Døden nær i Ålvundfjord?

Jeg hadde ingen anelse om at lufta rundt meg var ladet med farlige usynlige partikler...

 

Jeg ble født i Ålvundfjord en vakker vårdag i 1951. Hvorvidt den nyfødte bidrog til forskjønnelse av dagen, skal være usagt... For et par uker siden kunne sirkelen ha blitt sluttet, ved at jeg endte mine dager med fiskestang i hånden, der jeg stod nede ved stranda innerst i fjorden.

Der stod jeg altså og fisket fra land, ved naustet som har vært i familiens eie fra gammelt av. Jeg har ei lita jolle liggende der, og det var den jeg hadde tenkt å legge utpå fjorden med, denne ettermiddagen. Men så langt kom jeg ikke, og godt var sikkert det. For det var usynlige krefter i sving rundt meg, som jeg seinere skulle komme til å stifte bekjentskap med.

Usynlige krefter, Arne. Nå høres du ut som ei middels spåkjerring. Hva var det som skjedde, så du spøkelser på høylys dag?

Nei da, bortsett fra at tordenvær ikke er til å spøke med. Det var altså lyn og torden i anmarsj, ifølge lynvarsler-appen jeg har på telefonen.

Selvsagt har du en app som varsler om slike farer også, kunne tenke meg det. Du er så føre var du, at du bekymrer deg til døde av det...

Jeg hadde bestemt meg for å fiske denne ettermiddagen, uansett nesten. Så jeg gikk ned til naustet for å se an situasjonen. Ifølge lyn-appen på telefonen var tordenværet ennå et stykke unna, men jeg lot båten ligge. Derimot hadde jeg min nye stolte fiskestang med meg, lang og smekker, av typen karbon, som blant profesjonelle fiskere som meg regnes som bedre enn gammeldagse glassfiberstenger. Glassfiber er nærmest for treski å regne. Jeg stilte meg opp og gjorde det første kastet. Da skjedde det noe: jeg fikk et støt i hånden. Jeg skjønte ikke hva det var, tenkte kanskje at det var snøret som hadde rispa hånden min i utkastet. Nytt kast, og tror du ikke at det samme skjedde igjen! Da gikk sammenhengen opp for meg: jeg hadde fått støt av statisk elektrisitet! Lufta rundt meg var ladet av faretruende spenning, eksplosjonen kunne komme når som helst! Jeg kasta meg rundt, delte stanga i to og sprang som en skadeskutt hjort de hundre meterne opp til veien. Inn i bilen med stanga, og meg etter. Idet jeg pustet lettet ut, smalt det oppe fra Stortuva, tordenværet gav klar beskjed om at jeg hadde lekt med ilden! Jeg snudde bilen, satte kurs mot trygge Grøa, mens jeg forsøkte å ikke tenke på hva som kunne ha skjedd.

Ja, hva kunne egentlig ha skjedd, Arne. At lynet hadde slått ned i fiskestanga di, og du var blitt forvandlet til en forkullet stake? Det er vel det bildet du har på ditt indre øye, vil jeg tro?

Noe sånt ja, seint og tidlig, i drømmer og våken tilstand. De neste dagene tømte jeg selvsagt nettet for opplysninger om karbonstenger og lynnedslag, uten finne et definitivt svar. Men såpass oppfattet jeg, at man går ikke rundt i tordenvær og vifter med en karbonstang. Selv om jeg også fant påstander om at det har fint lite å si hva slags fiskestang man bruker hvis man er så dum at man fisker i tordenvær. I hovedsak er det slik at lynet slår ned i det høyeste punktet i terrenget, ofte et tre. Noen hevdet også at påstanden om at karbonstenger er farligere enn glassfiber i tordenvær, er en myte.

Uansett, kan ikke tenke meg at du falt til ro etter dine nettsøk?

