Er det kjøtt vi skal dø av nå da?

Jeg er litt sur og tverr i dag, og da er det godt å ha reirkassa
på uthuset og fjellet Hornet å feste blikket på.

 

Litt av et spørsmål jeg starter dagen med i dag. Og jeg tror nesten jeg får vente til slutten av bloggen med å utdype. Først vil jeg heller tale litt om vår felles venn kjøttmeisen. (!) Når jeg står opp grytidlig om morran, setter jeg meg ved stuevinduet, og det jeg ser etter, er det flittige meiseparet som mater ungene sine i reirkassa jeg satte opp på uthusveggen i vår. Inn og ut, i ustanselig skytteltrafikk, flyr de. Jeg rekker ikke å fylle kaffekoppen mellom hver runde. På bordet ved siden av koppen ligger boka jeg nylig lånte på biblioteket: Meisenes hemmelige liv, av Andreas Tjernshaugen. Jo da, også meisene har fått sin bok, og bra er det, for selv om vi har sett meisene rundt oss hele livet, vet de fleste av oss fint lite om det fantastiske livet de lever.

Så det er deg og meisene for tida, Arne, og det er jo helt fint, det kunne vært verre. Men det aner meg at det ligger noe mer bak, at din flukt inn i meisenes verden også har med andre omstendigheter å gjøre? Menneskenes verden, kanskje?

Mulig det. Nei det er fint lite å glede seg over, der ute i samfunnet, som jeg heldigvis ikke lenger er en del av, som pensjonist. Ta nå alle disse rapportene, for eksempel, som blir lagt fram på løpende bånd, ja nærmest på samlebånd står statsrådene i regjeringen skolerett i Dagsrevyen og mottar en 700 siders rapport om et eller annet graverende stat og myndighet har begått, og som regjeringen nå da skal omgjøre til praktiske «læringspunkter», som det heter. Dette ordet er foreløpig det siste i rekken av floskler som politikere omgir seg med. Punkter man skal lære av. Å, det må være godt å ta et slikt ord i munnen, når man står på Dagsrevyen og skal svare for seg, enten det nå er om Norges såkalte klimamål, overgrepene mot egne minoriteter eller håndteringen av koronaepidemien. Rapporten inneholder nyttige læringspunkter, sier statsråden mens hen ser inn i kamera med dypt og oppriktig alvor. Neste dag er rapporten gjemt og glemt, og heldigvis kommer sikkert en ny rapport, som gjør at man i alle fall kan se bort fra den som kom i forrige uke. Klimakrise? Jo kanskje, men den rapporten er allerede fire dager gammel, og nå må jeg dessverre gå, for jeg skal ut i Nordsjøen og bli informert om det nye oljefunnet som er gjort der. Husk at den norske oljen er renere enn all annen olje, og hvis ikke vi pumper opp vår olje, vil andre land pumpe opp sin.

Ja, er ikke det ganske så logisk da, hvorfor skal Norge alltid være den snilleste og greieste gutten i klassen? Vi har oljen, og verden vil ha den, det får da være måte på puritansk miljøsnillisme!

