Landeveien hjem til Grøa – og valget i USA

Bobby Bare vil bort fra Detroit, og sørover, hjem. Foto: Creative Commons.

Det er den vante ruta for meg og Colten, de åtte kilometerne mellom Grøa der jeg bor og Øra, der en hel verden av begivenheter venter meg: et besøk på biblioteket, der vi er noen standhaftige sjeler som søker til avisrommet for å lese på godt gammeldags papir det som er plusset og utilgjengelig på avisenes nettutgaver. En liten gratistriumf i hverdagen, der vi vinner over Adresseavisen, Romsdals Budstikke, Dagens Næringsliv og hva det måtte være. Hvis vi ganger opp prisen på avisene, blir det en pen liten formue som vi på denne legale måte snusker til oss i løpet av ei uke, og en hel Skruebinge i løpet av et år. Søkkrik og lykkelig forlater jeg biblioteket, uten at jeg kan huske hva det var jeg leste; av og til med en bok i hånda, eller kanskje en lydbok. 

Før jeg går mot neste post på løypenettet: Rema i Sentret, eller Coopen på den andre siden av gata. Noe til middag kanskje, en liter melk og en rask titt i kjølemonteren med varer nedpriset med 40 prosent, på grunn av datostempling som tikker ned mot null som en tidsinnstilt bombe. Her gjelder det å få med seg varene hjem og sette dem til livs jo før jo heller. Jeg bryr meg ikke stort om disse datoene, jeg spiser med god appetitt, og blir mett, lykkelig og rik. 

Jeg er nærmest en formuende mann idet jeg setter meg i Colten for å kjøre hjem til Grøa. For en innbringende dag det har vært! Jeg leste kanskje fire-fem aviser på biblioteket, det blir sånn rundt regnet 150 kroner tjent, og så var det pakken med lammekoteletter med den nevnte datorabatten, der sparte jeg kanskje 50 kroner. Det betyr raskt regnet at jeg – bare i løpet av en snartur til Øra – har gjort 200 raske kroner, rett inn på konto, nærmest. Nå skal det sies, at jeg ikke har helt klart for meg hva jeg skal med denne pakken med lammekoteletter, det er jo stort sett bare fett og bein, og jeg har aldri hatt den store sansen. Jeg får legge den i fryseren, og så er vel hele pakken glemt i løpet av noen dager. Dessuten dukker det helt sikkert opp nye tilbud i butikkene, det gjelder å følge med, for den som har tenkt å bygge seg opp en aldri så liten formue. 

Jeg skal til å starte bilen, men nøler et øyeblikk mens jeg tar et raskt overblikk over lagersituasjonen: i lommene på bilens dører står diverse cd-plater og et par lydbøker, ellers er bilens indre gemakker dekorert med et par tomme Pepsi Max-bokser, noen kvitteringer som jeg åpenbart ikke har klart å ta stilling til nytteverdien av, men de ligger nå der, og mellom setene dukker tuppen av fiskestanga mi opp, jeg har alltid med meg stanga i bilen, og da er det jo bare å svippe en rask tur bort til Hammarkaia, med gode muligheter for å sikre seg dagens fiskemiddag. Hvor mye gift og annen faenskap det er i fisken man får fra kaia der, får man heldigvis aldri vite, og det man ikke vet, har man ikke vondt av. Inntil videre. 

Hva skal man så lytte til i dag, på timinuttersturen mellom Øra og Grøa. Jeg har nettopp ferdig med lydboka om Erik Bye, NRK-legenden som bygde en hel nasjon som mediepionér fra slutten av 1950-tallet. Vi satt der ved radioapparatene når Ønskekonserten kom: Anna Lovinda, Skomværsvalsen, Vår Herres Klinkekule, Hildringstimen... Og vi bøyde oss framover i stolen mot tv-apparatet i svart-hvitt når Bye gikk om bord, alltid med et hedersmenneske av en sjømann eller fiskerkone trygt plassert i sofaen. Det var tider. 

Jeg har ikke DAB-radio i Colten, så jeg varierer mellom lydbøker og musikk-cd-er, alt etter dagsform og humør. Spennvidden er stor, tør jeg mene, fra JazzåTeaterets Natt til mai-cd, med alle disse fine sangene fra oppsetninger helt tilbake til 1980-tallet. Så har jeg tre cd-er med oppdalsgruppa Sol i Skuggeskog, mest fordi jeg liker musikken deres, men også fordi jeg er onkel til vokalisten selvsagt, Ingrid Lian-Bjørgum, også kjent som Karen i ladymusikalen. (Jeg soler meg i glansen...) Og på den andre siden av skalaen, så å si, er det Händel, denne senbarokkens mester, og jeg vet nesten ikke om noen annen musikk som er bedre i stand til å dra meg opp av hengemyra når tankene blir for mørke og tunge. 