Slett ikke, og i alle fall ikke etter å ha snakket med andre fiskere. Når jeg fortalte om min opplevelse i fjorden, fikk jeg nærmest medfølende reaksjoner i retur, og forbauselse. Ja men, visste du ikke at karbonstenger er livsfarlige i tordenvær, det vet da alle... Jeg sukket, og særlig etter at jeg noen dager seinere besøkte en spesialbutikk i Trondheim, der de selger fiskeutstyr for oss nerder. Dit drar du for å handle utstyr, men like mye for å snakke med ekspertene bak disken. Jeg fortalte om min lynvisitt til fjorden og ventet spent på dommen. Det gikk noen sekunder før eksperten svarte. Først kastet han et raskt innforstått sideblikk til kollegaen ved siden av seg, deretter møtte han blikket mitt som en høyesterettsdommer som er klar til å avsi den fatale dommen: Du kan jammen være glad du er live du... Jeg sukket tungt og avrettet, og gikk rett bort til veggen med Møresild for å kunne forholde meg til noe som tross alt var trygt og velkjent. Jeg holdt et godt grep rundt Møresilda, i håp om at den kunne gi meg min tapte eksistensielle balanse tilbake.

Men det kunne den neppe, og det var nok også din endelige konklusjon tenker jeg, da du satte deg på toget hjemover. Du var blitt rystet i dine grunnvoller, og hvordan i all verden skulle du kunne reparere sprekkene?

Nei si det. Men dagene gikk, og en viss normalitet vendte tilbake til mitt enkle liv. Fiskeutstyret ble stående urørt ute i bua. Men så en dag fikk jeg en strålende ide: jeg gikk atter inn på det fatale nettet, men slett ikke for å lese om karbonstenger og tordenvær. Nei, vet du hva?

Ja, det vet jeg Arne, såpass godt kjenner jeg deg. Du gikk inn på en nettside for fiskeutstyr for å bestille...

Ja! Nettopp!

For å bestille ei glassfiberstang. Svaret gav seg jo selv, for i disse dagene var jo du bare opptatt av å forsøke å gjenvinne din tapte ro, dine kjente hverdager, som ikke inneholder flere og sterkere bekymringer enn at du kan leve godt med dem...

Kanskje det. I alle fall kom den nye stanga i posten noen dager seinere. Og tror du jeg var lykkelig da jeg satte de tre delene sammen til en flott lang stang, nei ikke en stang, det var et et fullkomment kunstverk! Og nesten som en overmodig provokasjon lot jeg stanga peke mot himmelen, mens jeg ropte av full hals: Yess, Yess! Jeg hadde kommet til det lovede landet, et land som fløt av god gammeldags glassfiber. Glassfiber, lynets verste fiende, min høye beskytter! Og ikke nok med det. For å fullføre denne ekstatiske ferden tilbake til det trygge og kjente tok jeg fram snella jeg hadde brukt denne unevnelige dagen i fjorden. Med faste drag rev jeg av snøret på senen. For også snøret var av en annen type enn jeg har brukt i mine 60 år på svabergene, nemlig en såkalt multifilsene, som består av flere tråder flettet sammen. Fireline er kanskje kjent for noen. I våre nerde-kretser går det en evig diskusjon om hva som er best: gammeldags mono eller multifil. Som på 60-tallet: Enten var du fan av Beatles, eller av Stones.

Og du Arne, skulle nå definitivt tilbake til ditt monomane liv, hadde jeg nær sagt...

Om jeg skulle. Aldri mer multifil for meg, dette snøret var en del av komplottet mot meg der ute ved naustet, var jeg ganske så sikker på, uten at jeg hadde et fnugg av belegg for en slik oppfatning. Så fylte jeg snella med vidunderlig monosene, og det var nærmest balsam i hver runde med sveiva. Da jeg var ferdig og satte den nye stanga med ei snelle full av gammeldags sene opp mot husveggen, tok jeg et par skritt tilbake, betraktet verket, og kjente at en spinkel ro og lykke atter var i ferd med å vende tilbake til livet mitt. Seinere på dagen kjørte jeg en tur bort på Hammarkaia bare for å nyte følelsen av Møresilda som ble kastet langt ut i sjøen av de forente krefter i glassfiberstanga og monosnøret.

