Jeg holder hennes stemme i mine hender

GURI: Guri Ulvund, 1950-2001.

Vi skal aldri miste hverandre igjen. I denne verden og dette liv, sier hun, har vi bare hverandre.

Det er ett bestemt bilde jeg er på leting etter i kjellerstua, i alt rot og rask og private arkeologiske avleiringer som har lagt seg til i hyller, på bord, i den brede vinduskarmen eller innerst i det gamle arkivskapet. Gamle plastposer er blitt med på utallige flyttelass over flere tiår, fra hybler og leide leiligheter til rekkehus og eneboligen der vi bor i dag, poser med et sammenrasket innhold av gamle notater, påbegynte manuskripter, brev, bilder, tomme bildeposer og gulnede vitnemål. Hvorfor er alt dette tatt vare på, er det fordi vi sitter fast i vår egen private historie og aldri kommer oss løs, aldri skal komme oss løs.

Men jeg finner det ikke, selv om jeg vet at det er her et sted, bildet av min eldste søster Guri og meg, der vi er fire–fem år gamle og sitter på den store steinen på jordet ovenfor huset vårt i Ålvundfjord, et bilde som må være tatt en sommerdag midt på 1950-tallet. 

Et lite brunt fotoalbum kommer til syne mellom en bunke brev med strikk rundt og en gammel grønn notisbok med overspente ungdomsdikt i. Jeg kjenner ikke igjen albumet med det samme og begynner å bla. Det er det siste album, med ett bilde på hver side, bilder som er tatt i dagene etter at søsteren fra Ålvundfjord er gått bort, den siste uka i januar 2001, femti år gammel. 

Hun er så liten der hun ligger i sin fredelige befridde søvn, ansiktet er glatt og fint og tilhører et barn som ennå ikke har sett eller hørt verdens larm og vrede. Den siste uka hun levde, var det som om alt ved henne sank tilbake mot noe som en gang hadde vært, og når jeg står her nå nede i kjelleren med albumet i hånden, ser jeg at hun igjen er blitt den vesle jenta som sitter på steinen i Ålvundfjord, ved siden av sin ett år yngre bror.

Jeg legger albumet tilbake i posen under bunken med brev, som om det alltid skal høre til akkurat der. I det samme griper jeg rundt den faste lette brevbunken og tar den fram, snur den rundt, forsøker å huske. Hvem var det jeg fikk brev fra, og skrev jeg noen selv? 

Strikken ryker idet jeg løfter forsiktig på den, og bunken oppløses til enkeltbrev i hendene mine. Mange av konvoluttene er like: avlange og lave, med en ramme rundt av røde og blå streker som forteller at dette er airmail. Oppe til venstre står det tydelige blå stempelet, logoen med innskriften By Air Mail, og under på fransk Par Avion. Dette er luftpost, brev fra utlandet.

Jeg legger brevene fra meg på bordet og sprer dem litt utover. De er så å si identiske, alle er airmail, og på alle konvoluttene er en bit oppe til høyre klippet vekk, slik at frimerkene er borte. Noen skulle åpenbart ha dem, jeg kan ikke huske at det var meg.

Påskriften er den samme på alle konvoluttene: mitt navn og adressen Ullevålsveien 95 D, Oslo 3, Norway. Bodde jeg der, var det ikke i Theresesgate 16, et par minutter unna bare, at jeg hadde mitt beskjedne krypinn? Så husker jeg det. Jeg lånte jo min søsters fine store leilighet på Adamstuen øverst i Ullevålsveien i 1983, det året hun arbeidet for Redd Barna i Kenya. Jeg flyttet inn i leiligheten hennes fra en liten hybel jeg hadde leid ved Bislett, og det var senere jeg kjøpte leiligheten i Theresesgate. 

Vi var kommet til Oslo på 1970-tallet min søster og jeg, med noen års mellomrom. Hun kom først, for å gå på skole, få seg arbeid og stifte familie. Mot slutten av tiåret fulgte jeg etter for å begynne i en jobb jeg ikke kunne begripe at jeg var kvalifisert for: forlagsredaktør i skolebokavdelingen i Aschehoug forlag. Jeg var stum av frykt og beskjedenhet den dagen i slutten av november 1979 da jeg gikk inn den mektige jernporten til forlaget på Sehesteds plass i sentrum av Oslo, slepte meg oppover den brede trappa til skolebokavdelingen som holdt til i himmelen oppe under taket i fjerde etasje. Jeg hilste på ham jeg hadde avtalt å møte i avdelingen, og han må ha sett på meg som en fremmed fra en ukjent verden. Hvilket jeg også var.