Ja vel, omtrent med samme logikk som når man går på elefantjakt for å få tak i elfenben. Nordmenn gjør jo ikke det, slik jakt er tross alt ulovlig. Men hvorfor ikke, likevel? Vi kunne jo si at våre jaktmetoder er mer humane enn andres, og hvis vi vil at elefanter skal avlives på en fin og verdig måte, så bør kanskje jakta overlates til norske jegere? Okei, den var på grensa, eller litt over, men det jeg ville fram til, var egentlig denne ferske koronarapporten, som har vurdert myndighetenes håndtering av den for lengst glemte pandemien. Den ble lagt fram for regjeringen, nei unnskyld Dagsrevyen, for omtrent to uker siden, og i all hovedsak gav den ros til begge regjeringene, Solberg og Gahr Støre, for arbeidet med koronaen. Men, i likhet med alle slike rapporter, så var det læringspunkter også i denne, og det viktigste var at tiltakene overfor barn og unge var for strenge og inngripende, med blant annet stengte skoler. Stengte skoler! Jeg blir helt svett når jeg tenker tilbake på dette i dag: Myndighetene våre stengte skolene og kastet alle landets barn og unge ut i et halsbrekkende sosialt eksperiment som man ikke ante konsekvensene av. Det skjedde i et anfall av en livsfarlig kombinasjon av hybris og panikk: Myndighetene, med regjering, Helsedirektorat, storting og andre herligheter, var blindet av politisk korrekt panikk, samtidig som man også så at det nærmest var ingen grenser for hvilke maktmidler man satt på og kunne bruke. Myndighetene hersket over hver minste krik og krok av våre liv, og dit inn kom de, på jakt etter hvert ørlite avvik. Var det ett menneske for mye ved siden av en døende slektning på sykehuset, hørte man sirenene utenfor, med koronapolitiet klare med batongene. Av alle absurde ting jeg husker fra denne tida, er fiskeriminister Bjørnar Skjærans litt for mange kompiser på et hotellrom nordpå, med sjokkbilder i avisene etterpå av noen skarve bokser Nordlandspils som Bjørnar og gutta hadde kosa seg med. Måtte Bjørnar gå på dagen, spurte en hel nasjon seg om. Det var jo en bagatell, den gang og nå, verre er det at unge mennesker synes å betale en høy pris for at myndighetene snudde opp ned på livene deres. Fra Oslo rapporteres det om en foruroligende økning i psykiske lidelser blant skoleelever, og det kan ha med skolestengningen å gjøre, uten at man vet det sikkert.

Jeg lytter og lytter, og du store min, jeg er imponert over at det er mulig å produsere så mye etterpåklokskap uten å blunke med øya. Du må da skjønne at myndighetene handlet i beste mening, ut fra den kunnskapen man hadde da pandemien brøt ut. Man ville bare forsøke å hindre at det verst tenkelige skulle skje, at helsevesen og samfunn brøt helt sammen. Sykdommen forandret seg jo hele tida, og myndighetene var livredde for å komme på etterskudd.

Nettopp, livredde. Slik de var livredde og krisemaksimerende tilbake i 2009, da vi stod overfor en annen influensabølge: svineinfluensaen. I verste fall, sa helseminister Bjarne-Håkon Hanssen, kunne 13.000 nordmenn komme til å dø. Også det var sagt i beste mening, for å få folk til å stille seg i kø for å bli vaksinert, og for å vise at her var det en ansvarlig politiker som tok trusselen på det største alvor. Tallet slo inn i befolkningen med stor tyngde, og noen av oss lettskremte lurte på om man ville bli blant de 13.000 utvalgte. Risikoen var tross alt mye større enn sjansen for å vinne toppgevinst i lotto. Men svineriet gled over og ble glemt, det gikk bra denne gangen også.

Og du kunne lene deg tilbake som en hvilken som helst dunkel amerikansk konspirasjonsteoretiker, som mistror alt myndighetene gjør? Det hadde jeg ikke ventet av en gammel raddis som deg, Arne. Jeg oppfatter jo deg som en sterk tilhenger av statlig styring og venstreorientert politikk. Du burde ikke ha noe problem med at myndighetene griper inn i folks liv? (Der fikk du den, he he...)

Jeg har ingen problemer med myndighetene, jeg mener tvert imot at det er svært viktig at befolkningen har tillit til dem som styrer oss. Slik tillit er selve bunnplanken i demokratiet vårt. Vi ser jo hva som skjer når denne tilliten undergraves, slik som i USA, der store grupper i folket har dyp mistillit til politikerne i Washington og er villige til å la seg lede av de simpleste politiske drittsekker du kan tenke deg. Men nettopp derfor er det så viktig at vi – folket – holder politikerne i ørene og hindrer dem i å ruse seg på en politisk og byråkratisk hybris, der de tar seg til rette og innfører tiltak og forordninger som til syvende og sist går mye lenger enn det som er nødvendig og forsvarlig, ut fra en totalitet av hensyn. Som når de stengte skolene under pandemien, til tross for at det rådgivende organet, Folkehelseinstituttet, sa at det ikke fantes en faglig god begrunnelse for et slik svært inngripende tiltak.

