Skjedd noe? Skulle det ha skjedd noe? Nei, ikke det jeg vet. Denne tirsdagen bare kom helt av seg selv, og da jeg stod opp, følte jeg det nærmest som om sjela og kroppen befant seg på litt ulike steder, de var liksom ikke helt kalibrert med hverandre. Da jeg kjente etter i et forsøk på å sette ord på tilstanden, var det denne setningen som falt ned i hodet på meg: I dag er du litt fiolett i sjela.
Fiolett?
Ja, fiolett. Men jeg vet ikke hvorfor det ble akkurat den fargen, jeg er jo ingen ekspert på farger, heller, og holdt på å dimme i militæret på grunn av svakt fargesyn. Likevel, det var nettopp fiolett i sjela jeg følte meg denne morgenen.
Da kan jeg opplyse deg om, Arne, at fiolett er en vanskelig farge, med ulike og litt diffuse nyanser. Én definisjon jeg har sett, er denne: Fiolett står ofte for høytid, alvor og mystikk, og i negativ retning kan den brukes som symbol på mystifiserende svermeri. Andre ord som knyttes til denne fargen, er ensomhet, nedstemthet, tristhet, melankoli. Så da er du kanskje i målgruppa, Arne?
Det var da voldsomt, nei da, jeg har det jo stort sett veldig bra, jeg er relativt glad og fornøyd og sånn noenlunde i vater de fleste dager. Men akkurat i dag er jeg – ja litt fiolett i sjela. Sånn er det bare. Kanskje skyldes det denne forbaska vinteren som overfalt oss nå i mars, med kulde og metervis med snø oppetter alle epletrær og lyktestolper. Jeg har måkt snø fra tidlig morgen til seint på kvelden, og eneste belønningen er en like stor dose av faenskapen i løpet av påfølgende natt. Og så er det på´n igjen. Mens de fine stiene mine oppover lia og langsetter elva ligger nedsnødd og utilgjengelige nå på denne tida som ofte er den fineste av alle årstider. Tidlig vår, før skogene og stiene gror igjen av gress og grønske, alt er åpent og tilgjengelig. Jeg er som ei kvige som danser seg ut i det fri etter en lang vinter på båsen. Men så var det altså denne snøen i mars, for ikke å snakke om den som helt sikkert også kommer i april...
Kvige-Arne plages av snøen. Du får se til å gjøre noe med det da, skjønner du. Klatre opp på et høyt fjell, for eksempel, og stanse snøen før den faller ned på plenen din. Eller tappe varmt vann i et glass og hive det høyt opp i lufta, så skal du se at vips, så er snøværet forandret til regn! Kjære deg, Arne. Har du helt glemt den seansen du hadde for et års tid siden nettopp her på Timian og Persille, da du sølte kaffe på golvet og ble helt forstyrra. Etterpå tok du et oppgjør med deg selv og bestemte deg for å bli stoiker, denne filosofiske retningen fra gamle antikken. Stoikerne taler jo om å beholde roen, kvitte seg med unødvendige og ufruktbare og negative tanker. Man skal ikke tenke på, og forsøke å gjøre noe med det man slett ikke kan gjøre noe med. Har du helt glemt det, i din sisyfoiske kamp mot snøen. Du kunne jo også være litt proaktiv, og for eksempel gå til anskaffelse av en snøfreser, i likhet med alle dine naboer i Grøavegen. Ta din skjebne i egen snøfreser!
Snøfreser! Kommer ikke på tale. Ja, jeg innrømmer at det nærmest er blitt en slags besettelse for meg dette, at jeg skal måke snøen med håndkraft, økologisk så å si. Noen ganger begynner jeg å måke ekstra tidlig om morgenen, slik at min doble oppkjørsel er ferdigmåkt og skrapt ned til asfalten før naboene har rukket å gni søvnen ut av øynene. Min lille håndmåkede triumf! Jeg kan også legge til at jeg er blitt litt av en ekspert i måking. Alt handler om den ultimate kombinasjon av rett utstyr og riktig teknikk. Her blir det begått mange grove feil, og den mest vanlige er at man tror det går fortere å bli ferdig jo større skuffe man bruker. Og så står man der med ødelagt rygg etter å ha forsøkt å få et digert skuffehiv over den altfor høye snøkanten. Mens det man skulle gjøre, var å bruke storskuffa til å skyve snøen bort til en av sidene i måkefeltet, og deretter bruke en lett skuffespade til å kaste snøen over kanten, med mange små og lette hiv. Det går så utrolig mye raskere!
