Svalesomrene


Jeg vil helst bruke tida på å studere linerla og drikke kaffe.
 Jeg vet ikke hvorfor jeg av og til skriver noen ord på denne bloggen, hvilken hensikt det skulle ha. For jeg har jo ikke lenger noe behov for å være en del av den kakofoni som omgir oss på alle kanter, i gamle og nye medier. Jeg har knapt noe nytt å meddele. Da vil jeg heller ha stillhetens ro til å høre hva linerla sier, der hun vipper tillitsfullt rundt meg, mens jeg sitter med kaffen i morgensola, ved trappa på østsiden av huset.

Så nå har jeg heller begynt å samle mine gamle ting, bilder, artikler, og hva det måtte være. Bloggen er et greit sted å legge dette materialet. Så kan i alle fall mine etterkommere finne det, hvis de av en eller annen grunn skulle ha en interesse av det. 



Mange gamle avisartikler – fra min tid som journalist i Driva og Aura Avis – fant jeg i min avdøde mors utklippspermer. Her er en av disse, hentet fra avisa Driva i 1999. Den er skrevet i visshet om at et årtusen gikk mot slutten. Jeg befinner meg i min barndoms bygd Ålvundfjord:

Svalesomrene
November 1999: Stillheten her inne. Den gamle hunden skjønner at her inne skal vi sitte bare helt i ro. Han følger blikket mitt, ser etter spor av menneskelig svakhet; vet at den finnes i pålitelige mengder. De svartgrønne granene står som en borg rundt oss og gir oss en tørr og beskyttet flekk i sentrum. Foran meg glipper lyset og landskapet inn: Ålvundfjord i november, med ei veik sol som ikke makter å tine kulda som plutselig kom i går. 

Vi sitter oppe i lia et lite stykke. Ikke for langt, vi kjenner vår gjensidige begrensning på henholdsvis to og fire bein og den dempede trang etter dåd. Jeg tenkte først at jeg skulle rote fram, hvis den finnes, jeg vet ikke, den gamle svartbrente kaffekjelen, med den merkelige flate fasongen og lokket som en nesten ikke fikk av. Ta med noen vedskier og litt flis. Lage et lite bål, henge kjelen over ei lita grein: Følge med på vannet som sakte perler seg til og popper opp i små bobler. Tre–fire skjeer kaffe, akkurat så mye at den synker. Vente, mens duften legger seg tett og vennlig rundt oss. 

Men røyken ville røpet oss. Og i dag skal ingen se inn i vår vesle verden, det er bare han og meg. Ikke det at vi har noe å skjule, men vi har heller ingen ting å meddele. Derfor ble det termos og Mariekjeks. Vi deler som brødre, hvis det er slik at de deler. Khan ville anse det for en fornærmelse dersom han fikk færre biter enn meg. 

Der, der nede, sier jeg til Khan og peker, nedenfor veien lå grustaket. Forbi kufella og bortover traktorveien et lite stykke. Det var der sandsvalene holdt til. I dag er stedet gjengrodd og ugjenkjennelig.

Det var dit jeg ville en gang, tre–fire år gammel. Flere ganger har jeg fortalt historien til jentungen på fire. Broren er nesten seks og vil heller bla i boka om Herkules og andre sterke menn. Men hun vil høre om svalene og den farlige kufella. Jo, det var en gang pappa var liten gutt. De voksne hadde fortalt om grustaket der svalene holdt til og bygde reir i små hull i sandveggene. En dag la jeg avgårde, uten å si noe til de voksne, jeg bare snek meg rundt svingen ved det store lerketreet mellom veien og skolen. Midt oppe i bakkene tok en vei av ned mot grustaket. Jeg stanset ved kufella, uforberedt på hindringen. Veide for og imot, tok mot til meg, la meg ned på alle fire og kravlet over. 

Og der var jeg, alene, i svalenes vektløse verden, bare svalene og jeg i en ettermiddag som glødet av forsommer og lys. Svalene kom fra ingensteds på himmelen, skar seg ned til min verden og forsvant inn i hullene. Snart var de ute igjen, skakket på hodet og fordunstet opp i løse lufta. 

Det må ha blitt kveld, jeg var forhekset av svalenes kretsløp, den evige sirkel sydd rundt noen hull i sanden. Med ett gikk det et rykk av samvittighet gjennom meg, og jeg sanset en verden utenfor svalenes. Nå måtte jeg se å komme meg tilbake over brua, den farlige, litt raskere og mer uvørent enn da jeg kom. Og der oppe på riksveien, ser jeg dem komme, de voksne på leting. 

– Var de sinte da, spør jentungen og setter seg opp i senga. 
– Ja, litt sinte, men mest lettet over å finne meg. Da jeg kom hjem, fikk jeg brødskiver med Sunda på, og jeg spiste dem mens jeg tenkte på svalene. 
– Var brua veldig farlig, pappa, insisterer hun videre. 
– Ja, litt farlig, og litt redd var jeg, svarer jeg. 
– Det er sterk strøm i elva, vi må passe oss for strømmen, sier hun.
– Ja, sier jeg og stryker henne over kinnet, vi må passe oss for strømmen. 

Khan napper den siste kjeksbiten ut av fingrene mine. Den var min, brudd på reglene, og jeg lar ham høre det. Han stirrer ubevegelig gjennom meg, vet at tomme ord blåser for vinden. 

Bønnan, der låven med svalene lå.
Jeg sukker, lar blikket gli videre, peker igjen. Der Khan, ser du fjøset der nede, like ved veien? Khan later som han ser, men jeg har ham mistenkt for å skjule et tiltagende svaksyn. Khan røper aldri sine svake sider, han holder masken som den eldste løven i flokken. Fjøset med den lange låvebrua. Der hest og høyvogn raklet seg inn med oss unger på toppen. Fylte stålet med tørt høy som stakk og var mykt på samme tid. I høystålet var det slik som nå, inne blant granene: Et hemmelig rom jeg kunne titte ut av, hvis jeg la ansiktet mot de glisne borda i ytterveggen. Jeg kunne titte ut på gardstunet og se alle, ingen så meg. Gardbrukeren Even ante ikke at jeg var der, når han kom plystrende over tunet. 

Eller jeg kunne snu meg på ryggen og kikke i låvetaket. Der fløy svalene, låvesvalene. Det knitrer og knatrer av blåsvarte fugler oppe under låvemønet. Inn og ut av reirkubene flyr de, fra alle vinkler og retninger kommer de, som kamikazepiloter styrter de tilsynelatende mot vegger og tak, for så i et usett øyeblikk å ha vrengt en hel liten kropp i motsatt retning. Ut som en strek gjennom låveporten, mens kvitringen oppløses i lyset der ute. Borte. Før en artsfrende brått skyter seg inn i synsfeltet: Som et utropstegn på himmelarket står hun stille i lufta et øyeblikk. Så er hun forsvunnet inn i reiret. 
Det gamle grustaket, der svalene bygd reir, er gjengrodd i dag.
Nå er de forsvunnet, sies det. Låvesvalene er nesten ikke å se mer. Fjøs og låver har stilnet av. De sier det skyldes at gamle løer og høylåver er erstattet av moderne silofjøs. Jeg vet ikke, sier jeg til Khan. Men snart vil jeg av sted for å se. En vårdag skal jeg liste meg, og jeg vet ikke en gang om jeg skal spørre om lov først, inn på min barndoms låve. Der skal jeg sette meg forsiktig ned, et sted inne i halvmørket, litt i skjul. Kanskje kommer de, kanskje ikke. Hvis de kommer, vil jeg nok være litt spent. For er de svalene fra guttedagene?

Jeg heller i en kopp kaffe til. Ikke mer kjeks, sier jeg til Khan, som assosiativt forventer sammenheng mellom kaffe og godsaker. Han innser de bitre realiteter, strekker litt på seg og legger seg sukkende opp mot en granlegg. 

Slik går en formiddag, en dag i november, oppe i en skog, i det siste år av vårt årtusen. Om noen uker skal vi kaste oss inn i det siste døgnet, ravende av trang etter at det må bli noe helt for seg selv, ekstraordinært, spektakulært. Noen har allerede begynt å bestille nyttårsturer til de mest eksotiske reisemål, på den andre siden av kloden. Mens andre ser for seg at smellene, i den hjemlige gate, må bli enda voldsommere enn før, at rakettene skal nå enda høyere opp på himmelen, at det må være flere av dem, i alle regnbuens farger. Denne kvelden skal vi føle sterkere enn noen gang, drikke dypere ned i skåla, holde enda hardere rundt våre venner, rope enda høyere godt nyttår og til enda flere enn i fjor, i en ekstase av en opplevelse som må overgå alle andre nyttårsaftener. For i år, på den siste kveld, skal vi forsøke å leve opp til det faktum at vi forlater et årtusen. 

Vi rusler nedover i lia, Khan og jeg. Litt støle og småkalde, mens bygda blir borte mellom tette graner. Khan, sier jeg, på nyttårsaften i år tror jeg vi gamlinger skal gjemme oss bort, slik som nå. Smellene blir nok for voldsomme denne gangen, selv for deg. Vi kan sette oss i en stille kjeller kanskje, mens viseren tikker mot det siste sekund. Da skal jeg igjen tenke på svalene i Ålvundfjord. Hvordan de skjøt seg opp på himmelen av egen kraft, og i et glimt av skjønnhet ble opplyst når kroppens underside ble fanget inn av solstrålene. Jo, i den siste kveld vil jeg tenke på barndommens svalesomrer. 
Så kan det nye årtusen komme. 

Kommentarer

Populære innlegg