Men myndighetene gjorde jo dette for å verne barna mot smitte og sykdom...

Selvsagt var intensjonen god, men gode intensjoner kan være farlige, fordi det da er lettere å begrunne og få aksept for tvilsomme inngrep. En av grunnene til at jeg er opptatt av dette, og en tanke bekymret, er tendensene vi ser ute i verden til at autoritær politikk vinner fram. Sterke antidemokratiske ledere er på frammarsj, med folket i ryggen, dessverre. Vi vil ha sterke ledere, som kan føre oss ut av traurigheter og forfall. Tyrkia, Ungarn, Polen, Italia, USA, India, er noen av eksemplene. Russland, Belarus, Kina og Nord-Korea er jo nesten for opplagte til å bli nevnt.

Mener du virkelig at Norge...

Selvsagt mener jeg ikke det. Norge er et av de mest velfungerende demokratier i verden, og takk og lov for det. Men også vi skal passe oss litt. Og det jeg tenker på, er den formidable styrken vi har bygd opp etter andre verdenskrig, i det politiske og byråkratiske apparatet vårt. Stort sett er det nyttig og positivt, fordi det gir folket en grunnleggende trygghet og sikkerhet i hverdagen. Men faren ligger i at myndighetene ikke ser hvor sterke de er, og hvor voldsomme konsekvensene kan bli av diverse tiltak og inngrep. Den supereffektive stat kan også bli for effektiv. Jeg mener myndighetene, politikere og byråkrater, må tilegne seg en fundamental innsikt: det er ikke alt man skal gripe inn i, og noe risiko må man bare akseptere. Her kan vi for en gangs skyld lære noe av svenskene. Vi lo jo hånlig av våre naboer i øst under pandemien, da statsepidemiolog Anders Tegnell ble latterliggjort fordi han i størst mulig grad ville holde samfunnet åpent, til tross for at dødstallene var vesentlig høyere enn i nabolandene. Uansvarlig, sa vi og ristet på hodet. I ettertid viser det seg at Sverige hadde lavere total dødelighet under pandemien enn Norge, og de har ikke sett den samme økningen i psykiske lidelser hos unge mennesker som hos oss. Kanskje skjønte svenske myndigheter noe helt vesentlig: man kan ikke gardere seg mot all risiko. Noen tap må man ta. Man må se hele bildet og sette ulike hensyn opp mot hverandre. Til syvende og sist handler det kanskje om at vi må lære oss å akseptere døden. Vi må bli flinkere i ars moriendi, kunsten å dø. Framfor alt må vi ta inn over oss at mennesker ikke kan flyttes hit og dit i henhold til en offentlig utredning. For folk flest er nesten det viktigste av alt at hverdagen i morra er mest mulig lik den som var i går. Og ingen instans skal komme her og fortelle deg hvor mange mennesker som kan komme i begravelsen til mora di, aldri! Men nok om det, jeg er mest opptatt av havregraut og salat for tida...

Stopp en halv her, dette blir for lettvint. Også du må da skjønne at ethvert samfunn kan komme i så kritiske situasjoner at det blir myndighetenes fordømte plikt å iverksette harde og inngripende tiltak. Hva med krigen, skulle folk bare ture fram som de selv ønsket? Nei du, man måtte pent holde seg inne bak blendingsgardinene. Og hva med den aktuelle saken om PST som ikke tok terrorvarselet mot Pride alvorlig nok. Da var det jo myndighetenes passivitet som var problemet. Mange mener jo at norske myndigheter i slike saker er for naive og sover i timen?

Jo, men det handler mest om hvor dyktige og profesjonelle disse organene er eller bør være, ikke hvor inngripende de skal være overfor vanlige folk. Jeg vil heller si det sånn at jo mer profesjonelle myndighetene blir, jo mindre trenger de å legge seg bort i livene til vanlige folk. Se på USA, gatene er fulle av lavt utdannede og ofte fordomsfulle politifolk, det gir ikke trygghet for innbyggerne. I Norge, heldigvis, har vi politifolk av en helt annen kaliber.