Men så lyser det et annet cover mot meg: Definitive Country. Omslagsbildet viser en støvete gulbrun grusvei som forsvinner inn i noen borglignende klipper i bakgrunnen. En ensom landevei, country road. Men det er skatter skjult bak denne litt dystre overflaten: en samling av 23 musikalske countryperler, og de er av en slik karakter at du kan spille dem om igjen og om igjen, uten å bli lei av dem. Cd-en ble utgitt i 1999 av EVA Records, et samarbeidsselskap mellom flere plateselskaper, som spesialiserte seg på samleplater, blant annet Absolute Music-serien.

Den ultimate country-cd, min trofaste venn på turene med Colten.

Jeg setter cd-en i spilleren og kjenner forventningen legge seg som en lett bris over sjela, omtrent som den første slurken av pils en glovarm sommerdag. Og så er Lynn Anderson i gang: Rose Garden! I never promised you a rosegarden...Jeg skal til å åpne nebbet for å synge med, men besinner meg i siste liten og overlater scenen til Lynn. Teksten er mye tøffere enn man kanskje får med seg i farten: her er det ei dame som gjør det helt klart at hun ikke har tenkt å by på billige romantiske triks for å imponere kjæresten: «I could sing you a tune and promise you the moon, But if that’s what it takes to hold you, I’d just as soon let you go...» Det er så sterkt, så flott!

Jeg er kommet til Furugrenda omtrent, da neste sang starter: Rhinestone Cowboy, skrevet av Larry Weiss, her sunget av Glen Campbell. Hei Glen, glipper det ut av meg, som om jeg vil hilse til denne avdøde countrylegenden, og hadde jeg forstått meg på musikk, skulle jeg ha sagt uten blygsel at han er en av de beste artistene countryen har fostret. I sine siste år – han døde i 2017 – var Campbell dement, men lenge etter at han fikk diagnosen Alzheimers, sto han på scenen og spilte gitar som en gud, selv om jeg ikke tror på guder, og i alle fall ikke at de kan spille gitar. Denne siste fasen i Campbells liv er medrivende skildret i dokumentarfilmen I’ll be me. Så er Glen i gang: «I’ve been walkin’ these streets so long Singin’ the same old song...»

Glen Campbell skinner som en rhinestone cowboy. Foto: Creative Commons.

Og det er akkurat da, idet Glens stemme lyder, at det går opp for meg at denne sangen, og kanskje hele cd-en, handler om det amerikanske samfunnet og presidentvalget i USA, om fjorten dager fra skrivende stund. USA er dypt splittet og rystet, det går en opprivende politisk kulturkamp over landet, der én dimensjon er denne: en godt utdannet byelite står mot vanlige folk med lav utdannelse ute på den endeløse prærielandsbygda. Landet er selvsagt fullt av mange andre konfliktlinjer, ikke minst den som går mellom (svarte) fattigfolk og den styrende (hvite) overklasse  i de store byene. 

I slike tider blir gjerne behovet for å holde på sin identitet og sine kulturelle og politiske verdier – og sitt verdensbilde – forsterket. Rekkene sluttes, er du ikke med oss, er du imot oss. Innad i hver gruppering må samhold og moral styrkes, med mange midler, for eksempel musikk. Countrymusikken – eller deler av den - er godt egnet i denne kampen, med sitt tilbud av enkle fortellinger om livet slik det en gang var, og alltid burde være, nå og for all framtid. Det ligger en nostalgisk drøm tilbake i mange av country-tekstene, til en tilstand før syndefallet, før bylivets fremmedgjørende larm, ugudeligheten og den fordervende feminismen feide de paradisiske gamle prærieverdier til side. 

Jeg er kommet fram til Elverhøy bru idet Rhinestone Cowboy toner ut. Jeg stanser cd-en og faller i tanker på den siste kilometeren hjem til Grøavegen 19. Hva var det egentlig Glen sang om? Var det ikke nettopp om den triste fremmedgjøringen i storbyen, og lengselen hjem?

