torsdag 22. juni 2017

James dør så det suser!


Den nye dødsscenen er blitt et dramatisk høydepunkt i musikkspillet. Ole Erik Furu er sønnen James og Yngvild Støen Grotmol er moren Barbara. 
Årets oppsetning av musikkspillet om Barbara Arbuthnott er mer fornyet enn på mange år. Og du verden som det døes!

Jeg hadde fornøyelsen av å være til stede på generalprøven på stykket Lady Arbuthnott – frua på Elverhøy i Sunndal kulturhus onsdag kveld. Nærmest av gammel (u)vane hadde jeg med meg fotoapparatet, mest til innvortes bruk. Og jeg hadde i alle fall ikke tenkt å skrive noe om forestillingen.

Det skal jeg da heller ikke gjøre. De følgende linjer må på ingen måte betraktes som noen anmeldelse av forestillingen, men heller som et spontant utbrudd etter en to timers teaterfest.



Det meste  i forestillingen er jo til å kjenne igjen fra år til år. Men i år var det knyttet spenning til en ny scene:  Dødsfallet til sønnen James Allen på Dovrefjell. Det er egentlig litt pussig at denne dramatiske hendelsen ikke var med i stykket fra begynnelsen, for dette var trolig Barbaras mest intense og skjebnesvangre timer. Det satte retning for resten av hennes liv. 


Jeg vet at regissør Pål Øverland i mange år har hatt lyst til å lage en scene av denne hendelsen, og nå er det gjort, med nyskrevet tekst og musikk av Lars Ramsøy-Halle og Stig Nilsson. Scenen er blitt, slik jeg opplevde den i kulturhuset onsdag kveld, en energipakke på livet løs. Scenen er enkel, nærmest stilisert med Barbara og James i en nesten usynlig vogn. Det som skal fram her, er selve essensen i dramaet, det intense forholdet mellom mor og sønn, et forhold slik det blir framstilt i denne scenen, har klare erotiske undertoner. Noe av Barbaras sang går på engelsk, noe som kanskje er et uttrykk for at sønnens krise bringer henne tilbake til kjernen i henne selv, det er de britiske urinstinktene som overtar. 

James blottlegger seg like før han dør. 
Scenen er ganske lang, men det føles rett, for her skal mye av det som bærer forestillingens første akt – forholdet mellom mor og sønn – bringes til et dramatisk høydepunkt, ja nærmest til en avskrelling av den blotte sannhet: Det er en ubrytelig enhet mellom Barbara og James, både mentalt og fysisk. Musikken underbygger det visuelle, den er hektisk, intens, med samiske antydninger i noen partier. 

Med denne scenen er musikkspillet brakt til enda et nytt høydepunkt, det er som om en scene som skulle ha vært der hele tida, endelig er kommet hjem. 

Og ellers? Jeg kan ikke unngå å bruke klisjeen: Dette må da være bedre enn noen gang. Aktørene er så dyktige og sikre og regien så stringent og befriende frigjort på samme tid. Og siden jeg ikke forstår meg på musikk, kan jeg tillate meg å si at forholdet mellom orkestergrav og scene aldri har vært bedre. Musikerne underbygger og forsterker det som skjer på scenen med en presisjon og oppfinnsomhet som er uhyre imponerende. 

Omtrent like imponerende som de yngste aktørene på scenen. Hvert år kommer det inn nye og helt uerfarne barn i forestillingen, og de tar utfordringen minst like godt som de voksne. Årets barn er en fryd å oppleve. 

Under kommer noen spredte bildeglimt fra generalprøven. 

Nils Golberg Mulvik har glimt i øyet som greve Lars Hoås.

Ingrid Lian-Bjørgum er fra Oppdal og tolker Karen på hennes egen dialekt.

Ung sunndaling anno 1880.

Barna spiller teater som om de ikke skulle ha gjort annet.

Innbitt bonde fra Sunndal på 1800-tallet.

Gammel og ny lady, Marit Synnøve Berg og Yngvild Støen Grotmol.

Ung mann leder an i åredansen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar