Landligge og økologisk snømåking

Hjemme hos oss i Grøavegen er det økologisk snømåking som gjelder.
Men det holder hardt.

Det holder nå, det er nok nå, sier jeg med en resignasjon som vet så inderlig godt at det kommer mer. Mer snø. Og sjøen er ikke til å tenke på, det blir landligge på ubestemt tid.

Sist helg var krevende, med et vedvarende og insisterende snøvær som tvang meg ut i den lange oppkjørselen vår gjentatte ganger, for å holde tritt med de blinde naturkreftene. I forhold til mange av naboene er mine såkalte utfordringer betydelige. Jeg bedriver nemlig gammeldags økologisk snømåking, med skuffe og handmakt. Ingen tilsetningsstoffer i form av motor og fres, bare slitne muskler og en svinnende viljestyrke.


Og jeg er dømt til å tape, hver gang. For når jeg endelig retter ryggen etter en og en halv time og skuer ut over mitt livsverk, kan jeg nesten ikke unngå å bli en smule imponert over det hagearkitektoniske mesterverk som avtegner seg i snøfonnene: Brede gater foran garasjen og oppkjørselen, rikelig med plass for begge bilene, og dobbel bredde på gangveien inn mot trappa. Det siste er en hundre prosent utvidelse fra i fjor, og jeg tar denne uhørte kraftanstrengelse av året som et bevis på at det nytter å slåss mot naturkreftene, selv om man alltid taper til slutt.

For det er det jeg gjør, eller kanskje ikke mot naturkreftene. For idet jeg tripper opp trappa, ivrig etter å vrenge av meg våte og kalde ytterklær, hører jeg i det fjerne at han kommer. Brøytetraktoren. Som en etterlevning fra dinosaurenes tid kommer han oppover Grøavegen der vi bor, gul og nådeløs. Han freser forbi innkjørselen vår, og det står en vegg av kompakt snø inn mot garasjen og oppkjørselen. 

Stillheten etterpå. Når man går ut til krigsskueplassen og ser skadeomfanget: En kompakt demning av snøklumper sperrer selv den minste ambisjon om at det skulle kunne være mulig å ignorere dette faktum og bare frese gjennom med bilene, over humpa. Det må måkes – igjen.

Men ikke nå. For alt jeg vet, har dinosauren lagt seg på lur øverst i Grøavegen, og hvis jeg nå biter tunga i meg og går løs på snøveggen, vil han umiddelbart komme fresende nedover, på min side av gata, med en ny forsyning. Så jeg sukker, går inn i gangen, sliter av meg ytterklærne og kjenner resignasjonens varme fløyelsteppe legge seg over mine verkende skuldre. Om litt er kaffen klar, og til våren er det uansett jeg som står tilbake som vinner. 

Andemor spiser solsikkefrø fra hånden min, mens andefar venter tålmodig i bakgrunnen.

Dessuten har jeg andre oppgaver og forpliktelser, hver dag, selv om det på mine offentlige papirer står at jeg er blitt pensjonist, noe som materialiserer seg i form av en månedlig matkupong fra NAV i Harstad. Jeg mater småfuglene og endene våre. Det er et fast morgenrituale nå på vinteren. Jeg fyller en bøtte med lunkent vann, tar fram posen med solsikkefrø og går ut i hagen. De to endene våre venter tålmodig ved den frosne bøtta, som står som en nytteløs skulptur i innhegningen. Jeg bytter de to bøttene, og andeparet kaster seg over det nye vannet. Først tar de en stor sup, så retter de sine flotte nebb mot himmelen, slik at vannet enklest mulig kan renne ned i magen. Neste stasjon er fuglebrettet borte ved gjerdet. Det går mest i solsikkefrø, men det hender jeg har noen overraskelser på lur: diverse frø, litt havregryn, tørre brødskalker. 

Hver gang jeg står borte ved brettet, kommer de to utørste endene vaggende etter. Nå er det foringstid. Jeg setter meg på huk, graver i solsikkeposen og fyller neven. Andemor kaster seg over godsakene mens hun kakler av fryd og matglede. Mens hennes beskjedne partner, andriken, står tålmodig bak henne og venter på tur. Hvis jeg skulle være så ubetenksom at jeg løfter hånden over henne for også å gi en neve til ham, straffer hun både meg og andriken med nådeløse utfall med nebbet. Som de forsiktige og litt konfliktsky typene vi er, andriken og jeg, lar vi andemor spise seg mer enn mett, før hun under tvil lar ham slippe til. 

Svarttrosten er fast gjest på fuglebrettet. 

Idet jeg rusler vekk fra fuglebrettet, kommer svarttrostparet vippende, hun litt spraglete og brunaktig, han kullsvart og lekker. Etter hvert dukker også meisene og gråspurvene opp, de første søker til brettet, mens spurvene har funnet sin nisje nede på bakken under brettet, der de finner rikelig med nedfallsfrø. For noen uker siden kom en ukjent skapning til brettet, en fargerik fugl på størrelse med trostene, og med et imponerende nebb som så ut til å kunne knekke de mest gjenstridige frø og nøtter. I siste liten fikk jeg tatt et bilde av fuglen, og etter noen undersøkelser i fugleboka, og en henvendelse til Norsk Ornitologisk Forening, var svaret klart: Min sjeldne gjest var en kjernebiter, en art som lenge fantes bare på Sør- og Østlandet, men som det siste tiåret har spredt seg nordover også til våre kanter, dog ikke i noe stort antall. Og så fant den altså på at den skulle avlegge mitt fuglebrett et besøk. Hvilken ære!

Plutselig satt det en ukjent fugl på brettet. Det viste seg å være en kjernebiter, en hannfugl.

Jeg nevnte NAV og matlappene. Jeg takker jo så meget for bidragene nordfra, selv om det skal og må sies at jeg egentlig er i fullt arbeid. Fra nyttår kunne jeg med stolthet titulere meg som fjordfisker uten kvote. Det er rimeligvis en selvpålagt tittel, og den er neppe uttrykk for en omfattende endring i min praktiske hverdag. Jeg fisker like mye – eller helst lite – som før. Status midt i januar er null. Ingen fisketurer og ingen fangst. Det er snøen som har skylda, jeg har rett og slett ikke kommet meg ut til lyrplassen på Flåøya, og den vesle plastbåten jeg har liggende i Ålvundfjorden, er ikke å tenke på nå, midtvinters. 

Sesongen kunne imidlertid fått en  flying start. Noen uker før jul fikk jeg en opprømt telefon fra en kjenning som kunne opplyse om at det ble bedrevet storfiske borte på Hammarkaia. Som vanlig var det innvandrere som hadde fått med seg at det var fisk å få i bøtter og spann ved kaikanten. Det var bare å hive seg rundt og fylle fryseren, også for bortskjemte hvittinger. 

Som sagt, så skulle ha gjort. Et par uker gikk, og først da ble det til at jeg kjørte en tur til Hammarkaia. Men det var ikke en eneste innvandrer å se på kaia. Det ante meg hva det innebar, og ganske riktig: Det var ikke livstegn i den kalde sjø under meg, ikke et napp. Innsiget var nok over, godene fordelt for denne gang, og jeg hadde vært for sent ute, atter en gang. 

Jeg setter meg i bilen for å kjøre hjem. Du er sannelig noe til fjordfisker, sukker jeg idet Hammarkaia forsvinner bak meg. Kanskje du burde holde deg til endene og småfuglene, og i morgen vil det sikkert komme nye snøbyger, med livgivende irritasjon over plogen som atter en gang feier snøen inn i oppkjørselen din.