Vel hjemme søker jeg opp teksten på nettet. Etter de to innledende linjene siter over, står det: «I know every crack in these dirty sidewalks of Broadway/Where hustle’s the name of the game/And nice guys get washed away like the snow and the rain/There’s been a lot of compromisin’/On the road to my horizon/But I’m gonna be where the lights are shinin’ on me/Like a rhinestone cowboy/Riding out on  horse in a star-spangled rodeo...»

Rhinestone Cowboy, star-spangled rodeo. Dette er selve urbildet på cowboy-kulturen i for eksempel Texas: Vi ser for oss en flott oppdresset cowboy, i hvit dress og ditto hatt, pyntet med edelstens-imitasjoner (rhinestones), der han rir inn i rodeoringen med full kontroll over sin ville hest, mens publikum jubler for mannen som løfter deres innerste drømmer til himmels. Det står ikke noe om det i sangen, men vi kan tenke oss at publikum etter forestillingen går i samlet tropp til valglokalet og stemmer på en republikansk presidentkandidat. Campbell selv ville neppe gått først i det toget, selv om han nok hellet mot den republikanske siden; i 1980 framførte han Star Spangled Banner på det republikanske landsmøtet, da Reagan ble nominert som partiets presidentkandidat. Jeg vet ikke om Glen Campbell noen gang kom seg hjem til Billstown i Arkansas, der han var født.  

Jeg setter på cd-en hjemme i stua, det er en annen sang jeg vil høre, også det en gammel klassiker som nesten var like populær i Norge som i USA: Detroit City, med Bobby Bare. Sangen var skrevet av Danny Dill og Mel Tillis og er også kjent under navnet hentet fra den første linja i refrenget: I want to go home. Bobby Bare utgav sin versjon i 1963. Åpningsverset lyder kjent, ikke sant?: «Last night I went to sleep in Detroit City/I dreamed about them cotton fields of home/I dreamed about my mother, dear old pappy, sister and brother/And I dreamed about the girl who’s been waitin’ for so long...» Litt nedover i teksten får vi høre hvor mistilpasset og fremmedgjort hovedpersonen er i byen, akkurat som Campbell var det i «the dirty sidewalks of Broadway», ja de to tekstene kunne nesten ha vikariert for hverandre: «Home folks think I’m big in Detroit City/From the letters that I write they think I’m just fine, yes they do/But by day I make the cars and by night I make the bars/If only they could read between the lines...You know what I’m gonna do/I’m gonna take my foolish pride/Get it on a southbound freight and let it ride/I’m gonna go back to the loved ones/The ones I left waiting so far behind...»

Detroit City, der var jo selve bilbyen i nordstaten Michigan, en av de såkalte vippestatene som Biden og Trump slåss om å vinne. Ennå på 1960-tallet gav byen og bilfabrikkene arbeid til tusener av mennesker, og optimismen vokste inn i himmelen, helt til oljekrisa og økonomiske nedgangstider på 1970-tallet endret byen akkorder fra dur til moll. Det gjaldt å komme seg sørover og hjem til the loved ones i tide. 

Kanskje er dette en av de innerste drømmer vi mennesker bærer på, uten at vi tenker over det: å komme hjem til slutt. Jeg setter på et nytt spor på cd-en min: Take me Home Country Roads, her sunget av Olivia Newton-John, en sang skrevet av Bill Danoff, Taffy Nivert og John Denver. Det er sistnevnte som har gjort sangen udødelig med sin versjon fra 1971. Sangen starter slik: «Almost heaven, West Virginia/Blue Ridge Mountains, Shenandoah River/Life is old there, older than the trees/Younger than the mountains, growin’ like a breeze/Country roads, take me home/To the place I belong/West Virginia, mountain mama/Take me home, country roads...»

Har vi ikke hørt om West Virginia i det siste? Delstaten ligger ganske langt øst i USA, i fjellkjeden Appalachene, og det er nettopp fjella som er innbyggernes felles mor – mountain mama. Hit, til denne delstaten trenger ikke president Trump å reise på valgkamp, for folket her støtter ham gjennom alle løgner og bedrag. Da Denver skrev Country Roads i 1971, var West Virginia riktignok en solid demokratisk stat, men etter år 2000 har folket her skiftet side. Trump vant suverent i 2016, med nesten 70 prosent av stemmene. John Denver snudde seg trolig i grava, for han var en engasjert demokrat, med et sterkt engasjement i saker som miljø, AIDS og fattigdom. Denver flyttet mye rundt i USA, og bodde i sine siste år i fjellstaten Colorado. Han døde i en flystyrt i 1997. Men sangen, Take me home... lever videre, og folk i West Virginia ser på den som sin kjære nasjonalsang. Det hører med til historien at Stein Ingebrigtsen gjorde stor suksess med sin norske versjon i 1990: Landevei. Sangen var neppe ment som en hyllest til Senterpartiet...