Oj oj, dette kan du åpenbart mye om, Arne, jeg er på nippet til å bli litt imponert, men den følelsen går jo som regel fort over, sammen med deg. Og det jeg lurer på, er jo hvorfor du er så fiolett i sjela i dag, med tanke på dine store triumfer som snømåker? Og hvorfor du søker tilflukt her innerst i hjørnet, du er jo utrolig nok en ganske sosial type, særlig på fredager, da du sitter sammen med kompisene dine inne i kafeen og hele gjengen skravler og skratter og veiver med armene, som om dere eier hele kafeen, mens dere gafler i dere varm eplekake med softis, nærmest som om dere var dannede fruer fra Frogner. Litt på kanten spør du meg...men det gjør du jo ikke, det er derfor jeg er nødt til å trenge meg på...
Skravler og skratter vi? Langt derifra! Jeg synes vi oppfører oss ganske sivilisert jeg, og litt lyd må det jo bli når sju–åtte mann kjemper om ordet. Nei skjønner du, man må sitte der dagsformen tilsier det. På fredager er det sammen med eplekakegjengen, andre ganger...
Eller tåkefyrstene som noen også kaller dere...
...andre ganger er det alene, sjelden helt innerst i hjørnet, men i dag ble det slik, men så kom du brasende inn, når jeg helst ville sitte i fred. Og det vil jeg bare ha sagt med det samme, at i dag er det for en gangs skyld jeg som bestemmer. Hva jeg bestemmer? Jo, at du får være litt snill og overbærende med meg i dag, for akkurat i dag vet jeg ikke helt om jeg har så veldig lyst til å få spydighetene og sarkasmene dine midt i fleisen, jeg kunne heller hatt behov for litt vennlig forståelse og en smule innlevelse i mine tanker og følelser, du får ha meg unnskyldt for at jeg kanskje ble litt svulstig der...
Spydig jeg?? Ærlig talt, her bruker jeg masse tid på å prøve å holde deg oppreist og sånn noenlunde funksjonsdyktig, og så får jeg høre at jeg er sarkastisk! Skjønner du ikke at jeg bare forsøker å utfordre deg litt Arne, for om mulig – noe jeg tviler på at det er – å få deg ut av tanketullet og avsporingene som du stadig vikler deg inn. Du finner jo ikke veien ut selv, og jeg forsøker bare å antyde en farbar vei ut; jeg gir deg noen hjemmelekser nærmest, som en hvilken som helst flink lærer. I bunn og grunn ber jeg deg bare om å bli litt flinkere til å gi faen, om å slutte å bekymre deg for alt mulig. Men for all del, jeg hører hva du sier, jeg skal sitte som en stum østers og bare lytte, jeg. Men hvor var vi? Jo, innerst i hjørnet!
Nettopp. Og hvorfor kom jeg hit i dag? Jo, det var dette fiolette, en følelse og fornemmelse bare. Kanskje en slags melankoli, uten at jeg vet helt hva det ordet egentlig betyr. Så nå har jeg sittet her for meg selv og tenkt på livet, på tida som bare går og går, uten en påviselig mening, som en jevn strøm som tar med seg biter av min kropp og sjel ut i det uendelige havet...
Oj, den var dyp Arne, helt på grensa spør du meg, men det gjør du jo ikke i dag...