Dette fører oss ganske langt ut på viddene, Arne, kanskje vi heller skulle snakke om havregrauten du nevnte i sted?

Ja, enig! Men også det handler om myndighetene. Som du sikkert har fått med deg, kommer det snart nye norske kostholdsråd i regi av Helsedirektoratet. Her rådes vi til å halvere kjøttforbruket, ned til 350 gram rødt kjøtt i uka, av hensyn til helse og miljø. Direktoratet sier med myndig røst at vi skal sette oss pent til bords og spise havregrauten og salaten med brune bønner i. Og nåde den som tar ti gram for mye rødt kjøtt på tallerkenen, da kommer kjøttkontrollen med blålysene på og vektene klare. Vel og bra, de fleste av oss kan sikkert tåle å kutte litt ned på kjøttet. Men det er noe panisk og diktatorisk over dette rådet, som om vi holder på å daue av overspising av kjøtt. Jeg tror ikke det, og ekspertene er nok ikke så enige som en kan få inntrykk av. Selv i Tidsskriftet for den norske legeforening strides de lærde om dette. Dette kjøtthysteriet minner meg litt om det vi så under pandemien, da politikerne var de flinkeste til å piske opp frykt og fatalisme. Vi må da kunne ta det litt med ro. Kanskje øker du statistisk sett sykdomsrisikoen bittelittegrann ved å spise mye bearbeidet kjøtt, men hva så? Har ikke myndighetene skjønt at folks spisevaner ikke handler om gram og helse, men om et sett av tradisjoner og sosiale sammenhenger. Folk legger ikke gram på tallerken sin, men tusen års norske kostholdstradisjoner. Og hva kommer vi eventuelt til å erstatte kjøttet med? Enda mer ultraprosessert industrimat? Det samme skjedde da myndighetene skulle skremme oss fra å spise fett på 1970- og 80-tallet. Det ble gylne tider for matindustrien, som fylte butikkhyllene med sukkersprengte skitprodukter. Sukker var jo ikke fett, og da var det greit. Nei, fingrene fra fatet, sier jeg til myndighetene. Og særlig på vegne av oss gamlinger. For i vår gruppe er jo problemet at vi får i oss for lite animalsk mat og proteiner. Vi sutter helst på brødskiva med syltetøy på, særlig etter at vi har flyttet inn på sykehjem. Med nye kostholdsråd og mindre kjøtt blir det sikkert enda mer muskelsvinn og beinskjørhet i vår gruppe, etter hvert som kjøttfrie mandager blir til tirsdager og onsdager...

Og mens du gomler i deg kjøtt, koker planeten...

Jo da, myndighetene i Norge har sannelig sitt på tørre her. Først pumper de Nordsjøen tom for olje og presterer å begrunne det med hensyn til miljøet, så toer de sine hender og snur seg med diktatorisk myndighet mot oss folket og sier at vi må slutte å spise kjøtt, fordi kua promper! Det er så frekt, at jeg tar biff til middag i dag også! Dessuten vil jeg minne om at Norge stort sett bare består av utmark og gress. Hvis vi i det hele tatt skal ha et jordbruk og en viss grad av sjølforsyning her, trenger vi husdyr, så enkelt er det. Eller skal vi gjøre oss enda mer avhengige av vegetarisk import? Fra en verden der alt snart bare handler om krig og ødelagte jordbruksområder? Nei, Norge har ikke en eneste ku og sau og bonde å miste! Jeg har forresten laget mitt eget kostholdsråd, i konkurranse med Helsedirektoratet!

Jøss, få høre, men det er sikkert kompliserte greier?

Nei da, det er ganske enkelt, og her kommer det: Spis sunt, og passe mye!

Hæ, var det alt?

Ja, hva mer trenger man egentlig? Skål! sier jeg og tømmer enda et glass deilig kefir, mens jeg minnes et berømt dikt i Kjell Aukrusts bok Folk og Fe:

Koen går i eng

reder der sin seng
når den bliver mett
melker den en skvett