Er vi ikke snart framme nå? Ikke helt. For igjen har jeg skiftet spor på cd-en min. Jeg vil høre to sanger som kommer etter hverandre, og de sammenfatter på sitt vis de politiske og kulturelle motsetningene som preget USA for tida. Den første er Harper Valley P.T.A fra 1968, skrevet av Tom. T. Hall og her sunget av Jeannie C. Riley. Sangen handler om en opprørsk mor som ikke finner seg i at bygdas beste og mest moralske menn forteller henne hvordan hun skal oppdra datteren sin. Hun avslører hykleriet. Sangen ble en klassiker i norsk versjon med Inger Lise Rypdal, teksten til Fru Johnsen var skrevet av Terje Mosnes. Her er noen legendariske linjer: «Vår kjære pastor og herr lensmann, de som står i spissen for moralen vår,/Det var vel altervin på flaskene som Dere bar inn bakveien i går?/Er det fra denne samling hyklere jeg hører at jeg ikke strekker til?/- Fordi min skjørtekant er nærmere den himmel dere aldri kommer til./Ja på denne måten hendte det, jeg vet det for jeg var i samme sal,/Og jeg hørte mamma slå ihjel Tilsynet for høy moral».»

Jeg vil tro at mora fra Harper Valley var en god demokrat, og at hun mer enn gjerne kunne ha tenkt seg å lese teksten for president Trump!

Etter denne utblåsningen fra fru Johnsen har nok EVA Records kjent et behov for å skape politisk balanse på cd-en, for allerede den neste sangen går bringer oss trygt tilbake til sanne republikanske verdier på den amerikanske landsbygda, nærmere bestemt i Muskogee. Merle Haggard synger sin egen sang fra 1969, Okie from Muskogee. Sangen går rett på sak: «We don’t smoke marijuana in Muskogee/We don’t take our trips on LSD/We don’t burn our draft cards down on Main Street/We like livin’ right, and bein’ free...» 

Haggard har fortalt at han skrev sangen som en reaksjon på de mange protestene mot Vietnamkrigen på denne tida, men at han ikke ellers ikke ønsket å legge så mye politikk i teksten. Reaksjonene på teksten i ettertid har variert, noen har til og med oppfattet den som en ironisk beskrivelse av småby-USA, mens andre har tatt den til seg som et uttrykk for de sanne amerikanske verdier, i motsetning til den moderne urbane oppløsning. Muskogee er en faktisk by, den ligger i delstaten Oklahoma. Folket her stemmer med stor overvekt republikansk, og det er kanskje ikke så overraskende, med tanke på byens store signaturlåt. 

Neste dag. Jeg har tatt med meg cd-en ut i Colten, det blir en ny tur ned på Øra. Men jeg har gitt meg selv et løfte: Du skal spille høyt, og du skal ikke gjøre deg en eneste fordømt tanke om mulige og umulige politiske implikasjoner i tekstene. Bare musikken, let it flow. Og der er hun, Patsy Cline, denne utrolig flotte artisten, med sin nydelige I fall to Pieces, som handler om bunnløs sjalusi: «You tell me to find someone else to love/Someone who love me too/The way you used to do/But each time I go out with someone new/You walk by and I fall to pieces...»

Jim Reeves, og kanskje er det kjærligheten som vinner til slutt. Foto: Creative Commons.

Så får jeg forsøke å la være å tenke på, at Patsy fell to pieces, for å si det sånn; hun omkom i en flystyrt etter en konsert i 1963. Det var året før Jimmy Reeves led samme skjebne. Også Reeves er med på cd-en, selvsagt. Og idet jeg kjører inn på parkeringsplassen ved Sentret nede på Øra, lyder de siste linjene på I love you because: «I love you for a hundred thousand reasons/But most of all I love you ’cause you’re you.»

Kanskje er det slik da, får vi håpe, at kjærligheten har overlevd også fire år med Trump som president. Men hvis han vinner valget også denne gangen: I will fall to pieces.