Ved treets fot

Mine daglige fotturer i disse milde høstdagene går gjerne på de de vante stiene: på den som går langs elva mellom Vennavoll og Holssanden, eller på skogsstiene på Mæle, mellom elva og Hovenvegen. 

Uansett hvor jeg går, er jeg snart i mitt eget introverte selskap. Jeg taper terreng og natur rundt meg av syne; i stedet vendes blikket innover mot alt som surrer og går inne i skolten: halvtenkte tanker, unødvendige bekymringer, alle slags mulige og umulige innfall. Jeg kunne like godt ha gått i ring rundt i min egen stue. Når jeg er framme ved Colten igjen, har jeg ikke sett noe som helst av naturen rundt meg, og tankene mine har som regel vendt tilbake til der de startet, uten noen nye konklusjoner. 

Men denne formiddagen i november er det annerledes: jeg har bestemt meg for å ta ondet ved roten, så å si. Jeg kom til å huske på en god gammel oppskrift: ta med deg det gamle Nikon-kameraet ditt, og så går du inn i urskogen. Urskogen, den ligger langs den samme strekningen som jeg ellers pleier å gå mellom Vennavoll og Holssanden. Men i stedet for å følge stien som går oppe på elveforbygginga helt ut mot elva, velger jeg en sti som går parallelt med denne, bare femti meter innenfor, ved foten av den bratte grusryggen som løfter landskapet fra elva og opp mot jordene ved Holsskeidet. 

Denne stien går gjennom et annet landskap; her er en verden der trær, mose, gress, blomster og sopp lever sitt eget stille liv, på sin ferd mot den sakte, umerkelige undergangen. Mellom denne stien og elva går en stripe av et skogstjern, omkranset og bevokst av skogens alle livsformer. Det er som om tjernet har en magisk kraft: det suger alt til seg, store gamle trær bøyer seg innover og nedover mot vannflaten, andre har allerede gitt etter og ligger druknet og livløse med sine grønne mosedekte stokker på tvers av vannspeilet. Nå er det bare tida det står på: før eller siden har stokken gått i sakte oppløsning, og det som en gang var en egen eksistens, et tre som løftet sitt ansikts distinkte krone mot himmelen, er blitt oppløst og forvandlet. Men ikke borte, for elementene i treet, materien, har sunket ned mot tjernets bunn, der det inngår i nytt liv, i andre former og formasjoner. Slik alt liv er på vei mot noe annet, bort fra det som en gang var, mot noe vi ikke kjenner. Trær og mennesker låner av livets stoff, så gir vi det fra oss igjen. 

Denne dagen, med kameraet i handa, går jeg saktere enn vanlig, som om jeg er en urtidsjeger på jakt etter et bytte som ikke må skremmes opp. Jeg retter linsa mot en trestamme: hele stammen er dekket av underlige boble-formasjoner, som om treet er blitt rammet en ukjent sykdom. Men treet er neppe sykt, det er bare slik dette treet ble, det fant en form som ikke lignet på andre trær, og kanskje har det levd godt med det, i alle de tiår det sikkert har stått her. Alt som lever her, ligner bare på seg selv, men samtidig er hvert enkelt tre, hver mosedott som fargelegger stokkene og hvert sivblad som stikker opp av tjernet, ingen ting alene, alle inngår i den samme grønne veven, dette myldrende teppet av liv som fødes og dør uten begynnelse og slutt. Det hender jeg løfter blikket, som om jeg vil gjenfinne den brede vante horisonten jeg pleier å holde meg fast i: den med mektige, sterke fjell og en høy himmel over. Det er dette panorama jeg pleier å ta bilder av, også jeg. Så husker jeg på at jeg er ute i annet oppdrag i dag, jeg skal oppdage det nærsynte livet, det livet som kanskje ikke er vakkert, der det ligger og råtner og forgår ute i det sivgrodde tjernet. Men så er det vakkert likevel, og skjønnheten – tenker jeg i et anfall av introvert filosofering igjen – ligger kanskje i at dette er sannheten om livet og døden, slik det gjelder både for trær og mennesker. 

Det er akkurat i øyeblikket jeg tenker denne tanken, at et minne dukker opp i hukommelsen: Det er året 1994 og jeg har reist til Trondheim for å besøke en venn. Nå sitter jeg sammen med Per inne på rommet hans på regionsykehuset. Han kom dit for noen dager siden, og det er trolig her han kommer til å ende sitt liv. Hvor lenge kreften lar ham leve, det vet han ikke, sier han og smiler, og det slår meg hvor ufattelig tapre de er, menneskene som snart skal dø. Vi snakker om løst og fast, blant annet om vår felles interesse for hunder. Det var hos Per på Svorkmo jeg fikk tak i min første hund, den belgiske fårehunden Khan, som ble min trofaste følgesvenn i femten år. Og det var Per som var arkitekten bak og hovedforfatteren på Den norske hundeboka, som jeg i et anfall av overmot utgav i 1992. 