Hold kjeft østers, husk avtalen vår. Jo, det var tida. Den tenker jo ikke på at den elder oss for hver dag som går; tida er tankeløs og bare fortsetter og fortsetter, mens vi stritter imot og forsøker å finne en mening som ikke finnes. Meningen ligger i det meningsløse, når vi frigjør oss fra det evinnelige kavet etter å finne en mening. Jeg ser det slik at livet bare kommer, det varer en stund, før det igjen blir borte. Vi husker ingenting fra før vi ble født, og på samme måte tror jeg det ikke finnes noe etter at vi er borte. Det er slike tanker som gir meg ro i sjela, som gjør den litt mindre fiolett. Kanskje var noe sånt jeg funderte på da jeg skrev kråkediktet mitt for et par år siden. Slik går det, enten du vil det eller ei:
Hei
kråke der du sitter i ditt tre
jeg ville bare si i all enkelhet
at dagen i dag er en mandag
om du ikke visste det
nei det gjorde du nok ikke
men mandag er det
slik det blir tirsdag i morgen
og onsdag dagen etter det igjen
Det er slik vi mennesker har delt opp
denne evige strømmende elv av tid
av skiftende lys og mørke
i timer, dager, uker og år
det er disse dråper av tid
vi fyller våre hender med
som om de lar seg holde
Og
mens vi sitter der og ser
Men hvordan kan du vite at
vinteren snart kommer
med all sin kalde gru
at snøen igjen vil legge seg
over dine skoger, enger og sletter?
Og kjenner du en sjelden gang
et lite blaff av tvil og uviss uro:
blir jeg med på ferden over
også denne gang?
Men
du tenker neppe slik
og derfor er det at jeg spør
om du kan flakse ned til meg?
Som du ser har jeg har strødd
min tid i fine biter rundt omkring
dem kan du plukke med ditt raske nebb
Og
så når alt er spist
skal jeg reise meg befridd og gå
og uten uro tenke på
at tida flyter stille bort
Så kan du som spiste med slik sult
kjenne livet svinne altfor fort
Det var vel nærmest et fiolett kråkedikt dette, Arne... Så det er dette du tenker på, at denne opptattheten av tid også åpner for svimlende tanker om at tida en dag tar slutt, for hver og en av oss. Og for at tankene ikke skal drukne oss i melankoliens svarte elv, må vi la tide-vannet renne fritt og fint mellom våre fingre, uten å forsøke å stanse det. På latin er vel det ars moriendi, kunsten å dø...
Taleforbudet opphevet, jeg tror sannelig det var noe slikt jeg hadde i tankene. Jeg visste forresten ikke at du kunne latin. Og så var det bare en ting til, og det var fatter´n.
Fatter´n? Mener du din for lengst avdøde far Leif, så vidt jeg husker døde han en gang midt på 1980-tallet, stemmer ikke det?
Jo da, i 1985. da var han bare 66 år gammel. Det hadde vel vært omtrent like deler sorger og gleder i livet hans. Det ble noen motbakker og tunge hjertesukk, og enkelte prosjekter han gjerne skulle ha vært foruten. Og da jeg satt her med kaffekoppen min alene i dag, kom jeg til å tenke på hans bortgjemte stunder. Han drev jo butikk her i Sentret i mange år, Ulvund-kiosken. Det var travelt og sikkert svært stressende for en mann som helst ville ha gjort alt annet enn å være handelsmann. Noen ganger stakk han seg unna oppe på kafeen som var i Sentret den gangen, Vert´n. Den lå omtrent der Sport Outlet ligger i dag. Der satte han seg innerst i hjørnet med en kopp kaffe og Aftenposten, for å få være i fred. Men altfor ofte, etter hans syn, kom det noen kjente og slo seg ned ved bordet hans, og han ble tvunget til meningsløs samtale når han så mye heller ville lese avisa i fred. Derfor – her og nå – har jeg tenkt å tilegne en sang til Leif og alle andre som noen dager er litt fiolette i sjela og trenger et bord innerst i hjørnet. Sangen heter Børs Café og er skrevet av Jo Nesbø og blir framført av Nesbø og gruppa hans Di Derre. Børs Café lå i Bergen, den er nå nedlagt. Her er en bit av teksten, skrevet av etter sangen på Youtube:
Når
køen tetter seg
og musikken dundrer innafor
så ingen hører det du prøver å si
da trekker jeg lett på skuldrene
og trekker ned mot Vågen igjen
kursen er stø det er aldri kø
og du blir tatt imot
som en gammal venn
(ref:)
Gi meg et bord innerst i hjørnet
og la meg sitte i fred
for varmen er på en måte litt varmere
på Børs Café...
Kommentarer
Legg inn en kommentar