Etter et par år hadde jeg fått en slags varme i kroppen inne på det lille kontoret mitt i forlaget. Arbeidet hadde fått et preg av gjenkjennelig rutine, og det hendte at jeg sa noe til mine kolleger. 

Min søster var nå flyttet ut av et kortvarig ekteskap og bodde sammen med sin datter i leiligheten på Adamstuen. Til tider må de to nærmest ha bodd sammen med meg også, og et par andre venner og slektninger med røtter i vår hjembygd, for det var til Adamstuen vi dro for å finne et fellesskap som ble næret av den vennlige kraften som strålte ut fra min søster.

Jeg ser nærmere på brevet med det avklipte hjørnet. Øverste del av den første siden kommer til syne og jeg leser: Kisumu 17. mai 1983. Forsiktig tar jeg ut arkene og bretter dem ut i full størrelse. Arkene er tynne, likevel er brevet tykt, med sine åtte sider. Åtte brevsider fra en søster på jobb for Redd Barna i byen Kisumu i Kenya. Hun forteller engasjert om arbeidet sitt, om mennesker hun omgås der nede, om datteren som trives så godt på skolen, selv om lærerne er mye strengere enn i Norge. 

Jeg leser brev etter brev, og skjønner at jeg også må ha skrevet til henne, for hun refererer med entusiasme og medfølelse til mine beretninger om livet hjemme i Oslo, fra en som går en enkel og hendelsesfattig rute mellom Adamstuen og Sehesteds plass.

Det siste brevet er datert 10. november. Det er noe hun må opplyse meg om, skriver hun, og det er at hun dessverre kommer hjem til Oslo noe tidligere enn planlagt. Det innebærer at jeg må se meg om etter et eget sted å bo. Men hvis jeg ikke finner noe, kan jeg bo sammen med henne og datteren i leiligheten, det vil gå fint, og kanskje kan vi sammen lete etter noe større, der vi kan bo sammen i kollektiv. Hvis jeg likevel skulle finne på å flytte til mitt eget sted, må jeg love at jeg ikke flytter langt. Lover du meg det, Arne?

Det er som om hun sier: Vi skal aldri miste hverandre igjen, slik vi nesten gjorde i mange år på 1970-tallet, da vi bodde på hver vår kant av landet og nesten ikke snakket med hverandre. I denne verden og dette liv, sier hun, har vi bare hverandre.

Jeg bretter arkene sammen og legger dem tilbake i konvolutten. Brevet er som en vektløs sommerfugl, som min søsters legeme på bildet i albumet. Jeg holder hennes stemme i mine hender og i samme øyeblikk kjenner jeg en sorg over at jeg ikke husker det siste jeg sa til henne. 

GURO: Guro Ulvund, 1895-1922, og Anton Ulvund, 1879-1947.

Idet jeg løfter blikket, ser jeg henne på nytt. Fra det store gamle fotografiet som henger på kjellerveggen i mørk og tung ramme møter hun blikket mitt med et mildt og vennlig uttrykk. Hun står ved siden av sin mann – han sitter – i en hvit skjorte med vakre broderier. Et halskjede danner en smal ellipse som buer seg ned under hennes midje. Mannen hennes sitter som en sfinx ved siden av henne, han har dress og slips på seg, og en hvit skjorte med kragen brettet opp slik at den dekker nesten hele halsen. Han er åpenbart noe eldre enn henne.

Fotografiet har hengt på veggen i kjellerstua i mange år, og kanskje har jeg registrert det som en skygge jeg ikke har forholdt meg til. Men nå har hun stanset blikket mitt, og det er som om hun vil si: Jeg var din bestemor. Kvinnen på bildet heter Guro Ulvund, født Brekken. Mannen hennes er min farfar og heter Anton Ulvund. 

Jeg møtte dem aldri, de døde før min tid, og det ble ikke snakket så mye om dem hjemme da jeg vokste opp. Deres livshistorier kjenner jeg bare i korte trekk. 

Idet våre blikk møtes, går det opp for meg at jeg står og betrakter en tragedie: et ganske nygift par som ennå ikke vet at hva som skal komme. Kanskje er det på denne tiden disse to menneskene har sine lykkeligste øyeblikk, som her når de står foran fotografen og er vakre for hverandre.

De neste par dagene gjør jeg mine undersøkelser for å finne noen brikker som kan gi meg et klarere bilde av Guro og Anton. Fra ulike kilder trer hans livsløp fram: Anton var født i 1879 og oppvokst på garden Bønnan i Ålvundfjord, som den eldste av ni søsken. Han overtok garden og poståpneriet etter sin far Anders. Det tok sin tid før Anton ble gift. Det skjedde i 1915, da han ble gift med den 16 år yngre Guro Larsdatter Brekken. Paret fikk tre barn, sønnene Alf, Leif og Sverre. Anton solgte garden i 1932 og bygde seg nytt hus og poståpneri ovenfor veien. Det fikk navnet Heggdal. Her døde Anton i 1947, 68 år gammel.

Guro var født i 1895 på Kvande i Stangvik. Hennes far het Lars Brekken. Han var født i 1851, som den siste i en søskenflokk på ni. Av yrke var Lars maler og treskjærer. Han var blitt godt voksen da han i 1894 ble gift med Lisbet Nilsdatter Åsen fra Surnadal. Paret fikk ett barn sammen, og det var Guro.

Hvordan Guro og Anton ble kjent med hverandre, er det ingen kilder som kan fortelle meg noe om. Kanskje var hun tjenestejente på Bønnan, kanskje var ekteskapet en slags utveksling mellom to nabogarder, en tross alt fornuftig overenskomst, særlig for Anton som var i andre halvdel av trettiårene.

Tjue år gammel – i 1915 – er Guro blitt gårdkone på Bønnan, og det er denne stilling og status som stråler ut av fotografiet i kjellerstua. To år senere – i 1917 - kommer parets første barn til verden, sønnen Alf. Leif – min far – blir født allerede året etter, og Sverre bare to år deretter igjen, i 1920. Det myldrer av liv og framtidshåp på Bønnan.

Kan hun ha fått den første anelsen allerede kort tid etter at den yngste sønnen var født? Kom hun seg kanskje ikke helt til hektene igjen, og da hun nevnte det for mannen sin, ble han brydd men svarte at det nok skyldtes at hun hadde hatt tre fødsler på kort tid. Snart ville hun bli sterk igjen.

Men Guro blir ikke det. Månedene går og nå kjenner hun også av og til smerter som hun ikke finne noen god forklaring på. Snart krever de tre små kravlende sønnene mer av henne enn hun kan klare ut med. Utover i året 1921 er det blitt så ille for Guro at hun må søke legehjelp. Hvordan kan det ha skjedd? Var det distriktslegen som kom til Bønnan og gjorde sine undersøkelser så godt han kunne, eller ble hun sendt til sykehus? 

Mot slutten av året 1921 har den svarte sannhet lagt seg over alt liv på Bønnan: Guro har kreft, og det vil gå bare én vei. 

Den siste måneden er Guro sengeliggende, hun blir stadig svakere og har sterke smerter. Kommer de tre små sønnene opp til henne, sammen med sin far? Hun forsøker å smile til dem, si noe dagligdags om at katten kanskje har fått unger ute i fjøset, har de vært der og sett etter? Men når hun forsøker å løfte hånden for å stryke femåringen Alf over håret, kjenner hun at hun ikke makter det og hånden glir tilbake i dynen. Mor er trøtt nå, sier Anton, der er nok best at vi går ned igjen. 

Den 5. februar i 1922 dør Guro. I Ministerialbok for Stangvik prestegjeld står følgende: Død paa Kristiansund sygehus. Den 18. mars samme år ville hun ha fylt 27 år. 

Det er stille i husene på Bønnan, selv om småguttene lager det samme leven som før. Når Anton titter ut gjennom kjøkkenvinduet, ser han dem leke med katten ute på gårdsplassen, og i et øyeblikk som straks blir borte igjen, fornemmer han at livet er slik det en gang var. 

Men det er ikke det, og kan aldri bli det. Hun er borte, og han ser ned på sine store, ru arbeidshender og tenker at de knapt kan brukes til å stryke en liten gutt over kinnet med. Mens han står der og iakttar de tre guttene sine, er det som om bildet av henne synker tilbake i tiden, det synker og synker og snart er hun nesten borte og han vet ikke lenger om de noen gang var sammen i det fellesskapet som skapte denne familien. Var hun bare en drøm som kom en stille natt og forsvant igjen før en ny dag kom, slik alle drømmer gjør. 

Han samler tankene igjen: De fikk sju år sammen, han og Guro. Hun var så mye yngre enn ham, men hun hadde en karakter og en voksen myndighet som overstrålte ham, og han satte pris på det. Når dagens arbeid på garden og i poståpneriet var unnagjort, og de tre små guttene endelig hadde falt til ro for natta, kunne de sitte en liten stund inne i stua, fri for plikter. I smug tittet han bort på henne der hun satt med håndarbeidet sitt og tenkte at en større lykke ville han aldri finne. Nå, her de satt, var de så nær hverandre som de kunne komme, og ingen ting måtte få skje som kunne bryte dette fellesskapet. 

Er det når vi er som nærmest hverandre at båndene som holder oss sammen, strekkes for langt. Noen ganger brister de, og vi slynges som løse partikler ut i et kosmos uten begynnelse og slutt. 

Fordi den evige understrømmen i tilværelsen alltid går og går, den durer lydløst under de små fellesskapene vi forsøker å bygge opp. Så en natt uten at vi har sett det, har strømmen kommet og forsvunnet igjen, men den har tatt med seg bunnplanken som vi sammen sto på. 

Understrømmene er alltid sterkest, men livet går aldri under, fordi det hele tiden strømmer, flommer og myldrer videre. Et fellesskap brytes, et nytt oppstår. Vi forlater vår barndoms familie for å skape et nytt familiefellesskap og en ny generasjon. Vi legger all vår styrke, våre håp og drømmer i det nye fellesskapet, og håper inderlig at det skal holde.

Men understrømmene i vår tid går stadig heftigere. Det går en uro og rastløshet gjennom fellesskapene vi bygger opp. De etableres og brytes ned fra én natt til en annen, og med vår sørgelige hukommelse har vi snart glemt at det var noe som førte oss sammen. Hva var det som førte oss sammen? Og var det i det minste én gang vi var så nær hverandre at ingen kunne komme og rive båndene i filler? Da bare vi og vår lille felles verden fantes på jorda og slik ville det bli til evig tid.

Jeg husker hvor jeg holdt den venstre hånden da søsteren min ringte. Telefonen sto på den trehvite kommoden ved inngangen til badet, og mens hun snakket holdt jeg blikket festet på hånden min som hele tiden fiklet med den vesle brune løperen som lå på kommoden. Hun hadde oppdaget en kul i brystet, og legen hadde sagt at hun måtte til sykehus for videre undersøkelse så raskt som mulig. Men det var neppe noe farlig, det var ingen grunn til å engste seg. 

Kanskje engstet hun seg ikke heller, selv etter at det var klarlagt hva hennes skjebne ville bli. Jeg kan ikke huske annet enn det vennlige smilet, oppmuntringene hun kom med når vi som var rundt henne, bare kjente en bunnløs fortvilelse og så et mørke der det ikke kunne finnes lys på den andre siden. 

Den siste uka var vi samlet rundt henne i leiligheten hennes i andreetasjen i vårt felles barndomshjem på Holten. Vi snakket om de dagligdagse tingene, for det er ikke mulig å snakke om noe annet når vi er innfanget av det mørkeste alvor. For hver dag som gikk, gled hun stadig lenger inn i lindrende søvn, og så den siste ettermiddagen løsnet båndet og hun var borte. 

HEGGDAL: Morelltreet på Heggdal.

Gravsteinen hennes er beskjeden slik hun ønsket det, med en flygende måke risset inn. Når jeg nå står ved steinen og ser på de høstfargede blomstene som er satt ned foran den, tenker jeg at hun som døde, ikke kjenner noe, foruten ensomhetens smerte. Så lenge jeg står her, er smerten lindret.

EPILOG
Sommerkvelden er mild i Ålvundfjord denne julidagen i 1982, eller det kan være i 1985. Sønnavinden løfter forsiktig i greinene på det store morelltreet som står ovenfor våningshuset på Heggdal. I skyggene under treet står et lite bord og en stol, og det sitter en gammel kvinne i stolen. Foran henne på bordet står en flaske med eplesaft og et glass hun har skjenket seg litt av saften i. Kvinnen heter Guro og har blikket rettet mot vest, mot fjorden og bygda der hun har levd hele sitt lange liv. Mannen Anton og den eldste sønnen Alf er forlengst borte, men de to andre lever og besøker henne så ofte de kan. 

Hun vil løfte glasset for å drikke, men så merker hun at følelsen forlater hånden og gjør den fjern og kraftløs. I samme øyeblikk stryker vinden henne forsiktig over kinnet og tar hennes siste pust med seg ut over engene og fjorden.

Det er slik jenter skulle dø.