Det kjentes trygt
å holde rundt den
nye glassfiberstanga.

Tipper at du tittet opp på himmelen der du stod på kaikanten, for sikkerhets skyld. Men Arne, jeg har lyttet til deg og forsøkt å være tålmodig. Jeg forstår jo din uro og bekymring knyttet til fisking og tordenvær, og jeg ser at du denne gangen kanaliserer alle dine bekymringer inn i en fiskestang av typen karbon. Farlig eller ikke farlig, du har ikke gjort deg noen tanker om hva som kan ligge bak det faktum at denne hendelsen gjorde så sterkt inntrykk på deg? At det var snakk om noe annet – eller mer – enn selve hendelsen?

Nå skjønner jeg ikke helt hvor du vil hen...

Jo, og det er bare en antydning, en spekulasjon fra min side. Jeg skjønner jo at opplevelsen var nifs, og at du har tenkt mye på den i ettertid. Men det jeg lurer på, er om du ubevisst kan ha oppfattet hendelsen som et slags varsel, en påminnelse, som kan ha gitt den en mørkere og mer fatal tyngde enn den strengt tatt fortjente.

Varsel om hva da?

Ja, er du ikke 72 nå, på vei mot 73? Det er en del, sandkornene i timeglasset ditt renner ut med økende fart, jo mindre sand det er øverst i glasset, jo raskere synes den å forsvinne ned i den tidløse undergrunnen, der alt opphører...

Jeg hører hva du sier, og kanskje har du et lite poeng, for en gangs skyld. Det var en setning som dukket opp i hodet mitt noen timer etter hendelsen i fjorden: det kunne ha vært over. Det – livet. Et kosmisk knips med fingrene, en lynende giljotin, og så var alt over. Slike tanker dukker av og til opp i hodet mitt, også under mindre dramatiske omstendigheter. Jeg forsøker å la tanken modne sakte og udramatisk, som en jevn pust, som et rolig åndedrag. Man kan ikke flykte fra døden, før eller siden slutter du deg til alle dem som har dødd før deg. Siden kommer alle de andre etter. Døden er et stille fellesskap.

Du har nevnt dette flere gange i det siste, ars moriendi tror jeg du kaller det, kunsten å dø. Men jeg vet sannelig ikke Arne, om du er kommet særlig langt i den kunsten, jeg vil heller si det slik at du behersker kunsten å bekymre deg, til fullkommenhet. Ars anxietas heter det kanskje på latin. Så noe er du da tross alt dyktig til...

Takk for den. Jeg gjør bare så godt jeg kan. Og nå vil jeg komme meg bort fra alle disse tankene, både dine og mine. Jeg skal ut i skogen, til en gapahuk ved elven. Der skal jeg sitte og lytte til fuglene. Vet du hva jeg leste nylig? Jo, at den naturopplevelsen folk kom til å savne mest hvis den forsvant, var fuglesangen. Slik er det også for meg. Sitte stille ute i skogen en vakker vårkveld og lytte til svarttrosten...

Jeg tror vi setter strek der, Arne, med svarttrosten. Det holder nå, på denne siden av sommeren. Hvis jeg skal si det som det er, og det pleier jeg jo å gjøre, så er jeg litt lei av deg akkurat nå. Det er litt slitsomt å skulle forøke å holde deg oppreist og dytte deg gjennom alle disse rare tankene og bekymringene dine. Men nå tar jeg ferie, du får kave deg fram på egen hånd, så godt du kan. Du skal se det går bra, lynet slår nok ikke ned i den magre skrotten din med det første. Du er for tynn, vet du, blir jo borte bak en lyktestolpe.

God sommer da Arne!