Ordkunstneren Per. Nå tar jeg fram ei lita bok jeg har tatt med til ham, den heter Ved treets fot, skrevet av den svenske diplomaten og forfatteren Rolf Edberg (1912–1997). Edbergs skrifter er preget av et økologisk perspektiv og et sterkt miljøengasjement. Per tar imot boka og sier at han gleder seg til å lese den. Så sier vi farvel til hverandre, hva mer kan man si i slike øyeblikk, han holder blikket mitt og smiler idet jeg rygger ut gjennom døråpningen, fylt av en slags dårlig samvittighet fordi jeg bare kan spasere som fri mann ut i det uendelige livet. 

Per døde noen uker seinere, og det var en vakker begravelse i Orkdal i september. Jeg vet ikke om han rakk å lese i boka jeg gav ham, og hvor det ble av den etterpå. Jeg tenker etter, der jeg står ved tjernet inne i urskogen min: Hva var det med denne boka som gjorde at jeg ønsket å gi den til Per? Det var neppe på grunn av Edbergs politiske miljøengasjement, i og for seg. Nei, det var en dypere klang i boka, en klang som jeg den gangen – da jeg selv leste boka – oppfattet som selve grunntonen i livet og tilværelsen. Da dukker plutselig en setning fra boka opp i hodet mitt, som fra intet: Det er bare du selv som dør... 

Jeg er hjemme igjen i Grøavegen og sitter foran pc-en. Jeg har jo ikke Edbergs bok lenger, men det har gått opp for meg at den likevel er tilgjengelig, med et tastetrykk. Jeg går inn på Nasjonalbibliotekets hjemmeside og søker i det ufattelig store arkivet av skannede bøker. Og der dukker den opp, Ved treets fot, Legmannsfunderinger mot høstlig bakgrunn, til norsk ved Hans Heiberg, utgitt av Aschehougs forlag i 1971. Jeg begynner å bla fra side til side. På siden før teksten begynner, står en dedikasjon til Astrid, og så dette: Å vende tilbake til sin rot, er å finne hvile. Fra boken om Tao. Jeg blar meg videre. Og på side 72 står setningen: Bare du selv som dør, som kapitteloverskrift. Jeg leser, og det er som om avsnitt etter avsnitt kommer tilbake, de har bare hvilt seg noen år i bakhodet mitt. Kapitlet innledes slik: 

«Bare du selv som dør... Individet er jo bare et tilfeldig oppholdssted for elementer som alltid har eksistert og som alltid skal eksistere, et herberge der livet på sin rastløse reise mellom skiftende åpenbaringsformer har tatt inn på flyktig visitt. Individenes funksjon i evolusjonsforløpet er å danne en overgang mellom alt som har vært og det som skal komme. Det som er stort i mennesket, er at det er en bro og ikke et mål, lar Nietzsche sin Zarathustra forkynne. Som et fysisk jeg skiller hvert individ seg ut fra alt annet i skapningen, gjennom det at det kosmiske stoffet i individet er forenet i en kombinasjon som aldri tidligere har eksistert og aldri skal komme igjen. I den betydning er individet svimlende unikt. Likevel skulle det på en måte kunne si: dette liv er bare ett av de mange jeg har levet, min død blir bare en av de mange dødsfall jeg har dødd. Døden er jo bare et annet aspekt på livsprosessen. Døden er vinden som sliter bladet fra dets feste. Fra gren til jord er reisen kort.» 

De siste linjene i kapitlet går slik: 

«Dag på fjellet. Den fine anstrengelsen ved oppstigningen, så avslappingen. En stund i betraktning og ettertanke før nedstigningen begynner. Isranukler ved din fot. Sullingen fra den første begynnelsen til en bekk. Landskapets store linjer. Du drikker sol, puster vind. Din skog i kveldslys. Den levende stillheten, Da dagens press mot sansene løsner. Solen luter mor horisonten, kaster skygger over trær og busker, skygger som sakte vandrer over myk mose og bølgende sten. En stund da en kan synes at selve realiteten i det å leve ligger i formenes glidende forandringer. Å jo, visst finnes det et stille vemod i å vite at en snart skal rykkes bort fra alt dette. Men større er likevel den ydmyke og alltid like forbausende gleden over at dette lille grann av det kosmiske stoffet et øyeblikk har fått glimte til som bevisst, i det store skuespillet.» 

Slik var det altså, her er setningene og avsnittene som gjorde så sterkt inntrykk på meg da jeg leste boka første gang for mange tiår siden, med en etterklang som gjorde at jeg gav boka til Per i Trondheim den gangen i 1994. Når jeg leser disse avsnittene på nytt nå, er det kanskje med en litt større nøkternhet og en viss distanse: Jovisst er vi en del av det store spillet, livets og formenes uendelige skiftninger. Men ingen av oss som skal leve videre, inntil videre, kan fortelle den døende hvordan livet og døden henger sammen. Jeg vil tro at det bare er den døende som kjenner dødens smerte og ensomhet. 

Likevel, jeg skal snart tilbake til urskogen min, til de vakre råtne trærne og mosen, og til tjernet som sluker alt med tid og stunder. Men når jeg setter meg ned for å hvile på en stein et sted der inne, vil det være med en liten formaning til meg selv: Nå skal du tenke bare litt Arne, og se deg sakte rundt desto mer. Så blir det kanskje en balanse som er til å leve med.