alle skal med! Ingen nevnt, ingen glemt! Jeg kunne være fristet til å komme med et aldri så lite forslag: Hva med å sette opp, i alle fall i turistsesongen, fasader eller kulisser langsmed alle sentrumsgatene, slik man gjør når man lager landsbyer i westernfilmer? Så kunne man bytte stil for hver sesong, italienske storbykulisser ett år, britiske småbykulisser med puber det neste. Men det var en liten velment digresjon, nå tilbake til deg: Du skulle altså synge én enslig strofe der ute på ladyscenen, og så endte det hele med et gudsjammerlig hyl, som ikke tok slutt før du satte deg opp i senga med et rykk og skjønte at du hadde hatt et mareritt. Synge på en scene, det ble for mye for arme Arne...Men si meg, hvordan gikk det resten av alene-helga, kom spøkelsene og tok deg?
Nei, de holdt seg unna denne gangen. Og jeg kom meg da gjennom nettene på et vis, med hjertet litt i halsen. Stiva meg opp med et par øl og et lite glass vin, men det gjorde ikke noe fra eller til. Er ikke så stor på denne alkoholen lenger, den gir meg mer ubehag enn velbehag, for å si det sånn. Det er alderen det, man tåler mindre av alt, og så får man heller drømme om tider som var og gjøre så godt man kan med den kroppen man har. Som regel er det mer enn bra nok. Men det ble da morgen disse dagene også, og jeg kunne konstatere at jeg var i live hver gang jeg våknet. Litt småforbanna selvsagt, fordi jeg hadde engsta meg så utrolig uten grunn. Hva i helvete hadde jeg vært redd for? Dagslyset flommet jo inn på soverommet! Det var vel da, en av disse morgenene, at jeg bestemte meg for å gjøre noe med tullet.
Gjøre noe? Det høres spennende ut Arne, endelig litt resolutt handlekraft, det er ikke akkurat ditt varemerke, hva sto på programmet?
Jo, jeg ville begynne med kognitiv terapi, sånn helt på egen hånd altså, en aldri så liten privat snuoperasjon av mine forvillede tankemønstre...
Det høres jo fint ut det, Arne, kognitiv, det har vel noe med tanken å gjøre?
Kort fortalt kan man vel si at kognitiv terapi bygger på at det er en nær sammenheng mellom tankene, følelsene og handlingene våre. Negative tanker fører lett til uønskede følelser og handlinger. Vi handler slik vi tenker. Når jeg for eksempel tenker at natta og mørket er skummelt, og holder fast på den tanken, så vil frykten nærmest komme av seg selv når det blir natt og jeg er alene. Det blir en ond sirkel som aldri blir brutt.
Og nå skulle du bryte denne onde sirkelen?
Nettopp. Man må ta tak i egne tankemønstre. Og hvordan gjør man det? Jo, én måte er å utsette seg selv for det man frykter, litt om gangen. Det kalles gjerne eksponeringsterapi. Et eksempel: La oss si at du ikke tør å gå ned i kjelleren når du er alene hjemme. Da kan du starte slik: Gå tre trinn ned i trappa, stans litt, før du går opp igjen. Neste gang går du kanskje fem trinn ned i trappa, og står litt lenger. Hjertet banker kanskje, og du er redd, men du skal holde ut litt til selv om du er redd. Hvis du øver på dette, står du en dag plutselig helt nede i kjelleren.
Og når du er oppe igjen, er du vel like langt, eller kort, og like redd som før?
Kanskje ikke, men det avhenger av hva du gjør underveis. Det holder ikke bare å gå ned trappa. Du må arbeide aktivt med tankene og følelsene dine mens du går. Du kan for eksempel spørre om dette egentlig er så farlig, og hva det er helt konkret du frykter. Du kan forsøke å legge merke til dine egne tanker og følelser mens du står der. Så puster du helt rolig og lar tida gå, mens du bekjemper impulsen til å ville rømme fortest mulig opp trappa igjen. Dette er selvsagt min private og helt amatørmessige forklaring av hva dette går ut på. Men det fine er at alle kan drive med slik atferds- og tanketrening på seg selv.
Men det store spørsmålet er Arne, har denne egenterapien hjulpet deg?
Nja, jeg har vel kanskje ikke kommet i gang ennå, det har vært så mye annet å tenke på, og nå er vi jo to i huset igjen, og...
Kunne tenke meg det ja, det renner nok ut i sanden dette også. Du har så mange rare tanker du min gode mann, det koker nærmest av tanker i ditt arme hode, så jeg er helt enig med deg at det kunne ha gjort seg med en aldri så liten kognitiv ryddeaksjon i dine øvre seksjoner. Og når det er sagt, jeg tror faktisk jeg kan ha et ørlite bidrag å komme med, et velment forslag bare.
Javel, du kjenner til kognitiv terapi?
Har hørt om det, men er ikke så veldig interessert, siden jeg stort sett er i fullkommen balanse. Men altså, forslaget mitt. Det er vel og bra med disse kognitive greiene, de kan neppe skade. Men jeg har faktisk utviklet min egen teori, spesielt tiltenkt deg, Arne. Den er veldig enkel og grei, og burde være lett å følge, også for deg.
Å ja, nå er jeg spent, få høre!
Jo, ser du, det er bare én enkel setning, ferdig med det, og den lyder slik: Gi litt mer faen. For til slutt dør vi, alle sammen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar